Hvordan forteller jeg datteren min om faren hennes

[Gjest alenemor]

Hei, jeg er en 18år og har en datter på 1år. Jeg ble gravid på en fest når jeg var 16år med en fyr på 20. Var lenge i tvil på hva jeg skulle gjøre, men bestemmte meg for å beholde henne, noe jeg aldri har angret på. Faren hennes har jeg ikke snakket med siden jeg fortalte han at jeg var gravid. Da sa han bare at det var mitt problem, ikke hans og ba meg ikke kontakte han igjen (han er i et ganske dårlig miljø og sliter visst ganske mye). Jeg har heller ikke bedt ham om noe barnebidrag ettersom jeg ikke ønsker å ha noe med ham å gjøre og familien min er ganske sterk økonomisk sett, så trenger egentlig ikke pengene hans.

Dette var egentlig bare litt bagrunnsinformasjon for spørsmålet mitt: Hva skal jeg si når hun begynner å bli stor nok til at hun merker at det ikke er noe pappa hjemme? Bør jeg vente til hun begynner å spørre, eller bør jeg forteller henne dette litt og litt? isåfall når og hvordan? Kan jo ikke si til en liten jente han faren hennes ikke vil ha noe med henne å gjøre.. Har lurt på dette en stund nå, men klarer ikke finne ut hvordan jeg skal gjøre det. Er det noen som har noen tips eller som har gått gjennom det samme, som vil fortelle hvordan og når de fortalte det?

Tusen takk for hjelpen

[Gjest gjestdeluxe]

Det samme spørsmålet er egentlig relevant for single mødre (uansett alder) som har blitt gravid med en mann som ikke ønsket barn, og som ikke akter å stille opp som en far.

Hva sier man til sitt barn når det lurer på hvor faren er?

Mange vet nok hva Nina Karin Monsen ville ha sagt.

Men hva sier KG-folk?

[Gjest Gjest_Lilla_*]

Dette er ikke et fasitsvar, men mine tanker rundt dette.

Har du et bilde av faren til jenta? Kan du eventuelt få tak i et?

Jeg synes du skal la datteren din få se bildet av pappa, og snakk så positivt du kan om han. Selv om han er en drittsekk som ikke bryr seg så trenger datteren din å vite hvem faren er, og uten å få fortalt hvor fæl han er. Et barn kan veldig fort tenke at "hvis pappa er så fæl så er jeg også fæl".

Begynn allerede nå med å snakke om at hun har en pappa. Vis bildet av ham, og fortell at "X er pappaen din. Han og mamma var venner en gang (trenger ikke forklare datteren din om en ONS på fest...), men så sluttet vi å være venner. Nå bor han et annet sted." På den måten blir pappa en naturlig del av barnets liv selv om han ikke er til stede.

Når jenta blir større og begynner å stille spørsmål om hvorfor dere ikke kan besøke han osv så kan du begynne forsiktig å forklare at pappa ikke vet helt hvordan man skal være pappa, så han har valgt å ikke treffe dere. Det vil jo være sannheten, på et vis.

Når jenta så blir enda eldre så har hun antakelig lagt sammen to og to selv. Det er bedre at hun skjønner hva faren er på egenhånd enn at du forteller henne det. Hun kan fort bli bitter og sint på deg dersom du sier hele sannheten om at pappa ikke vil vite av henne. Det er også stor fare for at hun etter hvert ikke vil tro på deg, at hun skaper seg et glansbilde av en snill pappa som du har jaget bort. Blant annet derfor er det viktig at du ikke snakker stygt om han, selv om han fortjener det.

Jeg kjenner flere barn og voksne som har vokst opp under lignende forhold som din datter, og felles for dem alle er at de har vært nødt til å erfare selv at faren/moren deres er udugelig. Dessverre.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg synes du skal la datteren din få se bildet av pappa, og snakk så positivt du kan om han. Selv om han er en drittsekk som ikke bryr seg så trenger datteren din å vite hvem faren er, og uten å få fortalt hvor fæl han er. Et barn kan veldig fort tenke at "hvis pappa er så fæl så er jeg også fæl".

