Føler meg så dum etter brudd

[Gjest Gjest]

Da eksen min slo opp, ble jeg veldig overrasket, og veldig lei meg. Jeg ble rett og slett desperat, og klarte ikke tanken på å leve uten han. Jeg ba han og tryglet han om å bli, om å gi meg en sjanse til, jeg ble hysterisk, jeg prøvde å holde han tilbake med makt, jeg sa at jeg egentlig ikke hadde tenkt å krype for han men at jeg bare ikke klarte å la være, fordi jeg ikke kunne være uten han.. Det høres sikkert veldig dramatisk ut, men det var det, jeg spiste ikke på mange dager og var helt fortvila. Kan tenke i ettertid at det var idiotisk, og det var det jo, men der og da reagerte jeg sånn..

Etterpå ble jeg veldig sint på han, fordi jeg følte meg lurt og ført bak lyset, sikkert litt dumt, men jeg hadde mine grunner til å bli overrasket over bruddet for å si det sånn. Jeg mener fortsatt at jeg hadde grunn til å bli sint, og tror aldri jeg kommer til å syns han er en grei fyr igjen egentlig. Det hjalp heller ikke at han oppførte seg veldig likegyldig i tiden etter, gjorde egentlig alle de tingene han kunne for at bruddet skulle bli enda vanskeligere for meg. Ingen hensyn på noen front, heller sånn type "vise meg hvor lite han brydde seg om meg" på alle mulige måter enda det var åpenbart for alle at jeg var sønderknust. Nesten litt sadistisk.

Jeg på min side var så fortvilet og sint og trist at jeg endte opp med å betro meg til mange i vår omgangskrets, både om hvor trist jeg var og hvor sint jeg var. Det var barnslig og dumt, men jeg var veldig langt nede og desperat etter å føle meg forstått. Jeg følte egentlig ikke at jeg fikk så mye forståelse, og mistet kontakten med mange av disse menneskene. Kanskje fordi de ble lei av å høre om problemene mine, eller fordi jeg følte at de ikke forsto hva jeg gikk gjennom. Dette var den typen mennesker som gråter over kjærlighetssorg i en uke, og så er alt greit igjen.

I ettertid angrer jeg veldig for alt, for at jeg snakket med andre felles venner om kjærlighetssorgen, og SPESIELT for at jeg avslørte for han hvor sårbar jeg var. Dette er en stund siden nå, men jeg føler meg fortsatt skikkelig teit når jeg møter folk jeg hadde kontakt med på den tiden. Føler meg patetisk og svak. Jeg lurer sånn på hvordan jeg kan riste av meg disse følelsene? Jeg tror dessuten at jeg blåser opp hele saken noe veldig, for ofte innbilder jeg meg at folk jeg ikke engang kjenner sikkert har hørt alt om min tåpelige oppførsel.. Noe som neppe stemmer.

Er det noen andre som er i lignende situasjon? Eller som har klart å komme over denne følelsen av å ha blitt ydmyket og dummet seg ut? Jeg trenger så sårt noen råd, for jeg begynner å bli skikkelig sliten av å hele tiden lure på hva andre tenker og syns om meg, og tenke det værste.

[Gjest Gjest]

Dette kunne jeg selv ha skrevet, så du skal ikke være redd for at du er den eneste - i tillegg har vi nok mange flere med oss på denne..

For mitt tilfelle skjedde det senest idag, da min samboer flyttet ifra meg... Har visst om det siden fredag og har vært sønderknust og desperat hele helgen. Tryglet og grått... Kjærlighetssorg ER traumatisk. Og i traumatiske situasjoner reagerer man ofte med bl.a desperasjon..

