Kjæresten vil ikke bli samboer

[Gjest Gjest_Line_*]

Jeg har vært sammen med kjæresten i halvannet år nå. Jeg er 23 år, han er 27 år. Jeg var den første kjæresten hans, mens jeg har et 2 års langt forhold bak meg.

Tok opp temaet samboerskap i går, og kjæresten min sa han ikke var klar enda. Det hadde ingenting med meg å gjøre, men han var så glad i plassen han leier nå. Beliggenhet, pris, innredning osv. Leiligheten er altfor liten for 2 stk., så vi kunne umulig ha bodd der.

Jeg tok meg veldig nær av at han ikke ønsket å bli samboere, for jeg er klar for å ta "steget videre". Han understrekte at dette skyldes kun ham selv, og at han ikke kunne vært samboer med noen annen jente akkurat nå. Han var bare ikke klar.

Hvordan hadde dere reagert?

[Glynis]

Hvordan jeg hadde reagert hvis kjæresten min rett ut sa at han ikke var klar?

Respektert det.

Slik jeg ser det er alternativene dine cirka slik:

1. Gjøre en stor sak av dette/surmule - uten at han endrer mening = trøbbel.

2. Presse ham til å flytte sammen med deg uten at han egentlig vil = trøbbel.

3. La temaet ligge, fortsette forholdet, bli enda mer stabile og ha det fint med hverandre = harmoni.

[Gjest Gjest_Jente 18_*]

Jeg har vært sammen med kjæresten i halvannet år nå. Jeg er 23 år, han er 27 år. Jeg var den første kjæresten hans, mens jeg har et 2 års langt forhold bak meg.

Tok opp temaet samboerskap i går, og kjæresten min sa han ikke var klar enda. Det hadde ingenting med meg å gjøre, men han var så glad i plassen han leier nå. Beliggenhet, pris, innredning osv. Leiligheten er altfor liten for 2 stk., så vi kunne umulig ha bodd der.

Jeg tok meg veldig nær av at han ikke ønsket å bli samboere, for jeg er klar for å ta "steget videre". Han understrekte at dette skyldes kun ham selv, og at han ikke kunne vært samboer med noen annen jente akkurat nå. Han var bare ikke klar.

Hvordan hadde dere reagert?

Jeg hadde nok blitt skuffa, men jeg forstår det samtidig. Dere har "bare" vært sammen i 6 måneder. Personlig synes jeg det er litt tidlig å flytte sammen allerede da. Kanskje han er redd for å gi opp "drømmeleiligheten" for noe som kanskje ikke varer eller fungerer? Det betyr ikke at han ikke tror på dere, men at han er redd for å sitte der uten både deg og leiligheten. Jeg bare kommer med forslag, du kjenner han best så dette et du nok best selv

Men om du overnatter ofte får dere begge litt av det dere vil ha?

[Glynis]

18 måneder.

Uansett synes jeg ikke man har noe annet valg enn å respektere partnerens ønske.

Man er ikke én person i et parforhold, man er to, med hver sin personlighet.

[Fortunatus]

Jeg har opplevd noe av det samme og det beste er bare å respektere det. Jeg prøvde å få frem en dialog om når vi skulle flytte sammen, men det ble bare mas, så da måtte jeg bare finne meg i at vi skal tilbringe resten av livet sammen (hvis alt går riktig), så da kan jeg fint vente et år eller to. Nå kom han et halvt år etterpå og sa at han var klar

Det er mange fordeler ved å bo alene syns jeg da, hadde jeg hatt råd til å bo i egen leilighet (bor i kollektiv) hadde det nok gått enda lengre tid fra min side. Er mest komfort jeg tenker på

[Gjest Gjest]

Jeg hadde nok selvsagt føkt meg litt skuffet ja, men samtidig så er det jo bra at han er ærlig om temaet. Dere har jo litt ulik bakgrunn med tanke på at du har hatt et forhold på 2 år bak deg, mens du er hans første. Da er det kanskje ikke så rart at du føler deg klar for samboerskap, men at han ikke er klar enda?

