Om å klamre seg fast.....

[*Lillian*]

Et par hypotetiske spørsmål bare........

Er det normalt at når det går dårlig i et forhold som har vart noen år så gjør man helt sprø ting (f.eks. kjøper hus og sånn sammen ) som et siste forsøk på å klamre seg fast og knytte stadig tettere bånd?

Eller er det bare noens dumskap, som gjør sånn?

Hvis den ene parten i forholdet har følt det har gått i altfor mange bølgedaler det siste året/siste årene og det andre gjerne vil at man skal knytte sterkere bånd fordi h*n er så redd for å bli "forlatt", kanskje fordi h*n elsker den andre parten så høyt eller noe, er det normalt å gjøre slikt da??

Bare noen helt hypotetiske spørsmål fra meg. Håper noen gidder å svare..Gjerne med egne erfaringer....

Lillian

[Gjest Lea]

For min del: Nope.. slik er det ikke med meg. Tvert i mot.

Jeg nektet å kjøpe leilighet sammen med sambo og ville på ingen måte at han skulle kjøpe seg inn i min leilighet. Det samme gjelder barn og bil og hund.

Forholdet var da litt opp og ned. Men etter en god stund så falt brikkene på plass. Jeg hadde ikke kjøpt noe som helst sammen med sambo om jeg ikke var sikker. Og om det hadde vært for mange bølgedeler, så hadde det aldri blitt noe av.

Men uansett må man regne med at det går opp og ned da.

Hovedsaken er at vi VET at ting ordner seg igjen, selv om vi er uenige.

[Gjest care]

Jeg tenker at det er normalt å gjøre mange ting for å få det til å gå. Man vil jo så gjerne holde sammen med den man elsker, selv om man ikke alltid har det så bra....så tror jeg at vi også er alt for redd til å bli alene....

Noen få tanker fra meg......som er inne i en periode med mange tanker om ting og tang....

[punkyB]

Det verste er jo de som får barn for å prøve å redde et skrantende forhold.

Ellers har jeg ikke så mye erfaring på det området - men jeg vil tro at det kan være vanlig ja. Har man vært sammen så lenge så er det sikkert ikke lett å bryte opp - forandre på det som funker dårlig. Sikkert skremmende å plutselig bli alene også etter så lang tid. Vedkommende man bor sammen med har vel sikkert mange gode sier også - men fungerer kanskje mer som en venn.

Det man må gjøre er vel å ta tak i problemet - snakke med vedkommene - kanskje også snakke med en 3. part. SÅ hvis dette ikke hjelper så må man bare ta skrittet og bryte opp. Selv om det da blir tøft en stund så blir det garantert bedre etterpå.

[Suzy]

Ja det tror jeg Lillian!

Det fins nok av eksempler på de som har bodd sammen i 10 år - det skranter litt og de bestemmer seg for å gifte seg for å få nytt liv i ting - også ryker det like etter.

Eller de får et barn for å lappe sammen forholdet, eller de kjøper nytt hus, eller de bygger på det gamle... eller... nok av varianter og kanskje alt går ut på at man prøver å finne et felles prosjekt som kan ta fokuset bort fra de egentlige problemene??

Suzy

[*Lillian*]

Noen få tanker fra meg......som er inne i en periode med mange tanker om ting og tang....

Godt det ikke er bare meg, care....

Takk for at dere svarer på mine hypotetiske spørsmål...

Lillian

[Suzy]

Er ikke bare du som pusler med tanker inne i hodet ditt Lillian

Suz

[Sandman]

Det er som Suzy sier. Historien er stappfull av folk som sliter litt, men som da enten gifter seg, eller får et barn til, eller flytter et annet sted, eller bytter bolig. De tror det er omgivelsene det er noe galt med, ikke forholdet.

I mindre skala, så ser vi kvinner som i blant absolutt vil flytte sofaen på andre veggen, eller pusse opp badet. :blunke:

[Gjest Anonymous]

Det kalles "den GEOGRAFISKE løsningen."

Den er både gammel og velkjent, en gedigen klassiker!

Selv er jeg for jordnær til å kjøre denne linjen, men det kan virke som om det er nok av de som praktiserer dette!

De kan egentlig bare takke seg selv etterpå, når de begraver hodet i sanden for problemene som oppstår...... :o

[*Lillian*]

De kan egentlig bare takke seg selv etterpå, når de begraver hodet i sanden for problemene som oppstår......

