Jeg angrer på navneendring

[Gjest Angrer]

Litt bakgrunnshistorie:

Jeg er vokst opp på en veldig liten plass, sånn type 2000 innbyggere der alle kjente alle. Jeg ble mobbet mye og foreldrene mine var veldig fraværende, uinteresserte og ikke alltid så snille. Jeg hadde et veldig gammelt, norsk navn, som det var lett å gjøre om for å mobbe, og det var stort sett det det gikk på.

Jeg begynte etterhvert å hate navnet mitt, og var overbevist om at det var grunnen til at alle mislikte meg, også foreldrene mine. Mamma sa ved et tidspunkt at hun synes navnet mitt var det styggeste i verden, men at hun hadde gått med på det fordi pappa ville kalle meg opp etter sin farmor. Pappa sa ofte at jeg hadde verdens fineste navn, men han var alltid full og ekkel, så jeg tenkte at den eneste som likte det navnet var fulle, ekle mennesker.

Jeg tror jeg var 9 da jeg bestemte meg for å bytte navn så fort jeg ble myndig. Har funnet en dagbok der det står, som må være skrevet omtrent i den alderen. Holdt fast ved det, det var min hemmelighet. Planen var å flytte langt unna hjemstedet, bytte navn og begynne helt på nytt. Siden jeg var overbevist om at det var navnet som var problemet, måtte jeg bytte det.

Og det gjorde jeg også, flyttet vekk noen år tidligere, men det første jeg gjorde den dagen jeg ble myndig var å sende inn en søknad om navneendring. Jeg hadde fått en del venner fra nye steder, ingen av dem visste hva jeg egentlig het, og jeg var livredd for at noen skulle finne det ut.

Drømte mareritt om navnet mitt, hørte mamma sin stemme, mobberne mine, lærere osv, alle gjorde narr av meg pga. navnet. Om noen sa det høyt "i virkeligheten", selv om de kanskje omtalte noen andre, hendte det ofte jeg kastet opp og ble skikkelig dårlig. Så ille var det.

Dagen da papirene kom med bekreftelsen på navneendring følte jeg en enorm lettelse, som jeg husker godt ennå. En lykke og en lettelse som ikke kan sammenliknes med noe annet.

Men, nå har det gått 6 år, og jeg begynner å angre. Navnet jeg valgte da jeg byttet er vel "søtt" på en måte, og jeg føler vel egentlig ikke at det er helt meg. Det føles som om jeg lever "under cover" fremdeles, og alltid kommer til å gjøre det. Skjønner jo nå at det var foreldrene mine, mobberne, skolen, og alle som burde ha stilt opp, det var noe feil med, ikke navnet mitt. Og det er jo egentlig et veldig fint navn.

Nå er jeg altså 24 år, gift og skal snart ha barn selv. Jeg er blitt voksen, og angrer som sagt veldig på dette navnebytte. Men alle kjenner meg jo som det nye navnet, søsteren min (som er den eneste familien jeg har kontakt med) har lært seg å bruke det, mannen hennes også. Barna hennes kjenner meg ikke som noe annet, og mannen min vet om navneendringen, også hva jeg het før, men ingen i familien hans.

Så jeg føler liksom ikke at jeg kan bytte tilbake. Noe som gjør meg veldig trist. Jeg har diagnosen post-traumatisk stress-lidelse og har gått i behandling for dette i snart et år, og det er vel i den prosessen jeg har innsett at det var feil å endre navn. Jeg har begynte å bli kjent med meg selv og faktisk også like meg selv. Men jeg føler som sagt ikke at jeg er meg, men at jeg fremdeles gjemmer meg fra fortiden ved å kalle meg noe annet enn jeg egentlig heter.

Vet ikke om det finnes noen råd å gi i denne situasjonen, føler meg så vannvittig dum. Selv om det var en forsvarsmekanisme da jeg gjorde det, angrer jeg bittert..

[Gjest gjestus festus]

Godt at du ser at det mest sannsynlig ikke er det virkelige navnet ditt det er noe galt med, det er sikkert pent . Men kan du ikke f.eks. ta til deg ditt virkelige navn til første fornavn og beholde det navnet du har nå som et eksta fornavn (mellomnavn)? Så kan du jo kanskje nevne det til familien når det føles riktig litt av bakgrunnen til det. For du kan jo fortsatt beholde det navnet du allerede bruker og som folk kjenner deg som

[Gjest Gjest]

Gjør akkurat som du vil, ikke la tanken på andre bestemme dine valg :-)

Jeg fikk en ny venninne i voksen alder, som byttet navn noen år senere. Ble vant til navnet hennes ganske umiddelbart og har aldri tenkt noe over det.

