Samboerproblem

[MadamMim]

Jeg er en jente på snart 22, som har vært sammen med kjæresten min i 1,5 år. Vi møttes i utlandet mens vi studerte, og ble sammen da vi kom hjem. Det gikk bare noen få måneder til vi flyttet sammen. Forholdet frem til nå har vært helt topp!

Problemet er at jeg er så fryktelig usikker på om vi har noen fremtid. Han er så utrolig impulsiv, og til tider syns jeg han virker nesten litt kald. Han ser ikke ut til å bry seg hvis noe åpenbart plager meg... For meg virker det som han mest tenker på seg selv. Jeg vet at han elsker meg, men i bunn og grunn TROR jeg ikke han hadde tatt det så veldig tungt om det blir slutt. Han er ekstremt selvstendig, noe som egentlig kan være veldig positivt! Men samtidig vil man jo gjerne føle seg viktig.

Jeg angrer nok litt på at vi ble samboere så fort. Det hadde vært mye lettere om vi bodde hver for oss. Jeg vil gjerne fortsette å prøve med han, men hadde vært så greit å kunne velge å være hver for oss av og til... å virkelig kunne kjenne på at man faktisk savner hverandre. Blir mer og mer usikker på om det er dette jeg vil.

Samtidig så bor vi sammen, og skal flytte til en bedre og større leilighet neste måned. Syns det er vanskelig å se for meg å gjøre det slutt. blir så komplisert... med 3 mnd oppsigelse... og styr med å finne en leilighet jeg kan kunne bo i alene. Er sååå usikker. Samtidig VIL jeg prøve med han... Ofh... What to do? Noen innspill?

[lovenemo]

Snakk med fyren og finn ut hvor dere står.

[Gjest brutal_mann]

Snakk med fyren. Han fortjener en fair sjangse.

Om du derimot VET at du ikke vil ha han resten avl livet, dump han jo før jo heller. Han fortjener å få den tiden han kan til å finne seg ei anna som vil leve med han.

[waco]

Tror nok trådstarter har bestemt seg for å gjøre det slutt, "hun tror jo ikke typen vil ta det tungt", - så her leter nok hun etter bare etter bekreftelser som viser at hun gjør rett.

Til syvende og sist så er det jo et valg trådstarter tar for "hans" skyld...

[Gjest Gjest]

Når du allerede funderer på det praktiske rundt å gjøre det slutt, så har du vel innerst inne bestemt deg.

[Gjest gjestdeluxe]

Han er bare 22 år, så om han ikke heter Jon-Arne Rise vil han vel ikke gifte seg så tidlig. Tviler på at han i det hel tatt tenker "for resten av livet".

Hvis du trives med mer åpne og varme typer menn, som viser mer kjærlighet og omtanke for deg, er det på tide å stille deg selv noen spørsmål om hva du ønsker deg. Om din samboer ikke er helt slik, og du ikke vil ha et casual forhold, går det jo an å spørre ham hva han tenker om dere og forholdet dere har. Om han synes alt er bra (slik de fleste menn alltid sier til sin partner så fremt det ikke er helt ille), kan du fortelle at du ser litt etter.....og ......, noe du ikke kan se at dere har i forholdet. Om han da ikke ønsker å forholde seg til det du sier, bør du flytte ut for deg selv.

[CeeCee]

De fleste forhold går til slutt inn i en rutine, særlig etter man har vært samboere en stund. Det virker som om dere har kommet til det stadiet. Du savner forelskelsesrusen og alt det som hører med. Hva var det som gjorde at du falt for han i første omgang? Var det ikke nettopp impulsiviteten hans, og tryggheten i at han var selvstendig? Gresset er grønnest der man vanner. Jeg tror dere rett og slett må blåse liv i glørne.

Forøvrig synes jeg altfor mange i dag gir opp uten å engang ha prøvd, fordi det er den enkleste veien. Hvor har det blitt av å jobbe for å få ting til å fungere.

