18 år og mor?

[martine=)]

hei, jeg er en jente på 18 år.

jeg er samboer med en på 23 år, vi har vært samboere i 2 og 1/2 år.

Vi har egen leilighet, begge er ferige med utdannelse, og vi har faste og gode inntekter begge to.

Vi har det veldig fint sammen, men vi ønske rog sterkt et barn.

Jeg vet jeg er ung, men føler at vi er klare for dette på alle måter.Jeg vet også at barn krever MYE, jeg har også veldig mye erfaring med barn, har jobbet en del ibarnehage, studert barn og ugdom og har alltid vært rundt barn under hele oppveksten.

Tanken om at jeg har så inderlig lyst på mitt eget lite nurk, i hodet mitt hver aneste dag, jeg lenger virkelig etter dette, og det gjør meg utrolig trist.

Jeg har hatt masse problemer med uregelmessig mensterasjon, og måtte derfor fått litt hjelp hvis jeg skulle blitt gravid.

Det er bare ett problem, jeg føler at alder syntes det hadde vært feil av meg å bli gravid.

Jeg har problemer med å si til legen min at jeg ønsker å bli gravid, fordi jeg rett og slett er redd for at de sier at jeg er for ung for dette, osv osv.. dere vet den regla...

Er jeg det for alle andres øyne?

Hva ville du gjort i min situasjon?

Hjelp meg litt jenter

Tuuusen takk for alle svar.

Endret 22. juni 2009 av martine=)

[Gjest *Mim*]

Hvis dere begge vil dette, syns jeg bare dere skal sette i gang.

[Lilywhite]

I utgangspunktet synes jeg 18 år er veldig ungt, men jeg har samtidig hatt lyst på barn siden jeg var på din alder (egentlig før og, men seriøst fra jeg var sånn 18-19), nå er jeg 23 og begynner forhåpentligvis å nærme meg at drømmen går i oppfyllelse

Om det er for tidlig kommer jo veldig an på personen og hvor moden man er. Det virker gjennomtenkt og alt ligger til rette, så hvis dere er helt sikre begge to på at det er dette dere vil så bør dere ikke la andres meninger stoppe dere

Men samtidig skader det nok ikke å bare være to en stund, reise og feste (hvis dere liker det).

Min tante fikk barn som 18-åring og klarte seg helt fint, hun var ikke en person som savnet å feste, men sa at hun var litt uforberedt på hvor forskjellige liv hun og vennene fikk. Bestevenninnen hennes var bare 16 år og var ute og festet hver helg, så de mistet en del av kontakten i noen år. Så selv om hun ikke savnet festingen savnet hun å være mer med venner, men det er selvsagt et problem som kan oppstå når man er eldre også, dersom man er første i vennegjengen til å få barn. Tror bare det er viktig å tenke gjennom forskjellige ting på forhånd, og at også parforholdet kan forandre seg, om dere er klare for det (nå har ikke jeg barn selv som sagt, men vet jo at mange sliter med parforholdet etter at de får barn, selv om en del også føler at de bare blir enda mer glad i hverandre og nærere knyttet).

[martine=)]

I utgangspunktet synes jeg 18 år er veldig ungt, men jeg har samtidig hatt lyst på barn siden jeg var på din alder (egentlig før og, men seriøst fra jeg var sånn 18-19), nå er jeg 23 og begynner forhåpentligvis å nærme meg at drømmen går i oppfyllelse

Om det er for tidlig kommer jo veldig an på personen og hvor moden man er. Det virker gjennomtenkt og alt ligger til rette, så hvis dere er helt sikre begge to på at det er dette dere vil så bør dere ikke la andres meninger stoppe dere

Men samtidig skader det nok ikke å bare være to en stund, reise og feste (hvis dere liker det).

