Vi flyttet til hjemplassen hans..

[Gjest Gjest_sliten_*]

For å gjøre lang historie kort, så flyttet jeg sammen med kjæresten min 60 mil fra plassen jeg har bodd de siste 6 årene. Tilbake til hans hjemby.

Vi hadde et supert forhold før flyttingen, han var oppmerksom og kjærlig mot meg. Har aldri hatt det så bra sammen med noen, og det var han enig i.

I hjembyen hans har han en stor omgangskrets,slekta og fast jobb..mens jeg kjenner omtrent ikke èn sjel.

Ikke begynner jeg i jobb før til høsten heller..

Jeg går mye alene om dagene, og når han endelig kommer hjem ringer telefonen konstant(kompiser som vil treffes/ha hjelp til noe osv). Han er blitt mye mindre oppmerksom mot meg og har veldig kort lunte om jeg skulle være uheldig å irritere han på noe vis.

Føler meg aller mest til bry for ham.

Er så mange ting som har gått nedover siden vi flyttet, for å nevne noen ting:

* sex`n har dabbet av

* Kommunikasjonen er på bånn

* han blir fort irritert på meg

* Han er ikke like oppmerksom på meg

* jeg har blitt veldig sjalu og usikker, fordi et 20-talls av hans tidligere "ligg" bor på denne plassen..

Selv går jeg rundt og lengter tilbake til min vante hverdag, med vennene mine og den gamle jobben. I tillegg er jeg forferdelig ensom.. Sambo merker at jeg ikke har det bra, men isteden for å prøve å mote meg opp,så blir han sur og tverr..

Har de siste dagene vurdert å gi opp hele greia og flytte tilbake, men samtidig vet jeg hvor bra vi kan ha det sammen..

Uff..ble ei skikkelig klageregle dette.. men jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre, og har ingen å snakke med om det.

Hvordan skal vi kunne finne tilbake til det? Hva ville dere ha gjort om dere var i min situasjon? Er helt rådløs...

[utlendingen]

Vise ham det du har skrevet her og prøve å snakke sammen?

[Gjest Gjest]

LitaPia?

[Linenor]

Prat sammen Det kan hende at han føler det samme som deg, men ikke tør å si noe eller ta det opp med deg.

[Milly:)]

Jeg har vært der du er nå, når jeg bodde med eksen på hans hjemsted. Utrolig kjipt å gå rundt å ha det vondt, langt borte fra familie og venner. De eneste jeg var sammen med var samboeren og hans venner. Jeg følte meg veldig lite selvstendig, og ble som deg mer og mer usikker og sjalu, jeg kjente ikke meg selv igjen. Jeg følte meg også mest til bry for ham, ettersom jeg "skapte" krangler om alt som plaget meg.

Det ble ingen løsning på våre problemer, jeg flyttet hjem, og innså ganske fort at jeg ikke hadde så mange gode følelser igjen for ham, jeg hadde lite lyst å f.eks reise tilbake for å besøke ham siden jeg hadde dårlige assosiasjoner til hele byen. Ingen av oss var særlig interessert i å fortsette forholdet, og når ingen gadd å kjempe ble det selvsagt slutt ganske så fort.

I ettertid ser jeg jo at det er bra at jeg kom meg ut av forholdet, men der og da hadde jeg jo ingen andre, jeg følte meg ensom og avhengig - han var den eneste jeg hadde. Etter jeg flyttet har jeg fått et liv som føles mer som mitt eget, jeg har blitt meg selv igjen.

Det tok litt tid å komme over eksen. Vi hadde lite kontakt, og det var godt å flytte langt, langt unna, så jeg slapp å treffe ham. Jeg har det veldig mye bedre nå, og når jeg tenker tilbake føler jeg at jeg var et helt annet menneske på den tiden..

