Om å gi slipp

[Gjest TS]

Jeg lever i et ekteskap som jeg ønsker meg ut av. Vi har levd sammen i mange år, har to barn, har økonomisk god situasjon osv.

Vi fungerer bra i det daglige, følger opp barna, jobber forpliktelser, og krangler absolutt ikke. Snakker pent til hverandre, er høflige osv. Men vi er ikke et kjærestepar. Vi tar ikke på hverandre lenger, har lite felles interesser utover de tingene vi gjør med barna, og fordi hele stemningen er rimelig trykket til tider så blir det mye "stafett", dvs at vi overlapper hverandre istedetfor å gjøre ting sammen. Og begge rømmer nok litt huset ved anledning. Jeg prøvde i mange år å ta tak i de tingene jeg savnet, men ble bare møtt med total motstand og fornektelse, samtidig som jeg faktisk har prøvd å imøtekomme de tingene som han har savnet i håp om at det ville skape positive ringvirkninger. Så til slutt ga jeg egentlig opp, jeg sluttet å prøve, sluttet å irritere meg, idet hele tatt sluttet. Jeg er rett og slett likegyldig. Vi har prøvd rådgivning. Har også prøvd atskillelige teknikker for å prøve å ikke la dette ta så stor plass i håp om å klare å leve med situasjonen, men det ligger å gnurer i hodet absolutt hele tiden likevel.

Det siste året har vi åpent snakket om at situasjonen ikke er OK, og vi har også vært til rådgivning. Gjentatte ganger det siste året har jeg tatt initiativ til "den vanskelige samtalen", og sagt at jeg ikke klarer mer, at jeg ikke vil mer, at jeg ikke elsker han lenger.

Og hver gang klarer han på en umerkelig måte å snakke det hele til at vi ikke har dårlig tid med denne beslutningen. Han prater om at så lenge det ikke er noen andre inne bildet så er det vel ikke hast. Jeg mener jo de ter helt kortslutning, og innlede forhold til noen andre mener jeg virkelig kan ødelegge samarbeidet. Men jeg greier ikke å ta steget. Det er jo mye som skal tas stilling til, og det kan ta tid å finne bolig. Vi har snakket om å sove separat, men når det kommer til stykket så blir ikke det praktisert likevel. Jeg føler at jeg må sprenge meg ut med tangs. Jeg kunne selvsagt velge å bli, men jeg vet jo at viktige deler av meg vil måtte legges lokk på.

Det jeg ikke skjønner er at han virkelig vil fortsette dette haltende greiene når jeg sier at jeg ikke elsker han? At han vil fortsette å ta initiativ til intimitet? At han stiller spørsmålene om jeg har lyst osv når han vet at svarene er nei? Når han vet at jeg "går med på" et minimum bare fordi han vil? Han overtaler meg til sex jeg ikke har lyst til. Hvorfor? Jeg vet at man likegodt kan spørre hvorfor ialle dager jeg finner meg i det, men jeg hadde så inderlig håpet å slippe å være brutal og kaldhjertet, det hadde hjulpet så veldig om han kunne innsett realitetene og samarbeidet med meg om det. Istedet er det en form for fornekting hvor vi begge lider. Noen ganger våkner jeg opp og tenker "herregud, jeg kommer aldri til å komme meg ut herfra". Jeg er så sliten så sliten, og det er så anstrengende å hele tiden gå på tå hev, ikke slappe av hjemme.

Hva skal jeg gjøre for å komme videre her?

[Gjest Gjest]

Jeg håper noen her inne har et godt svar på det du skriver her, for det er som å lese om meg selv. Det lettvindte svaret er å ta ansvar for sitt eget liv, og avslutte forholdet selv, men i praksis er det ikke så lett. Det er mange hensyn å ta, og det mest bahagelige i øyeblikket er å bli, selvom det tapper for krefter å gå 24/7 med tanker om brudd. Selv er jeg så sliten av disse tankene at jeg ikke fungerer i det daglige, føler jeg. Det må finnes en vei ut!