Begynn allerede nå med å snakke om at hun har en pappa. Vis bildet av ham, og fortell at "X er pappaen din. Han og mamma var venner en gang (trenger ikke forklare datteren din om en ONS på fest...), men så sluttet vi å være venner. Nå bor han et annet sted." På den måten blir pappa en naturlig del av barnets liv selv om han ikke er til stede.

Når jenta blir større og begynner å stille spørsmål om hvorfor dere ikke kan besøke han osv så kan du begynne forsiktig å forklare at pappa ikke vet helt hvordan man skal være pappa, så han har valgt å ikke treffe dere. Det vil jo være sannheten, på et vis.

Blant annet derfor er det viktig at du ikke snakker stygt om han, selv om han fortjener det.

Hørtes jo ut som om du fikk et bra svar der, TS.

[Gjest Gjest]

Ei jeg kjenner har hele tida fortalt sønnen om faren hans. Han har sett bilder, og hun har sendt meldinger om sønnen hele veien, sånn at han i hvert fall ikke kunne klage på at det var hun som gjorde det vanskelig for han. (Det har han gjort med en annen x han også har et barn med.)

Han har ikke tatt noe ansvar før han fikk seg ny samboer. Nå har de sønnen av og til, men ingen fast avtale på det. Pappa'n får i grunn styre det som han vil.

Sønnen er veldig opptatt av hvem som er pappa, og at stefaren er stefaren. Men han vil vel en gang erfare at i praksis er det motsatt

Tror også at det beste er å være ærlig. Han har ikke noe familie som vil ha kontakt da. Vet om flere som har kontakt med besteforeldrene selv om de ikke har noe med faren å gjøre.

Før eller siden vil nok datteren din forstå at pappa'n hennes ikke er stort å spare på, men før det er det greit å gi henne et mest mulig positivt bilde av han.

[Gjest Gjest]

Vær forsiktig med tanker som blir skrevet her at "han ikke er noe å samle på", "fortjener drittsnakk" osv og at datteren din en dag vil skjønne det.

Kanskje datteren din engang skjønner at han rett og slett ikke var klar for å ta vare på et barn, at det faktisk kunne gjøre større skade på barnet ettersom han har det vanskelig, at livssituasjonen han er i og de følelsene han går rundt med hver dag ikke har plass til en liten jente også.

Det aller viktigste du kan gjøre er å aldri snakke stygt om hennes har, at hun alltid får lov til å snakke om han, drømme om han og sørge over han. Hun må hele tiden være sikker på at dette aldri er hennes feil som person. Det er ikke noe med henne, men noe med pappaen.

Kanskje en dag vil deres veier møtes?

Jeg har selv barn som er avvist av far. Jeg har et barn som sørger med jevne mellomrom fordi det plutselig forstår mer og mer om hva som har skjedd. Men aldri har jeg snakket stygt om han for plutselig å ha sveket barnet sitt. JEg er klar over at barnet ditt ikke har minner, men jeg håper du finner en sakte tilnærming av problemet. Du virker som en svært god mor!

[Gjest alenemor]

tusen takk for mange bra tips! skal prøve å følge dem så godt jeg kan. Har i det siste hatt litt kontakt med broren til faren (altså onkelen til datteren min), han ønsket å ha kontakt med oss, det gjør også foreldrene hans, men har ikke møtt dem enda. Faren har ikke særlig kontakt med familien sin, sikkert derfor det tok litt tid før broren tok kontakt.

[Gjest MåneSkygge]

Det at hans familie vil ha kotakt med din datter er jo veldig positivt. De har jo bilder og kan fortelle henne mye om faren. Om de får god kontakt er det kanskje også større sjanse for at far vil komme etter. Om han ser at familien hans har jevn kontakt med henne vil det kanskje bli lettere for han også.

Min bror ble far som veldig ung. han var ikke klar for og påta seg det ansvaret og ville ikke ha noe med henne og gjøre.

Jeg fikk vite om ungen hans av hennes mor da hun var rundt året. Da begynte vi og møtes, fikk god kontakt og hun var ofte hos oss og lå over ol. Etterhvert ville også min bror komme når hun var hos oss. Og en liten stund etter det begynte han og ha henne selv. Det tok ikke så lang tid før han begynte og elske henne og han viste seg og bli en veldig flink pappa. I dag er hun tenåring og de har ett veldig godt forhold.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Måneskygge, for en solskinnshistorie!!! Det er akkurat hva jeg tenker om det å dømme for tidlig.

