Barn med ADHD el.l.

[Gjest Gjest_Koala_*]

Jeg ser og hører veldig ofte ting som at "men herregud, gutten har jo en diagnose, han kan jo ikke noe for det" når barn med f.eks. ADHD lager rabalder og enten ødelegger ting eller plager andre barn. Er det virkelig sant? At fordi et barn har diagnose så kan ikke han/hun noe for sin egen oppførsel i det hele tatt? Er alt tillatt hvis man har en diagnose?

Jeg skjønner at barn med diagnoser møter mye større utfordringer enn andre barn, men skal diagnosen alltid forsvare oppførselen? Har man ikke lov til å stille krav til barn med diagnoser?

Jeg er redd man gjør disse barna en bjørnetjeneste ved å alltid bagatellisere det de har gjort ved å bruke diagnosen som forklaring.

[Gjest Gjest_kiki_*]

Selvfølgelig stilles det krav til barn med en diagnose også !!

En diagnose er ikke en unnskyldning ,men ofte en forklaring på hvorfor ting går galt eller blir rart og uvanlig.

Barn med diagnoser må ha gode rutiner ,stukturerte dager og klare og tydelige beskjeder.. Har man ikke personer rundt barnet som følger bra opp så skjærer det seg.

Barn har mye de skal lære underveis og et barn med diagnose har ekstra utfordringer pga sine vansker. Men de aller aller fleste utvikler seg til å bli flotte mennesker som hansker sine vansker på en svært diskre måte.

Det er mange barn og voksne med adhd rundt deg ...som du aldri legger merke til fordi de har lært seg teknikker til å leve med diagnosen.

Dessverre har media en stor tendens til å alltid fokusere på det negative rundt denne diagnosen ....nettopp derfor har så mange fordommer mot ADHD.

Uvitenhet er farlig ,men man kan ikke forvente at alle skal kunne alt om alle diagnoser ,men tenk dere om før dere dømmer.

[boomerang]

Klart de skal stilles karva til. det stilles krav til alle!

at det kan være en forklaring på noe adferd er jo noe vi bare må leve med.

Men - det er veldig lett at disse barna blir en syndebukk for ALT. Jeg kjenner to gutter med diagnosen i ungdomsskolen, begge steder kommer d eandre ungene og terger og erter for å se hva som skjer - de blir sinte og da blir det gjerne noe som knuses eller ødelegger. Guttene får kjeft, de som terger får ikkenoe. Og sånn er det UANSETT om det er guttas skyld eller ikke.

Til opplysning, så kjenner de hverandre ikke, opg går ikke på samme skole - men historiene er så like.

[Gjest Gjest]

Dessverre har media en stor tendens til å alltid fokusere på det negative rundt denne diagnosen ....nettopp derfor har så mange fordommer mot ADHD.

Uvitenhet er farlig ,men man kan ikke forvente at alle skal kunne alt om alle diagnoser ,men tenk dere om før dere dømmer.

Dette er ikke en mediaskapt situasjon. Jeg har jobbet med barn, og jeg kan forsikre deg om at det finnes veldig mange diagnosebarn som bruker dette som unnskyldning. "Jeg kan ikke noe for at jeg ertet han, jeg har ADHD" og lignende fraser er faktisk ofte brukt. Jeg sier ikke at alle barn med diagnoser er sånn, langt ifra. Men mange barn får dette innprentet fra foreldrene sine: Det er ikke din feil, du har en diagnose. Det er en svært usunn holdning som ofte blir spredd fra curlingforeldre.

[Gjest Gjest]

Jeg stiller krav til oppførsel på begge mine barn, men på ulik måte.

På barnet med ad/hd, må jeg forklare hvorfor man ikke gjør sånn, men heller sånn en million ganger for samme bagatellen. Jeg har også større tålmodighet for gjentagelse fra dette barnet, og forklarer oftere og mer detaljert.

Barn nummer 2 har større forutsetninger for å skjønne hvorfor man ikke kan gjøre ting, og husker fra gang til gang. Ergo er man ikke like tålmodig for gjentakelse heller. Ikke trenger man å forklare like detaljert om hver minste lille ting heller, for barnet her har mer logisk tankegang, og husker det barnet har lært mye bedre.