[Gjest Mann i 30-årene]

Hei

Trist å høre at du har det slik. Men det går an a se det positive også. Du har mulighet til å gjøre noe med situasjonen som du vet du vil. Innerst inne vet du at du må gjøre jobben selv, og at det er eneste løsning. Du, som de fleste andre, leter etter en knagg å henge bruddet på, men den lar vente på seg. Du risikerer å "våkne" om enda flere år, og være bitter på din mann, deg selv osv. Dårlig samvittighet kan ikke brukes til noe konstruktivt, og å fokusere på omstendigheter i forholdet, og tenke på andre osv....blokkerer bare for det reelle problemet.....og dermed også løsningen. Det er ditt liv, og du har bare ett! Jeg har mistet flere i nær familie i ung alder, og vet at klisjeen om at livet er kort desverre er veldig sann.

Vet at det virker som jeg sitter på alle svarene her, men jeg mener det ikke sånn. Men av og til trenger man ett skikkelig spark bak, og det gjør du nå. Du må ha ett fokus, og det er å si til din mann at det er slutt, for du har tydelig virkelig prøvd, og du er tydelig helt sikker innerst inne. Når han "prater" deg inn igjen, må du fokusere på det virkelige problemet: Du elsker ikke han, og er ikke lykkelig. Hvorfor skal du være med han. Dagene i livet ditt forsvinner.

Du må leve som du ønsker. En oppegående og reflektert dame som deg vil uansett fikse konkrete problemer med unger osv. Mange vil synes jeg er kynisk som tenker slik, men dette er jeg villig til å diskutere med hvem som helst. Barna klarer seg fint (og antakelig betre) dersom de voksne som går fra hverandre faktisk er "voksne".

Uansett: Du kan tenke,analysere og vurdere så mye du vil, men det fins kun to alternativ: leve livet som du gjør nå, eller gå og få en ny start. Svaret er enkelt hvis du er ærlig.

Men: Du må gjøre jobben selv. Ta ansvar selv. Det er ditt liv og dine følelser.

Konsentrer deg om det i første omgang.

Lykke til

[Gjest TS]

Hei

Trist å høre at du har det slik. Men det går an a se det positive også. Du har mulighet til å gjøre noe med situasjonen som du vet du vil. Innerst inne vet du at du må gjøre jobben selv, og at det er eneste løsning. Du, som de fleste andre, leter etter en knagg å henge bruddet på, men den lar vente på seg. Du risikerer å "våkne" om enda flere år, og være bitter på din mann, deg selv osv. Dårlig samvittighet kan ikke brukes til noe konstruktivt, og å fokusere på omstendigheter i forholdet, og tenke på andre osv....blokkerer bare for det reelle problemet.....og dermed også løsningen. Det er ditt liv, og du har bare ett! Jeg har mistet flere i nær familie i ung alder, og vet at klisjeen om at livet er kort desverre er veldig sann.

Vet at det virker som jeg sitter på alle svarene her, men jeg mener det ikke sånn. Men av og til trenger man ett skikkelig spark bak, og det gjør du nå. Du må ha ett fokus, og det er å si til din mann at det er slutt, for du har tydelig virkelig prøvd, og du er tydelig helt sikker innerst inne. Når han "prater" deg inn igjen, må du fokusere på det virkelige problemet: Du elsker ikke han, og er ikke lykkelig. Hvorfor skal du være med han. Dagene i livet ditt forsvinner.

Du må leve som du ønsker. En oppegående og reflektert dame som deg vil uansett fikse konkrete problemer med unger osv. Mange vil synes jeg er kynisk som tenker slik, men dette er jeg villig til å diskutere med hvem som helst. Barna klarer seg fint (og antakelig betre) dersom de voksne som går fra hverandre faktisk er "voksne".

Uansett: Du kan tenke,analysere og vurdere så mye du vil, men det fins kun to alternativ: leve livet som du gjør nå, eller gå og få en ny start. Svaret er enkelt hvis du er ærlig.

Men: Du må gjøre jobben selv. Ta ansvar selv. Det er ditt liv og dine følelser.

Konsentrer deg om det i første omgang.

Lykke til

Takk for et usedvanlig godt og reflektert svar. Du har selvfølgelig rett!

[Gjest Mann i 30-årene]

Takk for et usedvanlig godt og reflektert svar. Du har selvfølgelig rett!

Takk for det. Har tenkt på deg. Det var noe med det du skrev som traff meg.

Håper du klarer å tenke på deg selv oppi alt dette.