Hilsen gjest lenger oppe her

[Gjest alenemor]

Vel, han er jo blitt 22 nå da, så spørs om han kommer til å ta noe ansvar noen gang. Tror egentlig ikke jeg vil at han skal det, isåfall må han skjerpe seg kraftig, vet nemmelig at han driver en del med partydrugs i helger og at han fortsatt henger med mye dårlig folk. Så lenge han ikke forandrer noe på det så vil jeg ikke at han skal ha kontakt med datteren min.

[Gjest MåneSkygge]

Vel, han er jo blitt 22 nå da, så spørs om han kommer til å ta noe ansvar noen gang. Tror egentlig ikke jeg vil at han skal det, isåfall må han skjerpe seg kraftig, vet nemmelig at han driver en del med partydrugs i helger og at han fortsatt henger med mye dårlig folk. Så lenge han ikke forandrer noe på det så vil jeg ikke at han skal ha kontakt med datteren min.

Selvfølgelig skal han ikke ha noe ansvar om han ruser seg. Men med hjelp av hans familie kunne kanskje din datter likevel blitt kjent med papppan sin. Og om han får ett ordnet liv senere og vil ha kontakt så er jo det det beste for din datter om hun vet hvem han er fra før.

[Gjest Gjest]

tusen takk for mange bra tips! skal prøve å følge dem så godt jeg kan. Har i det siste hatt litt kontakt med broren til faren (altså onkelen til datteren min), han ønsket å ha kontakt med oss, det gjør også foreldrene hans, men har ikke møtt dem enda. Faren har ikke særlig kontakt med familien sin, sikkert derfor det tok litt tid før broren tok kontakt.

Det er viktig at barnet ditt får ha kontakt med besteforeldre og onkler og tanter, hvis de vil. De er jo alle uskyldige i at barnefaren ikke vil ha kontakt.

Besteforeldre vil jo som regel det!

Og da går ting ofte av seg selv.

Har selv en datter hvor faren ikke var interessert. De har ikke noe superforhold siden han aldri stilte opp, men hun har alltid visst hvem han var og hatt litt kontakt med ujevne mellomrom.

Det man ikke kan forvente er at forholdet skal bli bra når man blir voksen, for sånn er det ofte ikke. Min datter har god kontakt med søstrene sine, men ikke så god med faren.

Hun sier i dag at hun ikke egentlig savnet noen far i oppveksten, for hun visste jo ikke om noe annet og jeg hadde heller ingen stefar på banen.

Men hun er litt lei seg fordi det er vanskelig å oppnå kontakt nå som hun har blitt voksen, men det er faren som ikke makter å være farsfigur for henne. Hun hadde fint klart å være datter for han.

[Katitzi]

Ikke snakk negativ om faren til barnet ditt uansett, selv om han ikke er mors beste barn eller ikke vil ha kontakt.

En dag kan ting snu seg og du tjener ingenting på å snakke stygt om han, men barnet kan få anledning til å ha kontakt med sine besteforeldre og annen familie på fars side etterhvert, og kanskje far en dag forandrer mening og slutter å ruse seg, og da burde du absolutt ikke være den som har proppet ditt barns hode fullt av stygge ord om faren, for det kan slå tilbake på deg selv en dag.

Et barn må ikke involveres i foreldrenes problemer.

Snakk nøytralt om han slik at barnet vet at han eksisterer, og barnet er jo ikke vant til å omgås faren, så frem til barnehage/skolealder så blir det kanskje ikke så mange spørsmål, men de kan jo dukke opp underveis.

Svar som best du kan uten å la følelsene løpe av med deg. Helt sikkert ikke like lett i praksis som å skrive det ned, men du tjener på det på sikt

[Gjest Gjest]

Vel, han er jo blitt 22 nå da, så spørs om han kommer til å ta noe ansvar noen gang. Tror egentlig ikke jeg vil at han skal det, isåfall må han skjerpe seg kraftig, vet nemmelig at han driver en del med partydrugs i helger og at han fortsatt henger med mye dårlig folk. Så lenge han ikke forandrer noe på det så vil jeg ikke at han skal ha kontakt med datteren min.

Høres ganske likt ut som historien til Mett-Marit og M. Borg det der...