Råd i forhold til kjærlighetssorg (svar, please!)

[utlendingen]

Prøvde å spørre om råd i forhold til kjærlighetssorg i "Vi som sørger", men fikk dårlig med respons der.

Jeg har tenkt litt mer siden jeg skrev sist innlegg.

Det er lørdag nå, han gjorde det slutt med meg på onsdag. Vi hadde hatt litt problemer i forkant, men jeg trodde han bare gikk gjennom en vanskelig periode. Han gjorde det slutt etter en kveld der han hadde vært gretten, og jeg spurte "elsker du meg ikke lenger, eller?" Og han sa nei. Og gjorde det slutt.

Jeg har allerede grått meg sanseløs, og i dag tror jeg at jeg kom til sint-fasen. Har fremdeles vanskeligheter med alt, men har i det minste vært ute og satt på en vaskemaskin (uten å ta hans sokker med) - og i dag hadde jeg faktisk lyst til å spise. Tenker at han er en jævla idiot som har gått i fra meg, men så tenker jeg på huden hans og håret hans igjen, og begynner å stortute.

Da han gjorde det slutt, sa han at han ikke elsket meg, men også at han er fem og et halvt år yngre enn meg, at han har behov for å være selvstendig, klare seg alene og ikke ha så mange materielle ting. Han er fra et annet land, og snakker lite norsk, men har jobb her. Han har bare hatt seg med tre damer før meg, og aldri bodd alene. Han har bare ett ordentlig vennepar i Norge; jeg har bedt dem om å la ham bo hos dem til jeg får ordnet meg med et annet sted å være i sommer. De er også sjokkerte, og sier at han må ha fått en skrue løs - vi er jo perfekte sammen, og alt det der.

Jeg er forbannet på meg selv fordi jeg tok det som en selvfølge at han elsket meg slik jeg elsker ham. Jeg er forbannet fordi jeg ikke hadde noen plan b; samme dag han gjorde det slutt, diskuterte vi hva vi skulle gjøre til høsten.

Jeg lurer på hvor grensen går mellom å ydmyke seg selv og å insistere på at han tenker seg godt om før han ødelegger det som kanskje er et fantastisk forhold. (Mamma og pappa kommer til å være veldig skeptiske hvis jeg insisterer og han tar meg tilbake, for jeg har allerede grått og fortalt alt i telefonen til dem.)

Jeg tror han mener det når han sier at han ikke elsker meg mer, han føler bare "en stor ømhet" - men jeg lurer på om han ikke skjønner at man må arbeide for å opprettholde et godt forhold. Jeg lurer på om han elsker meg fremdeles, men ikke skjønner at det er det han føler. En av de tingene han sa, var at han i løpet av de tre dagene før han gjorde det slutt, snudde seg etter andre damer på gaten.

Jeg har aldri følt det slik i et forhold før, og jeg har levd litt, for å si det sånn. Jeg elsker ham så høyt, men tror at hvis han hadde villet ha meg tilbake nå, så kunne jeg aldri stolt på ham mer.

Jeg har levd nok til å skjønne at vi hadde et helt fantastisk forhold. Det har kanskje ikke han. Hva i h****** skal jeg gjøre?

[Gjest brutal_mann]

Du skal drite i han og begyne på et nytt kapittel i livet ditt.

[utlendingen]

Det er så enkelt?

[MadamMim]

Jeg kan kjenne meg igjen i det du gjennomgår... Det er noe av det vondeste som fins, men kan love deg at det vil bli bedre! Tror det beste bare er å ta tiden til hjelp. Er bra å gråte det ut, og kjærlighetssorgen vil gå over.

[Gjest Gjest_tina_*]

Uff stakkar, jeg kjenner meg også veldig igjen!

Kjærlighetssorg er noe av det forferdeligste og vondeste som finnes.. men som MadamMim sier så går det faktisk over. Jeg lover! Og som brutal_mann sier så er det faktisk så enkelt - og samtidig så uhyre vanskelig - at du bare må drite i han og komme deg videre.