Vet ikke om du har interesse av det, men jeg har lyst å gi deg noen konkrete råd som jeg selv kunne hatt bruk for en gang i tiden....dette er ingen fasit, bare løse betraktninger. Du vet nok alt dette fra før, men jeg håper det er greit å lese det likevel.

For det første: Dette klarer du fint, tvil aldri på det. Husk at du kommer til å ha det helt forferdelig både før, og når du skal si ifra til din mann, men det må du tåle. Innstill deg på å kjenne klump i magen og skjelving i kroppen. Dette er ubehagelige ting, men det blir godt etterpå. Jeg har gjort noe lignende selv, og min erfaring er at det lønner seg å ha "regler" på det du skal si og hvordan du skal si det. Dersom du klarer å si budskapet rolig, med rolig stemmeleie, og veldig konkret (en setning kan være nok), kan det være en stor fordel.

Mange (også jeg) har en tendens til å overforklare, og dermed gå rundt grøten, når slike ting skal gjøres. Faktum er at du trenger bare si det enkle i denne omgang: "Jeg elsker ikke deg". Du trenger ikke forklare hvorfor det gjør et brudd uungåelig. Argumentasjonen kan du ikke vinne, fordi dere er uenige og står på ulik plass i livet. Flåsete sagt: Det går ikke å overbevise en ihuga Liverpoolfan om at Man U er best... slik er det i din situasjon også.

Altså: mitt råd er å holde deg til saken. Enkel og direkte kommunikasjon. Gi det samme svaret gang på gang når han vil "diskutere" situasjonen. Han trenger bare å høre det rett ut. Alle vinklinger han kommer med kan besvares med sakens kjerne: Du elsker ikke han. Hvis det "drar seg til" og du begynner å tvile på deg selv og dine følelser, må du ikke "diskutere og forklare". Fjern deg heller fra situasjonen og tenk gjennom saken på nytt når du får litt avstand.

Da unngår du å havne inn igjen i samme "suppa" på nytt og på nytt. Det er (som du allerede vet) veldig slitsom. Jo mer sliten du blir, jo lettere har du for å overbevise deg selv om at du tar feil, og du begynner å tvile. Så går det en stund, og samme runden kommer på nytt. For hver gang blir du litt mer sliten.

Jeg vet at du har styrken inni deg til å få gjort dette hvis du virkelig vil. Men kun du kan vite det. Ikke la noen fortelle deg hvordan du burde føle, eller hva du bør gjøre (heller ikke meg), uten at DU er sikker på at det faktisk er DIN oppriktige mening. Men husk bare at uansett hvor sikker du er vil du alltid oppleve "djevler på skuldrene", stor usikkerhet og antakelig redsle i den konkrete situasjonen. Dette betyr ikke at du er usikker eller trenger å tenke mer. Det samme ville du opplevd dersom du skulle ha eksamen, eller sto på startstreken i en konkurranse som var viktig for deg. Kroppen reagerer med adrenalin og spenning...det er uungåelig.

Lykke til. Vil gjerne høre hvordan det går.

[Gjest i samme situasjon]

Wow, her var det mye kjent. "Mann i 30-årene" er en klok mann med livserfaring tydeligvis. Det med å ha behov for å ha en knagg å henge bruddet på kjenner jeg igjen. Kan hun ikke rett og slett være utro, gjøre noe utilgivelig så blir det mye enklere. Jeg ser jo hvor nedsnødd dette høres ut når jeg skriver det selv.

Selv lever jeg i et ekteskap som tapper meg totalt for energi. Jeg tenker at det vil bli enda værre etter et brudd. Det stemmer sikkert, men bare i en overgangsfase før det blir mye bedre igjen. Mitt største mareritt er å miste barna i bruddet, og det er vel egentlig bare dette som bremser meg.

Kjenner meg også igjen i det trådstarter sier om overlapping isteden for å gjøre ting sammen. Klarer jeg å unngå å gjøre ting sammen med henne, gjør jeg det.

[Gjest Gjest_sun_*]

Dere har bygget opp et liv sammen med en mann og trodd på dette i mange år. Det er naturlig å nøle og å føle sorg ved et brudd, samme hvem som går sin vei. Det er vel få som ikke nøler, som bare går og ikke har tanker og bekymringer rundt det med barna og om fremtiden.

