Hva gjør jeg

[Gjest Gjest]

Jeg er en snart 40 år gammel jente som har to herlige barn, og er gift med pappan til den minste av dem.

Vi har vært gift i 4 år og sammen i 6 år. Etter vi fikk minstemann har forholdet hanglet. Jeg hadde store problemer i starten, muligens en liten fødselsdepresjon. Men har kommet meg over den. Men det er skjedd noe med forholdet vårt. Det virker som vi bringer fram det værste i hverandre.

Jeg er en ganske bestemt person, vant til å klare meg alene, og veldig selvstendig. Har vært alene med jenta mi i mange år, og ikke vant til voksen innblanding med tanke på oppdragelse osv. Han er meget deltakende på den fronten, og har en mening om det meste. Og det er et stort pluss for hannes del, kjempeflink pappa. Men problemet er at interessen for alt annet er fraværende. Hus, hjem og etterhvert meg. Han har blitt mere innesluttet, og dårligere til sinns de siste årene. Hans måte å snakke til meg har forandret seg, og jeg hører stort sett bare kritikk i det meste han sier. Dette skaper mye irritasjon fra min side, og han synes jeg er bare sur. Dette fører til mange unødvendinge krangler, og diskusjoner. Vi har en elendig kommunikasjon. Han får meg til å føle meg liten og ubetydelig. Vi går nå til familieterapi.

Men så... var jeg på weekend med noen venniner og treffer en fyr som jeg har fått masse følelser for. Vi rota litt men ikke noe mere, og har nå kontakt gjennom internett. Har en kriblende forelsket følelse i kroppen, og eneste jeg tenker på fortiden.

Men hva gjør man? Lysten til å kjempe for ekteskapet er ikke så stor som den burde være, og ønsker meg bare bort. Være sammen med han. Smerten er så stor, vet hva samlivsbrudd gjør med barna. Og det er stort sett bare derfor jeg kvier meg for å bryte ut.

[Pokahonta]

Jeg tror gresset ikke er så mye grønnere på den andre siden..

Du har to barn med to menn... Kjemp for ekteskapet ditt og ikke løp over på den annen side før du er sikker på at det ikke er mere å kjempe for.

Sikkert ikke svaret du ville ha, men parforhold kan være tungt til tider. Det er en ganske opplyst og vedtatt sannhet. Derfor ville jeg prøvd alle muligheter der jeg var før jeg hoppet over og fikk tredje barnet mitt med tredje mannen..

[Gjest Gjest]

Jeg er en snart 40 år gammel jente som har to herlige barn, og er gift med pappan til den minste av dem.

Vi har vært gift i 4 år og sammen i 6 år. Etter vi fikk minstemann har forholdet hanglet. Jeg hadde store problemer i starten, muligens en liten fødselsdepresjon. Men har kommet meg over den. Men det er skjedd noe med forholdet vårt. Det virker som vi bringer fram det værste i hverandre.

Jeg er en ganske bestemt person, vant til å klare meg alene, og veldig selvstendig. Har vært alene med jenta mi i mange år, og ikke vant til voksen innblanding med tanke på oppdragelse osv. Han er meget deltakende på den fronten, og har en mening om det meste. Og det er et stort pluss for hannes del, kjempeflink pappa. Men problemet er at interessen for alt annet er fraværende. Hus, hjem og etterhvert meg. Han har blitt mere innesluttet, og dårligere til sinns de siste årene. Hans måte å snakke til meg har forandret seg, og jeg hører stort sett bare kritikk i det meste han sier. Dette skaper mye irritasjon fra min side, og han synes jeg er bare sur. Dette fører til mange unødvendinge krangler, og diskusjoner. Vi har en elendig kommunikasjon. Han får meg til å føle meg liten og ubetydelig. Vi går nå til familieterapi.

Men så... var jeg på weekend med noen venniner og treffer en fyr som jeg har fått masse følelser for. Vi rota litt men ikke noe mere, og har nå kontakt gjennom internett. Har en kriblende forelsket følelse i kroppen, og eneste jeg tenker på fortiden.

Men hva gjør man? Lysten til å kjempe for ekteskapet er ikke så stor som den burde være, og ønsker meg bare bort. Være sammen med han. Smerten er så stor, vet hva samlivsbrudd gjør med barna. Og det er stort sett bare derfor jeg kvier meg for å bryte ut.

Problemer et kanskje presentert i innledningen din: "Jeg er en snart 4o år gammel jente". Jente...

Grow up.

[Gjest Gjest]

Problemer et kanskje presentert i innledningen din: "Jeg er en snart 4o år gammel jente". Jente...

Grow up.

Ja det er kanskje på tide.. uansett hvor vondt det er..

[Gjest ts]

Jeg tror gresset ikke er så mye grønnere på den andre siden..

Du har to barn med to menn... Kjemp for ekteskapet ditt og ikke løp over på den annen side før du er sikker på at det ikke er mere å kjempe for.

Sikkert ikke svaret du ville ha, men parforhold kan være tungt til tider. Det er en ganske opplyst og vedtatt sannhet. Derfor ville jeg prøvd alle muligheter der jeg var før jeg hoppet over og fikk tredje barnet mitt med tredje mannen..

Flere barn er uansett ikke aktuelt. Men hvis jeg skal kjempe, blir det nok for at barna ikke skal oppleve å ha to hjem. Føler at jeg nå har opplevd noe som jeg aldri har opplevd med min mann, og vet nå hva jeg har gått glipp av. Blir vanskelig å hente opp kjærligheten igjen etter dette.

Tiden leger alle sår, og vi får bare håpe at vi møtes litt tidligere i vårt neste liv. Men vet nok ikke hvor dette ender..

[Gjest Gjest]

Så i skrivende stund bedrar du mannen din?

grow up

[Gjest ts]

Så i skrivende stund bedrar du mannen din?

grow up

I tanker og ord gjør jeg nok det ja..