Press og forventninger fra foreldre

[Gjest utlogget bruker]

Jeg er en student på 24 år som egentlig er veldig fornøyd med tilværelsen. Jeg flyttet hjemmefra rett etter videregående for å begynne på utdannelsen og er egentlig ganske fornøyd med hvordan livet mitt har blitt etter dette. Synes selv at jeg har hatt noen verdifulle år som har gitt meg mye livserfaring og bidratt til å forme meg til en person som jeg kan være stolt av. Er svært selvstendig og har egentlig god selvtillit. Er også i gang med en master som vil gi meg en god utdanning, har relativt mange venner og er godt likt, er aktiv innen en frivillig organisasjon og tror også jeg blir oppfattet som rimelig "vellykket" utad.

Det eneste skåret i gleden er foreldrene mine. Jeg kommer fra en "velstående" (ikke av de aller rikeste, men langt fra fattig) familie der faren min er leder for et mellomstort firma som gjør det greit og moren min har en helt "vanlig" jobb innen et typisk kvinneyrke. Jeg har i utgangspunktet et godt forhold til foreldrene mine, men har alltid vært en privat person som har likt å holde ting for meg selv fremfor å dele det med foreldrene mine, noe som kanskje har gjort at jeg aldri har latt de bli helt kjent med meg. I tillegg er jeg lettere introvert og trives godt i mitt eget selskap. På mange måter er jeg helt motsatt av moren min, som er supersosial og ikke kan forstå at jeg kan velge å sitte hjemme og slappe av eller lese pensum en lørdagskveld fremfor å være ute med venner. Jeg har aldri hatt mangel på venner, men har alltid trives veldig godt i mitt eget selskap og når jeg var yngre var jeg i tillegg litt sjenert, noe som gjorde at jeg ikke alltid turte å være med på fester jeg ble invitert på. Denne sjenansen er jeg imidlertid helt kvitt nå, og oppfattes nå stort sett som en blid og utadvendt person som ofte er den som tar initiativ til sosiale sammenkomster.

Likevel trives jeg fortsatt godt i mitt eget selskap og er avhengig av å ha en del alenetid for å "lade batteriene" etter en sosial og hektisk uke, noe min mor ikke forstår og flere ganger har uttrykt sin bekymrelse over. Selv om jeg har prøvt å forklare henne at jeg liker å ha litt tid for meg selv, ser hun fortsatt ut til å tro at det skyldes at jeg er sjenert og/eller at jeg ikke blir invitert med på ting, når jeg en gang i blant sitter alene på lørdagskvelden. Hun er et fasademenneske som svært opptatt av å ikke skille seg for mye ut og sammenligner meg med barna til venninnene sine som er superutadvendte og henger med venner døgnet rundt og forstår ikke at ikke alle har samme sosiale behovene. Sliter jeg med å få sommerjobb et år er det fordi jeg er alt for initiativløs, selv om jeg sender ut hundrevis av søknader allerede i januar/februar. Blir jeg innkalt til jobbintervju forteller hun meg hva jeg skal si og gjøre for å fremstå slik hun oppfatter som "vellykket" og er det en fest jeg ikke går på lurer hun på hvorfor jeg ikke er invitert med.... I tillegg forventer hun at jeg skal få toppkarakterer (får jeg C spør hun hva som gikk galt..) samtidig som jeg skal være med på alt som skjer av sosiale ting. Går jeg i joggebukse på besøk til en venninne spør hun om jeg har tenkt å gå sånn..? osv. I tillegg har jeg en far som konstant maser om at jeg må jobbe mest mulig å tenke på hva som ser bra ut på CV-en.

Jeg vet at foreldrene mine er veldig glad i meg og bare ønsker meg det beste, men disse forventningene og maset tærer utrolig på humøret og psyken når jeg er hjemme og i stedet for å gi meg selvtillit har det blitt slik at det er foreldrene mine som psyker meg ned. Til vanlig går det greit, ettersom jeg bor langt hjemmefra, men med en gang jeg kommer hjem kjenner jeg stresset på kroppen.

Er det noen som har det på samme måte? Hvordan takler man disse forventningene og presset fra foreldre?

[Gjest Gjest]

Som om jeg skulle skrevet det selv!