Så dere er på ingen måte i en unik situasjon. Å bo sammen til en av dere finner seg en annen er ingen løsning. Det hindrer dere i å treffe andre, de fleste vil ikke ha noe med en som har ektefelle å gjøre, at man sier forholdet er dødt, høres bare ut som en løgn eller en dårlig unnskylding.

Mannen til ts kom med denne uttalelsen, og for mange menn er det kanskje komfertabelt å bo sammen med en kvinne til han møter en ny. Kanskje har menn lettere for å gå rett fra et forhold til et annet også, men dette er jo svært individuelt.

Når det er barn med i bildet, må dere planlegge utfra det og bo i nærheten av hverandre. Det finnes mange problemer, men det finnes også løsninger. Å ikke ta et valg er også å velge. Hva man bestemmer seg for å gjøre, kan ingen andre påvirke og dere kan ikke løse problemer som oppstår før de har oppstått hvis de oppstår, men det er naturlig å ha tanker om det. Barna, økonomien, ny bosituasjon, den nye friheten som skal fylles med noe annet...

Lykke til, hva dere enn velger.

[Gjest TS]

Takk for det. Har tenkt på deg. Det var noe med det du skrev som traff meg.

Håper du klarer å tenke på deg selv oppi alt dette.

Vet ikke om du har interesse av det, men jeg har lyst å gi deg noen konkrete råd som jeg selv kunne hatt bruk for en gang i tiden....dette er ingen fasit, bare løse betraktninger. Du vet nok alt dette fra før, men jeg håper det er greit å lese det likevel.

For det første: Dette klarer du fint, tvil aldri på det. Husk at du kommer til å ha det helt forferdelig både før, og når du skal si ifra til din mann, men det må du tåle. Innstill deg på å kjenne klump i magen og skjelving i kroppen. Dette er ubehagelige ting, men det blir godt etterpå. Jeg har gjort noe lignende selv, og min erfaring er at det lønner seg å ha "regler" på det du skal si og hvordan du skal si det. Dersom du klarer å si budskapet rolig, med rolig stemmeleie, og veldig konkret (en setning kan være nok), kan det være en stor fordel.

Mange (også jeg) har en tendens til å overforklare, og dermed gå rundt grøten, når slike ting skal gjøres. Faktum er at du trenger bare si det enkle i denne omgang: "Jeg elsker ikke deg". Du trenger ikke forklare hvorfor det gjør et brudd uungåelig. Argumentasjonen kan du ikke vinne, fordi dere er uenige og står på ulik plass i livet. Flåsete sagt: Det går ikke å overbevise en ihuga Liverpoolfan om at Man U er best... slik er det i din situasjon også.

Altså: mitt råd er å holde deg til saken. Enkel og direkte kommunikasjon. Gi det samme svaret gang på gang når han vil "diskutere" situasjonen. Han trenger bare å høre det rett ut. Alle vinklinger han kommer med kan besvares med sakens kjerne: Du elsker ikke han. Hvis det "drar seg til" og du begynner å tvile på deg selv og dine følelser, må du ikke "diskutere og forklare". Fjern deg heller fra situasjonen og tenk gjennom saken på nytt når du får litt avstand.

Da unngår du å havne inn igjen i samme "suppa" på nytt og på nytt. Det er (som du allerede vet) veldig slitsom. Jo mer sliten du blir, jo lettere har du for å overbevise deg selv om at du tar feil, og du begynner å tvile. Så går det en stund, og samme runden kommer på nytt. For hver gang blir du litt mer sliten.

Jeg vet at du har styrken inni deg til å få gjort dette hvis du virkelig vil. Men kun du kan vite det. Ikke la noen fortelle deg hvordan du burde føle, eller hva du bør gjøre (heller ikke meg), uten at DU er sikker på at det faktisk er DIN oppriktige mening. Men husk bare at uansett hvor sikker du er vil du alltid oppleve "djevler på skuldrene", stor usikkerhet og antakelig redsle i den konkrete situasjonen. Dette betyr ikke at du er usikker eller trenger å tenke mer. Det samme ville du opplevd dersom du skulle ha eksamen, eller sto på startstreken i en konkurranse som var viktig for deg. Kroppen reagerer med adrenalin og spenning...det er uungåelig.

