Hvordan løse umulig samvær?

[Gjest Gjest]

Føler at jeg trenger noen råd her fra andre som har vært i lignende situasjon eller som bare generelt klarer å se ting klarere enn meg akkurat nå...

Jeg har et barn på fire år og ble skilt for to år siden. Far har tilnærmet "vanlig" samvær, dvs annenhver helg og en ettermiddag pr uke. Vi bor slik at ingen av oss har familie i nærheten, og jeg ville derfor synes det var naturlig at vi prøvde å ha et godt forhold for å samarbeide om å fortsastt være foreldre til barnet vårt.

Helt siden vi gikk fra hverandre, har det vært vanskelig å samarbeide. Av hensyn til barnet, har jeg alltid stilt opp dersom far ber om å bytte dag, avlyse på grunn av jobb, om han skal på ferie uten barnet osv. Dette tar jeg som en selvfølge, fordi hvem skal passe barnet om jeg bare sier at det ikke passer for meg? Naboen? Det har vært helt uaktuelt for meg å være vanskelig- hovedsaklig av hensyn til barnet vårt, men jeg får dessverre ikke den samme velviljen tilbake fra far. Nå har jeg gått lei.

Hvis jeg spør om jeg kan hente en time senere enn avtalt, svarer han konsekvent at han har planer, at jeg må komme til det tidspunktet som står i avtalen. Han er med andre ord ikke lykkelig over å få ha barnet en time lengre. Hvis jeg sier jeg planlegger å reise bort med barnet vårt ei helg (besøke familie), og ber om å bytte helg, så svarer han rett og slett nei.

Jeg føler at jeg har strukket meg langt for at dette skal fungere, men orker snart ikke mer. Jeg stiller hele tiden opp slik det passer for far, enten han ønsker å ha barnet med seg til sin familie eller han ber meg ta helger som han egentlig har samvær, men får aldri noe igjen for det. På et tidspunkt innrømmet han at dette handlet mye om et spill fra hans side, og at han ønsket å hevne seg fordi jeg ikke orket leve med han mer (ingen utroskap, men han var så stygg med meg at jeg til slutt måtte ut, før jeg ble helt utslettet som menneske).

Nå har ei venninne foreslått at jeg bare skal drite i det han sier, og for eksempel ta barnet med meg selv om han har nektet å bytte helg. Hun sier at jeg uansett har tilbudt han å få en annen helg + at jeg jo gir beskjed, så han kan ikke anklage meg for hverken sabotering av hans samværsrett eller "kidnapping". Hun sier jeg bare blir utnyttet og tråkket på (som i det korte ekteskapet), og jeg begynner å føle meg enig...

Forslag?

[Far til 2]

Føler at jeg trenger noen råd her fra andre som har vært i lignende situasjon eller som bare generelt klarer å se ting klarere enn meg akkurat nå...

Jeg har et barn på fire år og ble skilt for to år siden. Far har tilnærmet "vanlig" samvær, dvs annenhver helg og en ettermiddag pr uke.

...

Helt siden vi gikk fra hverandre, har det vært vanskelig å samarbeide. Av hensyn til barnet, har jeg alltid stilt opp dersom far ber om å bytte dag, avlyse på grunn av jobb, om han skal på ferie uten barnet osv. Dette tar jeg som en selvfølge, fordi hvem skal passe barnet om jeg bare sier at det ikke passer for meg? Naboen? Det har vært helt uaktuelt for meg å være vanskelig- hovedsaklig av hensyn til barnet vårt, men jeg får dessverre ikke den samme velviljen tilbake fra far. Nå har jeg gått lei.

Hvis jeg spør om jeg kan hente en time senere enn avtalt, svarer han konsekvent at han har planer, at jeg må komme til det tidspunktet som står i avtalen. Han er med andre ord ikke lykkelig over å få ha barnet en time lengre. Hvis jeg sier jeg planlegger å reise bort med barnet vårt ei helg (besøke familie), og ber om å bytte helg, så svarer han rett og slett nei.