Min tante fikk barn som 18-åring og klarte seg helt fint, hun var ikke en person som savnet å feste, men sa at hun var litt uforberedt på hvor forskjellige liv hun og vennene fikk. Bestevenninnen hennes var bare 16 år og var ute og festet hver helg, så de mistet en del av kontakten i noen år. Så selv om hun ikke savnet festingen savnet hun å være mer med venner, men det er selvsagt et problem som kan oppstå når man er eldre også, dersom man er første i vennegjengen til å få barn. Tror bare det er viktig å tenke gjennom forskjellige ting på forhånd, og at også parforholdet kan forandre seg, om dere er klare for det (nå har ikke jeg barn selv som sagt, men vet jo at mange sliter med parforholdet etter at de får barn, selv om en del også føler at de bare blir enda mer glad i hverandre og nærere knyttet).

Jeg og smboeren min har felles venner, og de vi begge ser på som våre beste venner er 2 par som er sammen, begge parene har nå fått barn, så nå mangler på en måte bare oss. vi går turer med de og egentlgi alt, men jeg savne rå ha en vogn å trille på sammen med disse 2 venninne mine.

Samboeren min ønsker også veldig et barn.

Vi er absolut ikke feste mennesker, vi drikker og fester vel 1 gang i halvåret vil jeg tro, kanskje ikke det engang.

Her går det mer i grilling og koselige kvelder sammen disse venneparene våre.

Jeg som person har alldig vært litt mer "Moden" enn det alderen min viser.

Har nesten bare eldre venner, og har alltid fått høre av voksene rundt meg at jeg har blitt voksen fort.

Jeg flyttet hjemmefra som 16 åring, da inn sammen med min nåværende samboer.

[Gjest imli]

Det er bare dere som kan finne ut av det! Det ville vært veldig respektløst av legen og si at du er for ung om du snakket med ham/henne om graviditetsplaner; du er tross alt myndig og leger skal ikke legge seg opp i sånt. Du bestemmer

Bare husk at det er veldig slitsomt å ha barn, det er ikke snakk om at man svever på en rosa sky med en liten nyfødt baby. Det er det for øvrig mange som tror uansett alder, men forekommer vel mer blandt de yngre Så tenk nøye igjennom det, og snakk med folk som har barn, ikke de barnløse vennene dine om dette. Du har jo god tid, var jeg deg ville jeg kanskje venta et par år. Kanskje greit å være 20 i alle fall, før man får barn. Man utvikler seg mye på de to åra.

[Gjest mamma som 19 åring]

Hvis du og samboer er klar for dette, så prøv og bli gravid.

Legen kan ikke si så mye, du er myndig.

Men, husk som en annen sier her, det er slitsomt.

Men, gleden er større enn slite

Lykke til

[Gjest Purple Haze]

Det er fordeler og ulemper med alt. Det er mange fordeler ved å være ung mor, men det er også en del ulemper. Jeg ble mamma da jeg såvidt hadde fylt 20. Det har gått veldig fint, og barna mine er nå 21 og 17 år.

Nå syns jeg det er veldig flott at jeg var tidlig ute med barn. De er voksne, mens jeg fortsatt er forholdsvis ung.

Jeg hadde masse overskudd som ung mamma. Bekymret meg ikke i hjel over alt mulig, og har hele tiden vært veldig på nett med barna mine. Vi har alltid hatt et veldig nært og godt forhold.

En av ulempene var at jeg nok trodde jeg var mer moden enn jeg egentlig var. Det er ganske vanlig når man er 18 Man forandrer seg mye mellom 18 og 25 - hvert fall gjorde jeg det.

En annen minusside var at forholdet til barnefaren sprakk. Han er 7 år eldre enn meg, og jeg syns alt ble veldig "satt" og A4 litt for tidlig. Følte nok etter hvert at jeg mistet en del ungdomstid.

Og jeg måtte ta utdanning etter at begge barna kom. Det var spennende og absolutt noe jeg ønsket, men det ble mer tungvint å gå på skole når jeg hadde to barn.

Det "passer" egentlig aldri å få barn, sånn sett. Det er alltid mye annet man skulle ha gjort...

Jeg tenker at du bør få barn fordi du virkelig ønsker deg barn. Ikke fordi du savner en vogn å trille sammen med vennene dine, eller fordi alle andre du kjenner får barn.