[Gjest Gjest]

Jeg vet! Det virker helt umulig å bare si "greit, da er det slutt, ferdig med det", men noen ganger tror jeg det beste er å bare late som det utad.. Jeg skulle i hvert fall dypt og inderlig ønske at jeg kunne gå tilbake til den dagen han slo opp, og bare si "ok, farvel" istedenfor å nedverdige meg selv slik.. Jeg vet ikke om du har mange felles bekjente med eksen din? Men mitt råd til deg er å prøve å ikke involvere dem for mye, jeg sitter i hvert fall etterpåklok og skulle ønske jeg bare hadde betrodd meg til et fåtalls nære venner om hvordan jeg følte det. Hadde følt meg mye mer ovenpå nå om ikke hele verden visste om den depresjonen jeg hadde for en stund siden. Men men, det er liksom ikke noe jeg kan gjøre med det nå! Du må forresten bare si fra hvis du trenger noen å snakke med, jeg tror jeg har litt å "bidra med" på det området..

[Gjest Kvinge]

Hei!

Du er absolutt ikke alene! Jeg har vært gjennom akkurat det samme som du har, det var så likt at det kunne vært meg som skrev det, ordrett!!

Forskjellen er at eksen min fikk en ny dame rett etterpå, og hun gikk såpass hardt inn for å lage et helvette for meg, at folk faktisk la merke til at det ikke var jeg som var den "teite" i det bruddet.

Men, dette er nå 2 år siden, og jeg det svir enda å tenke på at jeg lot meg selv synke så lavt. At jeg trygla, og bad, og ble forbanna, og gråt, og skjelte han ut. Det var ikke måte på. Jeg gikk så langt at jeg trua med å ta livet av meg. Jeg mistet venninner i den perioden fordi jeg var så lang nede, og kom meg ikke opp uten hjelp. Jeg ble da beskyldt for å "ikke være villig" til å gjøre noe med problemene. Det at jeg gikk fast til psykolog, og jobbet med meg selv innvendig var ikke noe de la merke til.

Tro meg, det er en hard kamp å komme over seg selv. Komme over det faktum at en mista kontrollen, og lot noen se de verste sidene av seg selv. Det krever tid, tålmodighet og mot! Men det går over!

Jeg var skikkelig paranoid i den perioden. Jeg trodde folk lo av meg bak ryggen min, jeg fikk det for meg at folk fulgte etter meg, skulle ta meg. Jeg stolte ikke på noen, fordi jeg trodde alle hata meg. At alle var i mot meg. Jeg sliter enda med å stole på folk, men jeg blir bedre!

Jeg har vært gjennom litt av hvert, men det var absolutt det jævligste jeg har vært gjennom. Jeg unner ingen den følelsen, eller, de følelsene.

jeg har ingen råd til deg, men du skal vite at du ikke er alene, og at det finnes folk du kan snakke med hvis følelsene ikke går over. Normalt sett så går det over med tiden!

[Gjest Gjestt]

vet så veldig godt hvordan du har det! Du bare MÅ ha den forståelsen og bekreftelsen på at han er en idiot fra alle andres sider! Derfor snakker man og snakker man og snakker... Jeg angrer også VELDIG mye på at jeg snakket så mye om det, på den tid kunne jeg ønske jeg var mer lukket person :S. For jeg må snakke om ting og dele det ellers blir jeg gal! Og brudd er jo noe av det vanskeligste man opplever i livet :S. Men.. kanskje man lærer av det, sånn at man kan prøve å gi dette rådet videre, at man rett og slett ikke åpner seg til alle og deler absolutt alt som var. heller holde så mye en kan inni seg.. heller få ut frustrasjon på en annen måte.. jeg har i hvertfall lært..

Jeg også trygla og ba. Og jeg gråt heele natten alene. Han gråt ikke en tåre. og fikk ingen forståelse eller trøst. Angrer så utrolig mye på det. at jeg gjorde meg såå svak!! La oss vise dem at vi kan stå på egne bein jenter! helt alene ! :D hvis dem kan være så =%/# likegyldige, kan vi også

[Ethereal]

Kjenner meg igjen i veldig mye av det du har skrevet. Har ikke noen gode råd, akkurat. Men du skal vite at du absolutt ikke er alene om å føle som du gjør!

[Gjest LanaLane]

Jeg driter i hvordan folk opplever meg etter bruddet. Jeg er ikke flau over å si at jeg virkelig elsket exen og at jeg (da) ville det skulle bli oss igjen.

