bør barna hans få si mamma?

[Gjest canto]

Samboeren min har to barn fra før av, en på 3år og en på 7år. Kom godt overens med begge to helt fra starten av og er like glad i dem som om de skulle vært mine egne.

Da vi flyttet sammen lurte han eldste på om han kunne kalle meg for mamma (de bor en uke her og en uke hos moren), jeg forklarte på en grei måte at de hadde en mor og de kunne kalle meg ved navn, men at jeg var like glad i dem likevel. Han virket da veldig skuffet.

Etter dette har det vært flere annledninger hvor han har spurt om å få si mamma til meg, f. eks når vi er på butikken, når jeg henter han på skolen osv. Har snakket endel med samboeren min om dette og han mener det bør være opp til dem hva de kaller meg for så lenge de vet hvem moren er.

Nå har meg og samboeren min fått et felles barn og de to eldste spurte da med en gang om han fikk si mamma, og hvorfor ikke de kunne. Jeg er utrolig redd for å forskjellsbehandle de tre og har derfor latt dem kalle meg det de vil, problemet er bare at jeg synes folk rundt reagerer sånn. Jeg kan få kommentarer som

"å, du har fått de til å kalle deg mamma?" akkurat som om jeg skulle ha tvunget barna til å si dette for min egen del. Noen andre som har opplevd det samme?

Jeg har hørt han ute flere ganger med venner hvor han forteller at han har to mammaer, tenker litt på moren deres her og hvordan jeg hadde reagert hvis min sønn kalte noen andre for mamma.

Er selvfølgelig utrolig glad for at jeg er tatt så godt imot av barna, og glad for at de i det hele tatt har lyst å si det. Må også få med at forholdet mellom meg og moren deres ikke er det beste (hun verken hilser eller ser på meg når hun leverer ungene) så kan ikke spørre om hennes mening heller.

Føler jeg har prøvd mye her for å komme overens, alt fra innvitere henne på grilling, spørre om vi skal ta en kaffe, sende med kaker om vi har bakt og er veldig obs på å innvitere henne på "hendelser" ang barna, bursdagsbesøker osv, men hun er ikke interessert i det hele tatt. Jeg mener ikke at vi skal være bestevenner eller noe, men at vi bør kunne omgåes for barnas del. Etter hvert blir de jo større og vil ikke at de skal føle at de må "velg side"

[Kreps]

Jeg skjønner godt at folk reagerer, de har en mor og du burde sette ned foten og si at jeg er ikke din biologiske mor og derfor må du si mitt navn.

Det hadde vært en annen ting om mamman var død, eller de ikke hadde hatt noen kontakt med moren.

[Gjest Gjest]

Hallo? "Sette ned foten"? Da vil jo barna få inntrykk av at de gjør noe veldig galt. Kan godt forstå at det er en touchy situasjon, men det bør da finnes en bedre måte enn å si til barnet at "jeg er ikke mamman din, kall meg ikke det". Herregud, høres helt horribelt ut. Kansje dere kan prate sammen og finne et kompromiss. Mor, bonusmamma... hva som helst. Barna vil jo dette selv.

(P.S. Nå har vi bare hørt din side, men du virker som en fornuftig og voksen person ift situasjonen med biologisk mor).

[Gjest Gjest_selma_*]

Jeg er enig i at du ikke burde la de kalle deg mamma.Du høres ut som en flink stemamma, og jeg tror virkelig ikke at barna vil ta noen skade av at du står på ditt og vil at de kaller deg ved navn.

Derfor burde det etter min mening være hensynet til mor (og egentlig til deg selv også, vil jeg tro) som skal være det avgjørende.

[Kreps]

Hallo? "Sette ned foten"? Da vil jo barna få inntrykk av at de gjør noe veldig galt. Kan godt forstå at det er en touchy situasjon, men det bør da finnes en bedre måte enn å si til barnet at "jeg er ikke mamman din, kall meg ikke det". Herregud, høres helt horribelt ut. Kansje dere kan prate sammen og finne et kompromiss. Mor, bonusmamma... hva som helst. Barna vil jo dette selv.