Så lenge det er nå han ikke er klar for å bli samboer og har forklart det på den måten han har, ville jeg vært mye sammen med han og respektert valget hans (respektere valget hans må du jo uansett da). Når ting forandrer seg så har dere det sannsynligvis veldig kjekt som samboere

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg er uenig i det folk skriver her.

han er 27 år - godt voksen - og burde snart komme på bedre tanker enn å drømme om "ungkarslivet". Dette tyder for meg på at han ikke har slike tanker. EN ting er at han kanskje syns det er for tidlig og at han vil vente litt, kanskje et år til, det jeg syns høres rart ut er at han bruker den leiligheten han har nå til unnskyldning. Jeg tolker hans unnskyldning som ungkarsnykker. Han vil ikke bli samboer, kanskje vil han aldri bli samboer, det må du ta med i vurderingen når du fortsetter forholdet ditt.

Jeg ville tolket det dithen at han egentlig ikke har store planer om å gjøre dette til noe mer seriøst. Han har det mer enn nok behagelig slik det er og ønsker ikke forandring på mange år ennå. En mann på 27 som har bodd alene hele sitt voksne liv er i ferde med å utvikle uhelbredelige unkarsnykker. Om noen år er det no way back, i hvertfall en veldig lang og tung vei via diskusjoner om kompromisser.

[Gjest Gjest]

En mann på 27 som har bodd alene hele sitt voksne liv er i ferde med å utvikle uhelbredelige unkarsnykker. Om noen år er det no way back, i hvertfall en veldig lang og tung vei via diskusjoner om kompromisser.

Ja, huff. Trådstarter må virkelig forte seg å redde denne mannen fra undergangen.

[Ethereal]

Selv mener jeg at du overanalyserer. Jeg hadde respektert det han hadde sagt. I tillegg er du ung, og trenger virkelig ikke stresse med samboerskap.

Endret 14. juni 2009 av Ethereal

[Klematis]

Jeg ville ikke lagt så mye i det om det er første gangen dere diskuterer samboerskap. Han trenger nok bare å venne seg til tanken.

Hos oss var det egentlig motsatt, det var han som brakte temaet på bane. Men vi hadde bare vært sammen i 5-6 måneder. Jeg kom med alle mulige slags tåpelige unnskyldninger, mye dummere enn kjæresten din som sier han liker leiligheten sin så godt... Jeg var rett og slett bare redd for store forandringer og at forholdet skulle forandre seg drastisk om vi flyttet sammen. Mest av alt skremte det meg å tenke på hva jeg skulle gjøre om det ble slutt og jeg hadde solgt/leid ut leiligheten min. Hvor skulle jeg bodd? Det hadde alltids ordnet seg, jeg vet det nå. Men jeg var nok rett og slett ikke klar.

Det gikk noen måneder og vi snakket om det jevnlig. Til slutt hoppet jeg i det, leide ut leiligheten min (hadde ikke lyst å selge i tilfelle forholdet ikke holdt) og flyttet inn til ham. Tror bare du må gi ham tid. Snakk om det innimellom, men prøv å unngå å legge det frem på en måte som han synes er masete. Prøv heller å snakke litt løst om hvordan ting kunne blitt om dere flyttet sammen, hvordan du ser for deg fremtiden deres sammen osv.

[Gjest Gjest]

Ja, huff. Trådstarter må virkelig forte seg å redde denne mannen fra undergangen.

Haha, nei det var ikke sånn jeg mente det.

Jeg mente: dersom han allerede har utviklet så alvorlige ungkarsnykker (bruker "jeg har det så behagelig i denne lille leiligheten der det desverre ikke er plass til deg" som unnskyldning) at det ikke er mye håp for at han kommer til å forandre mening.

Dersom dette ikke var unnskyldningen hans, men han heller sa noe ala "du er den første kjæresten min og jeg er ikke helt sikker på om jeg tør å flytte sammen allerede. Jeg syns det er litt tidlig, kan vi ikke snakke om det til våren igjen?"

Jeg flyttet sammen med kjæresten min da han fylte 27 og jeg var 23 og allerede var det ungkarsnykker (problemer med kompromisser og det å dele ting han ellers ville hatt helt for seg selv - han har faktisk fortsatt 80 % av skapplassen...). Begge er hverandres første kjæreste.

Det gikk seg til, men jeg ttror faktisk det at om han fikk et par år til alene så hadde ikke vi klart å bli enige om hvordan ting skal være hjemme. Det var lenge jeg følte at jeg bare var på besøk. Jeg flyttet inn hos han fordi det var mest praktisk (han bodde nærme skolen min og hadde plass).

[Mir]

jeg reagerer på at du sa dette : Jeg tok meg veldig nær av at han ikke ønsket å bli samboere, for jeg er klar for å ta "steget videre".

