Kjæreste-trøbbel =/

[Gjest Gjest_Hei_*]

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette. Føler jeg bare trenger å få ut litt frustrasjon.

Har vært sammen med kjæresten min i rundt 4 år. Om en uke drar han i militæret, og det er her problemet kommer inn. Jeg elsker han så utrolig mye. Og jeg har hele tiden trodd han elsket meg også. For et år siden ca. ble det slutt. For å gjøre en lang historie kort så var dette noe han egentlig ikke ville, og siden tilliten oss imellom var ganske dårlig etter dette var det veldig frem og tilbake en periode, før han ble sammen med ei annen. I følge han selv var hun kun en erstatning for meg. Denne perioden var et rent helvete. Jeg var helt knust. Jeg tok han tilbake etter mye om og men, et halvt år senere. Dette gjorde jeg fordi han lovte å aldri dra fra meg på den måten igjen. Og han ville satse på oss to. Etter VGS sa han vi skulle finne oss en leilighet og flytte sammen. Vel, for 5 måneder fikk jeg vite at han hele tiden har visst at han skal i militæret. Det er ikke snakk om 1 år i førstegangstjeneste, men minst 3 år et eller annet sted jeg ikke aner hvor er.

Vi har kranglet og kranglet om dette. Og jeg klarte å overtale han til å droppe flyskolen eller hva det var, hvor han måtte bo i usa, nederland osv i minst 7-8 år. Selvsagt vil jeg han skal gjøre det han vil. Men jeg vil ikke ha det livet. Jeg vil ikke være en "army wife". Men poenget er at han sier han helst vil ha meg. Men gjerne begge deler. Derfor klarer jeg ikke gå.

Jeg føler meg satt til side. Føler meg sviktet av han nok en gang. Satt som nummer 2,3 eller 4. Bak militæret, bak kompiser. Han skal selvsagt få være med kompisene sine. Men i dag fant jeg ut noe jeg ikke visste. Han kom bort til meg og sa han egentlig ikke vil dette likevel. At han har fått kalde føtter. Så sa han at skulle trene med noen kompiser. Jeg spurte han om hvorfor de også skulle trene, siden han skulle trene til militæret. Jo, de skal visst i militæret de også. Samme sted, og de drar sammen. Jeg vet at han er ekstremt lett å påvirke, og derfor irriterer dette meg. Han er ekstremt opptatt av samhold, det å passe inn og at andre skal like han. Jeg begynner å tro at dette ikke er noe HAN vil, men kompisene som vil. Dette ser jeg igjen fra tidligere. Da han ble sammen med denne jenta. Dette er en jente som var god venn med disse guttene. Og senere har han fortalt meg at han ikke turte gjøre det slutt med henne fordi da ville "folk" (jeg tror heller "folk" er kompisene hans..) hate han.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker han utrolig mye, og vi har hatt det kjempe fint sammen. Men jeg vet jeg ikke vil ha et liv som militær-frue, og jeg er ikke villig til å ofre hele livet mitt for noen på den måten. Jeg har lenge tenkt på at siden jeg følte forholdet vårt ikke spilte noen rolle for han så skulle jeg begynne å trappe det ned slik at det ville være lettere når han drar. Jeg tenkte også som så at når han da er der inne kan han ikke komme på besøk til meg og overtale meg til å ta han tilbake nok en gang. Det ville bli lettere å gjøre det slutt. Og jeg tenkte at det ikke ville bli så ille for han, siden at han var der han ville være og forholdet ikke betydde noe. Men jeg må ha tatt feil. Han vil egentlig ikke militæret likevel. Men likevel så kan jeg ikke sitte her å vente på han, bare fordi han ikke vil likevel.

Jeg vet egentlig svaret selv. Det kommer nok til å bli slutt om han blir (Jeg vet egentlig innerst inne at han blir og ikke dimmer.. Takket være de idiotene av noen kompiser han har.). Men det knuser meg helt og jeg vil egentlig ikke innse det.

Jeg føler meg bare så utrolig dum som lot han komme inn i livet mitt igjen etter alt han har sagt og gjort mot meg mens han var med hun andre. Og så utrolig dum jeg har vært som har offret så mange venner på grunn av en som vil dra fra meg og tydeligvis ikke bryr seg om vi treffes ofte eller ikke.

