Hvordan oppleves det å være ordblind?

[Gjest Gjest]

Kan noen fortelle meg hvordan det oppleves å være ordblind?

Er det bokstavene som stokkes om? Ser de ikke feilene selv om de leser ordet? Hvordan er det når de leser, er det et problem?

Jeg lurer på dette fordi jeg er nysgjerrig, ikke fordi jeg ønsker å kritisere noen, bare så det er sagt.

[Gjest Gjest]

Dette har jeg også lurt på. :klø: Regner med det varierer fra person til person, men kan det for eksempel være umulig å lære seg at det skal være stor bokstav i begynnelsen av en setning, eller går det på noe annet? Og hva med punktum og slike ting? Fint om noen kan fortelle litt hvordan det oppleves. Det kan gi økt forståelse, tror jeg.

[ciba]

hei jeg er ordblin, er veldig ekkelt for de som er det, for en kan ikke se feila selv, er veldig mye koma punktum, store å små bokstaver å koesentanter,

lange ord er veldig vanskelig, engelsk kan jeg værken lese heller skrive for det blir forvanskelig,

på skolen ble jeg sett som dum å ikke følte med i timene, er glad det ikke er sån nå lengere, så selvtiliten var veldig liten da,

men jeg prøver så godt jeg kan, ser mye på andre ord å skriver etter det noen ganger,

[Gjest Gjest]

Takk for svar!

Er litt redd for å virke dømmende og hurpete, for det er ikke det jeg er ute etter altså, kun forståelse.

Men dette med stor bokstav etter punktum, hvorfor er det så vanskelig? Det er jo bare å skrive stor bokstav, blir jo som å pugge egentlig.

Har du problemer med å lese også?

Må bare si igjen at jeg ikke rakker ned på deg, er veldig glad for at du svarer.

[ciba]

ja har vanskelig for å lese også, men å lese inni meg, går mye bedre en å lese høyt, men jeg kan lese uten å greie å lese riktig, men forstår hva det mener, på en måte , er mye en kan lære seg, å men store å små bokstaver er jeg blitt mye flinkere til, men en ser det ikke på, på en måte, synest det er veldig fint sån som deg, som spør de som er ordblind en å bare hakke ned på oss som er det, er mange som gjør det, som ikke forstår, også har jeg vanskelig for å utale ord, det får en av at det er vanskelig å skrive å lese det

[Filur]

Min bror forklarte meg at han leser ved å se ord som bilder eller symboler, istedenfor å "høre" hver bokstav og sette de sammen til et ord.

Det gjør jo forsåvidt vi som ikke har dysleksi også, men det er noe vi lærer ettersom vi utvikler lesingen. Han måtte begynne på den måten, så istedenfor å lære seg 29 bokstaver(symboler) og sette de sammen til ord, lærte han seg etterhvert enkeltordene og hvordan de så ut, og leste på den måten.

Helt på egenhånd, siden skolen ikke hadde kompetanse eller vilje til å ta tak i sånt når han var liten.

Det må ha funket for han, for han er en høyt utdannet og dyktig mann i dag.

En bieffekt av den lesemåten er at han har en helt ekstrem korttidshukommelse. Jeg synes det minner om fotografisk hukommelse. Men jeg trodde det var noe man ble født med, og ikke noe man kunne trene seg til..(?)

[*Numi*]

En bieffekt av den lesemåten er at han har en helt ekstrem korttidshukommelse. Jeg synes det minner om fotografisk hukommelse. Men jeg trodde det var noe man ble født med, og ikke noe man kunne trene seg til..(?)

Nei, det er nok stort sett noe man kan lære seg til.

Link

Endret 14. juni 2009 av *Numi*

[Gjest Gjest]

En bieffekt av den lesemåten er at han har en helt ekstrem korttidshukommelse.

Dette med den dårlige korttidshukommelsen er ikke en biefekt men en av hovedårsakene bak dysleksi. Den hørende korttidshukommelsen vår er veldig veldig dårlig, og vi har derfor lært oss opp andre måter å lese på. Ofte leder dette til at vi blir sterkere på andre områder som visuell hukommelse. (visuell hukommelse er på ingen måter det samme som fotografisk hukommelses)

Selv har jeg dysleksi, men har jobbet veldig veldig mye med språket mitt sånn at det i det daglige er vanskelig å se i skriftspråket mitt. For meg er det ikke lenger et problem sånn i det hverdagslige, men et stort problem i utdanning og jobb. Jeg har en tung teoretisk utdanning og lesehastigheten min er elendig. Jeg måtte lese mange timer mer enn alle andre, og jeg måtte pugge og pugge. Det var bare ikke sånn at ting ble værende i hukommelsen etter at jeg leste det. Dette har med korttidshukommelsen å gjøre, all tankekraften min når jeg leser går med til å knekke koden av ordene så da er det lite tankekraft igjen til å faktisk få med seg innholdet. Jeg har måttet lære meg til en helt annen, og veldig tngvindt måte å studere på. I jobben min er det også vanskelig. Jeg må skrive mange rapporter og offentlige brev, og alt jeg skriver til daglig, alle notater etc skal være åpne for det offentlige slik at jeg blir veldig selvbevisst og må bruke veldig mye tid på å ikke ha feil. Det kjennes ganske idiotisk ut, når jeg vet jeg er så oppegående og smart men likevel må tenke hardt gjennom når jeg skal skrive interessant eller venninne. Selv om jeg pugger ord som dette faller det seg ikke naturlig å skrive dem rett.

