Hvordan fortelle barna om skilsmisse

[Karry]

Vi skal gå fra hverandre og jeg har kjøpt meg ny leilighet. På et tidspunkt snart skal vi si ifra til barna. De kommer nok til å bli ganske overrasket, for det har ikke vært masse krangel eller mye misstemning hjemme. De har nok mer opplevd foreldre som har levd et "stafettliv".

Mannen min ønsker egentlig ikke dette bruddet, og har fortsatt håp om gjenforening. Jeg er skeptisk, og jeg ønsker ikke når vi gir beskjed til barna å gi dem et inntrykk av at det ikke er endelig. Da vil de gå rundt og håpe. Jeg tenker at dersom vi skulle finne tilbake så måtte det være som en bonus.

Jeg er opptatt av at ungene skal få lov å uttrykke sin sorg og sin frustrasjon, at vi skal være der for dem og være mentalt og fysisk tilstede for deres behov. Det gjelder selvsagt alltid, men blir nok spesielt nå kanskje de første år(ene) avhengig av hvordan de takler det.

Er det noen som har gode forslag til hvordan vi gjennomfører denne samtalen, hva vi skal si/ikke si osv?

[Gjest Blondie65]

Det er i alle fall viktig å understreke overfor barna at det er kjærligheten mellom mamma og pappa som har tatt slutt, men at både mamma og pappa fortsatt er akkurat like glade i barna.

Som du er inne på er det viktig å gi inntrykk av at bruddet er definitivt selv om man egentlig selv kanskje mener det er en prøveperiode.

Med mindre det er veldig stor aldersforskjell (en er 4 år og den andre 14) så kan det være lurt å snakke med barna samlet om dette. Ta med praktiske opplysninger om hvordan samvær skal løses. Ta med lite om hvorfor og deres egne sårede følelser og aller helst svært lite om de konkrete grunnene (barn bør forskånes for manglende seksuell lyst, utroskap etc).

Still dere åpen for at det er bare å søke informasjon så skal de få mer - men vær enige som voksne om at selv etter dere har fått hver deres adresse så er drittslenging og detaljer om hvorfor kjærligheten tok slutt en voksensak og ikke noe barna trenger vite (og dette gjelder uansett alder - selv om barna skulle være voksne nok til å vite et og annet om kjærlighetssorg, etc).

Husk at svært mange barn leter etter feil de selv gjorde for at ekteskapet tok slutt. Det er derfor nødvendig å forsikre dem om at det ikke er barnas feil og dette må nok gjentas.

Jeg synes også det blir feil å ta denne samtalen til lørdagskosen fordi det ødelegger en hyggelig setting. Det er bedre å "innkalle" til en viktig nyhet utenfor normalt hyggelige settinger.

[Gjest Gjest]

Ja, det er de voksne som bestemmer. Og dere har sikkert funnet ut av det rette for dere.

MEN det ringer en liten bjelle hos meg når dere tenker at dere kanskje blir sammen igjen.... Hmm. Da er dette et stort skritt å ta, og barna blir meget berørt av en slik situasjon.

Skal ikke blande meg inn, og ikke meningen å sette spørsmålstegn til om dere har gjort det rette. For det er det jo kun dere som kan føle på.

Regner med at dere har forsøkt familieterapi og at dere har følt det slik i noen år, og at det ikke er snakk om kun det siste halvåret for å si det sånn.

Lykke til!!

[allover]

Du vet Karry; unger har det bedre med fornøyde, glade, skilte foreldre, enn ulykkelige foreldre som likevel holder sammen;)

Prat masse m dem.. og understrek at dere elsker dem. At de ikke har noe med bruddet å gjøre.. At dere er venner, men ikke kjærester..

Jeg hørte også en terapaut en gang som sa at man kunne forklare barna det som om "man går samme vei lenge.. så deler veien seg, og da vil mamma og pappa gjerne gå hver sin vei..." Det var veldig enkelt fortalt.. men du tar tegninga?

Det er bare alle tiders at du og Mannen prater godt.

Akkurat NÅ er dette det riktige.

Du har brukt lang tid på beslutningen og den skal stå - til du føler noe annet.

Det blir bra til slutt..:ø)

Klem

[allover]

Ja, det er de voksne som bestemmer. Og dere har sikkert funnet ut av det rette for dere.

MEN det ringer en liten bjelle hos meg når dere tenker at dere kanskje blir sammen igjen.... Hmm. Da er dette et stort skritt å ta, og barna blir meget berørt av en slik situasjon.

Skal ikke blande meg inn, og ikke meningen å sette spørsmålstegn til om dere har gjort det rette. For det er det jo kun dere som kan føle på.

Regner med at dere har forsøkt familieterapi og at dere har følt det slik i noen år, og at det ikke er snakk om kun det siste halvåret for å si det sånn.

Lykke til!!

Er vel ikke rart man innerst inne setter spørsmåltegn ved avgjørelser..