...

...

Forslag?

Velkommen i klubben.

Jeg levde slik i 8 år (men den gang som samværsforelder).

Jeg har ingen andre råd enn at du må fortsette og håpe at konflikten legger seg på sikt. Gradvis klarer han ikke å være sint mer (slik tenkte ihvertfall jeg om ex'en min).

Det blir en slitsom tid, men det vil garantert gi seg om du holder ut.

[livesen]

Hun har nok rett i at du må kutte han ut, men pass på så du ikke gjør noe som bryter samværskontrakten.

Da kan han lage mye trøbbel for deg om han vil.

Selv om du ikke har noe familie der du bor kan du jo bygge deg opp et nettverk som kan hjelpe deg med barnet.

Det er ikke lett å klare seg alene.

Jeg skjønner at du sier ja når han spør om du kan ha barnet ekstra o.s.v , du vil heller det en at ukjente skal passe ham/henne.

Men få dette skriftlig, slik at dere bytter time for time. Jeg vet det høres tungvindt ut , men her er det kanskje snakk om en mann som prøver å kontrollere deg.

Du bør vel og prøve å ikke planlegge ting med barnet de helgene han har ham/henne.

Da gir du ham et våpen han kan bruke til kontroll, han sier f.eks. ja og da må jo du bare være takknemlig.

Prøv å finn en du kan stole på som barnevakt og overtal ham og til å bruke denne personen(ikke lett), det blir tryggere for barnet og bedre for deg.

Ellers ønsker jeg deg lykke til, det er et vanskelig tema og raskt nedklorte linjer.

[Gjest regine ii]

Slik jeg ser det har du to valg: du begynner å følge avtalen like nøyaktig som faren gjør, dvs. du sier nei hvis han vil ha noen som helst endringer, og henviser kun til det som står i avtalen.

Alternativt kan du fortsette å si ja til hans endringsforslag (iallfall om de går på at barnet forblir hjemme i stedenfor å være hos han med barnepass), men legge opp din og barnets tilværelse slik at det ikke er nødvendig å be han om endringer. Da fortsetter du riktignok å sy puter under armene hans, du forventer jo da ikke at han er en like ansvarlig voksen for barnet som du er - men du får mindre frustrasjoner.

Man kan ikke kreve fleksibilitet av den andre parten, selv om det er bedre med samarbeid enn uten. Det er mao. ditt valg om du ønsker å vise fleksibilitet overfor far, du kan ikke forvente at han skal gjøre det samme selv om du gjør det. Så lenge han følger avtalen så er det godt nok. Men du kan altså kreve at han også følger avtalen til punkt og prikke og si nei til alle hans forslag om endring. Det kan jo og føre til at han skjønner at tilværelsen blir enklere om dere begge utviser fleksibilitet, men det kan og føre til rigid oppfølging av avtalen.

I tilfeller der det er vanskelig med samarbeidet er det ofte best å følge avtaler nøyaktig. Da er det ingen skjulte forventninger om fleksibilitet eller annet, man vet hva man har å forholde seg til.

[Gjest Gjest]

I tilfeller der det er vanskelig med samarbeidet er det ofte best å følge avtaler nøyaktig. Da er det ingen skjulte forventninger om fleksibilitet eller annet, man vet hva man har å forholde seg til.

:nemlig:

Du har vært grei, og dermed fått en forventning om at han skylder deg å være grei tilbake. Sånt fører bare til skuffelser.

Det er som det er. Han forlanger avtalen fulgt til punkt og prikke. At du gjør ham tjenester, betyr ikke at han føler at han skylder deg gjengjeld. Så slutt å gjøre ham tjenester som ikke passer deg, og regn med at han er helt rigid i forhold til avtalen deres.

Venninnens råd om bare å dra de helgene han skulle hatt barnet og nekter å bytte er ikke godt. Sånt blir det bare bråk av. Følg avtalen, så har du ditt på det tørre. Trenger du barnevakt utenom, spør noen andre.