(P.S. Nå har vi bare hørt din side, men du virker som en fornuftig og voksen person ift situasjonen med biologisk mor).

Herregud trur du jeg skrev ned oppskriften på hvoirdan hun skulle gjøre det??

Det jeg mente med å sette ned foten, er at det faktisk er henne som er voksen og dermed er det hun som må sette de grensene!

Det er veldig upassende at de kaller henne mamma.

[Amalie_85]

Jeg som mor hadde nok blitt litt lei meg om mitt barn hadde sagt mamma til noen andre, men det er helt overkommelig. Men om da personen lar barnet si mamma tror jeg nok at jeg hvertfall hadde blitt skuffa og kanskje litt sint.

Men det kommer vel ann på hvordan man er som person. Men jeg husker min stesønn ville veldig gjerne en gang leke at jeg var mamman hans (dette er mange år siden) og jeg følte det ikke helt behagelig fordi jeg tenkte på hans egentlige mor, prøvde å vri det litt unna men ikke helt fordi vi var på besøk.

Men barnet hadde jo fortalt sin mor at han hadde lekt at jeg var mamman, og det hadde såra henne at jeg ikke sa nei, eller at faren til barnet tok tak i det. Så hvordan hadde du taklet noe sånt?

Jeg kunne ikke latt barnet kalle meg mamma siden jeg selv vet at jeg ikke ønsker at mitt barn skal det.

[Gjest brutal_mann]

Slik TS beskriver situasjonen menr jeg at ordet "mamma" blir feil i forhold til henne. Rolige saklige forklaringer vil fungere helt fint. Barn skal ikke undervurderes i forhold til saklige forklaringer. Det å poengtere at deres biologiske mor er "mamma" er ikke annet enn riktig. Forskjellige voksne har forskjellige roller i et barns liv. Det er IKKE TS sin rolle å være "mamma" i forhold til stebarna.

[Makin' it big]

Jeg bodde en stund sammen med en familie med "mine og dine" barn, og der kaltes den "ordentlige" mammaen/pappaen for mamma/pappa, mens steforelderen kaltes for "mamma/pappa navn" (f.eks. mamma Mona/pappa Tore). Etterhvert kalte yngste barnet også meg for "mamma navn", fordi det falt seg helt naturlig når jeg bodde i samme hus, og tok meg mye av barna på dagtid. Alle visste jo hvem som var de egentlige foreldrene, men det føltes bare naturlig for barna.

[Ulrikke]

Så lenge barnas mor er i live og veldig tilstede, så synes jeg "mamma" er forbeholdt henne!

Kan ikke se for meg at barna skal få traumer av å ikke kunne kalle to personer for mamma! Vi har et felles barn som ble født da stebarna var 5, 6 og 10 år gamle. Ingen problemer med at fellesbarnet kaller meg mamma og de med navn! De vet jo at mamma'n er mamma og jeg er "Ulrikke"!

Kan dere finne en annen variant da? Altså, om du heter Anne, kan de kalle deg Anne-mor? Eller en eller annen tilsvarende greie? Kan dere sette dere ned med dem, forklare at mamma er mamma, men at dere kan finne noe annet som de kan kalle deg hvis de har lyst?

Ungene her har aldri gjort det vanskeligere enn å kalle meg ved fornavn, og de gangene det har vært nødvendig med en forklaring har de selv sagt "stemamma'n min". Ikkeno hokus-pokus der.

Jeg synes mamma'n skal få hete mamma, jeg... Det kan umulig være SÅ vanskelig for dem å skjønne det!

[Gjest Gjest_Line_*]

Jeg er stemor, og det ville føltes veldig rart om mine stebarn skulle kalt meg mamma. Det har skjedd et par ganger, men da som en forsnakkelse som barnet selv har rettet til mitt navn kjapt.

Jeg tror at dersom barnet hadde spurt om å få kalle meg mamma så ville jeg først gjort det veldig klart at det var en ære å få et sånt spørsmål, vise at jeg satte enormt pris på tilliten. Men så ville jeg forklart at barnet har en mamma, og at "mamma" er kun for henne. Så kunne jeg og barnet funnet en annen "tittel" for meg, dersom barnet ønsket noe annet enn å si navnet mitt. F.eks. tante (det er ikke en like eksklusiv tittel som mamma), mor Line (her vi bor er det ingen som kaller mammaen sin for mor) eller noe annet. Ikke mamma!