Jeg tror de som gjør dette vet det.....Ikke alle greier å se tingene helt klart når man sitter midt oppi det, etterpåklokskap vettu

Godt det ikke er bare meg som pusler med tanker inni hodet mitt, da

*sukke oppgitt over seg selv og alle sine rare tanker*

Lillian

[Gjest Vega]

Jeg vet om par som har solgt huset sitt og flyttet - det er tredve år siden - og ekteskapet holdt på å revne i sømmene, bl.a. pga for mye uteliv. Flyttingen og det nye miljøet bidro til at ting forandret seg til det bedre - og de er ennå gift.

Jeg vet også om par som etter sju års samboerskap og stadige krangler, har giftet seg - for så å skilles året etter.

Tror at om det er vanskeligheter, prøver man å gjøre noe med det, også fysiske forandringer, samtidig som man forsøker å bearbeide de indre årsakene - men det er jo ikke alltid det går. Har vel kanskje noe med at ingenting skal være uprøvd.

Vet også om yngre par, som har flyttet, pga. hennes utesvevende uteliv - og ennå holder sammen etter ti år.

Å få barn - må være siste sort, dersom forholdet er ute å kjøre. Men det å flytte - f.eks. til en større leilighet, nye omgivelser - tror jeg ikke er så dumt. Man kan jo leie sammen, til man ser hvordan ting utvikler seg - trenger ikke låse seg fast med felles boliglån osv..

[Gjest Embla s]

Jeg tenker at det er normalt å gjøre mange ting for å få det til å gå. Man vil jo så gjerne holde sammen med den man elsker, selv om man ikke alltid har det så bra....så tror jeg at vi også er alt for redd til å bli alene....

[*Lillian*]

Er det så mange som fortsetter i forholdet sitt fordi de er redd for å bli alene da? Jeg mener ikke sånn alene som ensom, men for å være alene om natten og i mørket og på vinteren osv...? Eller er det bare pyser det gjelder?

Lillian *fundere på mye rart*

[Gjest dorian]

Ja, det er lett å klamre seg fast - det virker tryggest på kort sikt.

Har vel vært igjennom noe av et slikt forhold, og har også fulgt et annet (ekstremt, kort og fyndig!) på nært hold.

Poenget er jo at man VIL det skal funke, og da er det lett å lure seg selv.

Men det er i utgangspunktet en positiv egenskap å ofre seg for forholdet, da. Og NÅR man skal si nok er nok, og gå videre, det tror jeg ikke det finnes noen fasit på.

Er ganske imponert over hvor mye dere jentene her inne jobber for å få ting til å gå rundt. Over tid siver det også inn litt vett her i gården

dorian

[Livets datter]

Det er mye rart som gjøres for ikke å miste sin kjære. Det er jo faktisk mange kvinner der ute som bevisst blir gravide for å "redde" forholdet. O DET er mye verre enn å kjøpe et hus...

[Suzy]

Er det så mange som fortsetter i forholdet sitt fordi de er redd for å bli alene da?

Ja det er det!!!

Tror særlig det gjelder menn (beklager gutter ) fordi det ofte er slik at menn skiller seg når de har truffet en annen, mens kvinner skiller seg når de har funnet seg selv

Dette med å være alene er selvfølgelig ikke så lett når det har vært noen der i 10 - 15 år... dessuten tror jeg mange holder ut for å slippe maset med å dele boet, få dårligere økonomi, flytte..osv :-?

Samliv er faen ikke lett..

Suz

[*Lillian*]

Samliv er faen ikke lett.. :cry:

Det skal være sikkert og visst

Lillian

[Suzy]

Noen ganger, når jeg begynner å tenke på hvor vanskelig det er - og hvor utrolig usannsynlig det er at mannen min skal fortsette å elske meg i 50 år til så blir jeg panisk redd....

Har sett så mye elendige eksempler på samliv (og deltatt på noen elendige forsøk sjøl... ) at jeg har blitt brent. Hadde egentlig ikke trodd jeg skulle tørre å prøve igjen

Det er godt vi er dumt optimistiske fra naturens side...

Suz

[*Lillian*]

Bedre å være dumt optimistisk å feile litt enn å være konstant pessimistisk som visse (jeg) er, da.....

Lillian

[Suzy]

Bedre å være dumt optimistisk å feile litt enn å være konstant pessimistisk som visse (jeg) er, da.....

Det tror jeg ikke noe på! Lyser optimist lang vei av deg!

Suz