Og ja, jeg har venner og ting jeg kan gjøre mens han er borte. Det betyr likevel ikke at jeg vil ha et forhold med en jeg aldri treffer. Vi har det kjempe bra sammen, men JEG klarer ikke å tro at en avstandsforhold funker, uansett hvor mye man vil. I så fall ville det ødelagt meg. Det føles bare helt feil å være uten han. Men likevel er det motsatte lettere om jeg bare får litt av han og ikke hele.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Ingen? =(

[Gjesten]

Du sier selv at du ikke vet om du vil ha det livet. Det er bare du som kan avgjøre det, dessverre. Det hele kommer vel egentlig an på hvor lenge/mye han skal være borte. Det er ikke riktig å be ham gi opp den karrieren han vil ha, og jeg synes ikke du bør be ham velge. Men sett dere ned å prat om det. Snakk med ham om hva han virkelig ønsker å gjøre med livet sitt, hva han drømmer er, sånn utenom å være med deg..

Jeg har dessverre ikke noe særlig med råd, men lykke til

[Gjest Gjest]

Vil bare si lykke til med valget ditt.

Personlig ville jeg nok takket for meg, og gått videre med livet mitt...

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Du sier selv at du ikke vet om du vil ha det livet. Det er bare du som kan avgjøre det, dessverre. Det hele kommer vel egentlig an på hvor lenge/mye han skal være borte. Det er ikke riktig å be ham gi opp den karrieren han vil ha, og jeg synes ikke du bør be ham velge. Men sett dere ned å prat om det. Snakk med ham om hva han virkelig ønsker å gjøre med livet sitt, hva han drømmer er, sånn utenom å være med deg..

Jeg har dessverre ikke noe særlig med råd, men lykke til

Jeg er 99,9% sikker på at jeg ikke vil ha det livet. Jeg nekter han ingenting. men jeg vil ikke ha det livet, og da må jo nesten han velge om det er det som er viktigst for han, eller? Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal gjøre det, om jeg ikke ber han velge militæret eller meg, uten å ødelegge meg selv noe mer. Det er vel egentlig ingen andre måter å gjøre det på?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg vil bare legge til noe. Venner og familie av meg sier han er altfor vinglete for meg, og er altfor opptatt av andres meninger. Jeg er det helt motsatte av det. Jeg har egne meninger, følger opp disse, og er avhengi av å ha stabilitet når det gjelder de aller nærmeste rundt meg.

Kanskje dette ikke er siste gangen jeg må gå gjennom 5 måneder med tårer, krangling og vingling fra hans side, fra å gå til "nei, jeg dropper militæret. Jeg elsker deg" til "Militæret er noe jeg må." og tilbake igjen.

Kanskje det beste hadde bare vært å la det gå, selv sett bort i fra militæret?=(

Men det er så forbanna vanskelig og vondt. Han har vært i livet mitt siden jeg var 11-12 år. Han har vært min aller bedte venn i 4-5 og kjæreste i 4. Å bare være venner funker heller ikke, det har vi prøvd.

[Gjesten]

Det høres i grunnen ut som dere ikke er helt skapt for hverandre. Brudd er alltid vanskelig og vondt, uansett. Men det kan hende det allikevel er den beste løsningen, hvis det livet han kan tilby deg, ikke er det du ønsker. Du ikke er vant til å måtte klare å leve uten ham, men sånn som du legger det frem, høres det ut som du må det uansett hva du velger. Hvis du er her, og han er et annet sted, hva er da poenget, hvis det ikke ligger i relativt nærliggende planer at han skal komme hjem?

[Avalon]

Jeg tror også at hadde det vært meg hadde jeg gjort det slutt.

Det er ikke et liv jeg heller kunne ha tenkt meg.

Det er absolutt ingen trøst, men hvis han er såpass vinglete og blir lett påvirket av andre, er det hans tap. Kanskje han lærer noe om seg selv mens han er i militæret.

Du må nesten tenke på deg selv her, sett deg selv først, dine følelser og dine behov.