Det er godt mulig du har rett i noen av tankene dine, jeg ble også dumpet av en yngre fyr som nok hadde en smule forpliktelsesangst og lite erfaring. Jeg så klart at dette var et forhold utenom det vanlige, noe det var verdt å ta vare på, han forsto ikke det før etter det var slutt. Jeg prøvde ikke å få ham til å tenke mer over det, jeg trakk meg bare tilbake og lot han innse det selv. Tror uansett ikke du kan "insistere" på å få noen tilbake og tvinge dem til å prøve hardere, det hjelper nok lite. Kan heller ha motsatt virkning, faktisk.

Arrogant nok (eller desperat nok) så var jeg sikker på at dagen ville komme når min eks kom krypende tilbake.. og jeg var veldig frem og tilbake med om jeg skulle satse på han igjen isåfall. Måten han gjorde det slutt på, og grunnlaget for det, gjorde at det ville vært svært vanskelig for meg å stole på han igjen. I tillegg så endte jeg etter en stund opp med å hate han ganske så intenst.. Jeg kom fram til at jeg måtte holde avstand og komme helt over hele sorgprosessen før jeg i det hele tatt skulle vurdere å ta en kaffe med han engang.

Tanken på at vi ville bli sammen igjen en dag - at han ville innse sin tabbe og angre - holdt meg oppe i begynnelsen, men nå har jeg kommet så langt at jeg er over han. Jeg tenker kanskje å møte han for å skvære opp en dag slik at vi kan omgås på en grei måte (vi har litt felles venner og slikt), men jeg kjenner ikke behovet for å prøve igjen. Kjenner egentlig ikke det enorme behovet for å ta den kaffen jeg har lovet han engang, utsetter det til stadighet. Rart å tenke på at jeg for noen måneder siden hadde gjort alt bare for å se han igjen, nå som jeg faktisk har sjansen til å få han tilbake så er jeg bare ganske likegyldig.

Så hvis jeg var deg ville jeg bare trukket meg tilbake og bearbeidet sorgen. Når du kommer ut i andre enden så er det godt mulig du innser at det kanskje ikke var verdens beste forhold likevel. Han er jo ikke akkurat perfekt, bare det at han gjorde noe så idiotisk som å dumpe deg er jo et ganske så gigantisk minus!

Sett deg ned og hylgrin, hør på noe musikk som løfter deg opp, skriv ned følelsene dine og alt du vil si til han, skriv en liste over alt som er drit med han og ikke minst alt som er bra med deg, kast alt som minner deg om han (eller brenn det!), prøv å spise godt og sunt, ta vare på kropp og sjel - klipp håret, få en massasje, tren, ta sol. Heng med venner, gjør ting som distraherer deg fra tankespinnet om det så bare er i en stakket stund. Med tiden vil sorgen bare bli mindre og mindre til den en dag er helt borte.

Klem fra meg

[Gjest brutal_mann]

Det er så enkelt?

Det endelige svaret er så enkelt.

[waco]

"Jeg har levd litt", "han har bare pult på tre", - ja, jeg skjønner hva som trengs for å gjenopprette balansen her.Han trenger å komme på samme nivå som deg!

[Gjest Gjest_Anna_*]

Ta en dag om gangen og vær snill mot deg selv.

Det går over til slutt.

[Gjest Gjest_tina_*]

"Jeg har levd litt", "han har bare pult på tre", - ja, jeg skjønner hva som trengs for å gjenopprette balansen her.Han trenger å komme på samme nivå som deg!

Tror nok folk har den tanken, ikke at de nødvendigvis må komme på samme nivå som partneren men at de må skaffe seg litt erfaringer. Om de først begynner å få litt draget og en virkelig interesse for jenter så får de gjerne bare blod på tann av å havne i et bra forhold - de vil ha mer, strekke seg lengre, prøve nye jenter. Men gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden, det første halvhjerta forsøket på et forhold de hadde går gjerne ned i livshistorien som "the one that got away".

Jeg synes det er et ganske barnslig og umodent grunnlag for å dumpe noen, men tror mange føler behovet for å leve litt og være såkalt selvstendige. Selv var jeg ikke klar for et forhold før jeg hadde gått gjennom en god del år med sex&singelliv og tull og tøys. Likevel er det ikke verdens beste grunn for å blåse bort noe bra, og man innser jo beklageligvis ikke dette før man har vært sammen med 1-2-10 andre og det er altfor sent.

