Sorteringssamfunn, eller den beste løsningen?

[Gjest Gjest]

Det har aldri blitt foretatt så mange aborter på foster med Downs syndrom som i 2007. Betyr det at vi tar store steg på vei mot et sorteringssamfunn der vi kvitter oss med mennesker som faller utenfor normalbegrepet? Det må være et grusomt valg for de som havner opp i det. La barnet vokse opp med en funksjonshemming som i større eller mindre grad vil prege og begrense barnet ditt, eller abortere det.

Jeg aner sant og si ikke hva jeg ville valgt selv i den situasjonen. Før kalte man disse barna solskinnsbarn fordi de alltid var så blide, men det er ikke alltid virkeligheten som en del nyere dokumentarer har vist. Mange av dem plages selv av avgrensingene i livet sitt.

For meg virker det som mange med Downs blir fanget i en tilstand av evig barn, der man er låst fast i dens begrensinger samtidig som man vet at man ikke er, eller kan bli, helt som alle andre. For eksempel i form av utdanning, karriere, full selvstendighet, familie og barn osv. Noen er selvsagt lykkelige, og har et godt liv. Andre er ulykkelige.

Men du har ikke den fasiten når du må ta valget. Ei heller vet du hvor hemmende ditt bars grad av Downs vil være. Men dDet er opp til deg om fosteret skal aborteres eller ikke. Hva skal man gjøre?

Det er et nesten umulig valg for meg å forholde meg til. Jeg er ikke i mot abort i seg selv, men jeg har et veldig restriktivt syn på det. Samtidig som jeg vet at verden ikke er verken svart eller hvit, men ofte veldig grå og vanskelig å orientere seg i før man står med ryggen mot veggen og må ta et valg selv. Det er lett nok å sitte og argumentere for begge sider, men svaret er det bare en selv som har når man må ta valget .