Barn som spiser lite

[Tabris]

Jeg har ikke barn selv, så derfor lurer jeg på om dere foreldre kan hjelpe meg med noe jeg lurer på.

Jeg hører og leser ofte om små barn (barnehagealder) som spiser lite, og hvor man gir ulike tips til hvordan man skal få barna til å spise mer - belønningsystem, overse og la barnet styre selv, gjøre maten "morsom" osv. Det jeg stusser på her er hvorfor det virker som om mange barn spiser lite? Er ikke spising noe av det mest grunnleggende instinktet vi har for å overleve? Hva er det som gjør at dette virker som om det er et problem for mange barn? (Jeg snakker selvsagt om normale forhold, ikke barn som er syke el.lign).

Dette er på ingen måte ment som et dømmende spørsmål, overfor de foreldre som har småspiste barn. Det er heller et spørsmål fra ei uten barn som dermed ikke kjenner helt til hvordan dette fungerer.

[Rioja]

Mine to barn spiser veldig lite i lange perioder, for så plutselig å spise masse.

Det virker som de spiser mer når de vokser?

Jeg trøster meg med at det er få barn som har sultet i hjel i Norge siste tida, og lar vær og stresse...De er begge tynne, men ikke magre!

De får ikke, som noen jeg kjenner, kanelboller til frokost bare for at de må spise noe...

[Gjest imli]

Nå har jeg heldigvis en unge som foreløpig har god apetitt. Men hadde han spist lite, tror jeg mer på metoden om å overse det, enn å drive med belønningssystemer og annet fjas. Ingen friske barn sulter i hjel frivillig.

[Gjest Glør]

Jeg har alltid vært småspist, og tror egentlig ikke man skal fokusere for mye på dette. Da jeg var liten var det i perioder så mye fokus på min spising at jeg endte opp med utvikle spiseforstyrrelser. Som voksen har jeg fortsatt å være småspist, og spiser heller flere små måltider enn noen få store, og klarer fint å holde en normal vekt med det. Så jeg tror foreldre bare bør slå seg til ro med at friske barn ikke sulter ihjel, så lenge de har tilgang på mat, og sørge for at de får mat de liker.

[Gjest Gjest]

Jeg har alltid vært småspist, og tror egentlig ikke man skal fokusere for mye på dette. Da jeg var liten var det i perioder så mye fokus på min spising at jeg endte opp med utvikle spiseforstyrrelser. Som voksen har jeg fortsatt å være småspist, og spiser heller flere små måltider enn noen få store, og klarer fint å holde en normal vekt med det. Så jeg tror foreldre bare bør slå seg til ro med at friske barn ikke sulter ihjel, så lenge de har tilgang på mat, og sørge for at de får mat de liker.

Min kusine har en treåring som faktisk måtte få næring via sonde fordi det var klin umulig å få henne til å spise. Å "overse" problemet, kan være farlig for barnet. Barn trenger næringsstoffer for å vokse og utvikle seg korrekt. For lite mat i tidlig barndom kan føre til problemer som vil følge barnet for resten av livet. Så lenge barnet spiser nok til at det holder seg nogenlunde innenfor normalen, er det ikke noen grunn til å gnåle om at barnet må spise mer. Men om barnet er sykelig undervektig, så det grenser til det helseskadelige, så skal man virkelig ikke lukke øynene og tenke at "Hun sulter da ikke ihjel". For det kan det faktisk hende at hun gjør.

Foreldrene til dette barnet prøvde alt: lokking og belønning, og ingenting virket. Barnet var ikke interessert i mat. Det eneste hun viste interesse for var sjokolade. Å servere henne noe hun likte hjelp ikke i det hele tatt; hun var revnende likegyldig til alle typer mat. De ble sendt til ernæringsspesialister og forståsegpåere landet rundt, og ingen har kunnet få den ungen til å spise.

