Reagerer du aktivt på feil oppførsel mot barn ?

[Far til 2]

I USA ser det ut til å ha blitt "en stor sak" at Liv Tyler stoppet bilen, gikk ut og påtalte den måten en eldre dame snakket (skrek) til et lite barn.

Hvor mange av oss vil egentlig reagere når vi ser ting som dette, og hvor det er de voksne som håndterer problemet feil ?

Jeg har ved et par anledninger selv kommentert "ørefiker" som fremmede barn har blitt utstt for av voksne, men jeg har aldri påpekt skriking. Kansje jeg burde gjort det. Uansett er hendelser som dette med på å fokusere på at vi noksne også gjør feil og kansje bør tenke oss om oftere når vi behandler barn (og veldig små barn i dette tilfellet) på en måte som er feil.

Jeg har selv gjort tilsvarende hjemme, mot mine barn som den gang var vesentlig eldre, uten at det gjør det mer riktig. Men hvordan er det med dere andre ? Innser dere at det er feil å skrike til små barn ?

[Gjest imli]

Jeg synes det blir for drøyt å kjefte på noen som skriker til et barn. Snakk om å blande seg opp i andres saker Jeg ville ikke blanda meg så lenge ikke ungen ble slått eller noe. Det er ikke bra å skrike til unger, men jeg tror de aller fleste gjør det, og så lenge det bare er en gang i blandt, tror jeg ingen unger tar skade av det. Voksne/foreldre/besteforeldre er bare mennesker de også, kanskje greit at ungene får se det.

[Gjest Gjest]

Jeg synes slett ikke det er for drøyt å si ifra til noen at slik oppfører man seg ikke mot barn. Jeg var selv vitne til noe lignende for et par uker siden. Jeg var på tur i skogen, da jeg møtte på en mor og en bestemor med en liten jente i vogn. Jenten kan ikke ha vært mer enn halvannet til to år gammel. Bestemoren sto bøyd over vognen og skrek ungen rett opp i ansiktet, mens ungen hylgråt av redsel. Ungen var tydelig skikkelig redd, og det er ikke så rart når et voksent menneske tårnet over henne og skrek og hadde skikkelig truende kroppsspråk. Det var helt forferdelig å høre og se på. Jeg skulle ønske jeg hadde vært like modig som Liv Taylor.

Jeg ble selv utsatt for lignende oppførsel av min tante da jeg var liten, og jeg husker fremdeles hvor vettskremt jeg var. Jeg kunne gråte av redsel for å dra i familiebesøk flere år etterpå.

Å kjefte på ungene er en ting. Å bøye seg over en toåring og skrike og fekte med armene mot ungen, er ikke ok, derimot.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det blir for drøyt å kjefte på noen som skriker til et barn. Snakk om å blande seg opp i andres saker Jeg ville ikke blanda meg så lenge ikke ungen ble slått eller noe. Det er ikke bra å skrike til unger, men jeg tror de aller fleste gjør det, og så lenge det bare er en gang i blandt, tror jeg ingen unger tar skade av det. Voksne/foreldre/besteforeldre er bare mennesker de også, kanskje greit at ungene får se det.

Jeg synes det er helt greit å ta det opp direkte med den som skriker til barnet der og da. Alternativet må være å anmelde saken til barnevern eller politi. Når loven vedtas, vil en ha plikt til å anmelde saken når en blir vitne til noe slikt, ellers kan resultatet bli et års fengsel for den som ikke meldte fra.

[Gjest Maxtor]

Jeg blander meg ikke inn med mindre det er noe fysisk som skjer.

Man vet aldri hvordan dagen deres har vært, hvordan ungen har oppført seg.

Selv de mest perfekte foreldre kan bli sinte og klikke.

[Gjest strykebrett]

Jeg syns ikke det er min jobb å bestemme hva som er riktig og feil oppførsel. Så lenge ikke det er snakk om vold blander jeg meg ikke borti. Det kan være mange grunner, slik som Maxtor sier.

[Gjest Gjest]

Før røykeloven kjeftet jeg huden full til flere som dro med seg barn inn på røykerom.

Men om jeg ser noen kjefter på sine barn blander jeg meg ikke inn i det, kjenner meg jo ofte igjen i slike situasjoner. Sta skrikerunge vil ha, VIL HA. Sliten mamma som sprekker.

Men, jeg hadde ikke latt grov oppførsel mot barn fare meg hus forbi. Jeg hadde nok sørget for at de aldri hadde glemt meg.

[Eve Luna]

Jeg opplevde en gang for noen år siden en episode på t-bane stasjonen.

Mamma hadde med seg 2 barn i alder ca 4 og 6 år. De har vært på skitur og hadde med seg ski. Jenta på ca 6 år bæret sine egne ski og moren ville at gutten på ca 4 skulle bære sine. Det ville han ikke. Og moren skrek til han at han skal gjøre det. Han nektet fortsatt. Så satte hun ned skiene sine og ga ham en voldsom ørefik så han datt. Jeg ble helt paff der jeg sto og så på det. Gutten begynte å hyle selvsagt. Moren bare dro ham med seg og det endte allikevel at han bæret ikke egne ski, men moren gjorde det.