"for jeg er klar". Ja men han er ikke klar.

Du har vært samboer før, det er invidividuelt hvordan man føler for det. Jeg skulle flytte til landet kjæresten min bodde i, han sa at jeg kunne ikke flytte inn der, fordi det klarte han ikke etter 1,5 år. Han var ikke klar, han ville bo der, det var en perfekt lokasjon og han ville ha mer tid for seg selv. Hva kan man gjøre ? Jeg fant meg et studenthus, og bodde der i 7-8 mnd, og så plutselig var han klar for alt. Kjøpt seg både hus, bil og dyr. Det hjelper ikke å mase, man har fort for å føle seg kvalt det er tross alt ens liv det er snakk om, det å bli samboer med noen er ikke en slik liten sak det er for mange andre.

Vent på han du, og vær en fortsatt god kjæreste, så får han nok lyst etterhvert. Det værste er jo å flytte sammen uten at begge parter egentlig ønsker det.

[Gjest Gjest_Findus_*]

Hei!

Har veldig sansen for A-Magasinets Leve sammen, hvor Frode Thuen, som er professor i psykologi, svarer på spørsmål. Sjekk ut linken :-)

http://www.aftenposten.no/amagasinet/thuen...icle3096002.ece

[Gjest brutal_mann]

Hvordan hadde dere reagert?

Med de argumenter han presenterte? Da ville jeg ansett forholdet som over.

[babord]

Jeg er ikke klar fordi ''en eller annen fornuftig grunn'' er greit.

Jeg er ikke klar fordi ''denne leiligheten er så fin, jeg liker så godt at det bare er plass til meg her'' er litt mer tvilsomt..

[Gjest Gjest]

Han er vel kanskje ikke helt sikker på hva han vil i fremtiden tenker jeg.

Har hatt et 7 års langt forhold bak meg der jeg selv ikke ville bli samboer - var usikker på at dette forholdet var seriøst nok til å ta det skrittet. Jeg hadde rett... det var bare ikke riktig for meg.

Da jeg traff min mann så skjønte jeg fort at det var riktig og flyttet sammen med han etter 6 mnd.

Så om man er helt sikker på hva man vil så følger man sine instinkter tenker jeg.

Jeg synes han høres litt usikker på hva han vil.

[Rosalind]

Hvorfor flytte sammen om man har det fint som man har det og ingen praktiske omstendigheter gjør det til den beste løsningen?

[Gjest Gjest]

Hvorfor må man bli samboer?

Var jo ingen som var det bare for en generasjon siden.

[kristian82]

Jeg har vært sammen med kjæresten i halvannet år nå. Jeg er 23 år, han er 27 år. Jeg var den første kjæresten hans, mens jeg har et 2 års langt forhold bak meg.

Tok opp temaet samboerskap i går, og kjæresten min sa han ikke var klar enda. Det hadde ingenting med meg å gjøre, men han var så glad i plassen han leier nå. Beliggenhet, pris, innredning osv. Leiligheten er altfor liten for 2 stk., så vi kunne umulig ha bodd der.

Jeg tok meg veldig nær av at han ikke ønsket å bli samboere, for jeg er klar for å ta "steget videre". Han understrekte at dette skyldes kun ham selv, og at han ikke kunne vært samboer med noen annen jente akkurat nå. Han var bare ikke klar.

Hvordan hadde dere reagert?

Gi ham litt tid. Ta det opp igjen senere og da spør eventuelt hvorfor han ikke er klar - be han utdyp, og vurder det da om du eventuelt ikke føler at han er villig til å binde seg og satse.

[Anglofil]

Jeg hadde blitt skuffa og innsett at vi ikke ønsket de samme tingene. Da kjæresten min og jeg tok opp dette temaet, sto det klart at min kjære hadde en like stor drøm om dette som meg, og for meg var det en viktig ting i livet. Akkurat som at jeg vet at vi begge ønsker barn, men at vi begge også ønsker å vente. Det handler om å dele de samme målene i livet, og faktisk forestille seg livet sammen med den andre. Om da denne kjæresten din ikke deler et slikt mål, så bør du kanskje spørre deg selv om han er verdt det? Klarer du å leve at dere ikke ønsker de samme tingene?

Så er jeg enig i at man skal respektere hans valg, du kan aldri tvinge han til noe slikt. Samtidig må du også respektere dine følelser, da er det kanskje best å la ham gå.

Mvh Yvonne

Endret 19. juni 2009 av Yvonne