[Tabris]

Ja, det finnes ulike typer råd og tips om hvordan man evt. skal få småspiste barn til å spise mer, men jeg tenkte mer på bakgrunn og årsak. Hva er det som gjør at det er en del barn som ikke vil spise noe særlig?

[Gjest *Mim*]

Ja, det finnes ulike typer råd og tips om hvordan man evt. skal få småspiste barn til å spise mer, men jeg tenkte mer på bakgrunn og årsak. Hva er det som gjør at det er en del barn som ikke vil spise noe særlig?

Jeg tror at noen barn opplever så mye styr rundt måltider og spising at de mer eller mindre bevisst finner ut at mat er et maktmiddel for dem, der de kan markere selvstendighet og få oppmerksomhet.

Min kusine har en treåring som faktisk måtte få næring via sonde fordi det var klin umulig å få henne til å spise. Å "overse" problemet, kan være farlig for barnet. Barn trenger næringsstoffer for å vokse og utvikle seg korrekt. For lite mat i tidlig barndom kan føre til problemer som vil følge barnet for resten av livet. Så lenge barnet spiser nok til at det holder seg nogenlunde innenfor normalen, er det ikke noen grunn til å gnåle om at barnet må spise mer. Men om barnet er sykelig undervektig, så det grenser til det helseskadelige, så skal man virkelig ikke lukke øynene og tenke at "Hun sulter da ikke ihjel". For det kan det faktisk hende at hun gjør.

Foreldrene til dette barnet prøvde alt: lokking og belønning, og ingenting virket. Barnet var ikke interessert i mat. Det eneste hun viste interesse for var sjokolade. Å servere henne noe hun likte hjelp ikke i det hele tatt; hun var revnende likegyldig til alle typer mat. De ble sendt til ernæringsspesialister og forståsegpåere landet rundt, og ingen har kunnet få den ungen til å spise.

Uff, det har var leit å lese. Men et ganske ekstremt tilfelle. Jeg tror fremdeles på å gjøre minst mulig styr og mas ut av måltidene. Og ikke belønne - barn skal spise fordi de er sultne, ikke fordi foreldrene vil det.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at noen barn opplever så mye styr rundt måltider og spising at de mer eller mindre bevisst finner ut at mat er et maktmiddel for dem, der de kan markere selvstendighet og få oppmerksomhet.

Uff, det har var leit å lese. Men et ganske ekstremt tilfelle. Jeg tror fremdeles på å gjøre minst mulig styr og mas ut av måltidene. Og ikke belønne - barn skal spise fordi de er sultne, ikke fordi foreldrene vil det.

Ja, det kan man gjøre for å -unngå- at problemene oppstår. Men når problemene allerede er der, så må man gjøre noe med det. Barn som er innenfor normalen er det ingen grunn til å mase på. Og om man gjør måltidene til en ukoselig og stressende opplevelse, ber man om bråk. Jeg har en venninne som har som vane at ungen spiser kvelds i stuen - gjerne mens foreldrene sitter og ser på tv og spiser snop... Masse bråk, og grovt brød med svett ost er ikke særlig fristende når de voksne sitter og spiser sjokolade rett ved siden av.

Barn er vel som oss voksne. Noen har mindre matlyst enn andre. Noen har ikke så mye sultfølelse, og kan gå hele dagen på et par brødskiver. Noen synes ikke mat er så interessant, og vil heller bruke tiden sin på andre ting enn å spise. Småspisthet er vel like vanlig blant voksne som blant barn. Jeg har flere voksne venner som spiser like mye i løpet av en dag som jeg gjør i ett eneste måltid

[Gjest Elfrida]

Jeg tenker at barn må lære seg endel ting av sine voksne, og at det er mange ting som ikke nødvendigvis kommer av seg selv for alle. Noen barn går 'alt' greit for, og noen har vanskeligheter med forskjellige ting. Noen sliter med å si S, noen sliter med å huske å gå på do før det går i buksa, og noen sliter kanskje med å kjenne at de er sultne o.l. Noen sliter definitivt med å skjønne at man må ha på klær når det er kaldt. Og så videre i det uendelige.