Jeg angrer den dag i dag at jeg ikke sa noe. For jeg har tenkt på det mange ganger etterpå. Det var ikke greit. Og ingen andre mennesker på perrongen reagerte heller. Men jeg tror det bare viser at det er tar mye mot å gripe inn i en annen situasjon.

Jeg tror grunnen til at jeg ikke reagerte var at det skjedde så plutselig og de forsvant veldig fort.

Men hvis jeg noen sinne ser noe lignende så kommer jeg til å reagere øyeblikkelig.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke man bør blande seg inn, men mindre man ser direkte mishandling. Det å blande seg inn i hva en temperamentsfull voksen gjør, vil bare gjøre vondt verre. Man trenger ikke å være perfekt hele tiden selv om man er foreldre. Det blir litt annerledes hvis man jobber i barnehage og ser f.eks en mamma skriker til barnet sitt hver dag. Ved tilfeldige hendelser man observerer ute, bør man absolutt ikke blande seg inn.

[Nigo-san]

Ved tilfeldige hendelser man observerer ute, bør man absolutt ikke blande seg inn.

Enig.

I de aller fleste tilfellene, i hvert fall.

Jeg har kanskje to eller tre ganger vært vitne til episoder der jeg i ettertid har tenkt at jeg burde sagt hva jeg mente. Episoder der voksne har oppført seg så ufint, dominerende og slemt ovenfor barn at jeg har blitt sint og opprørt- men der og da sa jeg ikke noe.

Men det skal veldig, veldig mye til. At en person skriker til et barn, tja, det er ikke den beste oppdragelsesmetoden. Men med et lass mammaerfaring, og veldig forskjellige barn, så ville jeg være veldig forsiktig med å blande meg inn. Skriking er ikke det samme som å slå, eller å mobbe, eller tråkke på. Og jeez, jeg tipper at noen utenforstående som har sett meg dra et barn etter armen bortover veien har tenkt at "Hun der er jammen en dårlig mor, gitt! Fysjom, sånn vil aldri JEG gjøre!" Særlig hvis de ikke har barn.

Jeg tror man gjør lurt i å huske på at opphetede situasjoner gjerne kommer i en kontekst. Det du ser er der og da- ikke hvordan ungen har oppført seg de siste tre timene eller hvordan forholdet mor-barn vanligvis er.

Men alt har sin grense. Og jeg har selv blitt tøffere med tiden, jeg nok ville reagert på i hvert fall den verste episoden i dag. Og jeg ville også vært obs hvis noe gjentok seg ofte.

Men i bunn og grunn: ting er ikke alltid som de ser ut. En god venninne av meg har en stor, flott sønn- de har et supert forhold og hun har alltid stått for meg som en veldig god mor. Og hun forteller om en episode der poden nektet å gå hjem fra barnehagen. Turen på 200 meter tok over en time. Det var hyl og skrik, kjefting og draing, og til slutt hang guttungen hulkende over en søppelkasse mens moren tok en sigarett og så ut i lufta. Da kom det en gammel dame forbi, og hun stoppet opp. Min venninne forventet en overhøvling, eller i det minste et spørsmål om hva som foregikk, men dama sa: "Jeg ser hva du gjør. Og denne turen hadde jeg med sønnen min Gunnar i -54. Det blir bedre!"

Livsvisdom

[Solskinnsbolla]

I USA ser det ut til å ha blitt "en stor sak" at Liv Tyler stoppet bilen, gikk ut og påtalte den måten en eldre dame snakket (skrek) til et lite barn.

Hvor mange av oss vil egentlig reagere når vi ser ting som dette, og hvor det er de voksne som håndterer problemet feil ?

Jeg har ved et par anledninger selv kommentert "ørefiker" som fremmede barn har blitt utstt for av voksne, men jeg har aldri påpekt skriking. Kansje jeg burde gjort det. Uansett er hendelser som dette med på å fokusere på at vi noksne også gjør feil og kansje bør tenke oss om oftere når vi behandler barn (og veldig små barn i dette tilfellet) på en måte som er feil.

Jeg har selv gjort tilsvarende hjemme, mot mine barn som den gang var vesentlig eldre, uten at det gjør det mer riktig. Men hvordan er det med dere andre ? Innser dere at det er feil å skrike til små barn ?

Det er et godt spørsmål. Det er så veldig kulturelt betinget. I Frankrike(landet min mann kommer fra) snakker folk generelt mer med og til fremmede enn her i Norge. Man har ikke samme forståelse for andres private sfære der som her(Ikke noe negativt med det, kanskje tvert imot) Dette fører jo til at man lettere bryter inn i andres privatlnliggender som vi ville sagt det her. Spesielt vil andre voksne bry seg med barns oppførsel(Noe som kan komme av at det hierarkiske systemet er mer framtredende) Men man vil kunne blande seg inn i en scene mellom forelder og barn også. Det er ikke å blande seg inn egentlig, det er å bry seg og ta ansvar. Men vi veit også at vi også ikke kan ha fått med oss hele konteksten, vi veit ikke hva som har skjedd tildligere den dagen og vi veit at det å være forelder er en sensitiv oppgave, der man er sårbar for tilbakemeldinger, enten om de er konstruktive eller helt på jordet. Jeg synes det er vanskelig å blande meg inn, men jeg kunne gjort det om jeg så feks fysiske overgrep som ørefiker, slag, dra i armen og manglende respektfull ordbruk osv.