I dette huset er sykdom og diagnoser forbudt å bruke for å forsvare seg, men det kan forklare en del ting.

Det noen gjør feil når deres barn blir diagnostisert med ad/hd og medisinert er å slappe av. Jeg kan skjønne dem på en måte, for veien til en diagnose er ofte en lang, hard og kronglete kamp med mange instanser.

Men det er når barna er medisinerte, veien for å lære åpner seg, og den må man bruke med en gang.

Ofte blir ikke barn diagnostisert før langt inn i skolealder, og da har de allerede rukket å legge seg til mange dårlige uvaner, som er vanskelig å snu, men det må jo gjøres. For barnets beste.

[KinG of Bongo]

Jeg ville sagt at det stilles større krav til diagnosebarn enn til andre barn. Her i huset stilles det i hvertfall ganske harde krav til tider - nettopp fordi barnet har en så mye lenger vei å gå for å klare helt vanlige ting.

Vårt barn har prøvd seg mange ganger med at "det var ADHD'en som gjorde det", men sånt får man ikke noe gjennomslag for her hjemme.

Jeg tror at vårt diagnosebarn har fått og får en mye strengere oppdragelse enn andre barn, likevel har vårt barn en oppførsel som nok mange andre kan reagere på og tenke at barnet ikke får oppdragelse.

Som endel andre her allerede har sagt; en diagnose kan forklare hvorfor ting er som de er, men diagnosen kan aldri brukes som en unnskyldning.

[Katitzi]

Jo, en med diagnose kan stilles krav til, men det må gjøres på den måten som fungerer i forhold til diagnosen den enkelte har.

[Gjest Silmarill utlogget]

Jo, en med diagnose kan stilles krav til, men det må gjøres på den måten som fungerer i forhold til diagnosen den enkelte har.

Signeres av: Silmarill

[Gjest Gjest]

Diagnose kan være så mye det.

Har barnet angst så er det også mer forståelig at barnet trekker seg tilbake.Angstbarnet trekker seg tilbake fordi det har angst.

[Gjest Gjest]

Jo, en med diagnose kan stilles krav til, men det må gjøres på den måten som fungerer i forhold til diagnosen den enkelte har.

At det er smartest å gjøre det med metoder som funker i forhold til barnet er jo en selvfølge, det gjelder med eller uten diagnose. Men iblant må man bare stoppe en ødeleggende aktivitet brått og bestemt, og så heller ta forklaringer om hvorfor osv etterpå.

[Gjest Gjest]

Klart de skal stilles karva til. det stilles krav til alle!

at det kan være en forklaring på noe adferd er jo noe vi bare må leve med.

Men - det er veldig lett at disse barna blir en syndebukk for ALT. Jeg kjenner to gutter med diagnosen i ungdomsskolen, begge steder kommer d eandre ungene og terger og erter for å se hva som skjer - de blir sinte og da blir det gjerne noe som knuses eller ødelegger. Guttene får kjeft, de som terger får ikkenoe. Og sånn er det UANSETT om det er guttas skyld eller ikke.

Til opplysning, så kjenner de hverandre ikke, opg går ikke på samme skole - men historiene er så like.

Og jeg kjenner helt motsatte historier, at når problematferdsbarna (med og uten diagnose, det er en skole med dårlig oppfølging av slikt, dessverre) overreagerer og eksploderer på helt vanlig kommunikasjon er det de andre barna som får kjeft for å terge, mens de selv sjelden blir irettesatt. Kanskje det skyldes at lærerne har for dårlig forståelse for hvordan de bør gi tilbakemeldinger til disse barna, er for feige og heller tar kampen med de barna som responderer "normalt" på irettesetting :klø: I tillegg skal det nok ikke stikkes under en stol at barna finner subtile måter å terge og provosere på heller, men det er også veldig vanskelig for andre barn å forholde seg imøtekommende og vennlig ovenfor et annet barn som dæljer og slår straks det oppstår litt uro rundt dem. Så kanskje vi forventer for mye av de "normale" barna også...