[Gjest Gjest]

Jeg må si meg enig med de over. Slutt å være fleksibel selv, si alltid nei når han spør. Forhåpentligvis vil det få han til å forstå.

Skjønner godt at du ikke ønsker at barnet deres skal settes til tilfeldige barnevakter, men da må du i tilfelle la han styre på.

Å ta med seg barnet uten at han har sagt det er greit kommer bare til å lage enda mer problemer.

[Gjest Gjest]

Kjenner til hvordan du har det. Jeg selv har en barnefar som oppfører seg om hans samværstid er en barnevakttjeneste for meg. Om det er noe annet han har planer om, så er det opp til meg å skaffe annen barnevakt...

Jeg har gjennom det lokale frivillighetssentralen kyttet meg opp til ei 18 år gammel jente som hjelper meg rett som det er.

[Villa2000]

Føler med TS her. Er selv helgepappa der mor styrer og steller uten å ta hensyn til avtale.

Desverre så har jeg ikke noen mulighet til å "drite" i mor da det medfører at jeg ikke får noe samvær så da er man like langt.

[Gjest Gjest]

Kjenner til hvordan du har det. Jeg selv har en barnefar som oppfører seg om hans samværstid er en barnevakttjeneste for meg. Om det er noe annet han har planer om, så er det opp til meg å skaffe annen barnevakt...

Jeg har gjennom det lokale frivillighetssentralen kyttet meg opp til ei 18 år gammel jente som hjelper meg rett som det er.

Takk for mange svar så langt!

Jeg har faktisk prøvd meg på frivillighetssentralen, men der sa de at barnevakt ikke inngikk i tjenestene de tilbød. Jeg har et par jenter i tenårene, og noen venner, men sønnen min har enda ikke overnattet hos noen av dem en hel helg. Kanskje det går an med tida.

Jeg legger livet mitt opp helt og fullt etter barnet mitt - han er jo med meg overalt! Det føles som om det eneste jeg gjør uten han, er jobb. For så vidt veldig hyggelig, men av og til blir jeg jo invitert på ting, enten sammen med sønnen min ei helg han egentlig skal være hos pappaen, eller uten han ei helg som egentlig er min. Det er i grunnen da problemene oppstår.

Tror nok ikke jeg kommer til å "kidnappe" han en av pappaens helger, som min venninne foreslo. Men å være like rigid tilbake, føles veldig feil, for det går egentlig bare ut over sønnen min, som da må være hos noen andre når faren ikke vil ha han. Forøvrig forundrer det meg jo at pappaen i det hele tatt ønsker å bytte bort sine helger, når han tross alt bare har annenhver helg. Det er vel kanskje hele holdninga hans som plager meg.

Behovet mitt for avlastning gjør dessverre at jeg også har vanskelig for å si nei når far ber om å bytte, men her kan jeg skjerpe meg litt, så han en periode får "smake sin egen medisin". Problemet med det, er at hver gang jeg har prøvd (også da vi var gift), å være litt "streng" eller tverr (som han!) - som egentlig ikke ligger til min personlighet i det hele tatt - så hevner han seg og blir helt ufordragelig. Da blir det i hvertfall problemer! Og han er langsint.

Huff, dette tar kanskje ÅR før det normaliserer seg.

[Gjest regine ii]

Helt seriøst - hvis du vil ha en endring i tilværelsen din, så er det kun DU som kan gjøre noe med det.

Hvorfor er det så farlig om faren "hevner" seg og blir sint? Du lever da ikke med han lenger?

Du må faktisk sette grenser overfor denne mannen, han endrer seg ikke, og så lenge du fortsetter som i dag, med masse unnskyldninger og "alt er så vanskelig" ja da fortsetter det på akkurat samme måten. Han har fortsatt kontrollen og makt til å bestemme både over din tilværelse og din psyke. Er det virkelig sånn du vil ha det?