Jeg er en veldig oppegående dyslektiker som har ressurser til å pugge mye skriveregler, og jeg har kommet meg voldsomt i de siste årene da jobben min krevde at jeg måtte bli bedre på dette. Om det ikke bare er å pugge sier dere? Det blir litt som å skulle lære et helt nytt språk. Når man lærer et nytt språk må man hele tiden tenke på hvert lille ord man skal skrive, på setningsoppbygningen, på gramatikken og så staving etc. Det faller seg ikke naturlig og er veldig slitsomt i starten før man kan språket skikkelig flytende. For oss dyslektikere er språket sånn hver dag, og det blir ikke bedre. Jeg er flink til å pugge, men språket faller ikke naturlig og norsken min blir aldri flytende. Jeg er stuck på det nivået hvor jeg alltid må tenke meg om, bruke lang tid og innse at jeg har mange feil. Jeg tror den beste forklaringen er akkurat slik som det kan kjennes ut for dere når dere lærer nye språk, og hvor frustrerende og tungvindt det er å alltid måtte tenke gjennom hver eneste lille boksav. Ja, vi kan pugge, men det faller seg aldri naturlig.

For mange av oss blir andre gramatiske regler, og ikke bare stavinga et problem, fordi vi bruker så mye tankekraft på å få bokstavene riktig at alt det andre faller vekk og får ikke plass. Det hjelper ikke å pugge seg til de store bokstavene når man likevel ikke har hjernekapasitet der og da til å benytte seg av reglene, fordi bokstavene tar opp så mye plass og går i surr. Det blir som å skulle kjøre bil mens man samtidig skal lese kart. Selve kjæringa krever så mye at det er vanskelig å skulle gjøre noe annet samtidig.

Språket faller seg ikke logisk for oss, det kjennes alltid ut som om man må orientere seg i en verden som er på et annet språk og som man hele tiden må kjempe for å kunne forstå. Dette er vanskelig for andre å skjønne, fordi hjernene våres rett og slett er ganske annerledes og det er umulig for dere å sette dere inn i en tenkemåte som dere aldri har opplevd.

Dette skaper en del frustrasjon hos oss. Jeg husker så godt når mamma for 20. gang skulle lære meg forskjellen på vill og vil, eller skall og skal, tak og takk osv. Hun var tolmodig, men uansett hvor mye hun enn forklarte så var dette helt gresk for meg og jeg kunne ikke forstå det. Da er det ikke så rart hun blir irritert, og at jeg føler meg ganske dum. Når man ikke skjønner slike ting som for andre er helt naturlige og logiske ja da føler man seg elendig. Jeg er heldig, og har masse ressurser og har en veldig sterke evne til å lære meg ting. Jeg har kunnet bruke andre metoder og overkomme vanskene mine ganske godt (det eneste som viser seg er vanskeligere akademisk språk, at jeg må bruke umenneskelig lang tid på ting som for andre er snipp snapp snare etc.). Jeg tenker da på hvor mye dette tynger meg i hverdagen, og grøsser med tanken på hvordan det må være for andre som har vanskene mye sterkere enn meg.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for et langt og informativt innlegg.

Nå skjønner jeg mye mere om hvordan det er å ha dysleksi.

[Gjest Gjest]

Jeg er og dyslektiker.

På den tiden jeg gikk på skolen var det ikke hjelp å få for slikt (80 tallet) Ikke på vår skole i alle fall.

Jeg lærte ikke å skrive å lese noe særlig mens jeg gikk på skolen. Men hadde innmari god hukommelse.

Vi kunne lese igjennom oppgaven på skolen, da jeg kom hjem "lurte" jeg mamma til å lese opp spørsmålene vi skulle svare på. Da husket jeg alt vi hadde lest på skolen og kunne svare deretter.

Pr i dag leser jeg ikke høyt, selv ikke for barna mine. Mye skyldes at læreren vår hedde en regel når det var høytlesning i klassen. De andre elevene skulle rekke opp hånden for vær feil en leste... Ikke vanskelig å skjønne at det ble begge hender i luften + fleiping med bena også opp i luften da en skulle stotre seg gjennom 10 sider rimelig svett etterpå.

Jeg SER ordene feil. Små ord går greit på en 2-4 bokstaver, er det mer en det bytter de pålass.

Eks. hukommelse Blir til elsemmhuko

De første bokstavene blir bakerst mens de siste byttes til forrtan. Ikke så veldig forståelig ord akkurat da ???

Må dele opp ordet slik som hu-ko-mm-el-se og gjennta det raskere etterpå.