[Gjest jpg]

Jenta vår på 10 har ofte liten matyst og spiser lite. Jeg prøver å ikke mase så mye med det, men problemet er at hun blir ekstemt sur, vrang og kranglete dersom det er lenge siden hun har spist. Og jo lengre det er siden hun har spist, jo mindre matlyst har hun. Føler jeg hele tiden balanserer mellom å mase og å prøve å overse. Ikke bare blir det et problem for henne selv at hun ikke får i seg mat, problemet går også ut over resten av familien.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke barn selv, så derfor lurer jeg på om dere foreldre kan hjelpe meg med noe jeg lurer på.

Jeg hører og leser ofte om små barn (barnehagealder) som spiser lite, og hvor man gir ulike tips til hvordan man skal få barna til å spise mer - belønningsystem, overse og la barnet styre selv, gjøre maten "morsom" osv. Det jeg stusser på her er hvorfor det virker som om mange barn spiser lite? Er ikke spising noe av det mest grunnleggende instinktet vi har for å overleve? Hva er det som gjør at dette virker som om det er et problem for mange barn? (Jeg snakker selvsagt om normale forhold, ikke barn som er syke el.lign).

Dette er på ingen måte ment som et dømmende spørsmål, overfor de foreldre som har småspiste barn. Det er heller et spørsmål fra ei uten barn som dermed ikke kjenner helt til hvordan dette fungerer.

Småspisthet er utbredt blant folk i alle aldre. Det er ikke slik at småspisthet er mer utbredt blant barn enn blant voksne. Det er bare det at voksne ikke er omgitt av foreldre og besteforeldre som blander seg opp i hvor mye de spiser. Barnas foreldre vil gjerne være bekymret for at barnet ikke får i seg de stoffene barnet trenger, eller som er nevnt, at barnet blir sur og grinete om det spiser for lite. Og det er derfor barns småspisthet blir gjort til et problem, mens voksnes småspisthet ikke blir det.

De fleste småspiste barn spiser mer enn nok til å overleve. Instinktet om at de må spise har de, men de spiser jo nok.

Det er jo akkurat det samme problemet med temperaturer, om du ser slik på det. Foreldre som til stadighet bekymrer seg om barnet er for kaldt/for varmt, og masse styr og ståk og råd og tips om hva man skal kle på barnet til en hver tid. Barn som vil ha på seg kjole når det egentlig er for kaldt ute blir et problem som det fortviles over. Voksne som går på byn i kort, ermeløs kjole i januar er helt vanlig, og ingen som reagerer på.

Så poenget er vel at barn og voksne kan være like småspiste og like tilbøyelige til å kle seg ufornuftig, men barna har noen som hyler opp og bekymrer seg.

[Lurvina]

Fant fram en fagbok nå, "Forebyggende helsearbeid i barnehage og skole" av Thorskildsen og Tveit, for å være sikker på at jeg ikke sier noe feil.

Noe av grunnen til at matlysten ofte blir ødelagt hos små ban, kan være at voksne gir barnet noe å spise eller å drikke kort tid før måltid. Dette kan være noe som virker ubetydelig, som et glass saft, men det kan være nok til å fylle opp barnets mage såpass at det ikke vil spise noe særlig ved matbordet.

En annen interresant grunnn er at siden barn vokser litt nå og da, så vil det spise mer i vokseperioder, enn det gjør i perioder der det ikke vokser. Det kan være noe å tenke på for de som bekymrer seg for om barnet har lite matlyst i perioder.

Det står også at hvis en begynner å fokusere på mengden mat, så vil gleden ved maten forsvinne, og barnet vil lett finne ut at det kan bruke maten for å straffe eller belønne voksne.