[MAcy]

Ser her at det er mange som er uenige med deg. Jeg er selv stemor til en gutt 1 klasse. Han har kalt meg for mamma i snart 3 år. Han har full kontroll på hvem som er hans egentlig mor og hvem han kom ut av magen på. Jeg har vært sammen med barnets far siden han var 1 år. Og når han er hos oss behandler jeg han som om han er min egen og gjør alt jeg ville ha gjort med mitt barn. Vi har ingen barn sammen enda men jeg er veldig klar på at det skal ikke vare noen forskjell. jeg er selv vokst opp med skilte forelsre og det er fryktelig vondt å føle at halvsøkene din er mer verdt og at du ikke er like inkludert i familien. Derfor vil jeg ikke utsette noen for dette. Barnet kalte meg for navn fra han var 1-3 år, da han begynte i barnehagen, vi strevde et par mnd med å få han til å kalle meg med navn, men hver gang så vi at han ble lei seg og han ville ikke slutte. Så vi sa han kunne velge et navn til meg og da ble det mamma. Han kaller meg ved navn når han er hos sin mor, da hun fant ut et års tid etter at det ikke var greit for henne lengre. Klart folk rundt synes det var rart i begynnelsen. Men de forsto også at barnet hadde behov for et navn til meg også( det kunne sikkert vært noe annet) og at dette var noe han valgte helt selv. Og jeg tror og føler at vi er veldt sterkt knyttet, det er ikke det samme for han om jeg ikke er hjemme. Barnet bor hos oss, men er ca 50% hos sin mor.

Snakket med helse søster om dette i går faktisk, og hun sa også at så lenghe barnet ikke har noe problem med det er det greit. Det er ofte vi voksne som lager problemene og barnet set ikke noe annet enn berikelse av og ha to mammaet. EJg har også hørtbarnet "mitt"- regner han som mitt barn ogs- si i lek og samtale med andre barn " jeg har to mammaer" og en pappa. og de andre baren svar som oftes "å, jeg har en mamma og en pappa"

Tror vi voknse lager og gjør ting vanskelig som barna har enkle løsninger på.i mitt tilfelle har jo jeg vært i barnets liv så lenge at det ikke husker noe annet...

Lykke til Ts og hør på barna. Barna bør høres de også, og du som jeg har også hatt flere runder med barna før du sa ok. Det er ikke så unaturlig at barna vil føle seg mer knyttet til deg også, og når deres felles barn sier mamma og de ikke får lov skaper det avstander.

[Chakoya]

Jeg vil si meg litt enig med MAcy angående dette med at barna kan få velge selv. Husker da jeg selv var mindre og var i fosterhjem så plutselig sa jeg mamma til min fostermor. Jeg ble forskrekket selv over at jeg sa det, men hun smilte så vennlig til meg og sa at om jeg ville så kunne jeg kalle hun for mamma, men at min biologiske mor var selvfølgelig en annen, og at hun ikke prøvde og ta fra meg mammaen min.

I mitt tilfelle som barn følte jeg at det fantes bare en ordentlig mor for meg. Og valgte og kalle min fostermor med vanlig navn.

Men jeg fikk tilbudet om å velge selv dette hva jeg skulle kalle den enkelte, og det synes jeg var greit så lenge jeg var klar over hva den biologiske moren min var for noe også.

Jeg og var av den som gikk rundt og sa til andre ''jeg har 2 mammaer. En vanlig mamma og en fostermamma da og jeg har to pappaer, en vanlig pappa og en fosterpappa''. Hva jeg la i ordet vanlig mentes biologisk mor/pappa.

Dette var ikke forvirrendes for meg, for jeg var meget klar over situasjonen jeg var i. Selv om jeg kalte fostermor med navn så så jeg på hun som en ''mor'' på en annen side også. Fosterpappa kalte jeg aldri for pappa, så der ble det ikke noe tema.

