bestevenninnen kutter ut datteren min - hvordan hjelpe henne?

[Gjest Gjest_mamma_*]

Datteren min går i 5 trinn (er 11 år). Hun har en bestevenninne som hun har hengt sammen med i noen år.

Datteren min har også andre venninner, men ingen som hun er såpass knyttet til som denne bestevenninnen.

Bestevenninnen har mest hatt datteren min. Hun liker å være nr 1 (både på skolen , idrett blandt venner etc) Dette har datteren min merket og moren til bestevenninnen sier og at datteren er slik og synes det er greit.

Siden påske har en annen venninne av datteren min(som vi har kjent hele livet) hengt mye sammen med dem to på skolen. Men det er datteren min hun er sammen med i fritiden.

Bestevenninnen begynte å tvile på sin plass (som nr 1) og datteren min sa hele tiden til henne at hun var den beste venninnen hennes.

Her forleden skulle datteren min holde på en hemmelighet for den andre venninnen. Hemmeligheten ville komme ut i løpet av dagen men venninnen skulle fortelle det selv til alle. Datteren min fikk vite det først som en hemmelighet.

Bestevenninnen forstod at hun hadde fått vite det på forhånd (antagelig på reaksjonen) og ble sur pga datteren min ikke hadde fortalt det til henne igjen siden de er bestevenninner. Jeg mener datteren min gjorde det rette.

Bestevenninnen fikk da råd fra mor om å finne seg andre venninner så hun hadde flere ben å stå på (noe jeg godt skjønner) Hun har da funnet seg en klikk med jenter og prøver å bli venn med "lederen" der. den "lederen" misliker datteren min sterkt, og det igjen stiller jo bestevenninnen i en vanskelig posisjon for å holde på vennskapet til datteren min.

Vi møtes de to jentene og vi mammane, for å se om vi kunne løse problemet.

Vi lot da jentene prate litt alene , og de ble enige om å være bestevenninner.

Moren spurte meg da vi var alene om datteren min forstod hva hun hadde gjort mot datteren hennes. Jeg forstod da at vi ser ting forskjellig og råder døtrene våre forskjellig. For fra mitt ståsted skal datteren min ikke si hemmeligheter som hun har med andre til bestevenninnen.

Moren likte ikke at datteren henes hadde valgt den lederen som ny venninne, og ville helst sett henne sammen med dattern vår igjen. Som jeg så svarte med at venner kan ikke vi velge for barna, det må de velge selv.

Etter samtalen ble det ikke bedere. Jeg har snakket med datteren min om at hun må være sammen med de andre venninnene sine, selv om hun ikke har de båndene følelsesmessig til dem. Samtidig er ikke det så lett på skolen pga gjenger, men ok..nå er det sommerferie snart og mye forandrer seg kanskje i løpet av den tiden.

Spm er hva gjør vi?

Skal vi prøve å bruke mye tid sammen med bestevenninnen ?

Skal vi la de få fri fra hverandre i sommer?

Skal vi bruke mye tid på andre venninner i sommer og kanskje hun får en annen bestevenninne?

Jeg vet ikke, datteren min vet ikke ?

Er det noen som har noen råd?

Opplevd det samme? Hva skjedde? Hva gjorde dere?

[Gjest Elfrida]

Som jeg så svarte med at venner kan ikke vi velge for barna, det må de velge selv.

Jeg tror dette er svaret ditt.

Ingen som har vært 11 år selv har vel glemt hvor mye styr det var med venninner og bestevenninner og intriger og mas. Dette må de finne ut av selv tenker jeg.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Ja, det skjønner jeg.

Men min datter ønsker å være bestevenninne med henne. Skal vi da invitere og invitere henne hjem eller skal vi vente å se hva denne bestevenninnen gjør...

[Rosalie]

Ja, det skjønner jeg.

Men min datter ønsker å være bestevenninne med henne. Skal vi da invitere og invitere henne hjem eller skal vi vente å se hva denne bestevenninnen gjør...

Et vennskap må være toveis, og masing gjør ihvertfall ikke den andre jenta mer positivt innstilt.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Ja, sant det...

[Norbertine]

Jeg forstår ikke hvor du (og den andre moren) i det hele tatt blander dere i dette. Når man er 11 år er det kjempedrama med hvem som skal være venninne med hvem og bestevenninne med hvem, av og til slutter vennskapene, og av og til overlever de. Dette ordner barna opp i selv.

[Gjest Gjest_mamma_*]

Jeg tenkte tiden ville hjelpe jentene, men moren ville snakke om dette. Da gjorde vi det. Men som sagt - til ingen nytte og hjelp egentlig annet enn at hun selv følte at vi "gjorde noe".

Hun fikk faktisk meg til å føle meg som en dårlig mor og jeg tenker at noe bør jeg gjøre/tenke på/finne ut av what ever..

Samtidig prater jo datteren min med meg og jeg vet ikke hva jeg skal råde henne til å gjøre..

Og jeg vet at det i noen år nå vil være skikkelig drama blandt jentene - er vel ganske så vanlig. Derfor jeg spør her inne hva dere har oplevd/gjort/rådet til etc.

[Gjest Elfrida]

Så lenge det ikke 'tar av' og blir stygt, at noen blir direkte mobbet og utstøtt av hele gjengen f.eks., så hadde jeg tatt det litt med ro og latt dem styre.

