Savner de gode vennene

[Gjest Museflette]

Jeg er 30 år og lever et vanlig liv med både unger, mann og jobb. For noen år siden flyttet vi til et nytt sted. En mye større by enn hjemstedet, og jeg gledet meg veldig til flyttingen fordi jeg hadde gode venner i den nye byen. Dvs. jeg trodde jeg hadde gode venner..

For et år siden sluttet den ene av mine venner å svare når jeg ringte. Og hun sluttet å ringe til meg. I 3 år hadde jeg fungert som "støttekontakt" for henne fordi hun gikk igjennom mye tøft i en lang periode. Jeg stilte alltid opp, natt som dag. Til og med økonomisk, selv om min økonomi også var anstrengt. Jeg orker ikke engang tenke på hvor mye tid og energi jeg la ned i dette vennskapsforholdet. Og plutselig droppet hun meg som jeg skulle vært brennende kull.

Jeg ble så skuffet og lei meg og hadde vond klump i magen i mange uker etterat jeg skjønte hva som foregikk, og sluttet til slutt å kontakte henne. Jeg kunne ikke ydmyke meg selv på den måten lenger.

Vi hadde ei felles venninne her i byen også. Men denne har åpenbart "valgt side" (Utrolig barnslig, tatt i betraktning at vi er, eller burde være, voksne damer alle sammen) i en konflikt jeg ikke engang aner hva dreier seg om. Og nå har jeg ikke hørt fra denne andre venninnen på over et halvt år heller, og da jeg ringte henne for et par mnd siden var det veldig tydelig at hun ikke ønsket å ha noe med meg å gjøre.

Nå tenker dere kanskje at jeg burde se om det er meg det er noe galt med, og tro meg; jeg har gjort det. Tusenvis av ganger! Og jeg kan ikke for mitt bare liv fatte og begripe at jeg noensinne har gjort noe mot noen som skulle kunne føre til en slik total utfrysing fra de to jeg har delt mest av meg selv med, og gitt mest til.

Jeg har alltid satt min ære i å være en god venn for de jeg er glad i. Lojal, ærlig (uten å være ufin), lyttende, støttende osv. Og for all del, jeg er ikke den perfekte venninnen. Gudene skal vite at jeg har gjort mine tabber, og de er jeg veldig klar over også. Men en slik behandling har jeg ikke fortjent. Ei heller opplevd siden femteklasse på barneskolen.

Min mann er rasende på disse to damene og kan ikke forstå at jeg fortsatt syns det er vanskelig å svelge tapet av dem. Men jeg tror ikke det går så mye på å svelge tapet. Jeg trenger jo ikke slike venner, men jeg føler meg så ydmyket. Og ikke minst ensom. Jeg klarer ikke bli venner med nye folk lenger. Jeg kan snakke med folk og ha det hyggelig, men jeg klarer ikke få nye venner.

Så her sitter jeg, da. I en stor by, med mannen og noen få, litt perifere vennepar, men ingen som bare ringer for å slå av en prat, eller noen jeg kan stikke en tur på byen en kveld med.

Ofte sitter jeg med telefonen i hånda og er nesten desperat etter noen jeg kan ringe til mens jeg tar meg en sigarett på terrassen, men det er grenser for hvor mange ganger jeg kan ringe mamma, søsteren min, eller den ene venninnen min på andre siden av landet i løpet av en uke.

Noen andre som har opplevd noe lignende og kan komme med noen trøstende ord?

[Gjest 30 år]

Har også opplevd å miste en god venn. Skjønner ikke hvorfor, men har fått noen hint fra felles venner. Det tok meg to, tre år å akseptere det emosjonelt.

Bor i tillegg i ny by og vet av erfaring at det tar lang tid å få nære venner. Kanskje får jeg det aldri her i denne byen. Det er en sorg. Har ikke barn eller mann heller, så sånn sett synes jeg at du er heldig :-)

[Gjest Gjest]

Høres vondt ut, den opplevelsen du har hatt. Vi har vel alle opplevd utfrysning en eller annen gang i løpet av livet. Heldigvis har man ofte andre venner å støtte seg til da, som gjør at man kan gå videre og riste av seg den dårlige opplevelsen. Siden du ikke har hatt det, har du jo blitt hengende fast i denne negative opplevelsen. Vil råde deg til å aktivisere deg, gå på kurs og steder hvor du kan møte andre mennesker. Det er nok mange andre som også kunne tenke seg nye venner. Jeg har prøvd www.aktivitetsvenner.no og fått venninner derfra. Det kunne du også forsøke, ettersom du bor i en stor by. Når du får deg et par venninner, så kommer du ut av mønsteret, og vil ikke ofre disse gamle venninnene dine en tanke mer.

[Gjest Museflette]

Har også opplevd å miste en god venn. Skjønner ikke hvorfor, men har fått noen hint fra felles venner. Det tok meg to, tre år å akseptere det emosjonelt.

