Mann som aldri viser noe interesse

[Gjest Gjest_Liv_*]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne men..

Vi har vært gift i fem år og har to barn sammen, vi er slutten av 20 og begynnelsen av 30 årene.

De siste par årene etter sistemann ble født så har ting forandret seg. Mannen min har aldri vært noen koseklump akkurat, men nå har han holdt seg helt unna meg. Han tar ikke på meg i løpet av dagen i det hele tatt, selv om jeg tar på han. Han gir meg aldri en klem og hvis jeg prøver å gi han en klem eller spør om en klem så himler han med øynene og sier, ja vær kjapp da jeg skal.. ett eller annet.

Dette er så sårende at jeg får fysisk vondt. Jeg har forklart han det, mange ganger, men han blir bare sur og vil ikke snakke om det. Han sier han har så mye å gjøre (vi pusser opp), så han har ikke tid eller ork til å gi meg noe som helst oppmerksomhet. Det er stort sett han som står for oppussingen siden jeg passer barna, han gjør det ikke hver dag, stort sett i helgene.

Jeg skjønner jo godt at han er sliten, med full jobb og oppussing, men en klem? Jeg jobber også, og tar barna etter jobb, for det gidder ikke han for han er for sliten.

Sex har vi nesten aldri, og når vi har det så er det ut og inn også ferdig, ikke noe forspill eller kos, han tar ikke på meg da heller. Eller forspill kan vi godt ha så lenge det er han som får det, han vil gjerne at jeg suger han, men det er ikke særlig fristende når jeg ikke får noe som helst tilbake, så det gjør jeg sjelden.

Jeg kjenner jeg trekker meg mer og mer unna, vi lever snart kun som venner. Så sant jeg ikke sier noe så er han fornøyd med det. Det burde kanskje si meg noe.

Men jeg har konfrontert han med det og spurt om han vil skilles, men det vil han ikke, og han sier han elsker meg.

Dette tærer på meg og sliter meg snart ut. Jeg elsker han også, men han gjør det ikke lett.

[Gjest kommunikasjon]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne men..

Vi har vært gift i fem år og har to barn sammen, vi er slutten av 20 og begynnelsen av 30 årene.

De siste par årene etter sistemann ble født så har ting forandret seg. Mannen min har aldri vært noen koseklump akkurat, men nå har han holdt seg helt unna meg. Han tar ikke på meg i løpet av dagen i det hele tatt, selv om jeg tar på han. Han gir meg aldri en klem og hvis jeg prøver å gi han en klem eller spør om en klem så himler han med øynene og sier, ja vær kjapp da jeg skal.. ett eller annet.

Dette er så sårende at jeg får fysisk vondt. Jeg har forklart han det, mange ganger, men han blir bare sur og vil ikke snakke om det. Han sier han har så mye å gjøre (vi pusser opp), så han har ikke tid eller ork til å gi meg noe som helst oppmerksomhet. Det er stort sett han som står for oppussingen siden jeg passer barna, han gjør det ikke hver dag, stort sett i helgene.

Jeg skjønner jo godt at han er sliten, med full jobb og oppussing, men en klem? Jeg jobber også, og tar barna etter jobb, for det gidder ikke han for han er for sliten.

Sex har vi nesten aldri, og når vi har det så er det ut og inn også ferdig, ikke noe forspill eller kos, han tar ikke på meg da heller. Eller forspill kan vi godt ha så lenge det er han som får det, han vil gjerne at jeg suger han, men det er ikke særlig fristende når jeg ikke får noe som helst tilbake, så det gjør jeg sjelden.

Jeg kjenner jeg trekker meg mer og mer unna, vi lever snart kun som venner. Så sant jeg ikke sier noe så er han fornøyd med det. Det burde kanskje si meg noe.

Men jeg har konfrontert han med det og spurt om han vil skilles, men det vil han ikke, og han sier han elsker meg.

Dette tærer på meg og sliter meg snart ut. Jeg elsker han også, men han gjør det ikke lett.

Har han alltid vært sånn?

Min samboer var ganske så lik din og det tærer på selvtillit og selvfølelsen. Jeg slet lenge før jeg bestemte at jeg var mer verd, men vi hadde ikke barn.

Bli tatt for gitt er en forferdelig følelse, men jeg ville satt meg ned med han og prøvd å forklare at hvis ikke han gir deg noenting tilbake så må du vurdere å flytte en periode for å få ordne på dine tanker.

Kanskje det får han til å innse at du virkelig mener alvor. Det virket ikke på min tidligere samboer, men da var han heller ikke verd det. Han ble bare taus hver gang jeg forsøkte å snakke med han.

Kommunikasjon er derfor blitt det viktigste for meg når jeg en gang finner en ny kjæreste. Men det gjør jo så vondt når den du elsker ikke gir deg det du ønsker.

Nå skal det sies at min samboer var sånn gjennom alle årene vi var sammen, jeg bare måtte vokse litt for å se det....