Og er det meningen at dere skal være sammen så ordner det seg, eller dere vil treffe hverandre igjen senere. Det er iallefall en oppfatning jeg har.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg ser vel egentlig at jeg bare bør la det være. Men jeg tenker som så at jeg ikke vil finne noen bedre. Av erfaring og ut i fra hva jeg har hørt av adre finnes det ikke mange bra gutter der ute. Han jeg er med er egentlig veldig snill og god. Det er vondt å være uten han. Tro meg, det vet jeg. Den perioden vi var fra hverandre må være det værste jeg noen gang har opplevd. Og jeg prøvde å finne meg en ny for å overbevise meg selv om at det finnes bedre der ute og at han ikke er den rette. Det føltes ikke riktig å kysse lepper som ikke var hans. Det var helt forjævlig å holde noen andres hånd. Han var og er den første store kjærligheten. Og jeg vet jeg aldri vil komme over han. Hadde det ikke vært slik hadde ting vært annerledes...

[Avalon]

Jeg ser vel egentlig at jeg bare bør la det være. Men jeg tenker som så at jeg ikke vil finne noen bedre. Av erfaring og ut i fra hva jeg har hørt av adre finnes det ikke mange bra gutter der ute. Han jeg er med er egentlig veldig snill og god. Det er vondt å være uten han. Tro meg, det vet jeg. Den perioden vi var fra hverandre må være det værste jeg noen gang har opplevd. Og jeg prøvde å finne meg en ny for å overbevise meg selv om at det finnes bedre der ute og at han ikke er den rette. Det føltes ikke riktig å kysse lepper som ikke var hans. Det var helt forjævlig å holde noen andres hånd. Han var og er den første store kjærligheten. Og jeg vet jeg aldri vil komme over han. Hadde det ikke vært slik hadde ting vært annerledes...

jeg skjønner hva du mener. De fleste av oss opplever og føler det slik minst en gang i livet.

Dette er heller ingen trøst, men man må gi det tid. Og ja, det kan gå lang tid, det kan ta år for noen. Sånn er det bare. Det er jævlig å gå gjennom det, men til slutt vil man komme over det. Iallefall komme over smerten.

De/den som har betydd mest for deg, du vil aldri glemme dem, du vil aldri glemme hva de betydde og kanskje fremdeles betyr, men smerten vil slippe etterhvert.

Noen av de jeg trodde jeg aldri ville klare å gi slipp på, de har jeg gitt slipp på nå.

Etterhvert som årene gikk, jeg ble eldre og reflekterte over dem og hva som skjedde, så til slutt betydde de ingen verdens ting lenger.

Men selvfølgelig, jeg har en som fremdeles betyr jævlig mye for meg.

Jeg vil aldri glemme noen av dem, men akkurat nå er det kun en som enda betyr noe for meg. En jeg enda savner, elsker enda og tenker på hver eneste dag.

Han tror jeg ikke jeg kan gi slipp på, kanskje aldri, men det kan også endre seg.

Tid avgjør nesten alt.

[Gjest Gjest]

synes du er litt dramaqueen. Du tenker litt for mye om hva han mener selv og vil selv. la han få gjøre det han vil selv. gutter må i militæret, så det må du takle uansett. Du kan ikke si at avstandsforhold er så jævlig dritt før du faktisk har prøvd det. jeg har vært der, og vet du hva, forholdet ble mye sterkere og vi fikk det mye bedre. Jeg er en "army wife" og har vært gjennom med mannen min som din kjæreste vil nå.

Men jeg ser jo her ut fra det du har skrevet at deres forhold ville aldri holdt. så anbefaler deg å avslutte, "trappe ned" som du sier. det vil nok bli til det beste for dere begge, det vil være vondt i starten, men det kommer til å ordne seg. I tillegg, så om han kommer inn på flyskolen, noe som er veldig vanskelig, så vil han måtte han full konsentrasjon og ro. han kan ikke ha en som bestemmer over han. flyskolen anbefaler også folk til å avslutte forhold mens de er i bardufoss. bare sånn at du vet det ikke blir lettere om han kommer inn!

[Gjest brutal_mann]

Vi har kranglet og kranglet om dette. Og jeg klarte å overtale han til å droppe flyskolen eller hva det var, hvor han måtte bo i usa, nederland osv i minst 7-8 år. Selvsagt vil jeg han skal gjøre det han vil. Men jeg vil ikke ha det livet. Jeg vil ikke være en "army wife". Men poenget er at han sier han helst vil ha meg. Men gjerne begge deler. Derfor klarer jeg ikke gå.