Bor i tillegg i ny by og vet av erfaring at det tar lang tid å få nære venner. Kanskje får jeg det aldri her i denne byen. Det er en sorg. Har ikke barn eller mann heller, så sånn sett synes jeg at du er heldig :-)

Jo, du har rett. Jeg er heldig. Og mannen min er min aller beste venn noensinne. Han er virkelig et unikum av en mann. Det skal sies.

Men så er er det liksom det der jentegreiene. Jeg savner det.

Når man er tenåring eller tidlig i tyveårene er det så lett å få nye venner. Skole og studier hjelper godt der. Men som småbarnsmor som jobber 5-6 dager i uka er det begrenset med muligheter til å skape nye nettverk.

Jeg har forsøkt meg på slike mammatreff med de andre barneskolemødrene, men det føles så arrangert og unaturlig. Hyggelig, ja, men ikke slik at det oppstår nye, nære vennskap av det.

[Gjest evalill]

-Ja, gode vennskap vokser ikke på trær. Det har jeg også funnet ut, særlig etter at man kom "opp i åra" og er opptatt med hus, barn og slike ting. Og jobb.

Min erfaring er at de bånd som oppstår feks på jobben, er vanskelige å føre videre, av en eller annen grunn.

Likeså føles det også vanskelig å få bestevenninner slik ei en fei. Det tar tid.

Jeg kjenner den følelsen du nevner av å ha behov for noen å ringe til, en kveldsstund eller i andre sammenhenger. Bare for å småprate med noen som skjønner deg og som gir deg uforbeholden støtte.

Er forsåvidt enig i mannen din sitt syn på disse damene. Si til deg selv at du fortjener noe bedre. Ikke lett, jeg vet det etter lignende erfaringer.

Hvordan noen kan oppføre seg så lusent, begriper jeg ikke. Men det er ofte de som har "brukt" deg på det groveste, som også forsvinner. Forstå det den som kan.

Jeg har heldigvis greidd å få meg en venninne som jeg kan småprate med og jeg vet at jeg kan ringe henne om det er noe spesielt også. Og vi ble kjent på www.aktivitetsvenner.no

Nå er hun i en litt annen livssituasjon enn meg, så jeg går litt forsiktig fram. Jeg er veldig overfølsom på dette med å bli brukt igjen, så det hender at jeg takker nei til en innbydelse.

Jeg har lært meg å sette mine egne grenser og sier ikke ja til alt lenger.

La meg ta et eksempel: hvis denne nye venninna mi, som er gift, spør om jeg vil komme og holde henne med selskap/overnatte midt i uka fordi mannen er borte et par netter, så sier jeg nei på en fin måte. Som regel har jeg det litt for travelt og synes at overnattingsbesøk midt i uka, blir litt for tett.

Men vi er stort sett interessert i det samme og har samme syn på verdier og livet generelt. Så hun er så nær en bestevenninne som jeg kan ønske meg og jeg har bestemt meg for å ta vare på dette vennskapet.

Så jeg vil anbefale at du er litt aktiv på nettet, du også, det er lettere enn å gå ut i nabolaget, spesielt hvis man har små barn.

[Colargol]

Jeg har vel opplevd å miste venner jeg også, men noen var "ikke verdt" vennskapet og noen har jeg mistet på grunn av flytting. Jeg har vært så heldig at jeg har hatt venner rundt meg alikevel, dermed så kjennes ikke tapet så stort.

Om du har behov for avklaring i forhold til denne ene venninnen som har satt i gang dette så synes jeg du skal konfrontere henne, det kan jo være en misforståelse som har skapt situasjonen. Barn og unge er mye flinkere til dette, men når vi bli voksne så er vi så redde for "æren vår". Siden dere ikke har så mange felles kjente ellers så er det jo bare å ringe på døra hennes og kreve en forklaring, får du den ikke så legger du det bak deg -får du det så kan det jo gå begge veier, men det er jo verdt forsøket!

Når det gjelder å få seg nye venner så kan jeg forstå at det føles unaturlig og "arrangert" i en mammagruppe eller lignende, men folk er jo folk uansett -så om du møter noen du kommer godt over ens med så er det jo bare å slå til. Om du har en hobby, eller ønsker en hobby så er det jo bare å ta initiativet der også -bli med og se hva som skjer.

Min mor traff et par av sine nåværende venninner gjennom svømmetrening f.eks.! Selv er jeg student og har den fordelen, men da jeg arbeidet på en annen kant av landet, traff jeg flere nye venner gjennom Røde Kors-arbeid. Har også fått venninner gjennom naboskap for eksempel.

Tror det handler mye om å være modig! Om man treffer noen man prater lett med -hvorfor ikke spørre om de vil bli med å ta en kaffe en dag? Jeg har f.eks også opplevd å tilfeldig komme i prat med en person på en cafe, og vi pratet om Høstutsillingen i Oslo. Jeg hadde ingen å gå med -vennene mine som kunne tenke seg var opptatt, og det hadde ikke hun heller, så vi avtalte å møtes der. Hun er fortsatt en venninne i dag, flere år etter!

Lykke til -og vær modig!!