Organdonasjon.Vil du..?

[Gjest gjesta]

Har et sykdomstilfelle i nærmeste familie der det før eller senere vil bli aktuelt med en transplantasjon.

Ja, jeg ønsker å donere bort organer etter min død, mine nærmeste vet dette.

[Dina]

Har gått med donorkort i lommeboka de siste 2-3 årene...

Dina

[Nokså]

Jeg vil gi bort mine organer når jeg er død. Har også donorkort i lomeboken

Håper bare at mine nærmeste gjør som jeg har befalt - aldri godt å vite

[Gjest KATTAstrofe]

Hva skal man med friske lunger i grava? Hos meg kan de ta det de vil, hjelper så gjerne :D Har informert familien min.

[Nala]

Er en selvfølge for meg å donere organene dersom jeg kan. For jeg trenger dem jo ikke selv når jeg er borte.

Har ennå ikke knødd meg til å fylle ut kort, men alle mine nærmeste er informert om mitt standpunkt.

*minner meg selv på å fylle ut kort FORT*

[ringblomst]

Har aldri tatt et reelt standpunkt til organdonasjon, men jeg ser jo ikke behovet for at mine organer skal råtne/bli brent opp, hvis de kan være til nytte for andre mennesker. Men jeg vil ikke donere bort kroppen min eller organer til forskning, de må komme til direkte nytte hos andre.

[majan]

Jeg har pratet med min samboer om det at hvis jeg blir utsatt for en bilulykke vil jeg gi bort alt utenom hjertet mitt for det vil jeg ha med i graven.

Men jeg har ikke fylt ut noe kort som jeg har med meg, det burde jeg vel kanskje gjøre

[Gjest Zalomine]

Jeg har ikke tatt et reelt standpunkt til dette, men jeg ser ingen grunn til at jeg skal ha friske organer dersom jeg likevel er død, og noen andre trenger dem mere. Egentlig.

Mine foreldre fylte ut slike kort i fjor sommer, og informerte meg og min bror om dette (det er vel vi som er dere pårørende) Selvsagt vil jeg respektere deres ønske dersom dette skulle bli relevant.

Det er dessverre sant at altfor ofte sier pårørende nei fordi de ikke vet hva avdøde vil, og er redd for å gjøre noe deres elskede partner/forelder/barn eller hva det en enn er ikke ville ønsket. Det er VIKTIG at man informerer som sine ønsker.

[Admèra]

Ettersom jeg stiller meg heller tvilende til om jeg har bruk for mine organer når jeg er død, syns jeg det er mye bedre om noen andre kan overta dem. Kan mine organer redde noens liv er det helt flott.

Donorkort har jeg i lommeboka og mine nærmeste er informert.

[tomine28]

Selvfølgelig! Jeg trenger dem jo ikke lenger! Jeg har informert mine nærmeste, men har ikke fylt ut donorkort. Det skal jeg få gjort i løpet av dagen - har ikke tenkt på at jeg må gjøre det. Så spørs det jo da om det er noe av det som kan brukes....

[Tiger]

Jeg ser at de aller fleste her er positive til at egne organer kan bli brukt til å redde andre hvis en selv skulle falle bort. Kjempebra! Men, det er gjerne ikke den som faktisk donerer organene som har det siste ordet. Hva sier du når du i en svært emosjonell situasjon blir spurt om å tenke rasjonelt? Hva sier du når det er du som skal avgjøre, som nærmeste pårørende, for ditt barn, din ektefelle, mor eller far?

Jeg har vært med på å ta den avgjørelsen, og gud er jeg glad vi hadde snakket åpent om dette viktige, men likevel utenkelige, temaet.

Påsken 2002 diskuterte mamma, mannen min og jeg organdonasjon. Alle var positive. 1. mai -02 får mamma hjerneblødning, 48 år gammel, og havner i koma. 12. mai, midt i et ubeskrivelig smertefult vaakum, siger det sakte innover min bror, pappa og meg at hun faktisk kanskje aldri kommer til å våkne igjen. Jeg forteller hva vi hadde diskutert bare et par måneder tidligere. Det er et nederlag å høyt skulle snakke om verst tenkelige utfall etter å i nesten to uker kjempet for å holde motet og styrken oppe.