Mitt problem er at foreldrene mine allerede tror jeg er perfekt, så når mindre perfekte ting skjer i mitt liv så forstår de det ikke. Jeg synes f eks en C er helt ok karakter, den eneste grunnen til at jeg virkelig HATER å få det er den tydelige skuffelsen jeg hører i foreldrene mine sin stemme når jeg forteller det. Jeg unngår også å involvere dem i kjærlighetslivet mitt, har gjort det noen få ganger og når det har gått galt så blir de enda mer skuffet enn meg.

Har et godt forhold til dem, men liker ikke at de tror jeg er lille frøken perfekt. Nå er jeg ferdig med den forbanna utdannelsen min og får meg ikke noe jobb. Egentlig kunne jeg tenkt meg å bare jobbe en tilfeldig plass (butikk etc) og gjerne reise litt rundt, men "tør" ikke fordi det forventes av meg at jeg skal få Drømmejobben og tjene godt med penger nå. Dette gjelder ikke bare mamma og pappa, men også mormor og resten av slekta.

Tror ikke de legger så mye press på meg ved vilje, men de gjør det likevel.

De er verdens flotteste foreldre som har hjulpet meg mye gjennom studietiden, men jeg kjenner jo nå at det egentlig bare gjør det enda viktigere for meg å prestere for at de skal bli glade.

Det som hjalp meg var å åpne meg litt mer med foreldrene mine, fortelle om alle sidene ved livet mitt, også de dårlige. Forsøke å senke forventningene litt, hehe. Jeg er jo bare et menneske, tror ikke de innser det helt. For dem er jeg en ufeilbarlig gudinne som har alt og kan alt.

[Gjest brutal_mann]

En flytter hjemmefra og gir blanke faen i foreldrene. Og om foreldrene sliter med å tekle det så er det deres problem, ikke ditt. Foreldre er oppskrytt og fortjener sjelden den tillit barna viser dem. Si som sant er, du driter i hva de vil at du skal gjøre. Du gjør det DU vil, fordi det gjør DEG lykkelig.

[Gjest Gjest_Tine_*]

Anbefaler at du snakker med dem om hva du føler.

Sannsynligvis gjør de dette fordi de vil deg godt, og de har nok ingen anelse om hvordan de fremstår.

[Gjest J]

Jeg har det sånn! Kunne ha skrevet innlegget ditt selv.

Jeg prøver å ikke bry meg så mye om det, jeg VET jo innerst inne at de bare vil det beste for meg. Men til tider er det ganske slitsomt.. Som om jeg ikke er nok stressa fra før av...

[Gjest Gjest]

Bor du hjemme?

Jeg sliter også med en del press hjemmenfra, ikke av samme type som det du beskriver men likevel nok stress til at jeg har behov for å holde meg vekke fra familien min i perioder. Jeg er veldig glad i dem, og de vil bare mitt beste, problemet er bare det at de faktisk ikke kjenner meg godt nok og aldri kommer til å skjønne meg godt nok til at de vil klare å se hva som er mitt beste.

Jeg har valgt å overse en del av det de sier. Jeg lukker ørene rett og slett, nikker og sier ja, men tar ikke inn over meg et ord. Går de over streken sier jeg klart i fra at "akkurat det er mitt valg og det har du desverre ignenting med". Når moren din klager på hva du har på deg når du skal ut kan du svare enkelt men konsist "Vennene mine liker meg for hvem jeg er, og brys seg ikke om hva jeg har på meg på en avslappingskveld så hvorfor skal du?" eller "Jeg er voksen og går med hva jeg vil. Ønsker du at jeg skal begynne å legge meg opp i hva du har på deg?"

Klager de på at du er for lite sosial svarer du igjen kort og konsist "Jeg er voksen og bruker tiden min slik jeg selv foretrekker, men takk for omtanken", "Jeg har behov for litt fred og ro av og til, alle er ikke som deg". Fortsetter kveruleringen er det bare å gjennta noe i det samme leiet. Det er ikke vist å diskutere, bare si klart fra at du er deg og de har ikke noe med å bestemme over deg når du er vokse. Holder du deg saklig og klar i talen skal du se de snart også respekterer deg som en voksen. Du blir ikke respektert som en voksen og som den du er før du faktisk gir ganske klart uttrykk for at du er en voksen som ikke lar deg overkre.

Dette forutsetter selvsagt at du løsriver deg som voksen fra dem på andre måter også, slik som økoniomisk for eksempel. En del studenter har en tendens til å støtte seg en del på foreldrene, og da er det også lett for foreldrene å fortsette å være overbeskyttende, nettopp fordi de ikke får intrykk av at barna sine er selvstendige voksne.