[Lumsk]

Jeg opplevde noe lignende i den alderen, det løste seg etterhvert av seg selv egentlig. Nå i ettertid tenker jeg at jeg heller burde ha kost meg med de "andre" vennene mine i stedet for å stresse med den ene som ikke ville være venn med meg. Føler at det er mye mer givende å ha venner en står på lik fot med, og som gjensidig prioriterer hverandre Var ikke bra for min selvtillit i den alderen å fokusere så mye på at jeg ikke var bra nok for min bestevenninne og hennes nye venner.

Jeg er nå 21 år, og min tidligere bestvenninne prioriterer fortsatt alle andre foran meg, mens de jeg tilbringer tid med er de som jeg ikke var så interessert i som yngre. Forskjellen er at nå vet jeg hvem mine virkelig gode venner er og ville ikke snudd ryggen til de om min gamle venninne ombestemte seg, slik jeg ofte gjorde da jeg var yngre...

[Gjest Gjest_mamma_*]

Lumsk- det er den tankegangen jeg også har egentlig. Men lurer jo på om det er riktig å på en måte prioritere vekk henne og kjøre på med de andre nå.

Men i perspektiv slik du ser det med deg så er det kanskje det jeg kan ymte frempå med når datteren min sier noe. og fokusere på de som liker å være sammen med hene mer enn den ene som nå velger å snu ryggen til.

[missLynch]

Når jeg leser dette, så får jeg skikkelig "flashback" til hvordan tiden var som 11-åring...Dette hendte titt og ofte i min vennekrets/klasse. Trist men sant. Det var "venner og "uvenner" i hytt og pine, for å si det veldig enkelt.

Jeg tror at dette ordner seg av seg selv, jeg. Jeg synes det er veldig positivt at det megles litt, og at dere mødre vil bidra til å løse floken, men samtidig tenker jeg at dette må de finne ut av selv. Det vil løse seg. Det er en del av vokse-prosessen deres, dette.

Så lenge det ikke utarter seg til mobbing, hadde jeg latt dette seile sin egen sjø. Må legge til at jeg er veldig enig med Lumsk i å fokusere på de vennene som er glad i en- fremfor de man kanskje beundrer, men som ikke gir deg noe

Likefullt- det ordner seg med tiden.

Endret 17. juni 2009 av missLynch

[Gjest Gjest_mamma_*]

Godt å vite at det egentlig er vanlig og vil ordne seg. Skal fokusere på de andre fremover og så får det gå som det gjør..

Man blir jo fort litt fortvilet..

[Salamandra]

Her synes jeg helt klart dere mammaene burde holde dere utenfor, hvordan skal barn lære seg å løse denne typen problemer når de blir eldre? Dere tar fra dem viktig læring ved å gå inn og megle.

Jeg skjønner at det er godt ment, og det er vondt å være forelder innimellom og se ungene gå gjennom ting vil helst skulle sett de slapp, men de er nødt til å lære seg denne typen ferdigheter, vi kan ikke holde stien helt glatt for hindringer, de må få lov å overstige dem selv.

Vi skal støtte dem og gi dem råd hvis de ønsker det, men i størst mulig grad oppmuntre dem til å finne ut av problemene selv, da får vi kompetente ungdommer og voksne mener jeg.

Endret 19. juni 2009 av Salamandra

[Nynaeve]

Om vennine nr 1 vil være sånn, så må da hun få lov til det Da synes jeg at jenta di skl få være sammens med venner som vil være sammens med henne. Slapp av, de finner ut av det, og forøvrig er jeg helt enig med det du har skrevet hittil. Venner som må eksludere andre har jeg ikke sansen for, og absolutt ikke mødre som sttter opp om det. Det er en form for mobbing.

[Elle Melle]

Hva ønsker datteren din å gjøre da? Hvis man skal se bort fra hva som er "rett", hva kjenner hun innerst inne at hun helst vil?

Trenger hun hjelp av dere voksne til noe, og i tilfellet hva? Eller trenger hun bare en å snakke med som ikke foretar seg så mye?

Ofte er det deilig med mye støtte og lite handling, for foreldre kan jo egentlig ikke ordne opp i slikt som dette uansett.

[Gjest Gjest_mamma_*]

I utgangspunktet var hun veldig lei seg. Følte seg veldig alene. Nå virker det som hun har godtatt situasjonen slik den er. Jeg merker at hun synes det er sårt. Hun sier selv at hun ikke kan tvinge henne til å være bestevenninne/venninne med henne. Og det er helt sant.

Vi skal skaffe oss et dyr nå, og datteren min har valgt å ikke fortelle om det på skolen eller til denne venninnen. Hun har sagt det som en hemmelighet til ett parr andre.

Når jeg spurte om grunnene sa hun at hun ville at "bestevenninnen" skulle være sammen med henne i sommer fordi hun ville være sammen med henne, og ikke fordi vi hadde fått et dyr.

Jeg er enig i den avgjørelsen men ikke pappan hennes. Han mener at hun kan inkludere henne og at om de er mye sammen i sommer så vil ting rette seg.

Som dere sier er dette læring, både det at man bør ha flere rund seg og at man fort kan forandre seg og skli fra hverandre. Det har vi snakket om, og jeg følte selv for å bare se ann situasjonen. Er glad de skal ha ferie fra skolen nå, så det ikke kommer så tett innpå livet.

Jeg har holdt meg avventende og hun har vært en del sammen med andre jenter disse dagene. Ser jo at bestevenninnen sklir lenger og lenger fra henne, de sender ikke sms , avtaler hva de skal ha på seg på skolen, eller være sammen etter skolen.

Hun ble tydelig ekskludert i helgen av den nye venninnen til bestevenninnen, men da tok en annen mamma affere og ringte dit og sa ifra at slik holdt man ikke på.