Lykke til. Vil gjerne høre hvordan det går.

Takk skal du ha for veldig gode råd. Jeg skal holde deg orientert!

Det har i og for seg vært greit at hele prosessen har tatt noe tid, for de siste månedene har jeg blitt veldig trygg på mitt følelsesmessige standpunkt. Det fremstår heller ikke lenger som skummelt eller umulig. Bare veldig tungt for øyeblikket å være i en "transittsone". Jeg har som du nevner, tatt initiativ til de vonde samtalene med masse gruing på forhånd og vondt i magen. Hver gang har jeg håpet og trodd skulle være den siste. Men takket være dine råd nå så kjenner jeg at jeg skal klare å ta den neste og endelige samtalen. Som du sier, ikke pakke det inn eller vikle meg inn i hans bortforklaringer som kan gi et feilaktig inntrykk av at det er håp i et hengende snøre.

Jeg vet jo at et brudd er til det beste for han også. Han har det overhodet ikke bra han heller, men så lenge han fortsetter å fortelle seg selv at det bare er en liten nedtur, så vil han nok holde ut mye. Jeg mener jo helt oppriktig at han fortjener å finne en som synes han er "skogens konge".

Igjen, takk skal du ha!

[Gjest Gjest]

Det er egentlig ikke noe mer å si enn det "Mann 30" allerede har sagt. Det ble gjort på en flott måte som dekker det meste.

Det jeg gjerne vil føye til, siden jeg også er en av dem som slet lenge med å gå. Du får det så utrolig mye bedre etterpå.

Du blir mer harmonisk, ungene blir mer harmoniske og det vil han også bli... når han bare får vent seg til at verden er anderledes.

Du vil få tid til deg selv.. du vil etter hvert slippe den evige dårlige samvittigheten for alt og ingenting.

Bare det å gå å legge seg alene uten krav om noe som helst... himmel på jord!!!

Lykke til

[Gjest TS]

Det er egentlig ikke noe mer å si enn det "Mann 30" allerede har sagt. Det ble gjort på en flott måte som dekker det meste.

Det jeg gjerne vil føye til, siden jeg også er en av dem som slet lenge med å gå. Du får det så utrolig mye bedre etterpå.

Du blir mer harmonisk, ungene blir mer harmoniske og det vil han også bli... når han bare får vent seg til at verden er anderledes.

Du vil få tid til deg selv.. du vil etter hvert slippe den evige dårlige samvittigheten for alt og ingenting.

Bare det å gå å legge seg alene uten krav om noe som helst... himmel på jord!!!

Lykke til

Ja, alt det du nevner der er det jeg håper på! Det tar jo så enormt med energi og tankevirksomhet å holde på sånn. Må ta meg sammen hele tiden, noe som selvsagt er umulig å klare bestandig. Jeg gleder meg til å kunne begynne å leve på ordentlig igjen, være i mental balanse, selvsagt ikke uten utfordringer. Mye har stått på hold så lenge nå. Jeg har iallefall rukket å tenke mye igjennom praktiske ting, og jeg vet at barna og deres reaksjoner vil måtte ta mye plass og oppmerksomhet i en lang periode. Men jeg kjenner at det kan jeg takle.

Satser på at dette løser seg til det beste!

[Gjest Gjest]

Jeg var også en av de som gikk og gruet meg en stund, og jeg har bare lyst til å bidra med en erfaring jeg selv gjorde.

Vi levde vel noe likt dere. Det jeg er veldig glad for i dag er at jeg valgte å bryte uten at det var andre inne i bildet. Det gjorde at samarbeidet om barn og alt annet gikk veldig mye bedre enn jeg hadde håpet. Og sammenlignet med de jeg vet har hatt andre på si før de har tatt mot til seg for å bryte.

De såre følelsene blir ikke om hvem, hvorfor, hvor lenge og hvilken plass har jeg nå? Selvfølgelig skjer et brudd ikke uten såre følelser men det blir ihvertfall plass og rom til å sørge over selve bruddet uten at det er andre momenter inne. Og det viktigste av alt, jeg tror det var det som gjorde at vi opprettholdt respekten for hverandre, noe som absolutt kommer barna våre tilgode videre i samarbeidet.

Lykke til.