Jeg gjorde alt jeg kan for at han skulle angre seg, jeg gråt, skrev brev til ham om hva jeg følte etc. Jeg hadde følt meg dummere om jeg ikke hadde gjort det jeg kunne for å fikse det. Da det ikke funka, skjønte jeg at det ikke var meg det var noe galt med, det var han.

Jeg snakker med alle mine venner, våre felles venner etc. Jeg føler meg ikke det minste dum, fordi vi var sammen i 3 år og det hadde vært mer dust om jeg IKKE hadde brydd meg.

Jeg skjems ikke over å være knust over at han dumpet meg, jeg hadde følt meg dummere om jeg hadde sagt at alt var så fantastisk og at jeg hadde det så bra.

Endret 21. juni 2009 av LanaLane

[Gjest ts]

Hei, tusen takk for svar! Jeg kjenner meg mye igjen i det endel av dere skriver. Det var utrolig godt å se at det er andre som kjenner seg igjen i situajsonen. Jeg er forsåvidet helt enig med sistemann i at det egentlig bør være mer teit å ikke bry seg, men jeg føler det var mange rundt meg som ikke skjønte i det hele tatt hva jeg gikk gjennom i den tiden. Jeg følte at folk ble utålmodige, var støttende i starten men ikke kunne fatte hvordan det kunne ta så lang tid.

Dessuten hadde jeg endel problemer med å klare å akseptere at felles venner (mest mine riktignok) fortsatte å være venn med han. Jeg skjønner jo nå at jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt, at andre ikke kunne "ta side" sånn som jeg ønsket, men der og da var det så vondt å se dem sammen med han at jeg rett og slett etterhvert ikke klarte å ha noe særlig mer med dem å gjøre. Og jeg føler meg så dum for det i ettertid, men jeg vet ærlig talt ikke hva annet jeg kunne gjort, for jeg kunne jo ikke tvinge meg til å være venn med dem når det skrek nei inne i meg hver gang jeg så dem, på grunn av dems kontakt med han. Jeg vet også at noen av dem snakket med han om meg bak min rygg i den perioden, noe han visste å bruke mot meg selvom han latet overfor dem som at han brydde seg om mitt ve og vel. Det at mine venner snakket med han om meg får meg til å føle meg så dum og latterliggjort at jeg kommer liksom ikke helt over det.

[Gjest Gjest]

Hei!

Du er absolutt ikke alene! Jeg har vært gjennom akkurat det samme som du har, det var så likt at det kunne vært meg som skrev det, ordrett!!

Forskjellen er at eksen min fikk en ny dame rett etterpå, og hun gikk såpass hardt inn for å lage et helvette for meg, at folk faktisk la merke til at det ikke var jeg som var den "teite" i det bruddet.

Men, dette er nå 2 år siden, og jeg det svir enda å tenke på at jeg lot meg selv synke så lavt. At jeg trygla, og bad, og ble forbanna, og gråt, og skjelte han ut. Det var ikke måte på. Jeg gikk så langt at jeg trua med å ta livet av meg. Jeg mistet venninner i den perioden fordi jeg var så lang nede, og kom meg ikke opp uten hjelp. Jeg ble da beskyldt for å "ikke være villig" til å gjøre noe med problemene. Det at jeg gikk fast til psykolog, og jobbet med meg selv innvendig var ikke noe de la merke til.

Tro meg, det er en hard kamp å komme over seg selv. Komme over det faktum at en mista kontrollen, og lot noen se de verste sidene av seg selv. Det krever tid, tålmodighet og mot! Men det går over!

Jeg var skikkelig paranoid i den perioden. Jeg trodde folk lo av meg bak ryggen min, jeg fikk det for meg at folk fulgte etter meg, skulle ta meg. Jeg stolte ikke på noen, fordi jeg trodde alle hata meg. At alle var i mot meg. Jeg sliter enda med å stole på folk, men jeg blir bedre!

Jeg har vært gjennom litt av hvert, men det var absolutt det jævligste jeg har vært gjennom. Jeg unner ingen den følelsen, eller, de følelsene.

jeg har ingen råd til deg, men du skal vite at du ikke er alene, og at det finnes folk du kan snakke med hvis følelsene ikke går over. Normalt sett så går det over med tiden!