[Gjest Gjest]

Dere må sette av tid til hverandre. Få barna til barnevakt ei helg og vær bare dere to uten at dere har noe dere skal gjøre den helga. Sett videre av en kveld i uka til hverandre, lag god middag og se en film etter at ungene har lagt seg.

Du må sette deg ned å ha en skikkelig samtale med ham. Si at du savner mannen din, og at dere ikke kan ha det på den måten dere har det nå. Hør om han er villig til å faktisk jobbe for forholdet og jobbe for at dere skal få det bedre. Ikke vær anklagende når dere snakker, dette er veldig viktig! Vær meg ærlig og si at du ikke har det bra i forholdet og at du lurer på om dere sammen kan komme frem til løsning om hvordan dere kan få det bedre.

Nøkkelen til å få det bedre er ikke å plutselig skulle kose og klemme mer i hverdagen. Det er noe mer grunnleggende som er galt i forholdet, og da er ikke det veien å begynne. Dere må jobbe med det å få lyst på hverandre igjen og det å få han til å se på deg som en kjæreste igjen. Da trenger dere tid sammen, hvor dere kan gjøre andre ting enn tenke på barn, jobb og oppussing.

Dette er ikke gjort på en to tre, men jeg har virkrelig tro på at om dere kan finne tilbake til noen av de tingene dere brukte å like å gjøre sammen før så vil dere også kunne bli kjærester igjen. Dette handler ikke bare om en mann som er stressa og lite kosen, dette handler faktisk om en mann som klart gir uttrykk for at han ikke er lykkelig i ekteskapet sitt eller livet sitt for tiden og det er noe man må ta på alvår.

[Gjest Gjest_Liv_*]

Takk for svar begge to!

Ja han har egentlig vært sånn hele tiden, men det har blitt mye verre de siste to årene.

Jeg har foreslått parterapi e.l men det skal han ihvertfall ikke! Andre skal ikke vite om våre problemer sier han.

Skjønner jo at dette vil ta tid og jeg er villig til å jobbe for forholdet vårt, men han er ikke interessert i å snakke om det engang. Han blir bare sur og går og påstår at jeg bare klager.

Det gjør jeg ikke altså, og jeg er alltid forsiktig med å si "du gjør", "du gjør aldri" osv, jeg prøver å si "jeg føler" e.l så jeg ikke skal anklage.

Skal innrømme at jeg ikke var så flink til å fortelle han hvordan jeg følte det før, og at jeg bare ble stille eller trakk meg unna. Men de siste årene har jeg fortalt han hva jeg føler og mener og det faller visst ikke i god jord.

[Gjest Kommunikasjon]

Takk for svar begge to!

Ja han har egentlig vært sånn hele tiden, men det har blitt mye verre de siste to årene.

Jeg har foreslått parterapi e.l men det skal han ihvertfall ikke! Andre skal ikke vite om våre problemer sier han.

Skjønner jo at dette vil ta tid og jeg er villig til å jobbe for forholdet vårt, men han er ikke interessert i å snakke om det engang. Han blir bare sur og går og påstår at jeg bare klager.

Det gjør jeg ikke altså, og jeg er alltid forsiktig med å si "du gjør", "du gjør aldri" osv, jeg prøver å si "jeg føler" e.l så jeg ikke skal anklage.

Skal innrømme at jeg ikke var så flink til å fortelle han hvordan jeg følte det før, og at jeg bare ble stille eller trakk meg unna. Men de siste årene har jeg fortalt han hva jeg føler og mener og det faller visst ikke i god jord.

Min samboer var helt lik din. Ble taus og ville ikke prate om dette og det kommer av at jeg orket ikke krangle tidligere og bare lot det ligge. Parterapi bare lo han av.

Når jeg da fant ut at dette må vi finne ut av så tror jeg han ble lei av maset mitt og kunne ikke forstå hva som var så galt. Jeg visste hva jeg gikk til syv år tidligere og nå var ikke det godt nok?

Men når det skal sies så ga jeg nok opp litt for fort. Jeg skulle i dag ønske at jeg kjempet mer fordi jeg har så mye følelser for han. Kanskje en vakker dag at han hadde sett at vi trengte kommunisere. Det har nok vært min feil også som ikke har sagt nok i fra.

Selv om min historie ikke endte som man håper så betyr ikke det at din ikke kan det. Ikke gi deg med det første, vil han virkelig ha deg så kjemp for forholdet ditt.

Prøv som rådet tidligere å finne på noe en helg bare dere to. Overrask han med litt vin og en koselig kveld.

Vil gjerne høre hvordan det går med deg fremover så jeg kanskje kan lære litt selv.

Masse lykke til.