Og det med komma, pungtum. Om det er enkel eller dobbelkonsonant. Og om det er hv eller v i fek. Vis.

Og vanskelig på å se forskjell på d- g- b- p og om det skal være og eller å.

Ellers er det nå bare å lese igjennom innlegget her, så finner du sikkert flere ting som ikke er helt skrevet riktig

En bruker fryktelig mye tid på det å bare lese ordene. Gjerne med linjal eller en finger under linjen slik at ikke linjene flyter sammen.

Slik som for eksempel på førerprøven står det nesten identiske linjer på hva en skal svare på.

bla bla bla--- kan--- bla bla

Bla bla bla---skal----Bla bal

Bla bla bla--- bør--- Bla bla

En har "fotografert" setningen og -ser- rett og slett ikke at det er en "liten" forskjell i vær linje (kan, skal, bør)

Første prøven gjorde jeg selv uten lese hjelp først,,, og fikk 18 feil (strøk selvfølgelig)

Neste prøve sa jeg fra at jeg var dyslektiker og fikk lest opp prøven før jeg skulle krysse av,,, og fikk 3 feil.

Prøven var nesten identisk, men jeg så rett og slett ikke foskjellen på de små ordene.

Jeg brukte vel sikkert 4- 5 ganger mer tid på leksene en en uten leseproblemer da jeg gikk på skolen.

I senere år har jeg brukt mye tid på å skrive å lese, så det har blidt ganske stor fremgang. Men har sikkert en god del igjen.

En må virkelig stå på selv og trene for å bli bedre. En lærer seg noen triks ettervært.

Heldigvis er det noe bedre for de som går på skolen i dag, med tanke på å få hjelp litt tidligere. Men det kunne sikkert vært gjort enda mer.

[Gjest Gjest]

Pr i dag leser jeg ikke høyt, selv ikke for barna mine.

...

Eks. hukommelse Blir til elsemmhuko

De første bokstavene blir bakerst mens de siste byttes til forrtan.

Jeg var gjesten med det lange innlegget over. Jeg kvier meg også for å lese høyt. Heldigvis hadde vi ikke en like "genial" ordning som dere. Jeg pugga leselekser slik at jeg kunne dem utenatt, og klarte dermed å skjule en del av vanskene mine offentlig. Men det var grusomt når jeg uforberedt ble bedt om å lese noe. Jeg leser lite høyt i dag også, bare korte ting sammen med familien og barna. Det er litt pinlig når barna korrigerer meg da, haha. Men dette klarer jeg heldigvis å ta med et smil, pga få skikkelig ekle opplevelser på skolen.

Dette med å lese "hukommelse" og at det egentlig ikke har så mye å si hvor bokstavene står. Jeg har lagt merke til at jeg er sørlig flink i å løse anagramer, der hvor mans skal finne et ord med å stokke om bokstavene. For meg er jo ordene slik hele tiden, og rekkefølgen på bokstavene har mindre å si uansett. Syntes dette var en morsom oppdagelse, og egentlig en god forklaring på hvordan det kan være å ha dysleksi. Ordene ser veldig ofte for oss ut som slike anagramoppgaver, og vi leser med å kjenne gjen bokstavene for så å koble dem opp i mot hukommelsen for hvilket ord det kan være heller enn å lese en bokstav en etter en og sette dem sammen som et ord.

[Gjest TS]

Takk for enda mere informasjon.

Nå skjønner jeg at det må være slitsomt å være dyslektiker, alt som har med lesing og skriving tar fryktelig lang tid. All ære til dere som virkelig kjemper, jeg kunne ikke se at det var noe galt med skrivingen deres.

Håper de er flinkere til å hjelpe dyslektikere på skolen nå.

[Pingting]

Pr i dag leser jeg ikke høyt, selv ikke for barna mine. Mye skyldes at læreren vår hedde en regel når det var høytlesning i klassen. De andre elevene skulle rekke opp hånden for vær feil en leste... Ikke vanskelig å skjønne at det ble begge hender i luften + fleiping med bena også opp i luften da en skulle stotre seg gjennom 10 sider rimelig svett etterpå.

Er det mulig! Den typen opplesning tror jeg kunne være nok til å skremme noen som kan lese normalt, jeg kan ikke en gang tenke meg hvordan det må ha vært for en dyslektiker. Heldigvis har skolene og pedagogikken kommet lengre i dag, men det skulle ikke overraske meg om den slags undervisning fortsatt praktiseres. Brrr.

De to lengre innleggene var veldig fine forresten, jeg fikk litt bedre innblikk i hvordan det er å ha dysleksi. Mange dyslektiskere er utrolig ressurssterke mennesker, og det er synd det skal være så mye fordommer.

Endret 15. juni 2009 av Pingting

[AnonymBruker]

Hei! 
Jeg vet at dette er en veldig gammel post men jeg lurer på om ordblindhet er det samme som dysleksi? 
Finner ikke noe ord om det noen sted 

Anonymous poster hash: 2df67...f1e

[Pingting]

Det er det samme, ja!