Svarte helvete jeg håper han finner seg ei anna en deg! Du påstår at du elsker han, samtidig jobber du mot hans drømmer og mål her i livet. Hva pokker skal han med en kjæreste som deg som ikke evner å støtte han? Gjør det eneste riktige du kan gjøre, nemlig å sette han fri til å finne ei spom vil være der for han når han vil trenge støtte i livet.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Svarte helvete jeg håper han finner seg ei anna en deg! Du påstår at du elsker han, samtidig jobber du mot hans drømmer og mål her i livet. Hva pokker skal han med en kjæreste som deg som ikke evner å støtte han? Gjør det eneste riktige du kan gjøre, nemlig å sette han fri til å finne ei spom vil være der for han når han vil trenge støtte i livet.

Jobber MOT hans drømmer!? Jeg sier hele tiden til han at jeg vil han skal gjøre det HAN vil, men jeg ser at det kanskje er et par tullinger som står bak og presser han til noe han kanskje ikke egentlig vil likevel. Pluss at jeg må tenke litt på meg selv også, og jeg vil faen ikke være noen "army-wife"!

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Svarte helvete jeg håper han finner seg ei anna en deg! Du påstår at du elsker han, samtidig jobber du mot hans drømmer og mål her i livet. Hva pokker skal han med en kjæreste som deg som ikke evner å støtte han? Gjør det eneste riktige du kan gjøre, nemlig å sette han fri til å finne ei spom vil være der for han når han vil trenge støtte i livet.

Jeg blir så forbanna på sånne som deg. Du mener vel at jenter bare skal sitte der og godta alt gutter gjør du da? Men herregud, jeg vedder på at 90% av alle par hvor jenta godtar og godtar og venter og venter, så får hun det ikke tilbake. No way. Hadde jeg dratt hadde han ikke godtatt det i det hele tatt. Og nå får jeg får beskjed av han om at mens han er borte skal jeg ikke feste så mye, jeg skal holde meg på matta og ta det heeelt med ro. Og med en gang han er hjemme skal jeg slenge fra meg alt jeg har i hendene for å treffe han. For ellers får jeg ikke sett han i det hele tatt. Jeg er ikke noen jævla dukke, og det bør snart jenter innse at de ikke er!

Jeg ser det bare på foreldrene mine også. Faren min er ute og fester, henger med kompiser, drar på jobbreiser. Mens moren min sitter hjemme og passer barna. Henter han. Ringer og spør hvor han er mens hun sitter oppe og er bekymret for at han har det bra. Hadde HUN dratt, hadde hun holdt på slik hadde både familie, barna og huset gått til helvette.

Poenget mitt er at det skal være likt. Og jeg hadde ikke fått dra. Og jeg nekter å la en gutt behandle meg som en dukke.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

synes du er litt dramaqueen. Du tenker litt for mye om hva han mener selv og vil selv. la han få gjøre det han vil selv. gutter må i militæret, så det må du takle uansett. Du kan ikke si at avstandsforhold er så jævlig dritt før du faktisk har prøvd det. jeg har vært der, og vet du hva, forholdet ble mye sterkere og vi fikk det mye bedre. Jeg er en "army wife" og har vært gjennom med mannen min som din kjæreste vil nå.

Men jeg ser jo her ut fra det du har skrevet at deres forhold ville aldri holdt. så anbefaler deg å avslutte, "trappe ned" som du sier. det vil nok bli til det beste for dere begge, det vil være vondt i starten, men det kommer til å ordne seg. I tillegg, så om han kommer inn på flyskolen, noe som er veldig vanskelig, så vil han måtte han full konsentrasjon og ro. han kan ikke ha en som bestemmer over han. flyskolen anbefaler også folk til å avslutte forhold mens de er i bardufoss. bare sånn at du vet det ikke blir lettere om han kommer inn!

Som jeg sa tidligere her, så lar jeg ingen behandle meg på en dukke på den måten. Dramaqueen er jeg ikke. Jeg har snakket med en del venner og familie som forstår meg godt, og som sier at han kommer til å få et slag rett i trynet siden han for det første ikke er typen til å være i militæret, fordi han ser at jeg ikke sitter der og venter på den måten og fordi han tror militæret er som det er på film og spill. Altså, han sier han vil i militæret fordi da får han skyte med pistoler og gevær.