Vil bare si at jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver. Jeg har dessverre allerede prøvd å snakke med noen, men disse følelsene blir jeg ikke kvitt.. Men, det var likevel godt på en måte å føle at jeg fikk kontakt med noen her inne. Det er alltid trøst i å bli forstått.

Jeg tror fortsatt at folk ler av meg bak ryggen min, innbilder meg det hele tida. Det er utrolig slitsomt!

[Gjest Gjest_inga_*]

-Selv om det er mange, mange år siden, så sitter jeg enda med følelsen av at jeg "dummet" meg ut da eksmannen min kom hjem og fortalte om elskerinna si. Det kom som lyn fra klar himmel, og jeg taklet det overhode ikke. (De ble forresten gift og det føltes som å få kniven vridd rundt enda en gang).

Jeg brukte også venner, familie og bekjente til samtalepartnere. Inntil jeg oppdaget at de smålo litt av meg bak min rygg. Det var utrolig sårende å oppdage at venner jeg stolte på, betraktet min krise som underholdning.

På samme tid skjønner jeg at de gikk lei.

Idag ville jeg nok taklet det annerledes, men hvor lærer man å takle slike ting? Hvertfall ikke på skolebenken. Man må oppleve det selv og gjøre sine egne erfaringer. Og det er ikke bare å si "pytt, pytt" og så gå videre til "en som fortjener deg bedre".

I mitt tilfelle var det unger, hus og jobb involvert. Hele livet ble snudd opp-ned.

Er det rart at man mister fotfestet en stund? Jeg tror ikke noen som ikke har opplevd dette, kan sette seg inn i det.

Så jeg kjenner meg igjen i nesten hvert ord ts har skrevet, selv om vi er/var på forskjellig sted i livet.

Du må bare ta tiden til hjelp og se på det som en nyttig lærepenge. Livet sender oss slike motbakker fordi vi skal lære å ikke gjøre samme feilen en gang til. Det har hvertfall hjulpet meg å tenke slik.

Men når man står midt oppi det, så mister en perspektivet og lar følelsene slå en ut. Det vet jeg alt om, tror jeg. Og jeg skulle gjerne skrudd tiden tilbake og gjort ting annerledes.

Du er ikke alene og jeg ønsker deg og alle andre som strever med det samme, alt godt.

[Gjest Gjest]

Har hatt det akkurat det samme og enda!

Eksen og en felles vennine begynte å få veldig god kontakt, noe som jeg ikke tolererte. Hun var som en flue på han. Og dette såret meg. Pratet mye om dette til andre felles venner, der en til slutt sa..Hvorfor bryr du deg? Da skjønte jeg at jeg har knægt for mye. Men er ikke venn med noen av de jeg trudde var mine venner lengre. Føler meg sviktet.

[Gjest Gjest]

-Selv om det er mange, mange år siden, så sitter jeg enda med følelsen av at jeg "dummet" meg ut da eksmannen min kom hjem og fortalte om elskerinna si. Det kom som lyn fra klar himmel, og jeg taklet det overhode ikke. (De ble forresten gift og det føltes som å få kniven vridd rundt enda en gang).

Jeg brukte også venner, familie og bekjente til samtalepartnere. Inntil jeg oppdaget at de smålo litt av meg bak min rygg. Det var utrolig sårende å oppdage at venner jeg stolte på, betraktet min krise som underholdning.

På samme tid skjønner jeg at de gikk lei.

Idag ville jeg nok taklet det annerledes, men hvor lærer man å takle slike ting? Hvertfall ikke på skolebenken. Man må oppleve det selv og gjøre sine egne erfaringer. Og det er ikke bare å si "pytt, pytt" og så gå videre til "en som fortjener deg bedre".

I mitt tilfelle var det unger, hus og jobb involvert. Hele livet ble snudd opp-ned.

Er det rart at man mister fotfestet en stund? Jeg tror ikke noen som ikke har opplevd dette, kan sette seg inn i det.

Så jeg kjenner meg igjen i nesten hvert ord ts har skrevet, selv om vi er/var på forskjellig sted i livet.