Vi er alle enige om å evt si ja til donasjon, mye pga samtalen i påsken.

Morgenen etter får vi beskjed fra legen at aktiviteten i hjernenen synker. Hun blir flyttet på enerom med kun smertestillende som medisinering. I løpet av natten forsvinner hjerneaktiviteten helt. Hun ligger tilkoblet respirator, så pusten går og hjertet banker, men hun er hjernedød.

Pappa forteller legen om hva vi snakket om to kvelder tidligere; at vi sier ja til donasjon hvis det er mulig. Legen blir veldig rørt og takknemlig. Og han er lettet over at vi tok det opp i stedet for at han må å stille det vanskelige spørsmålet selv.

Ting begynner å skje. Om vi ikke hadde sagt ja til donasjon, ville respiratoren blitt slått av nå. Med familien rundt seg. I stedenfor blir hun fraktet opp på en undersøkelse hvor det nok en gang blir slått fast at hun er hjernedød og diverse prøver blir tatt av organene for å best kunne matche en mottaker. Under denne undersøkelsen, kl 14, blir hun erklært død. Det egentlige tidspunktet kunne vært mye tidligere om vi hadde sagt nei til donasjon. Hun trilles tilbake til enerommet. Respiratoren puster fremdeles for henne og hun ser ut som hun gjorde samme morgen -før hun ble erklært død...

Et stort apparat blir satt igang. Testresultater blir sendt Rikshospitalet som begynner å se etter mottakere som passer, ambulansefly blir rekvirert, Rikshospitalets egne legeteam blir varslet om evt oprasjoner, resultatene blir lagt ut på en internasjonal database i fall det ikke finnes passende mottaker i Norge. Det er en stor prossess og mye som må koordnineres. Et levende organ kan ikke vente på at mottakeren skal bli gjort klar for oprasjon eller at narkosen skal virke.

En eldre lege kom bort til meg før vi forlot intensivavdelingen for siste gang. Han hadde tårer i øynene og takket så meget for avgjørelsen vår. Han hadde sikkert sett flere menneskeliv som kunne vært reddet i løpet av sin karriere om bare flere hadde tenkt grundig gjennom organdonasjon fra begge ståstedene.

Vi hadde tatt våre farvel med mamma og satt hjemme på kjøkkenet hos tanten min og gråt. Hele familien var samlet. Da kom jeg plutselig til å tenke på at akkurat da, på samme måte som vi var samlet, var det andre familier som satt og kanskje gråt -av takknemlighet, lettelse og glede, for at en som de hadde like kjær som vi hadde mamma, nå skulle få beholde livet. En enorm kontrast! Og en enorm varme i hjertet.

I Tromsø satt vi og lette etter muligheter for å redde livet til mamma. Alle verdens leger, alle verdens penger, alle verdens mektigste menn og kvinner. Ingen og ingenting kunne redde henne. Men, vi hadde akkurat fått muligheten til å oppfylle noen andres håp.

Tre mennesker lever i dag i beste velgående takket være friske organer fra mamma. De har fått nyre, nyre/bukspyttkjertel og hjerte.

Om noen av dine nærmeste havner i en stygg ulykke, og du må ta stilling til organdonasjon på veldig kort varsel, vet jeg at det er veldig mye lettere å si ja, eller nei, om man vet svaret på forhånd. Min oppfordring er derfor å diskutere organdonasjon ikke bare som den forulykkede, men også som den pårørende.

Jeg kunne skrevet om dette i timesvis, om smerten, redselen og sorgen som er så vanskelig å bære, for at den som ikke har vært i situasjonen skal skjønne viktigheten med å ta stilling FØR en alvorlig sykdom eller en ulykke evt rammer.

Tenk om noen kunne reddet mamma`n min, men så gjorde de det ikke likevel...

[Nile]

Jada, går med lyseblått donorkort i lommeboka, håper det blir funnet dersom det noen gang blir aktuellt å bruke mine organer.