Noen mennesker forstår ikke annet enn "makt", dvs. at du bare sier "nei, dessverre, jeg kan ikke bytte". Ikke start noen diskusjon, ikke begrunn, henvis rett og slett til avtalen. Om far ikke vil ha barnet sitt - og sånne finnes - ja så er det faktisk HANS problem og ikke ditt. DU kan uansett ikke endre hans holdning! Men du kan endre din. Hva så om ikke far vil ha ungen "sin" helg - da får ungen bli hjemme, og du evt. skaffe barnevakt om du er invitert på noe. Du sier jo at du har noen som er brukendes til det.

Jeg har aldri sagt nei dersom far ikke ville ha ungen. Uansett egne planer. Dette fordi barnet ikke skal føle at "verken mamma eller pappa vil ha meg". Dersom far sier han ikke kan ha barnet en helg, og vil bytte - så er du i din fulle rett både til å si at "greit, ungen kan være hjemme, men bytte er uaktuelt, pga planer". Da signaliserer du at barnet selvsagt alltid er velkomment, samtidig som du setter grenser overfor faren.

Jeg ville heller ikke "kidnappet" ungen fordi jeg hadde planer i hans helg. Da blir det unødvendig mye bråk.

Det er mulig jeg er streng - men jeg har gjennomlevd en del "dritt" når det gjelder x og samvær og sånt. Og både fra egen og andres erfaring vet jeg at så lenge du ikke forholder det til realiteten slik situasjonen ER, men fokuserer på det du ønsker skulle være, blir det vanskelig.

Tenk gjennom hva og hvordan du faktisk vil ha det. Innse at barnet er ditt ansvar, og slutt å ta ansvar for fars forhold til sitt eget barn. Det må han selv gjøre. Bruk energien din på deg selv, ditt liv og ditt barns liv, istedenfor å ¨bruke den på å plage deg selv med alt som kunne vært annerledes. Jeg lover at verden blir enklere da, selv om du ikke nødvendigvis får mer avlastning.

[Gjest Gjest]

Huff, dette tar kanskje ÅR før det normaliserer seg.

Det kan godt hende.

Men det som ihvertfall er sannsynlig, er at jo lenger du lar ham styre dette, desto lenger tid vil det ta.

Dere er ikke sammen mer! Da skylder dere hverandre ikke tjenester. Det kan bli en tøff periode når dere begge lærer dette, men så går det forhåpentligvis over.

Øv deg på å sette grenser. Øv deg på å svare nei uten nærmere begrunnelse. Han har faktisk ingenting med hvorfor et eventuelt bytte ikke passer for deg. Han har ingen rett til utredninger fra deg om hvilke planer du har. Hvorfor skulle du gi ham det - det er da ikke han som skal avgjøre hva som passer for deg?

Så må du selvsagt akseptere at han gjør det samme.

[Gjest Gjest]

Du sier jo at du uansett setter barnet foran alt annet, og det er rett og slett det du må gjøre i mange år fremover.

Nå har ikke jeg erfaring med vanskelige fedre, men jeg var alenemor uten tilstedeværende fedre i det hele tatt. Og i mitt tilfelle er det i overmål to av dem også!

Det hendte selvfølgelig at det var kjedelig å ikke kunne være med på ting man hadde lyst til, men som du sier, ungen først.

Du vil ikke angre på det når ungen har blitt voksen. Det du derimot kan komme til å angre på, er at du gjør som faren. Siden han er av den hevngjerrige typen og forsåvidt også har innrømmet overfor deg at han gjør det for å hevne seg, så lager du bare problemer for deg selv, og den det til syvende og sist går ut over, er ungen.

Jeg kan i alle fall ikke se noe poeng i at du står på ditt og lar det være opp til faren å skaffe barnevakt hvis han ikke ønsker å ha ungen, selvom det er hans helg.

Hvordan vil det føles for ungen? Og du vil uansett være den som sitter med dårlig samvittighet etterpå, for det vil antagligvis ikke han ha.

Du har fått et barn som du må ta vare på "alene" i mange, mange år, det kan du like godt avfinne deg med.