[Gjest brutal_mann]

Tror nok folk har den tanken, ikke at de nødvendigvis må komme på samme nivå som partneren men at de må skaffe seg litt erfaringer. Om de først begynner å få litt draget og en virkelig interesse for jenter så får de gjerne bare blod på tann av å havne i et bra forhold - de vil ha mer, strekke seg lengre, prøve nye jenter. Men gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden, det første halvhjerta forsøket på et forhold de hadde går gjerne ned i livshistorien som "the one that got away".

Jeg synes det er et ganske barnslig og umodent grunnlag for å dumpe noen, men tror mange føler behovet for å leve litt og være såkalt selvstendige. Selv var jeg ikke klar for et forhold før jeg hadde gått gjennom en god del år med sex&singelliv og tull og tøys. Likevel er det ikke verdens beste grunn for å blåse bort noe bra, og man innser jo beklageligvis ikke dette før man har vært sammen med 1-2-10 andre og det er altfor sent.

Svarte svingende så mange jenter som sitter å bare lengter i smerte etter undertegnede nå...

Eneste grunnen til at folk røler rundt om "den som glapp" er fordi hukommelsen er elendig. Og fordi en er kravstor og aldri blir fornøyd med det en har.

[Gjest Gjest_tina_*]

Svarte svingende så mange jenter som sitter å bare lengter i smerte etter undertegnede nå...

Eneste grunnen til at folk røler rundt om "den som glapp" er fordi hukommelsen er elendig. Og fordi en er kravstor og aldri blir fornøyd med det en har.

Hehe, er nok mye sannhet i det ja!

Men sånn generelt sett så er ikke alltid "..men jeg vil være singel" en god grunn til å avslutte et forhold hvis det er en bra greie på gang, men noen trenger en liten dose livserfaring og realitet før de ser den.

Men da bør de kanskje se litt fremover etter noen nye i stedet for å sitte og mimre og idyllisere en tapt kjærlighet, men det er en annen sak..

[utlendingen]

Huff, det ser ut som at det hersker enighet om at jeg skal gå videre, uten å prøve å få ham til å forstå at det kan hende at han tar feil. Og når jeg gjør det, er det ingen vei tilbake. Jeg blir hard og ødelegger følelsene jeg har hatt for ham.

For en jævla idiot. For en jævla blind idiot han er. Og for en blind idiot jeg er, som ikke så det komme.

Javel. I morgen skal jeg prøve å få opp nivået mitt i forhold til personlig hygiene og komme meg ut av det sorte hullet mitt. Kanskje til og med være så klassisk at jeg ringer en eks.

[Gjest Gjest]

Huff, det ser ut som at det hersker enighet om at jeg skal gå videre, uten å prøve å få ham til å forstå at det kan hende at han tar feil. Og når jeg gjør det, er det ingen vei tilbake. Jeg blir hard og ødelegger følelsene jeg har hatt for ham.

For en jævla idiot. For en jævla blind idiot han er. Og for en blind idiot jeg er, som ikke så det komme.

Javel. I morgen skal jeg prøve å få opp nivået mitt i forhold til personlig hygiene og komme meg ut av det sorte hullet mitt. Kanskje til og med være så klassisk at jeg ringer en eks.

Jeg håper da virkelig du ikke baserer de viktige avgjørelser i livet ditt på en "avstemning" på KG...

[utlendingen]

Jeg tror faktisk jeg gjør det nå. Er helt... tapt bak en vogn. Og det som har kommet frem her, ligner jo på det mamma, tante og venninner har sagt.

Har veldig lyst til å ringe ham og fortelle at han tar feil, at det er så sjeldent å være så glad i hverandre og å ha så mye til felles som vi har hatt. Men hvor går grensen mellom å prøve å få ham til å se det jeg ser, og det å fornedre meg selv fullstendig?

Bestevenninnen min er i USA akkurat nå, av alle ting, bestekompisen min er i Frankrike, jeg stoler ikke på meg selv siden jeg har brukt mer enn 90 % av tiden min siden onsdag på å sitte i et mørkt rom og gråte, røyke og sove.

Jeg vet ikke hva kvinneguiden.no ellers skulle fungert for.

Innlegget er endret iht KGs regler.

mrs_bond, mod

Endret 14. juni 2009 av mrs_bond