[Gjest TS]

Jeg var også en av de som gikk og gruet meg en stund, og jeg har bare lyst til å bidra med en erfaring jeg selv gjorde.

Vi levde vel noe likt dere. Det jeg er veldig glad for i dag er at jeg valgte å bryte uten at det var andre inne i bildet. Det gjorde at samarbeidet om barn og alt annet gikk veldig mye bedre enn jeg hadde håpet. Og sammenlignet med de jeg vet har hatt andre på si før de har tatt mot til seg for å bryte.

De såre følelsene blir ikke om hvem, hvorfor, hvor lenge og hvilken plass har jeg nå? Selvfølgelig skjer et brudd ikke uten såre følelser men det blir ihvertfall plass og rom til å sørge over selve bruddet uten at det er andre momenter inne. Og det viktigste av alt, jeg tror det var det som gjorde at vi opprettholdt respekten for hverandre, noe som absolutt kommer barna våre tilgode videre i samarbeidet.

Lykke til.

Takk for at du delte din erfaring. Det er sånn jeg også tenker, mye bedre med et ryddig brudd. Og selv om det har vært mye tenking og en lang vond tid, så er det litt greit for ettertiden å vite at det ikke var en brå avgjørelse.

I det hele tatt, takk for alle gode innlegg her.

[Gjest Øyvind]

Jeg er på den andre siden, den som prøver å få det til å gå i hop. Det er jo generelt vanskelig når ingenting i dag skal være vondt - vi må for guds skyld ha følelser. Skulle jeg fulgt følelser sett fra min side burde jeg forlatt kona og barna for lenge siden. Men jeg ble.

Kjærlighet er å lete i hverandre, stole på hverandre, respektere hverandre +mye mer. Kjærlighet krever tid. Det er jo ikke bare du som bryter - barna vil jo bli lidende. Med mindre det ikke er vold eller rus er det en mengde kvaliteter som vår generasjon (70 talls kameratene) gir for lett slipp på. Mener jeg.

Selv ser jeg det hver dag på jobb -små triste usikre gutter (oftest) og jenter med foreldre som splittet opp - for å tenke på følelsene sine og mulighetene sine.

Men kanskje du er klar for å bli skuffet på nytt i et annet forhold? Gjør det beste ut av det, det går alltid opp etter at det har gått ned. Lykke til!

[Gjest TS]

Jeg er på den andre siden, den som prøver å få det til å gå i hop. Det er jo generelt vanskelig når ingenting i dag skal være vondt - vi må for guds skyld ha følelser. Skulle jeg fulgt følelser sett fra min side burde jeg forlatt kona og barna for lenge siden. Men jeg ble.

Kjærlighet er å lete i hverandre, stole på hverandre, respektere hverandre +mye mer. Kjærlighet krever tid. Det er jo ikke bare du som bryter - barna vil jo bli lidende. Med mindre det ikke er vold eller rus er det en mengde kvaliteter som vår generasjon (70 talls kameratene) gir for lett slipp på. Mener jeg.

Selv ser jeg det hver dag på jobb -små triste usikre gutter (oftest) og jenter med foreldre som splittet opp - for å tenke på følelsene sine og mulighetene sine.

Men kanskje du er klar for å bli skuffet på nytt i et annet forhold? Gjør det beste ut av det, det går alltid opp etter at det har gått ned. Lykke til!

Hei, og takk for svar

Jeg kan fortelle at på den drøye uken siden jeg skrev dette innlegget, så har jeg snakket med mannen og gitt beskjed om situasjonen. Jeg har stått ved det. Jeg har vært på visninger. Kjøpt leilighet. Skrevet under kontrakt.

Ja, jeg har det kjempetøft akkurat nå, men jeg vet at det er riktig. Alternativet for meg var å fortsette å eksistere og ikke leve. Fortsette å leve med en mann som var ulykkelig fordi han ikke fikk sine behov dekket- ulykkelig, mye fysisk syk og for en stor del fraværende for ungene sine. Jeg kunne fortsatt å leve i et ekteskap med en mann jeg ikke klarte å være fysisk nær. Jeg kunne fortsette å dytte alt dette ned i magen. Og se han lide. Jeg kunne fortsatt å ikke le eller smile hjemme. Jeg kunne fortsatt å fungere på det praktiske plan men ikke klare å være følelsesmessig responsiv nok hverken for meg selv eller familien min. For hvis jeg skulle åpne den døren så ville det vært som å åpne for en demning.