[Gjest brutal_mann]

@TS

Takk for herved å ha bevist at du re dramaqueen og egosentrisk på en måte som er sjelden å e.

Jeg håpe inderlig og av mitt fulle hjerte at han klarer å fririve seg fra en så kontrollerende preson som deg.

[Gjest Gjest]

Løsningen er enkel:

Gjør det slutt.

[Breakeven]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Eksen min skulle i militæret i januar og da sa han plutselig at han ikke trodde et avstandsforhold ikke kom til å funke. Jeg visste det ikke kom til å bli lett, men jeg var villig til å prøve, og det trodde jeg han var også. Det kom som et sjokk for meg og jeg trodde det kom til og bli slutt, var utrolig knust og redd. Men etter en lang prat bestemte vi oss for å prøve, han sa han elsket meg og ikke ville miste meg..

Noe han sa til meg som var utrolig sårende var at han kom til å bruke den første permen sin på kompiser..etter 2 måneder!! Greit at han vil bruke tiden på kompiser og, nekter han ikke det, men han sa faktisk rett ut at kompiser kom før meg. Jeg ble veldig ofte nedprioritert og han var som kjæresten din veldig vinglete. Jeg tok han tilbake etter han var utro, like etterpå ville han flytte inn med meg, så fikk han kalde føtter, så ville han ha pause osv..Det "ordnet" seg alltid, men siden han nå er min eks gikk det ikke tilslutt, det ødela meg fullstendig at han var så ustabil og vinglete.

Poenget mitt her er at jeg tror at et avstandsforhold med en slik person ikke funker, om det skal funke så må begge var 100% innstilt på det for det krever arbeid, og med en person som du aldri vet hvor du har..det kommer til å bryte deg ned psykisk. Det gjorde det med meg. Tro meg det er mye bedre å være alene enn i et slikt forhold.

[Gjest Kristen dame på 30]

Hei.

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg når du og kjæresten din er adskilt, men dette har noe med kvinnens rolle i forholdet å gjøre. Hvis han er din første kjæreste så er dette enda sterkere.

Du tenker for mye. Hvis han vil forlate deg, la han forlate deg. Hvis du ikke klarer å være adskilt fra ham i en lang periode, så er dette noe som du vil vokse på. Dersom han blir borte i for eksempel tre år, så er jo det også din mulighet til å finne ut hvem du er uten ham. Det er noe viktig som du og alle må lære. Du er noe uavhengig av hvem du er sammen med. Du er deg uansett hvem du er sammen med. Du må finne din egen styrke. Hvis du har det helt jævlig når du er adskilt fra kjæresten din, så er dessverre dette ikke det samme som kjærlighet. Det er noe som har å gjøre med deg selv. Det er nok dette som brutal_mann kanskje prøvde å si til deg.

Mulig at kjæresten din er lett å styre. Hvis du synes det, er det vel en grunn til at du synes det. Da er det kanskje også litt derfor han er sammen med deg? Fordi han har blitt manipulert av dine følelser?

Hvis han vil reise på grunn av kompiser sin påvirkning på ham, så er det likevel galt av deg å prøve å styre hans valg i en annen retning. Du må sette han fri i deg selv. Du må gi slipp på ønsket om å styre, om å ha kontroll. Jeg skjønner at du ikke vil kontrollere og styre kjæresten din, men med så mange følelser så er det tydelig at du føler en slags panikk over at kjæresten din gjør noe som du ikke vil - altså du må gi slipp på ønsket om å forstå alt og ha oversikt over alt. Du må sette han fri inne i deg. Du må ikke ha så mye tanker og følelser rundt noenting som helst. Det er ikke opp til deg. Du må gi slipp på ønsket om å ha kontroll over ditt liv. Kjæresten din vil kanskje ombestemme seg eller han vil kanskje ikke ombestemme seg. Men det er ikke opp til deg å avgjøre eller styre.