[Gjest Gjest]

Joda, barn skal ha grenser - også de med diagnoser. Men alle trenger ikke de samme grensene - og ei heller de samme konsekvensene.

[babord]

Klart de skal stilles karva til. det stilles krav til alle!

at det kan være en forklaring på noe adferd er jo noe vi bare må leve med.

Men - det er veldig lett at disse barna blir en syndebukk for ALT. Jeg kjenner to gutter med diagnosen i ungdomsskolen, begge steder kommer d eandre ungene og terger og erter for å se hva som skjer - de blir sinte og da blir det gjerne noe som knuses eller ødelegger. Guttene får kjeft, de som terger får ikkenoe. Og sånn er det UANSETT om det er guttas skyld eller ikke.

Til opplysning, så kjenner de hverandre ikke, opg går ikke på samme skole - men historiene er så like.

Selvsagt skal man ikke terge eller plage andre. Gjør barn det så bør det få konsekvenser.

Likevel er det mer alvorlig å slå eller ødelegge noe, jeg synes det er på sin plass at det barnet som reagerer voldelig får kjeft jeg!

I voksenlivet møter en motgang, og usaklige mennesker, derfor lærer vi barna våre å la være å reagere når det ikke er riktig.

Å ikke irettesette det barnet som slår eller ødelegger er å lære barnet at det er greit å reagere sånn dersom noen provoserer deg, og det kan bli et problem for barnet senere.

Uansett diagnose kan man ikke legge ansvaret for egne handlinger og følelser over på andre mennesker.

[Gjest Gjest]

Dette er ikke en mediaskapt situasjon. Jeg har jobbet med barn, og jeg kan forsikre deg om at det finnes veldig mange diagnosebarn som bruker dette som unnskyldning. "Jeg kan ikke noe for at jeg ertet han, jeg har ADHD" og lignende fraser er faktisk ofte brukt. Jeg sier ikke at alle barn med diagnoser er sånn, langt ifra. Men mange barn får dette innprentet fra foreldrene sine: Det er ikke din feil, du har en diagnose. Det er en svært usunn holdning som ofte blir spredd fra curlingforeldre.

Jeg har aldri hørt noen barn bruke dette seom unnskyldning. Det var et idiotisk eksempel du kom med. " jeg kan ikke noe for at jeg ertet han, jeg har ADHD"

ADHD er ingen unnskyldning, men en forklaring på mangt og meget. Jeg har selv barn med ADHD. Han har flere søsken uten adhd. Alle har hatt sine ulike grenser, men han med adhd (sterk adhd) har hatt de strammeste grensene. For at det skulle bli levelig for han, for søsken og fam. så måtte det til.

Det har krevd mye, men andre sin uvitenhet og frekkhet har vert like tøft.

Det skjer brått når det skjer noe med en sånn gutt. Man forklarer atter en gang hva som er ett og galt. Repitisjon og repitisjon. En nabo syns at han burde taes og straffes, husarrest ville fungere fint. en uke på rommet!!!

Hver gang det skjer noe, og det er ofte,så er det på igjen med grenser og forklaringer. En annen ting er at skl en straffe et slikt barn hver gang, så blir hverdagen en eneste nedtur.

Man må finne balansegangen, følge opp, passe på. Det følger mye støy med, uroligheter. For andre kan det bli slitsomt, men barn kan ikke bures inne. Urolig uten å gjøre noe galt, støy uten å gjøre noe galt. Støy fra et lite barn aksepteres,men fra et stort barn er ikke lltid det aksepteres.

En ærlig og snill gutt, men som hørtes. Var det noe galt, så var det xxxxxxxx som hadde gjort det. Det var ikke barna som begynte å si det, men de voksne. Så begynte barn deres og si det også. Sånn kunne de "snille" barna gjøre fantestreker og legge skylden på han. Og de ble trodd. Sånn fikk mitt barn raserianfall, og tok igjen. Så kom foreldrene på døren og klagde.