Du må bare ta tiden til hjelp og se på det som en nyttig lærepenge. Livet sender oss slike motbakker fordi vi skal lære å ikke gjøre samme feilen en gang til. Det har hvertfall hjulpet meg å tenke slik.

Men når man står midt oppi det, så mister en perspektivet og lar følelsene slå en ut. Det vet jeg alt om, tror jeg. Og jeg skulle gjerne skrudd tiden tilbake og gjort ting annerledes.

Du er ikke alene og jeg ønsker deg og alle andre som strever med det samme, alt godt.

Hei Inga, lykke til videre til deg også. Jeg syns det er utrolig av venner å le av en bak ens rygg når en går gjennom noe sånn. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe vondere enn å bli bedratt på den måten du ble, det ødelegger en jo fullstendig. Jeg syns du hadde all grunn til å reagere sterkt (du hadde mye mer grunn til å reagere enn meg, jeg var jo ikke samboer engang, mens du hadde barn!), så jeg kan ikke si annet enn at du har min fulle forståelse.

[Gjest ts]

Har hatt det akkurat det samme og enda!

Eksen og en felles vennine begynte å få veldig god kontakt, noe som jeg ikke tolererte. Hun var som en flue på han. Og dette såret meg. Pratet mye om dette til andre felles venner, der en til slutt sa..Hvorfor bryr du deg? Da skjønte jeg at jeg har knægt for mye. Men er ikke venn med noen av de jeg trudde var mine venner lengre. Føler meg sviktet.

Samme her!!!

Selvom jeg visste at livet måtte gå videre rundt meg selvom jeg ikke kom meg videre, så ble jeg sint på folk rundt meg for at de aksepterte hans behandling av meg. Fikk lyst til å sitere Arnulf Øverland, "du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv", kunne ikke skjønne at de fortsatt ville være venn med han enda han var så kjip. Nå skjønner jeg at disse menneskene var ute etter mer overflatiske vennskap enn meg, og at jeg ikke lenger var så attraktiv som venn som det han var, all den tid jeg ikke kunne være morsom og glad og spre godt humør. Så sånnsett bør jeg vel egentlig være fornøyd med å ha funnet ut det. Men skulle likevel ønske jeg ikke hadde blottstilt følelsene mine sånn for dem.

[NoAngel]

godt aa se at andre reagerer slik og.

jeg var saann, han kom tilbake.. etter en stund var det jeg som tok den endelige avgjoerelsen om aa bryte forholdet.

da var han saann...

det er nok bare menneskelig.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i en ganske lik situasjon! Jeg ble veldig satt ut av min egen skamfølelse av å ha fortalt om eksens svik, men jeg var desperat da jeg gjorde det. Når han løy om meg, så måtte jeg fortelle hvordan sannheten var. I ett tilfelle møtte jeg ikke forståelse, eller noe. Bare kulde. Dette var beinhardt... Jeg følte meg slem.

Tiden har hjulpet meg over dette. I tillegg til at jeg har samme kontakt med denne personen som reagerte kaldt i dag, som før.

Tenker på deg og vet hvordan du har det...!!! Kan bare trøste med at du gjorde det som var rett for deg (og jeg mener jo at det objektivt var helt rett også da :-)) og at det går over.

[Gjest ts]

Jeg har vært i en ganske lik situasjon! Jeg ble veldig satt ut av min egen skamfølelse av å ha fortalt om eksens svik, men jeg var desperat da jeg gjorde det. Når han løy om meg, så måtte jeg fortelle hvordan sannheten var. I ett tilfelle møtte jeg ikke forståelse, eller noe. Bare kulde. Dette var beinhardt... Jeg følte meg slem.

Tiden har hjulpet meg over dette. I tillegg til at jeg har samme kontakt med denne personen som reagerte kaldt i dag, som før.

Tenker på deg og vet hvordan du har det...!!! Kan bare trøste med at du gjorde det som var rett for deg (og jeg mener jo at det objektivt var helt rett også da :-)) og at det går over.

Tusen takk! Det går nok over til slutt. Det er jo mye bedre nå enn for et år siden. Men likevel henger endel følelser i. Det er vel bare å leve med det, så forsvinner kanskje mesteparten.. :-)