Alt dette kunne jeg fortsatt, og vet du hva? Jeg vurderte faktisk seriøst å forlate denne overflaten. Det var da jeg skjønte at det fantes valg, og at noen ganger må man ta dem hvor vonde de enn føles.

Jeg har selv skilte foreldre. Det har ikke vært noen dans på roser, men jeg har klart meg utmerket. Jeg tror det gjør meg bedre rustet til å ta vare på mine egne barn. Og vi er som foreldre innstilte på å gjøre ALT vi kan for at voksne og barn skal få en best mulig fremtidig tilværelse.

Så sånn er det!

[Gjest Gjest]

Hei, og takk for svar

Jeg kan fortelle at på den drøye uken siden jeg skrev dette innlegget, så har jeg snakket med mannen og gitt beskjed om situasjonen. Jeg har stått ved det. Jeg har vært på visninger. Kjøpt leilighet. Skrevet under kontrakt.

Ja, jeg har det kjempetøft akkurat nå, men jeg vet at det er riktig. Alternativet for meg var å fortsette å eksistere og ikke leve. Fortsette å leve med en mann som var ulykkelig fordi han ikke fikk sine behov dekket- ulykkelig, mye fysisk syk og for en stor del fraværende for ungene sine. Jeg kunne fortsatt å leve i et ekteskap med en mann jeg ikke klarte å være fysisk nær. Jeg kunne fortsette å dytte alt dette ned i magen. Og se han lide. Jeg kunne fortsatt å ikke le eller smile hjemme. Jeg kunne fortsatt å fungere på det praktiske plan men ikke klare å være følelsesmessig responsiv nok hverken for meg selv eller familien min. For hvis jeg skulle åpne den døren så ville det vært som å åpne for en demning.

Alt dette kunne jeg fortsatt, og vet du hva? Jeg vurderte faktisk seriøst å forlate denne overflaten. Det var da jeg skjønte at det fantes valg, og at noen ganger må man ta dem hvor vonde de enn føles.

Jeg har selv skilte foreldre. Det har ikke vært noen dans på roser, men jeg har klart meg utmerket. Jeg tror det gjør meg bedre rustet til å ta vare på mine egne barn. Og vi er som foreldre innstilte på å gjøre ALT vi kan for at voksne og barn skal få en best mulig fremtidig tilværelse.

Så sånn er det!

Så godt å høre at du har tatt valget. Det er tungt, men tro meg det er lyspunkt. Jeg har vært akkurat der du er.

Hvordan tar mannen din dette? Min mann tok det ikke fint og det var mye styr i begynnelsen, men går bra nå.

Lykke til. Om en liten stund kan du smile og nyte det.

[I Grosny]

Hei, og takk for svar

Jeg kan fortelle at på den drøye uken siden jeg skrev dette innlegget, så har jeg snakket med mannen og gitt beskjed om situasjonen. Jeg har stått ved det. Jeg har vært på visninger. Kjøpt leilighet. Skrevet under kontrakt.

Ja, jeg har det kjempetøft akkurat nå, men jeg vet at det er riktig. Alternativet for meg var å fortsette å eksistere og ikke leve. Fortsette å leve med en mann som var ulykkelig fordi han ikke fikk sine behov dekket- ulykkelig, mye fysisk syk og for en stor del fraværende for ungene sine. Jeg kunne fortsatt å leve i et ekteskap med en mann jeg ikke klarte å være fysisk nær. Jeg kunne fortsette å dytte alt dette ned i magen. Og se han lide. Jeg kunne fortsatt å ikke le eller smile hjemme. Jeg kunne fortsatt å fungere på det praktiske plan men ikke klare å være følelsesmessig responsiv nok hverken for meg selv eller familien min. For hvis jeg skulle åpne den døren så ville det vært som å åpne for en demning.

Alt dette kunne jeg fortsatt, og vet du hva? Jeg vurderte faktisk seriøst å forlate denne overflaten. Det var da jeg skjønte at det fantes valg, og at noen ganger må man ta dem hvor vonde de enn føles.