Det er lett å sitte på utsiden og kritisere. Kansje om man lærte litt om adhd, så kansje man tenkte seg om.

[Gjest har adhd selv]

Det er stadig man hører av de som ikke har adhd eller har barn med adhd disse "unnskyldningene" om atte h*n har adhd osv................

så h*n kan ikke for det.............

Jeg har adhd og 2 av mine barn.

Det er ingen unnskyldning, vi er født slik og gjør det beste ut av situasjonen og har lært oss og leve med diagnosen.

Den er ingen unnskyldning.

[Gjest Gjest]

Folk er forskjellige. Alle trenger forskjellig. Å straffe en med diagnose som om diagnosen ikke er der (som da ikke fungerer på personen med diagnose) lærer:

- barnet med diagnosen ingenting

- barnet med diagnosen at det ikke duger

- andre at man behandler alle likt uansett (å ikke ta hensyn)

Forebygg heller situasjoner! Og skjer det noe uønsket så ta dette opp med diagnosebarnet på en måte det forstår - selv om det blir på en ikke klassisk måte. Ta også opp med den "krenkede" hva og hvorfor ting skjedde og hva som er gjort.

Å presse alle inn i A4 er ikke bra for noen. Ikke for de som ikke er A4 og ikke mestrer å være A4 og heller ikke de som blir utsatt for frustrasjonen som oppstår hos den som ikke er A4 (mer utagering feks.). Å ha A4 som mål er derimot mye bedre.

[Trampe]

Joda, barn skal ha grenser - også de med diagnoser. Men alle trenger ikke de samme grensene - og ei heller de samme konsekvensene.

Veldig godt sagt.

I min klasse har jeg større forståelse for at enkelte er mer urolige i timene. Noen har en avtale om at de får lov til å gå ut hvis de føler de er nødt til det. Andre får et blikk eller rolig tilsnakk hvis de avbryter for femte gang i løpet av en time. Barn med ADHD eller andre diagnoser har ikke alltid samme forutsetninger som barn uten diagnoser når det gjelder selvkontroll.

[Gjest Gjest]

Jeg har aldri hørt noen barn bruke dette seom unnskyldning. Det var et idiotisk eksempel du kom med. " jeg kan ikke noe for at jeg ertet han, jeg har ADHD"

Er det et idiotisk eksempel fordi du aldri har hørt det? :klø:

Jeg har hørt barn si dette, og andre tilsvarende ting. Jeg vil si at "unnskyldningen" til disse barna er idiotisk, ikke eksemplet. Og barna som sier slikt får svært ofte støtte av foreldrene sine. Et sted har de det jo fra.

[Gjest strykebrett]

Da jeg gikk på skolen var det en voldelig elev i klassen vår. Hva slags diagnose han hadde vet jeg ikke, men jeg husker vi fikk beskjed av lærerne da vi tok igjen at det fikk vi ikke lov til fordi denne gutten var "spesiell".

Gutten ble på denne måten satt utenfor det sosiale systemet som en skole er i og med at det ikke var lov til å løpe etter han/ta igjen selv om han spyttet på oss og klorte oss. Følgene var jo at ingen ville være sammen han på hverken barne- eller ungdomsskolen. Slike unger ender opp venneløse. Ingen er tjent med det, hverken barnet eller klassekameratene.

[Gjest Gjest]

Da jeg gikk på skolen var det en voldelig elev i klassen vår. Hva slags diagnose han hadde vet jeg ikke, men jeg husker vi fikk beskjed av lærerne da vi tok igjen at det fikk vi ikke lov til fordi denne gutten var "spesiell".

Gutten ble på denne måten satt utenfor det sosiale systemet som en skole er i og med at det ikke var lov til å løpe etter han/ta igjen selv om han spyttet på oss og klorte oss. Følgene var jo at ingen ville være sammen han på hverken barne- eller ungdomsskolen. Slike unger ender opp venneløse. Ingen er tjent med det, hverken barnet eller klassekameratene.

Godt poeng!

Det kommer ikke noe godt ut av å overbeskytte barn og la dem slippe unna med alt mulig, diagnose eller ei.