Det er mye jobb og masse ansvar. Men også mange gleder

[Gjest No wonder women]

Jeg synes du er for ung. Jeg kan begrunne det med mange ting, men mange vil nok være unig med meg.

Jeg mener man bør ha vært sammen med sin partner lenge for å virkelig vite om denne mannen vil stå løpet helt ut. For det er kjempeslitsom å ha barn. Det har du sikkert hørt og tror du vet alt om, men det har du ikke før du står i det.

Du er ung og har kanskje ikke utdannet deg ferdig? Vil økomiske påkjenninger påvirke forholdet? Har dere en bolig? Man skal jo tross alt tilby barnet noe når det kommer til verden. Det er dyrt å få barn, men jeg sier ikke at det alene skal være et kriterer for ikke å få barn, men det kan slite noe helvetes på forholdet og jeg mener at det ikke er flere barn som trenger skilte foreldre. Jeg kan også si masse om å leve ut ungdommen, men dette har du sikkert allerede hørt før. Men tro meg, det er viktig. Litt kjedelig å bli smådesperat når man er 40 år og skal finne seg en ny parter for n`te gang.

Endret 22. juni 2009 av No wonder women

[Gjest Gjest_la flaca_*]

Jeg og smboeren min har felles venner, og de vi begge ser på som våre beste venner er 2 par som er sammen, begge parene har nå fått barn, så nå mangler på en måte bare oss. vi går turer med de og egentlgi alt, men jeg savne rå ha en vogn å trille på sammen med disse 2 venninne mine.

Du savner å ha en vogn å trille sammen med venninnene dine... Jeg skjønner at det ikke er bare det, men her er det litt viktig å sette seg ned og bruke hodet litt tror jeg.

Greia er at barn kan ikke trilles så veldig lenge. Mange små nurk gidder ikke trille mer etter et halvt år eller så, da skal de bæres på armen for se verden rundt seg og klatrer ut av vogna ved første mulighet. Deretter er det straka vegen frem til barnet begynner på skolen, med øving i å bli et selvstendig individ og utprøving av grenser. Hele veien er dere på jobb 24 timer i døgnet, med unntak av de timene nurket er i barnehagen evt. De timene er du bare bekymret for hvordan barnet har det. Ubegrunnet bekymring er et begrep som får en helt ny betydning når man blir mamma, og den varer livet ut fra ungen popper ut av magen.

Å være foreldre er den mest krevende, slitsomme og givende jobben som finnes. For en jobb er det, den mest betydningsfulle man kan ha. Jeg var verpesjuk som få fra jeg var 19-20 år, men utrolig glad for at jeg ventet til jeg ble voksen med å bli mamma. Det er en grunn til at folk blir forferdelig fort voksne (les: gamle) når de blir foreldre. Det er rett og slett utmattende til tider, selv om ingen ting kan måle seg med det å ha en familie rundt seg. (Men seriøst, enkelte ganger kan jeg kjenne hvordan grå hår vokser ut av hodet på meg).

Hvis dere har så lyst til å bli foreldre er dere nok enda mer sikker om et par år. Det skader ihvertfall ikke å vente litt. I mellomtiden kan du kontakte legen ang. de uregelmessige menstruasjonene dine og prøve å få orden på systemet til dere skal prøve å bli gravide. For eksempel kan du kjøpe eggløsningstester og kartlegge når du har eggløsning, og oppdage om el. uteblir. Gjør den det kan du få medisiner for å etterlikne en normal syklus.