Jeg har selv skilte foreldre. Det har ikke vært noen dans på roser, men jeg har klart meg utmerket. Jeg tror det gjør meg bedre rustet til å ta vare på mine egne barn. Og vi er som foreldre innstilte på å gjøre ALT vi kan for at voksne og barn skal få en best mulig fremtidig tilværelse.

Så sånn er det!

Jeg var også slik gift. De siste årene var "timeshare". Jeg passet å komme hjem etter hun hadde lagt seg, og å være hjemme når hun var ute. Jeg hadde høyt blodtrykk. En uke etter jeg reiste var blodtrykket perfekt. Du kommer til å få det godt nå. Hvis du er mest kompetent til å følge opp barna med skole og oppdragelse, så anbefaler jeg at de bor hos deg. I motsatt fall bør de flytte til far. Til lykke med ett nytt liv!

[Gjest Mann i 30-årene]

Hei, og takk for svar

Jeg kan fortelle at på den drøye uken siden jeg skrev dette innlegget, så har jeg snakket med mannen og gitt beskjed om situasjonen. Jeg har stått ved det. Jeg har vært på visninger. Kjøpt leilighet. Skrevet under kontrakt.

Ja, jeg har det kjempetøft akkurat nå, men jeg vet at det er riktig. Alternativet for meg var å fortsette å eksistere og ikke leve. Fortsette å leve med en mann som var ulykkelig fordi han ikke fikk sine behov dekket- ulykkelig, mye fysisk syk og for en stor del fraværende for ungene sine. Jeg kunne fortsatt å leve i et ekteskap med en mann jeg ikke klarte å være fysisk nær. Jeg kunne fortsette å dytte alt dette ned i magen. Og se han lide. Jeg kunne fortsatt å ikke le eller smile hjemme. Jeg kunne fortsatt å fungere på det praktiske plan men ikke klare å være følelsesmessig responsiv nok hverken for meg selv eller familien min. For hvis jeg skulle åpne den døren så ville det vært som å åpne for en demning.

Alt dette kunne jeg fortsatt, og vet du hva? Jeg vurderte faktisk seriøst å forlate denne overflaten. Det var da jeg skjønte at det fantes valg, og at noen ganger må man ta dem hvor vonde de enn føles.

Jeg har selv skilte foreldre. Det har ikke vært noen dans på roser, men jeg har klart meg utmerket. Jeg tror det gjør meg bedre rustet til å ta vare på mine egne barn. Og vi er som foreldre innstilte på å gjøre ALT vi kan for at voksne og barn skal få en best mulig fremtidig tilværelse.

Så sånn er det!

Hei igjen.

Fantastisk å høre at du har klart å utføre det du innerst inne ønsket. Du har nettopp gjort noe som veldig mange andre i din situasjon ikke klarer. I tillegg har du ordnet med store praktiske ting. Jeg håper du forstår hvor godt gjort dette er....og at du klapper deg selv godt på skulderen. Du har grunn til å være stolt over deg selv.

Ellers kan jeg tenke meg at livet ditt sikkert føles veldig kaotisk og bunnløst akkurat nå. Min erfaring er at slike ting ofte fortoner seg som en hard jobb-periode rett før ferien (uten sammenligning forøvrig). En klarer ikke å "lande"....og ofte blir en syk. Kan tenkte meg at du har tusen ulike følelser i tusen ulike grader nå...og i tiden som kommer. Håper du kan tillate deg å kjenne på både sorg, sinne, bitterhet og selvfølgelig glede......uten å få dårlig samvittighet..

Det blir så lett til at våre liv ikke tilhører oss selv, men alle andre.....og så ender vi opp med å bli hyklere ovenfor oss selv.....og alle andre....fordi vi ikke tør å leve ut våre innerste reelle behov. Vi spiller av de ekte følelsene innerst i hjertet av og til....som en fiksjon. Så overbeviser vi oss selv om at vi er egoistiske og individualistiske...og jenker oss......selv om det hele ofte er stikk motsatt. Men det er en ærlighet i den fiksjonen som er verdt å ta vare på...som gjør livet verdt å leve.

I det perspektivet blir det lett å være ærlig...og ta ansvar for sitt eget liv. Men det er få som klarer det....du har klart det....

Ville bare ønske deg lykke til.