Det å få matro, og om maten er delikat, er noe som blir skrevet en del om i boka. Matro kan være det at det føles trygt å spise, f.eks hvis det er mye skjenn ved bordet kan dette føre til at barnet ikke vil spise fordi det er redd for å be om hjelp. For små barn så kan synet av hvordan maten ser ut ha noe med hvor mye det vil spise. En kan lage litt kos ut av måltidene ved å dekke fint på bordet med fat og lys, og ta hensyn til å ikke lasse på forferdelig mye mat på fatet til barnet. Et overfylt fat virker ikke så appetittvekkende for et barn som har en periode med lite matlyst.

Det at noen barn spiser kun en mattype over lengre tid kan ha sammenheng med at det kanskje mangler næringsstoffer, og vil da få en trang til å spise den typen mat. Ofte går det over av seg selv, og da kan barnet ttilog med få lyst på noe det ikke ville spise tidligere.

Matvegring over lengre tid, der det ikke vokser, kan noe med intolleranse, allergi, sykdom og utrygghet.

Følelser og mat skal ikke blandes. Når en bruker mat i sammenheng med belønning, ros eller straff så kan dette faktisk føre til en spiseforstyrrelse. En hører jo om overvektige som spiser for å belønne seg selv, så det kan være noe å tenke på. Så belønningene som foreldre gir til sine barn for at de skal spise mer, kan altså føre til større problemer på lengre sikt, selv om det ser ut til å funke der og da.

Håper dette var til nytte selv om det kanskje ble litt langt

Vil også si at jeg ikke vil gi foreldrene skylda for alle tilfeller der barn ikke spiser, for det kan være som jeg skrev lengre oppe, at barnet har intolleranse, allergi, eller skdom. Men jeg hører ofte at foreldre sier at de har prøvd alt, men så viser det seg at det de har prøvd er alle de tingene som en ikke bør gjøre. For vi vet ikke hvordan stemninga er hjemme hos de når det er servering av mat, om de gnåler mye på barnet, eller om de bruker mat som belønning: "hvis du spiser denne biten, så får du en sjokolade".

[Tabris]

Takker for mange interessante svar, spesielt Lurvinas innlegg. Det var ganske oppklarende.

[Gjest Gjest]

Ja, det finnes ulike typer råd og tips om hvordan man evt. skal få småspiste barn til å spise mer, men jeg tenkte mer på bakgrunn og årsak. Hva er det som gjør at det er en del barn som ikke vil spise noe særlig?

Lurvina har et veldig godt svar som jeg er veldig enig i, men jeg har også en ting å tilføye, en litt annen vinkling.

En mulighet kan være at det å spise er det ene av to ting barnet ene og alene har kontroll over.

Barn blir (naturlig nok) kontrollert i veldig stor grad... hva de skal gjøre, når de skal gjøre det, hva de skal spise, hvilke klær de skal ha på seg... de har veldig lite kontroll i sitt eget liv.

Hvor mye mat de skal spise, og hvor de skal gjøre fra seg, er de eneste to tingene barn har kontroll over på egen hånd, og dette kan de i perioder bruke for å prøve å ta over kontrollen over eget liv når de føler at de blir "dratt til alle kanter".

(Bl.a i løsrivelsesprosessen som trassalderen ofte er)

[Gjest Smaragd]

Vi har da dager vi voksne også der vi nesten ikke spiser, og så har vi dager der vi spiser alt vi kommer over! Hvorfor skulle ikke barn ha det på samme måte...?

Tror det er viktig at måltidene til barn er sammen med voksne - altså at de voksne også spiser samtidig og på den måten viser barna at slik skal det gjøres

Mange av mine venniner spiser ikke sammen med barnet.

Ved middag og alle andre måltid sitter barnet i stolen sin med mor plantet foran den og "pusher" inn mat.... Det er da ikke særlig sunt vel...?

Det samme gjelder forresten tannpuss også

Jeg husker min kusine (da fire år)som var så sint på tante hver gang hun måtte pusse tennene. Hun skrek og bar seg, og nektet å få kosten inni munnen!