Tenk over hva du har gjort for at ting skal bli bra. Du vet hva du har, men ikke hva du får....

[Møffi]

Når du allerede funderer på det praktiske rundt å gjøre det slutt, så har du vel innerst inne bestemt deg.

Så rart, for jeg tenkte motsatt! De som virkelig vil ut/har bestemt seg tenker ikke "det er jo tre mnd oppsigelse på leiligheten" de tenker "der er bare tre mnd oppsigelse"

Jeg syns du skal snakke med han Vet han i det hele tatt at du føler det sånn?

[Chakoya]

I og med dere samboere og har tatt det steget synes jeg dere bør prøve litt ekstra. Selv om dere ikke hadde vært samboere og synes jeg også dere burde ha prøvd. Ikke gi opp så lett, men prøv litt til.

Det som fort skjer når man blir samboere er at man tillegger seg vaner / uvaner. Og man blir kjent med personen på nært hold.

Det er ikke alltid man opplever og like den man bor sammen med heller når man blir kjent på nært hold.

Det som er viktig da er å kommunisere og ta hensyn til hverandres behov. Og det er viktig å møtes på midten så begge får følelsen av å være viktig.

Har dere snakket sammen om hvordan syn dere har på hverandre og hva dere føler dere trenger?

Hvis du er av den typen som trenger kontroll og forutsigbarhet blir ofte impulsivitet vanskelig. Men om man sier ifra og sammarbeider kan man bli enige om å finne frem til et felles multiplum som kan fungere for dere.

Har du sagt til samboer at du føler han til tider er kald? Og på hvilke måter han er kald? (For eksempel nevnt noen tilfeller der du følte han var skikkelig kald?)

Og sagt hva du egentlig hadde behov for i den situasjonen der?

Dette med å få pauser fra hverandre er selvfølgelig viktig i et forhold. Og å være alene kun for seg selv skal også være godt.

Nå vet ikke jeg hvor mye dere satser på å tilbringe litt tid fra hverandre når dere er samboere, men det er noe jeg ville prøvd. Enten og gått meg en tur ute alene på dagen/kvelden når samboer er ute. Overnattet hos venner, dra på tur med venner, hoteller, bilturer, overnattingsturer i skog og mark hvis du liker det osv. Har du for eksempel foreldre du kunne besøkt en helg eller en ukes tid for å fått litt alenetid.

Har du satt deg ned alene og tenkt hva du føler for samboeren din?

Hva er det som for eksempel er bra med din samboer som gjør at du ønsker å kjempe litt for dette?

Du nevner forholdet har vært topp frem til nå.

Hva er det som plutselig ikke er topp lenger? Er det kun impulsiviteten til samboer og hans kulde? Eller tror du dine følelser er i forandring?

Eks, på hvilken måte er hans impulsivitet negativ?

Eks, på hvilken måte er han litt ego?

Også spørsmålet:

På hvilken måte kan du selv bidra til at ting skal bli bedre?

Er det noe i deg som gjør at du føler det slik?

Kan du selv gjøre noe for å få bedret situasjonen?(Feks dra mer ut så du får alene tid, være med venner, sende samboer på kino med venner og tilbringe tid i leiligheten deres alene, invitere venner i leiligheten mens typen er ute osv.)

I forhold må man til tider jobbe litt med atferdsendring også innimellom.

Så jeg ville bare minne på om at hvis det er veldig mye som gjør deg irritert ville jeg satset på og rose det du liker at han gjør for å få frem mer at han gjør ting du liker. Sitter du ofte med surt ansikt, er irritert og lignendes minsker lysten for mange at dem vil prøve å gjøre noe ekstra godt for sin partner.

Forhold og samboerskap er ikke lett for å si det slik! Utrolig mye å ta hensyn til.

Husk på det og at det er ingen skam og snu om man føler dette ikke var det riktige. Man må til slutt ta vare på seg selv også.

Ønsker deg lykke til!