[Gunnhild83]

Jeg vet hva jeg ville ha gjort, du trenger ikke å bytte tilbake, men du kan legge døpenavnet ditt til som mellomnavn. det spiller ingen rolle om det ikke passer sammen med ditt andre navn, men du har det, og kan bruke det om du vil.

[Gjest Blondie65]

Jeg ville også valgt å ta døpenavnet inn som mellomnavn.

Hvis du går i terapi ville jeg nevnt dette fokuset navnet ditt har for terapeuten. Det ble en problemløser og et symbol for deg den gangen å skifte og nå ser det ut som det blir et like stort fokus og symbol andre veien. Er det derfor du vil skifte igjen?

Husk at du er deg uansett hva du heter - ikke la "navnet" ditt bli et så stort fokus at det hindrer deg i å være deg.

[Gjest m47]

Jeg ville også valgt å ta døpenavnet inn som mellomnavn.

Hvis du går i terapi ville jeg nevnt dette fokuset navnet ditt har for terapeuten. Det ble en problemløser og et symbol for deg den gangen å skifte og nå ser det ut som det blir et like stort fokus og symbol andre veien. Er det derfor du vil skifte igjen?

Husk at du er deg uansett hva du heter - ikke la "navnet" ditt bli et så stort fokus at det hindrer deg i å være deg.

Jeg synes også det kan være en god ide å ta tilbake ditt første navn i tillegg. Hvilket som skal stå først eller and finner du ut.

[Gjest Gjest]

Ja, god idé å ta det gamle navnet som mellomnavn i hvert fall. Hvis du finner ut at du gjerne vil bruke ditt opprinnelige navn til daglig bruk, kan du jo det. Bare si til folk at det er det navnet du er døpt, og som du gjerne vil bruke fra nå av.

[Gjest Miley]

Jeg ville som foreslått over tatt gamlenavnet som mellomnavn. Da har du begge navnene og står fritt til å bruke begge

[Gjest Gjest]

Jeg byttet selv navn for seks år siden. Jeg klarte aldri å føle meg hjemme i det gamle navnet mitt (synes dessuten det er lite pent) og var veldig glad da jeg fikk brevet om godkjenning. Det er jeg fremdeles nå, seks år etterpå, og har aldri angret på valget, selv om jeg har tatt imot mye dritt fra familien fordi jeg byttet navn. (Men det måtte jeg ta imot før jeg byttet også, så det var bare én ting fra eller til...) Det er fortsatt noen av dem som bruker det gamle navnet mitt (de nekter konsekvent å bruke det nye), og det føles utrolig ekkelt, selv om jeg ikke får like voldsomme reaksjoner som deg. Jeg har det også slik at jeg ikke vil at noen skal finne ut om navnebyttet, jeg vil at folk skal forbinde meg med det jeg heter nå. Det er et stødig og klassisk navn som jeg alltid har vært glad i og som føles "meg", og bare tanken på å bytte tilbake, gjør meg lettere kvalm.

Men for deg er det jo altså litt annerledes, du tviler på det valget du har tatt og synes det opprinnelige navnet ditt ikke var så ille likevel. Men er du sikker på at du ville trives med det navnet om du tok det tilbake? Prøv å forestill deg at folk bruker det navnet på deg, at du selv bruker det hver eneste gang du skal presentere deg eller undertegne på noe. Du skriver at du ikke føler at ditt nye navn er helt deg, men var ditt gamle navn helt deg?

Uansett synes jeg du skal gjøre som du føler er rett uten å tenke så mye på hva alle andre synes. Hvis du synes det første navnet ditt er pent og du har gode følelser knyttet til det, er det ikke noe galt i å ta det tilbake, men kanskje vil det være lettere for deg og for omgivelsene å ta det som andrenavn. (Hvis ikke kombinasjonen da blir helt sær, du skriver at det er et gammelt norsk navn og at det navnet du selv valgte, er ganske søtt.)

[Gjest Angrer]

Ja, det ville blitt en veldig sær kombinasjon om jeg tok det gamle som mellomnavn. Det nye er som sagt veldig søtt, det gamle er et gammelt norsk navn. Det ville blitt noe i samme gate som Thea Solveig..