[Gjest Gjest]

Må vel si meg litt enige med siste innlegg her. Det virker som du har lyst på baby fordi det virker så kos (trille turer osv), men å få barn er så mye, mye mer. Spedbarnsperioden raser av sted og snart har du en trassig 2 åring, en utfordrende 5 åring, en krevende 12 åring osv, osv. Tro meg når jeg aldeles ikke mener dette negativt, jeg har mange barn og elsker å ha barn rundt meg, men det er mye jobb. Jeg har alltid hatt lyst på barn og villet ha mange. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg levde litt på forhånd. Var nesten 30 før førstemann kom og er den av familie og venner som har funnet mest "ro" i livet mitt. Jeg har utdannelse, har reist, har bodd litt ulike steder og har opplevd såpass mye at å sette mitt eget liv litt på "vent" i noen få år nå når barna er helt små, er helt ok. Kjenner flere som ble foreldre i 19-20 års alderen og det har gått helt fint. Barna har det bra og er blitt fine små personer, men samtidig er det flere av disse foreldre som klager enn de som hadde tolmodighet til å vente noen få år til. De er flest av de unge foreldrene i min krets som syns det er slitsomt (spesielt ettersom barna blir større), som syns de kansje har ofret litt mye av seg selv osv. Har en i familien min som bevisst valgte å bli mor som 19åring. Hun har stor familie og mange som stiller opp, jeg vil vi hun har mye frihet som mor og at de har mye fritid som par - mye mer enn de fleste jeg kjenner. Men når det går litt i mot, f.eks. hun/de ikke får barnevakt for å gå på en konsert, ikke kan dra bort å besøke en venninne en lørdag, er det alltid samme leksa; "Nå har jeg vært småbarnsmor i 8 år (de har fått 3 barn etter hvert), når skal jeg få prioritere meg selv litt igjen. Jeg bruker såå mye på barna, må da få tenke litt på meg selv også". Jeg sier IKKE at det blir slik med deg, jeg sier heller ikke at det behøver å bli negativt, hverken i dag eller om 6-10 år, men.... Det du føler om noen år er det ingen av oss som vet noe om. Du får aldri tiden uten barn tilbake. Personlig hadde jeg ventet om så bare i to år. Det ligger mye modning, tid og opplevelser i de to årene fra 18 til 20. Lykke til uansett hva du velger!

[Vibi]

Folk er forskjellige, og noen 18 åringer kan være mer egnet og modne for å få barn enn noen 30- åringer.

Jeg kjenner både 16 og 17 åringer som har blitt gravide, og selv om det ikke har vært planlagt har det gått veldig fint med alle sammen. Hun ene er idag 22, fikk et nytt (planlagt) barn for et år siden, og gifter seg med barnefaren til sommeren.

Så har man selvsagt de tilfellene hvor ting ikke går like bra.

Det er ingen, verken her eller på legekontoret, som kan fortelle deg om du er klar for å få barn eller ikke. det må du nesten finne ut av selv. Ser at mange her sier at det er slitsomt å få barn, men det er jo nettopp en av fordelene med å være så ung - at du orker ti ganger mer enn de som får småbarn som 35-40 åringer. I tillegg har dere kanskje fremdeles relativt sett unge foreldre selv, som barnet også kan få mye glede av!

Det vil aldri passe 100% å få barn, men som du sier er dere ferdig utdannet og har sikre inntekter begge to - det er jo et kjempepluss.

Jeg hadde hoppet i det hvis dere er så klare som dere sier, og vet hva dere eventuelt må legge på hylla.

Du skriver forresten at du sliter med uregelmessig menstruasjon, og må ha hjelp for å bli gravid. (PCO?) Da ville jeg ha reist til en privat gynekolog, feks Volvat, og fått hjelp derfra. Da får du hjelp mye raskere, de er spesialister på området (noe fastlegen din sannsynligvis ikke er), og du slipper å bli uglesett fordi du er så ung.. det koster litt mer enn de gynekologene du blir henvist til, men er 100% verdt det.

Lykke til!