Jeg har ikke tatt noe skade av dette opp gjennom årene av dette med begrepene hvem som skal være mamma og hvem som ikke skal være ordet mamma i dagliglivspraten min. Men det viktigste for meg var følelsen av å ha valget selv så lenge mitt valg var ved mitt fulle fem uten forvirringer og lignende, og at jeg følte at jeg hadde blitt tatt godt imot med tanken om at hvis jeg hadde villet kalt fostermor for mamma også.

Til TS: Samtidig når det gjelder at barna kaller deg mor og ønsker og kalle deg det kunne det kanskje vært litt ok å tatt praten om dette også med biologisk mor. Jeg vet ikke hva barna kaller deg foran biologisk mor, men det er greit at hun vet dette så hun er klar over det kanskje, og spør hva hun føler angående saken. Det er ikke bestandig lett at noen andre blir kalt mor når biologisk mor er også tilstede.

Men i bunn og grunn om barna er fullt klar over hvem den biologiske moren er og vet at hun er den ordentlige moren, men allikevel ønsker å kalle deg for mamma, og det ikke skaper noe forvirring, så ser jeg ingenting galt i det.

Det kan hende dette med mamma ordet endrer seg når dem blir eldre.

Kan bare være en fase for barna og hvor dem har et ønske om å kalle deg for mamma.

Men dette er min mening da.

Det finnes mange meninger om dette... Men jeg synes vi skal være forsiktige med å si at ''dette er det eneste riktige som må gjøres'', for det finnes ikke noen fasit her. Barn kommer ikke med en bruksamvisning at sånn og sånn må man gjøre. Det er mange forskjellige metoder som fungerer. Det viktigtse er jo for barna at dem kommer heldig ut av hele situasjonen.

[Gjest nm]

Samboeren min har to barn fra før av, en på 3år og en på 7år. Kom godt overens med begge to helt fra starten av og er like glad i dem som om de skulle vært mine egne.

Da vi flyttet sammen lurte han eldste på om han kunne kalle meg for mamma (de bor en uke her og en uke hos moren), jeg forklarte på en grei måte at de hadde en mor og de kunne kalle meg ved navn, men at jeg var like glad i dem likevel. Han virket da veldig skuffet.

Etter dette har det vært flere annledninger hvor han har spurt om å få si mamma til meg, f. eks når vi er på butikken, når jeg henter han på skolen osv. Har snakket endel med samboeren min om dette og han mener det bør være opp til dem hva de kaller meg for så lenge de vet hvem moren er.

Nå har meg og samboeren min fått et felles barn og de to eldste spurte da med en gang om han fikk si mamma, og hvorfor ikke de kunne. Jeg er utrolig redd for å forskjellsbehandle de tre og har derfor latt dem kalle meg det de vil, problemet er bare at jeg synes folk rundt reagerer sånn. Jeg kan få kommentarer som

"å, du har fått de til å kalle deg mamma?" akkurat som om jeg skulle ha tvunget barna til å si dette for min egen del. Noen andre som har opplevd det samme?

Jeg har hørt han ute flere ganger med venner hvor han forteller at han har to mammaer, tenker litt på moren deres her og hvordan jeg hadde reagert hvis min sønn kalte noen andre for mamma.

Er selvfølgelig utrolig glad for at jeg er tatt så godt imot av barna, og glad for at de i det hele tatt har lyst å si det. Må også få med at forholdet mellom meg og moren deres ikke er det beste (hun verken hilser eller ser på meg når hun leverer ungene) så kan ikke spørre om hennes mening heller.

Føler jeg har prøvd mye her for å komme overens, alt fra innvitere henne på grilling, spørre om vi skal ta en kaffe, sende med kaker om vi har bakt og er veldig obs på å innvitere henne på "hendelser" ang barna, bursdagsbesøker osv, men hun er ikke interessert i det hele tatt. Jeg mener ikke at vi skal være bestevenner eller noe, men at vi bør kunne omgåes for barnas del. Etter hvert blir de jo større og vil ikke at de skal føle at de må "velg side"

Tror disse barna vil ha følelsen av at de er en del av den nye familien. Tydelig at dere har et godt forhold til de.

Det får være opp til barna hva de vil si,men de har vel en annen mor som kansje vil reagere? eller hun har såpass storsinn at hun syns det er fint.