Leste svarene deres tidligere i kveld, og er veldig takknemlig. Tok mot til meg og snakket med mannen min om det, og han var veldig forståelsesfull. Han har jo visst dette hele tiden, og sa i dag at han faktisk var litt lei seg for at han aldri fikk lov å si det gamle navnet mitt høyt, for det er et veldig fint navn.

Og det er det jeg føler også nå, at selv om det er uvanlig, er det veldig pent. Men føler det er uaktuelt å gå til alle og si: Vet at dere har blitt kjent med meg som "Thea", men kan dere begynne å kalle meg "Solveig" i stedet? Føler det bare blir for fjernt..

[Melian]

Det behøver ikke å være noe sært med å ha et fornavn og et mellomnavn som ikke passer sammen. Jeg har to slike, men bruker bare det ene, det andre brukes kun når jeg må ha underskrift med fullt navn.

Har en kamerat med lignende problem. Han laget ikke helt nytt navn, for han hadde et mellomnavn. Når han ble 18 begynte han konsekvent å kalle seg ved mellomnavnet. I slutten av 20-åra, gift og med barn gikk han tilbake til fornavn. Ikke noe rart det!

Du behøver ikke å komme med historien hvis du ikke vil, selv om mange av vennene dine nok vil synes det er fint å få høre om den. Men helt enkelt uten mye forklaring: Kan du ikke bare si at du har to navn og at du vil gå tilbake til navnet ditt fra barndommen igjen. Trenger ikke mer forklaring enn det.

[Gjest Gjest kl 21.19]

Og det er det jeg føler også nå, at selv om det er uvanlig, er det veldig pent. Men føler det er uaktuelt å gå til alle og si: Vet at dere har blitt kjent med meg som "Thea", men kan dere begynne å kalle meg "Solveig" i stedet? Føler det bare blir for fjernt..

Helt utbredt er det nok ikke å skifte navn for så å skifte tilbake igjen, men folk gjør faktisk MYE fjernere ting enn som så! Navneendring er drastisk og en stor forandring, ja, men husk på at det også er en uskyldig sak som, så langt jeg kan se, ikke går ut over noen. Hadde du vært min venninne, hadde jeg selvfølgelig lagt merke til at du gjorde noe som ikke er helt vanlig, men jeg ville overhodet ikke tenkt negativt om deg av den grunn. Spørsmål må du nok regne med å få, men da er det opp til deg hvor mye du vil svare på, og om noen skulle komme med frekke kommentarer, så sier det mer om dem enn om deg. Tenk godt over hva du vil gjøre, men ta valget ut fra hva du selv føler er rett og ikke hva fru Hansen lenger nede i gata er troende til å mene om saken.

[Gjest meg også]

Heisann,

Jeg endret også hele navnet mitt for noen år siden. Jeg var fast bestemt på å endre etternavnet mitt, men hadde også lyst på nytt fornavn for å begynne på nytt og for jeg aldri likte navnet mitt.

Mange forstår ikke at jeg ville endre navnet da de mente jeg hadde ett vakkert og normalt navn fra før av. Mine foreldre var sint og min mor mente jeg skjemte ut familien og enda verre gloser som jeg ikke skal gjenta.

Jeg synes det var flaut å fortelle om navneendringen, mye pga jeg er ganske sikker på at mine foreldre åpnet brevet om navneendring og jeg plutselig fant det ut da jeg skulle spore en pakke på nettet..

Mine foreldre har begynt å si det nye navnet etter mye mas fra mine søsken som er en del yngre og bor hjemme, men de glemmer seg innimellom og av og til blir det litt pinlig.

Jeg har en venninne som ikke vil bruke det nye navnet, selv om jeg har hatt det i fem år. Når vi er på shopping og div, sier hun det gamle navnet og jeg har sagt x antall ganger at jeg synes det er respektløst.

Til noen venner jeg har truffet etter navneendringen, så sier jeg at jeg hadde ett navn til, men har tatt det vekk..( hvis slikt kommer som samtaleemne)

Jeg har en liten skrekk ang navneendringen og jobben min, for der kan vi sjekke folkeregisteret og det står navneendringen min. Da jeg begynte på jobben min for ett år siden fikk jeg litt sjokk, for der jobbet en jeg gikk i klasse med i tre år for ti år siden... hun har spurt og teite meg sa jeg hadde hatt det hele tiden, men endret litt på navnet... føler meg så fake noen ganger... men alt i alt, så er jeg glad at jeg byttet navn, selv om jeg ikke husker hvordan jeg kom frem til navnet mitt...