Endret 22. juni 2009 av Vibi

[Gjest alenemor]

Jeg mener at om du må tenke deg veldig godt om før du begir deg ut på dette. Jeg ble selv gravid som 16åring med en fyr jeg ikke har snakket med siden. Jeg angrer virkelig ikke på at jeg ikke tok abort, men savner ungdomstiden. Savner det å bare være en ansvarsløs og korttenkt ungdom. Nå har du litt bedre forutsettninger enn jeg hadde da, du har en fyr du elsker og som også ønsker barn og du har utdannelse og jobb. Likevel, er du villig til å gi opp de siste ungdomsårene dine? For de får du ikke igjen når du er 30år Sikkert på at det ikke er noe videreutdannelse eller noe du ønsker å ta? isåfall er det lurt å gjøre før du får barn, mye enklere hvertfall. Så må dere også tenke på en annen ting, er det ikke noe dere to har lyst å oppleve sammen, bare dere to, før dere får barn? Noen steder der ønsker å dra på ferie? Eller noe dere ønsker å ha overskudd til å gjøre, som å pusse opp eller noe?

[Gjest *Mim*]

Jeg blir ganske provosert over at folk mener at man ikke skal bli mor i ung alder uansett. At det er slitsomt, at det koster penger og at det kan være en belastning på forholdet vet sikkert trådstarter allerede. Trådstarter virker til å ha ting på stell og er interessert i barn, hvorfor skal hun ikke det? Fordi andre ville ønske å feste og reise i den alderen?

Man har ingen garantier i livet. Man kan få vel planlagte barn i trettiårene, ha penger på bok og være godt gift. Likevel kan man få fødselsdepresjon, bortskjemte unger, bli skilt, whatever.

Du er ung og har kanskje ikke utdannet deg ferdig? Vil økomiske påkjenninger påvirke forholdet? Har dere en bolig? Man skal jo tross alt tilby barnet noe når det kommer til verden.

Les trådstarters innlegg.

[martine=)]

Folk er forskjellige, og noen 18 åringer kan være mer egnet og modne for å få barn enn noen 30- åringer.

Jeg kjenner både 16 og 17 åringer som har blitt gravide, og selv om det ikke har vært planlagt har det gått veldig fint med alle sammen. Hun ene er idag 22, fikk et nytt (planlagt) barn for et år siden, og gifter seg med barnefaren til sommeren.

Så har man selvsagt de tilfellene hvor ting ikke går like bra.

Det er ingen, verken her eller på legekontoret, som kan fortelle deg om du er klar for å få barn eller ikke. det må du nesten finne ut av selv. Ser at mange her sier at det er slitsomt å få barn, men det er jo nettopp en av fordelene med å være så ung - at du orker ti ganger mer enn de som får småbarn som 35-40 åringer. I tillegg har dere kanskje fremdeles relativt sett unge foreldre selv, som barnet også kan få mye glede av!

Det vil aldri passe 100% å få barn, men som du sier er dere ferdig utdannet og har sikre inntekter begge to - det er jo et kjempepluss.

Jeg hadde hoppet i det hvis dere er så klare som dere sier, og vet hva dere eventuelt må legge på hylla.

Du skriver forresten at du sliter med uregelmessig menstruasjon, og må ha hjelp for å bli gravid. (PCO?) Da ville jeg ha reist til en privat gynekolog, feks Volvat, og fått hjelp derfra. Da får du hjelp mye raskere, de er spesialister på området (noe fastlegen din sannsynligvis ikke er), og du slipper å bli uglesett fordi du er så ung.. det koster litt mer enn de gynekologene du blir henvist til, men er 100% verdt det.

Lykke til!

Har vær thos privat gynekolog, er helt frisk sier de, bare litt uregelmessig sier de.

Men takk fo rtipset, skal sjekke det ut:)

[Vibi]

Har vær thos privat gynekolog, er helt frisk sier de, bare litt uregelmessig sier de.

Men takk fo rtipset, skal sjekke det ut:)

Så fint, da blir det sikkert ikke noe problem for dere!

Og om mensen blir altfor uregelmessig, og eggløsningen er vanskelig å finne er det jo pillekurer du kan få. Men det vet jo gynekologen!

[Envy]

Kanskje greit å være 20 i alle fall, før man får barn. Man utvikler seg mye på de to åra.