[Gjest gjestedame]

Som jeg kjenner meg igjen, bare at her er det omvendt. Min mann har alltid overskudd til kos uansett, og det har til tider vært plagsomt for meg. Vi har nettopp bygget hus, han er i full jobb, mens jeg har jobbet 50% og studert 50% pluss at jeg har stått for det meste av innendørsarbeidet med maling, montering, småsnekring osv. Dette siden jeg er den mest praktiske av oss. Han slapper av når han kommer fra jobb, mens jeg har jobbet jevnt over hele dagen. Ungene våre er ganske store, så de krever ikke så mye praktisk stell lenger.

Men jeg har vært så sliten og "opptatt i huet" mens alt dette har pågått og han har blitt hufset vekk mange ganger ja. Jeg har rett og slett ikke hatt overskudd eller plass til ham også oppi alt det her. Han er jo en voksen mann og kan klare seg sjøl, har jeg konkludert med for meg selv. Han får vente... Dette har vært sårende for ham og jeg har mange ganger tenkt at nå ryker det. Men jeg har bedt om forståelse og fått det.

Nå er vi ferdige med huset, studiene mine e i boks, vi har sommerferie for første gang på flere år siden vi begynte å bygge og alt er bare herlig. Ungene er hos besteforeldrene etpar uker og energien min bare flommer over, til glede for min mann. Nå føler jeg endelig at det er hans tur og vi koser oss med gode middager, vin og romantiske nattetimer. Det tok en stund før han skjønte at vi ikke har det travelt, at han ikke trenger å skynde seg for ikke å kaste bort min tid.

Kanskje det blir din tur også når oppussinga er ferdig? Du kan jo legge fram et hett forslag til ham hva dere kan gjøre når dere er ferdig med oppussinga... ;-)

[Gjest Gjest_Liv_*]

Som jeg kjenner meg igjen, bare at her er det omvendt. Min mann har alltid overskudd til kos uansett, og det har til tider vært plagsomt for meg. Vi har nettopp bygget hus, han er i full jobb, mens jeg har jobbet 50% og studert 50% pluss at jeg har stått for det meste av innendørsarbeidet med maling, montering, småsnekring osv. Dette siden jeg er den mest praktiske av oss. Han slapper av når han kommer fra jobb, mens jeg har jobbet jevnt over hele dagen. Ungene våre er ganske store, så de krever ikke så mye praktisk stell lenger.

Men jeg har vært så sliten og "opptatt i huet" mens alt dette har pågått og han har blitt hufset vekk mange ganger ja. Jeg har rett og slett ikke hatt overskudd eller plass til ham også oppi alt det her. Han er jo en voksen mann og kan klare seg sjøl, har jeg konkludert med for meg selv. Han får vente... Dette har vært sårende for ham og jeg har mange ganger tenkt at nå ryker det. Men jeg har bedt om forståelse og fått det.

Nå er vi ferdige med huset, studiene mine e i boks, vi har sommerferie for første gang på flere år siden vi begynte å bygge og alt er bare herlig. Ungene er hos besteforeldrene etpar uker og energien min bare flommer over, til glede for min mann. Nå føler jeg endelig at det er hans tur og vi koser oss med gode middager, vin og romantiske nattetimer. Det tok en stund før han skjønte at vi ikke har det travelt, at han ikke trenger å skynde seg for ikke å kaste bort min tid.

Kanskje det blir din tur også når oppussinga er ferdig? Du kan jo legge fram et hett forslag til ham hva dere kan gjøre når dere er ferdig med oppussinga... ;-)

Takk for ett svar som er fra "den andre siden".

For det klarer ikke mannen min å forklare meg for han ser ikke problemet.

Vi er to helt forskjellig mennesker, det er vanskelig.

Men jeg elsker han og han sier han elsker meg så da skal jeg kjempe for vår skyld og for barna sine skyld.

[Gjest Gjest_Liv_*]

Min samboer var helt lik din. Ble taus og ville ikke prate om dette og det kommer av at jeg orket ikke krangle tidligere og bare lot det ligge. Parterapi bare lo han av.

Når jeg da fant ut at dette må vi finne ut av så tror jeg han ble lei av maset mitt og kunne ikke forstå hva som var så galt. Jeg visste hva jeg gikk til syv år tidligere og nå var ikke det godt nok?

Men når det skal sies så ga jeg nok opp litt for fort. Jeg skulle i dag ønske at jeg kjempet mer fordi jeg har så mye følelser for han. Kanskje en vakker dag at han hadde sett at vi trengte kommunisere. Det har nok vært min feil også som ikke har sagt nok i fra.

Selv om min historie ikke endte som man håper så betyr ikke det at din ikke kan det. Ikke gi deg med det første, vil han virkelig ha deg så kjemp for forholdet ditt.

Prøv som rådet tidligere å finne på noe en helg bare dere to. Overrask han med litt vin og en koselig kveld.

Vil gjerne høre hvordan det går med deg fremover så jeg kanskje kan lære litt selv.

Masse lykke til.

Det er akkurat det han også sier.

Jeg orker ikke å ta en ordentlig prat nå, får vente til vi har ferie.

Men jeg har bestemt meg for at dette skal jeg kjempe hardt for.