Det de fant ut etter en tid, var at jenta aldri hadde sett de voksne pusse tennene, og trodde dette var noe hun måtte gjøre som straff for noe!

Rart med det . vi kan ikke tenke på alt alltid

[thumbalina]

Ja, det finnes ulike typer råd og tips om hvordan man evt. skal få småspiste barn til å spise mer, men jeg tenkte mer på bakgrunn og årsak. Hva er det som gjør at det er en del barn som ikke vil spise noe særlig?

Hadde jeg fått svar på det hadde jeg vært kjempeglad! Er bonusmamma til en ekstremt småspist gutt. Han er rett og slett ikke interessert i mat. Bryr seg ikke om det, og ser på det som et nødvendig onde. Er heller ikke interessert i godteri, dessert etc.

og det mange sier om at en bare må la de gå uten mat da, fungerer ikke. Han spiser rett og slett ikke da..

Tror noen rett og slett ikke har utviklet helt koblingen mellom sultfølelse og mat... den eneste måten å få i han mat er å være nøye på rutiner og gi han mat med en gang han står opp, også fortsette hver 3dje time... men hvis det drøyer for lenge med frokosten så er løpet kjørt for den dagen.

Derfor spiser han ofte lite når han erpå skolen/SFO for der er det ingen som passer på at han spiser når han skal.. mens i helgene kan vi klare å få i han litt..

Jeg har spurt han mange ganger om hvorfor han ikke vil ha mat, men han vet ikke.. kikker bare på meg som jeg har spurt om "hvem kom først, høna eller egget?" eller noe lignende.... og trekker på skuldrene...

Han har vel kanskje uttrykt ønske om mat ca 10 ganger på de 4 årene jeg har kjent han... og da er "Jeg har lyst på noe..." ikke jeg er sulten..

Vi har prøvd alt fra å forklare ved hjelp av antatomibøker for barn hvorfor kroppen trenger mat, og vist han eksempler hvor han har vært trøtt og sliten, og sutrete - og hvor han har blitt blid som en sol når han har spist.. han ser sammenhengen der og da.. men er glemt til neste gang det er tid for å spise...

[Gjest Purple Haze]

Tror det finnes ulike svar på hvorfor noen barn er mer småspiste enn andre. Lurvina ga mange gode forklaringer, og jeg henger meg også på den tanken om at mat er en av de få tingene barn faktisk har kontroll over i tilværelsen. At de i noen tilfeller bruker det som et slags maktmiddel.

Begge mine gutter var ekstremt småspiste da de var barn. Men det endret seg radikalt da de ble tenåringer. Da måtte jeg stagge dem ved matfatet noen ganger.

Aner ikke hvorfor de var så småspiste, for jeg maste aldri noe med den maten.

Ikke bare var de småspiste, men også ekstremt kresne i matveien. Det gikk også gradvis over, og nå spiser de mer variert.

[Gjest imli]

Jeg tror at noen barn opplever så mye styr rundt måltider og spising at de mer eller mindre bevisst finner ut at mat er et maktmiddel for dem, der de kan markere selvstendighet og få oppmerksomhet.

Uff, det har var leit å lese. Men et ganske ekstremt tilfelle. Jeg tror fremdeles på å gjøre minst mulig styr og mas ut av måltidene. Og ikke belønne - barn skal spise fordi de er sultne, ikke fordi foreldrene vil det.

Veldig enig i alt dette. Man må ikke gjøre spising til noe ungen skal være flink eller lite flink til. Å spise skal være noe naturlig, noe man gjør fordi man er sulten, ikke fordi man er "flink". Jeg tror også mange unger kan nekte å spise for å markere seg, fordi det er et område de har kontroll på selv. Det er jo ikke mulig å tvinge i ungen mat. Belønningssystemer kan sikkert funke bra på andre ting, men jeg synes det blir helt feil å bruke det ift spising.

Endret 16. juni 2009 av imli