Signerer den! Jeg er nå snart 21, og heldigvis kun ansvarlig for meg selv. Da jeg var 18 prøvde nemlig jeg og daværende samboer som er et par år eldre enn meg å få barn. Det klaffet aldri. Det kan jeg jo være glad for nå, nå som jeg har ny kjærste og går med studieplaner. Da jeg var 18 følte også jeg meg moden for barn, og følte meg klar for å etablere meg med min daværende samboer.

Som Imli sier over her, man utvikler seg utrolig mye på de 2 årene. jeg tror faktisk om man ser bort ifra barndom så er de 2 siste årene de 2 årene jeg har utviklwet meg mest.

som sagt, veldig glad ting aldri klaffet med barneplanene mine da jeg var 18.

[Leanne]

Dette kan bare dere to finne ut av, men det ser jo ut til at dere har mye på plass når dere begge er ferdig med utdannelsen og har egen leilighet..

Jeg var selv 19 da jeg fikk mitt første barn og var ikke ferdig med vgs en gang.. Det er snart 5 år siden. I løpet av disse årene har jeg blitt ferdig utdannet førskolelærer og fått meg fast jobb, fått et barn til som nå er 2 år, giftet meg med barnas far, kjøpt hus og solgt huset for å flytte til et annet sted...

Jeg har alltid vært veldig moden for alderen og har alltid ønsket å få barn tidlig. Dette har jeg aldri angret på i ettertid - selv om det til tider har vært veldig hektisk med skole, praksis og to små barn.. Var blant annet i to uker praksis da nr 2 var 3 uker gammel, da måtte pappa være hjemme og passe babyen..

Da vi snakket om å få barn var det viktig for meg at vi begge ønsket det - og at han også ville ha barn og var villig til å ha barnet 50% hvis vi skulle flytte fra hverandre. Snakket om hva han ville gjort hvis jeg hadde dødd under fødselen (er en litt engstelig type og må ha planene klare...) for det var viktig for meg å vite at han ville ha barn og skulle være en god far.

Noe han heldigvis er Vi snakket også en del om barneoppdragelse før vi ble gravide - hva er greit og hva er ikke greit.. Jeg ble selv slått som barn - det skal ikke skje mine barn! Det er heller ikke nødvendig å skrike til barna, men man skal være konsekvent. Hvordan ønsket vi at kostholdet til barna skulle være osv.. Er man helt uenig på mange punkt vil det jo bli vanskelig - da er det bedre å ha tatt diskusjonen før barnet kommer...

[Gjest strykebrett]

Jeg syns det virker som alt ligger til rette for at du skal få barn. Min mor var 19 da hun fikk meg (pappa noen år eldre) , og jeg har aldri lidd noen nød eller følt meg uønsket. Mamma tok utdanning mens jeg var liten.

Nå er jeg kjempeglad for at foreldrene mine er så unge enda. De er spreke og har masse overskudd til barnebarna, Er glad for å kunne ha foreldrene mine i mange mange år enda.

Jeg syns mange venter for lenge me å få barn faktisk og når alt ligger til rette og dere begge ønsker barn så sterkt ser jeg ingen grunn til at dere ikke skal lfå barn. Det viktigste er at barnet er ønsket syns jeg

[Gjest Gjest_Merete_*]

Hvis man spør her inne så får man jo svar, det bør alle som kritiserer andres svar vite...

Jeg mener du er alt for ung. Dette er MIN mening.

Grunnet:

Selv hadde jeg langvarig forhold fra jeg var 16, dette varte ikke.

Jeg "vokste" mest fra jeg var 25 til jeg var 30. Var en helt annen person når jeg var 18. Blir flau bare jeg tenker på det faktisk....

Livet har mange gleder, barn er selvsagt ett av disse. Men det finnes mye man skal leve videre på i et forhold. Minner fra man var ung, minner fra da man kun var kjærester, ferieminner etc. etc.

De venninnene jeg har som fikk barn i ung alder er ikke lenger sammen med barnefar. Dette er mine erfaringer desverre......

Nei - vent med barna og nyt tiden dere har alene. Du er nettopp blitt myndig! Nyt det!