Kansje mamma2 til deg?

At andre skal reagere får du bare lukke ørene for

[Kreps]

I mitt tilfelle som barn følte jeg at det fantes bare en ordentlig mor for meg. Og valgte og kalle min fostermor med vanlig navn.

Men jeg fikk tilbudet om å velge selv dette hva jeg skulle kalle den enkelte, og det synes jeg var greit så lenge jeg var klar over hva den biologiske moren min var for noe også.

Jeg og var av den som gikk rundt og sa til andre ''jeg har 2 mammaer. En vanlig mamma og en fostermamma da og jeg har to pappaer, en vanlig pappa og en fosterpappa''.

Nå er dette en annen sak , du bodde i fotsterfamilie, da stiller saken seg anderledes.

Disse barna har en mor som tar vare på de, og som de bor hos. dermed synes jeg det er svært upassende at de kaller henne pappans kjæreste for mamma.

Jeg har selv en jente som bor 100 % hos meg , hun har ingen kontakt med sin bio mor, og jeg er mamman hennes. hun sier mamma til meg og for henne er jeg hennes mor. men hadde hun hatt vanlig kontakt med sin mor hadde jeg aldri "godtatt" at hun sa mammma til meg.

[Chakoya]

Nå er dette en annen sak , du bodde i fotsterfamilie, da stiller saken seg anderledes.

Disse barna har en mor som tar vare på de, og som de bor hos. dermed synes jeg det er svært upassende at de kaller henne pappans kjæreste for mamma.

Jeg har selv en jente som bor 100 % hos meg , hun har ingen kontakt med sin bio mor, og jeg er mamman hennes. hun sier mamma til meg og for henne er jeg hennes mor. men hadde hun hatt vanlig kontakt med sin mor hadde jeg aldri "godtatt" at hun sa mammma til meg.

Det er mulig at for deg blir dette en annen sak, men for meg blir det ikke det. Det å ha valget der å vite at om jeg hadde lyst kunne jeg få kalle personen for mor var fint for meg. Jeg visste veldig godt hvem min biologiske mor og far var, og jeg møtte disse en hel haug med ganger mens jeg bodde i fosterhjem.

Ts og samboer har fått et eget barn også som kaller henne mor. Jeg synes da om dem andre barna virkelig ønsker å kalle sin ''stemor''/bonusmor eller noe for mor må dem bare gjøre det så lenge dem ikke blir forvirret av dette med hva dem skal kalle den ene og det andre. Jeg ser ikke helt problemet med at barnet ønsker og kalle TS for mor.

Er selv ''stemor'' og barnet begynte i en periode og kalle meg mamma.

Dette er noe jeg sa til barnet var helt greit, dersom barnet ønsket dette selv.

Barnet visste utrolig godt hvem den biologiske moren var, men hun er omtrent aldri inne i bildet. Og ta ifra barnet dette og problematisere det så veldig synes jeg man ikke trenger.

Det er klart det kanskje er sårende for den biologiske mor og høre at barna ønsker og kalle en annen også for mor, men når mange kvinner er såppas mye inne i bildet og kanskje er mer med i oppdragelsen enn den biologiske moren er eller like mye som den biologiske moren, ja hvorfor skal dem ikke få lov til å kalle dem for mor når dem gjør alt dette en mor gjør? Om barna føler det slik synes jeg dem skal få lov til å kalle noen for mor jeg.

Barna ser jo dessuten at TS er en mor for sitt eget barn og behandler barna som dem skulle vært hennes. Da regner jeg med hun gjør alt det en mor bør gjøre med disse barna også, og er med i oppdragelsen.

Samboeren (faren til barna) sagt sitt om at det er greit så lenge barna vet hvem den biologiske moren er.

Jeg synes dette er helt greit. Det er min mening.

Og som jeg sier, så er det ingen fasit her.

[Saeria]

Jeg må si meg enig med Chakoya her. Hvorfor er det annerledes når det er snakk om en fostermor? Er det fordi den biologiske moren strever i forhold til omsorgskompetanse, eller at fostermor er en godkjent offentlig forelder?