Kanskje TS finner tilbake til mannen igjen.. De har tross alt lang historie bak seg, og ikke minst barn!

Men, noen ganger må det et brudd og avstand til for at man skal se livet i andre perspektiv..

Og man kan ikke gjøre det uten de store skritta!

[allover]

Vi skal gå fra hverandre og jeg har kjøpt meg ny leilighet. På et tidspunkt snart skal vi si ifra til barna. De kommer nok til å bli ganske overrasket, for det har ikke vært masse krangel eller mye misstemning hjemme. De har nok mer opplevd foreldre som har levd et "stafettliv".

Mannen min ønsker egentlig ikke dette bruddet, og har fortsatt håp om gjenforening. Jeg er skeptisk, og jeg ønsker ikke når vi gir beskjed til barna å gi dem et inntrykk av at det ikke er endelig. Da vil de gå rundt og håpe. Jeg tenker at dersom vi skulle finne tilbake så måtte det være som en bonus.

Jeg er opptatt av at ungene skal få lov å uttrykke sin sorg og sin frustrasjon, at vi skal være der for dem og være mentalt og fysisk tilstede for deres behov. Det gjelder selvsagt alltid, men blir nok spesielt nå kanskje de første år(ene) avhengig av hvordan de takler det.

Er det noen som har gode forslag til hvordan vi gjennomfører denne samtalen, hva vi skal si/ikke si osv?

Du har helt rett i at de ikke bør få inntrykk av at dette ikke er endelig.

Når dere forteller om dette, vær sammen.

Vær trygge.

Og prøv å ha en rolig tone..

Barn tar de minste tegn og legger i sekken for "håp om gjenforening"..

Har ei venninne som gikk ifra mannen for to år siden. Mannen fikk raskt ny samboer, og min venninne hadde en kjæreste.. Men, faktisk helt inntil før jul (halvannet år etterpå!!!) kunne jentene hennes si "åhh..mamma, skulle ønske du og pappa kunne være sammen igjen vi...".

Så, barna; de håper.

Men, så er de lojale.. så de gjør aldri noe for at vi skal ha dårlig samvittighet..

De føyer seg og gjør så godt de kan.. for at vi skal ha det bra..

Nydelige små vesen.

Elsk dem

-vær tydelig

-ta dem alvorlig og svar på spørsmålene dem stiller

Så går det bra med dem...

[Gjest annemor30]

Vi skal gå fra hverandre og jeg har kjøpt meg ny leilighet. På et tidspunkt snart skal vi si ifra til barna. De kommer nok til å bli ganske overrasket, for det har ikke vært masse krangel eller mye misstemning hjemme. De har nok mer opplevd foreldre som har levd et "stafettliv".

Mannen min ønsker egentlig ikke dette bruddet, og har fortsatt håp om gjenforening. Jeg er skeptisk, og jeg ønsker ikke når vi gir beskjed til barna å gi dem et inntrykk av at det ikke er endelig. Da vil de gå rundt og håpe. Jeg tenker at dersom vi skulle finne tilbake så måtte det være som en bonus.

Jeg er opptatt av at ungene skal få lov å uttrykke sin sorg og sin frustrasjon, at vi skal være der for dem og være mentalt og fysisk tilstede for deres behov. Det gjelder selvsagt alltid, men blir nok spesielt nå kanskje de første år(ene) avhengig av hvordan de takler det.

Er det noen som har gode forslag til hvordan vi gjennomfører denne samtalen, hva vi skal si/ikke si osv?

som flere sier... Si at det ikke er kjærester dere skal være lengre, men foreldre og at det ikke er barnas skyld(DETTE kan ikke sier ofte nok) ikke si noe om at det bare er en prøve for dette ksn være for alltid og barn glemmer nok aldri dessverre at du kanskje lovet at det bare var en prøve.. men her finnes ingen rett og galt.. bare vær til stede for ungene og tøft blir det for alle parter uansett venner eller ikke.. Men ting blir bedre og bra etter hvert! Tro meg! vært der og livet vårt ble bare bedre! for begge parter:-)

[Karry]

Ja, det er de voksne som bestemmer. Og dere har sikkert funnet ut av det rette for dere.

MEN det ringer en liten bjelle hos meg når dere tenker at dere kanskje blir sammen igjen.... Hmm. Da er dette et stort skritt å ta, og barna blir meget berørt av en slik situasjon.

Skal ikke blande meg inn, og ikke meningen å sette spørsmålstegn til om dere har gjort det rette. For det er det jo kun dere som kan føle på.

Regner med at dere har forsøkt familieterapi og at dere har følt det slik i noen år, og at det ikke er snakk om kun det siste halvåret for å si det sånn.

Lykke til!!

Nja, det er ikke helt riktig oppfattet. Jeg er helt sikker jeg på at dette bruddet er riktig og det er mitt initiativ. Etter MYE vurdering inkl samlivsterapi. Det er han som ikke ønsker brudd og som håper i det lengste håper på en pause.