Jeg vet ikke hva som er riktig for deg, men håper at det løser seg til slutt. Det gjør som regel det

[Gjest D-shol]

Jeg = Deg

jeg opplevde dette, flytta til gokk for å bo gratis i sokkelleilighet hos hans foreldre. Forlovet oss, og mens jeg planla bryllup, var han ute med venner, mekka bil, eller satt ved pcen, sexen ble borte, kosen tok slutt og ja....du har jo selv skrevet listen.

Jeg ville ha ham...etter et år sa han at han ikke elsket meg mer. Jeg måtte pakke sakene og flytte hjem til mamma.

Dette er desverre min erfaring, men sier ikke at det må gå sånn med dere. Jeg håper virkelig virkelig at dere får pratet om det, at han kan forklare hva som skjer og at dere kan løse det sammen. Det var det min eks ikke fikk til.

[Gjest brutal_mann]

Jeg tror du like så godt kan bestille flyttebil...

[babord]

Jeg ville meldt meg på et kurs, fått hans mamma/søstre til å ta meg med på en eller annen sosial aktivitet, begynt å være sammen med damene til kompisene hans, kort sagt blitt kjent med noen på en eller annen måte..det gjør ikke så mye om de er litt teite, bare for å skape deg et eget liv på den nye plassen.

Så kan jo du se etterpå, når du har blitt vant til å bo der, om du har vent deg av han.

Synd om forholdet går under fordi du ikke liker deg der liksom..

[Gjest nyinnflytter]

Hei!

Jeg kjenner meg litt igjen i situasjonen din. jeg har også flyttet til samboers hjemsted. de eneste jeg kjente var (bortsett fra svigerfamilie og kompisene til samboer) var en venninne som jeg studerte sammen med som kom fra det stedet. hun bor ikke der selv, men jeg hørte med henne om hun hadde noen venninner å låne bort. så jeg fikk telefonnummeret til noen venninner av henne, og ringte å hørte om de hadde lyst å bli kjent med en nyinnflytter. og det hadde de jammen. så nå har jeg etablert min egen krets på mitt nye hjemsted.

Forholdet mellom meg og samboer ble mye bedre etter at jeg ikke var avhengig av han for å være sosial. da kan han drive med de tingene han har lyst til uten å ha dårlig samvittighet for at jeg sitter hjemme og venter

Ganske skummelt å ta kontakt med noen du absolutt ikke kjenner, men de fleste er interressert i å bli kjent med et nytt ansikt i byen/bygda!

Anbefales på det sterkeste, lykke til:)

[Gjest Gjest]

For å veie opp for de andre mer negative opplevelsene andre har hatt, får jeg fortelle historien min da...

Kortversjonen:

Jeg flyttet sammen med kjæresten min til hjemstedet hans, uten å kjenne noen.

Jeg var veldig ensom, kjente ingen... listen du skriver, kunne like godt vært skrevet av meg.

Nå, 17 år senere bor jeg fremdeles her, fremdeles sammen med mannen jeg flytttet hit sammen med, har mange venner og bekjente... og er så absolutt ikke ensom lenger.

De første 6 mnd var veldig tøffe, men når jeg så tok initiativ til å bli kjent med andre uten ham, gikk det veldig bra.

Nå skal det sies at jeg ble gravid like etter vi flyttet sammen, og at jeg fikk veldig mye støtte fra barselgruppen etter fødselen, så det gjorde nok sitt.

Men også studiene, og senere fritidsaktiviteter og jobb, gjorde at jeg sakte men sikkert fikk bygget opp en egen krets, uavhengig av han.

Det kan gå veldig bra, men det kan ta tid.

Jeg ville oppsøkt miljøer der det finnes mennesker som deler din interesse.

Siden du er nyinnflyttet, har du kanskje ikke begynt i jobb/studier enda? Det vil lette mye, og gi deg en omgangskrets.

Har du eller han barn? Ta med barnet på lekeplassen, møt andre mødre/stemødre.

Vær litt aktiv og oppsøkende.