Hvem sine følelser er viktigst her? Den biologiske morens, eller barnet som gir uttrykk for å ville være inkludert på lik linje med sine stesøsken/fostersøsken?

Det er også slik at de aller fleste barn som er under tiltak hos barnevernet, enten det er i form av en frivillig plassering utenfor hjemmet (ja, det er mulig), eller en tvangsplassering, så er lojaliteten til biologisk familie veldig sterk. De fleste barna vet godt hvem bioforeldrene er, og de slutter ikke å være like glad i dem som de alltid har vært. Barna er glad i er foreldrene sine, uansett om omsorgskompetansen er god eller mindre god.

Når et fosterbarn har kommet dithen at det faktisk klarer å se på sine fosterforeldre som foreldre, da har fosterforeldrene faktisk kommet utrolig langt i forhold til plasseringen og omsorgen av fosterbarnet sitt, uten at det betyr at bioforeldrenes verdi blir mindre.

[Leanne]

Hvorfor gjøre det vanskeligere enn det er. Vil barna si mamma så la dem nå si mamma.. For barn er jo "mamma" bare et ord- som de ikke nødvendigvis assosioserer med kvinnen som fødte meg, min biologiske mor...

Da jeg vokste opp var foreldrene til en av mine venninner skilt, venninnen min kalte pappa for pappa og stefar for pappa (hun fikk stefar da hun var 2, og et halv søsken da hun var 4). Hun er godt voksen nå men omtaler begge med pappa. Snakker hun om begge likt blir det pappakåre og pappastein. Aldri tenkt over at det skulle være rart eller feil..

[Bahia]

"Mamma" er noe man er som biologisk mor og adoptivmor. At stemødre skal kalles "mamma" syns jeg ikke noe om i det hele tatt. Ikke negang om biologisk mor er død! Regner ikke med at moren ønsker du skal kalles "mamma" siden hun ikke liker deg spesielt.

Dette er ikke dine barn og derfor er det bare å be ungene kalle deg ved navn, evt. et annet kallenavn på deg.

Som mor hadde jeg blitt lei meg om ungen min kalte noen andre for "mamma".

[la Flaca]

Dette har jeg vært gjennom selv den tiden da stebarnet mitt var i en alder der det tydeligvis var veldig viktig å sette et forståelig og verdig navn på meg. Ønsket så inderlig å kalle meg mamma og prøvde å smyge det inn ubemerket hele tiden. Jeg kunne ikke bry meg mindre om jeg ble kalt ditten eller datten, men det var tydeligvis et sårt punkt for moren. Etter at barnet hennes hadde spurt henne om å få lov til å kalle meg mamma (var vel 5-6 år gammel) ble det gitt klar beskjed at jeg ikke skulle svare på tiltale dersom jeg ble kalt mamma. Dette ble da formidlet via barnefaren. Barnet fikk også beskjed om at det begrepet var ulovlig hjemme hos pappa. At det går an å være så smålig i forhold til et barn, som har det langt fra lett i en splittet familie, ja det kan jeg virkelig ikke forstå. Særlig ikke nå som det er mamma selv!

Jeg sa at barnet fikk kalle meg hva som helst. Mamma-greia gikk over etter et års tid, det var bare en fase.

Kan jo fortelle at barna mine kaller mormoren sin for "mamma" i perioder de er mye hos henne. Det er et behov for å gjøre litt stas på henne og føle ekstra tilhørighet. En slags feiring av båndet dem imellom. Har også hendt de kalte dagmamman for mamma da de var mindre. (ikke ubevisst) Kunne ikke falle meg inn å ta på vei for det. Det er en måte å vise kjærlighet på for små barn.

Endret 16. juni 2009 av la Flaca

[Gjest Hu Hu]

Jeg har vært veldig klar på at ungene mine kun har en pappa. Andre tiltales med navn. Det synes jeg bare er rett og rimelig.

Dersom barnet knapt har kontakt med den andre forelderen så kan jeg akseptere å bruke "mamma hilde".

Jeg hadde blitt så såret og lei meg dersom ungene mine hadde brukt ordet mamma til en av farens partnere. Mamma er ikke noe man bare blir.