Du vil få det mye bedre når du forholder deg til andre mennesker slik. Det ligger i kvinnen sin natur å underdanige seg mannen, fordi mannen fyller kvinnen med sin kraft under samleiet. Dette høres stygt ut, men er virkelig sant. Mannen har kraften, kvinnen tar imot. Hvis kraften ikke er ren, blir det som går inn i kvinnen, heller ikke rent. Dette kan gjøre en kvinne forvirret og oppleve det som vanskelig å finne sitt eget sentrum og komme tilbake til sin opprinnelige opplevelse av hvem hun er. Selv om du har i denne tråden blitt beskyldt for å være kontrollerende, så er dette i virkeligheten en naturlig konsekvens av at du har overgitt ditt liv til ham. Men du undertrykker deg selv når du gjør dette. Kjæresten din kan ikke frelse deg, og du kan ikke frelse ham. Du må gi opp følelsen av at du må hjelpe ham. Du har gjort ditt beste for å få ham til å gjøre det som du mener er rett, men han må ta beslutningen selv. Og kanskje det er best for dere begge at han gjør det. Uansett så er det han som må velge, og ikke du.

Lykke til i søken etter å finne deg selv. Kjæresten din kan ikke vise deg det, det er indre fred og ro - uavhengig av hvem som er sammen med deg, - som kan hjelpe deg med det. Du skaper kaos med det styret ditt. Det er kanskje noe du er redd for? Redd for å være alene? Redd for at livet ditt vil være ødelagt uten kjæresten din? Du trenger ikke være redd for noe av det. Du er du uansett hvem som er kjæresten din.

Dette er grunnen til at det står i Bibelen at man ikke bør ha sex før ekteskapet. Fordi sex er begynnelsen på ekteskapet. Det skaper bare kaos hvis man har ny og ny og ny kjæreste. Og den nærheten som dere har hatt i samleie har tydeligvis blitt et problem for deg nå. For han vil reise fra deg, og du sitter der uten kjæreste. At han reiser, er en form for skilsmisse. For hvis han skal være borte i syv år, tror du virkelig at han ikke kommer til å ha sex med andre mens han er borte? Hvis han er så lettpåvirkelig av kompisene sine, så kommer han garantert til å ha sex med andre damer enn deg i de syv årene han er borte - eller to årene for den saks skyld. Og hvordan tror du livet ditt blir når han er ferdig med å være borte fra deg? Da har han pult med andre damer, og han har opplevd mye. Når han kommer hjem, vil han vel se mer ut av livet enn deg som får panikk fordi han vil reise. Selv om du har ventet på ham i syv år, så kommer han vel til å gjøre det slutt med deg når han kommer hjem.

Utenom at han er en frigid aseksuell kristen som ikke bryr seg om å ha sex før ekteskapet.

Nei. Dette handler ikke om ham. Dette handler om deg. Du må finne ut hvem du er - og at du ikke må definere hvem du er ut fra hvem du er sammen med.

Lykke til.

[Gjest TS]

@TS

Takk for herved å ha bevist at du re dramaqueen og egosentrisk på en måte som er sjelden å e.

Jeg håpe inderlig og av mitt fulle hjerte at han klarer å fririve seg fra en så kontrollerende preson som deg.

Så du mener altså da at jeg skal gi opp alle mine egne drømmer og ambisjoner for en som ikke offrer litt for meg!? JEG ego? Jeg har tatt han tilbake etter han har vært utro, etter han ble sammen med venninnen min, etter at han i en måned sendte meg meldinger om at jeg en hore, bimbo og dust fordi jeg ikke ville ta han tilbake når jeg fant ut om han og venninnen min. Jeg har droppet utenlandstudier for han, jeg har droppet mine beste venner for han. Fordi jeg faktisk trodde på han da han sa han ikke skulle dra fra meg igjen og lovte å sette meg først. Jeg får ikke lov til å ha kompiser egentlig, så at jeg er kontrollerende er bare bullshit. Jeg lar han gjøre mye, jeg aksepterer mye, men da forventer jeg å få noe igjen for det. Og det innebærer ikke å sitte hjemme og se i veggen mens han er i militæret og får alt han drømmer om som ifølge han er militæret og meg. Ikke faen.

Jeg har drømmer jeg gjerne vil oppfylle jeg også. Og det er å reise rundt med en jeg er glad i, og så slå meg ned med han etterhvert. Og jeg har ingen planer om å bli en husmor som lar typen gjøre alt han vil. Det skal være likt. Ellers kan han glemme det.