hvordan vet man...

[EmmaK]

Jeg skal gifte meg 9. august, og under samtalen med presten spurte presten meg og min forlovede om våre tanker angående skilsmisse. Min første reaksjon var; what? vi må jo liksom bli gift før vi begynner å tenke på det! Nå høres det nesten ut som om vi bare gifter oss uten å ha tenkt noe videre over det, det er ikke tilfelle, vi har snakket om det alstå, men så er vi begge så sikre på at det er oss og at det er på en måte utenkelig at det skjer oss.Men iallefall, i ettertid har jeg tenkt litt på dette med skilsmisse, de aller fleste ekteskap som inngås bunner i kjærlighet og et ønske om å dele et liv med et annet menneske. Men man har aldri noen garanti for at det vil virke, men som sagt, tar man ikke sjansen vil man heller aldri vite. Løftet vi gir hverandre ovenfor hverandre, Gud, forlovere og ikke minst familien er jo utrolig alvorlig, og det trengs nøye overveielse, misforstå meg rett, sjansen er jo nå 50% for at det ikke skal holde, men allikelvel gifter mennesker seg som aldri før. Men man kan ikke tenke statistikk når man skal velge seg livspartner, sjanser er til for å tas, og om ikke annet skal iallefall jeg jobbe knallhardt for at mitt ekteskap skal fungere. Har jeg har lovet å være det i gode og onde dager, skal jeg være der også. Jeg lar ikke min elskede gå fra meg uten å ha kjempet hardt for å beholde ham. Og det rører meg å lese om alle dere som virkelig har funnet den rette, og jeg tenker at jeg er en av dere, og det føles godt, virkelig godt. Personlig tror jeg ikke på at det bare finnes en "rett" for deg, det hele handler om tilpasning, men allikevel føles det anderledes når man finner den man ønsker å dele livet sammen med. Anderledes på en god måte. Man vet og føler det. Og det føles bra.

Dette ble mange rare tanker, en og halv uke foran mitt eget bryllup, men jeg ønsker dere alle lykke, lykke til, stol og ta sjansen på kjærligheten!

[Power]

Som jeg skulle sagt det selv, EmmaK! Nydelige ord...