Venninne gjennom 25 år..

[Gjest Gjest_Marthe_*]

Hei. Må bare få ut litt frustrasjon her. Jeg har ei venninne som irriterer meg noe så grenseløst. Vi har vært venner i 25 år, og har nærmest vokst opp sammen. Vi er bestevenner, men den siste tiden har jeg begynt å tenke over dette, og hvorfor vi egentlig er det. Vi er veldig like, vi har samme humor, og har en helt spesiell forståelse for hverandre. Hun har alltid hatt sansen for å vise at hun er intelligent, noe jeg egentlig aldri har brydd meg noe særlig om. Ikke før i det siste. For et par år siden begynte hun og studere for å bli lærer (hun er sykelig opptatt av språk), og det er etter dette hun har forandret seg. Jeg har ingen høyere utdannelse, men jeg trives med det jeg jobber med, jeg har en herlig mann og jeg vil si jeg er lykkelig Problemene oppstår når hun og jeg møtes. Hun har distansert seg helt fra meg, og det føles ut som hun ser ned på meg. Hun kan komme med uttrykk som man aldri bruker her jeg kommer fra (her vi begge opprinnelig kommer fra, uten at det egentlig har noe å si...) og så kan hun komme med spørsmål etterpå, som: "Du vet hva det betyr?" Jeg føler meg så liten. Saken er at jeg vet veldig godt hva det betyr. Men jeg forestiller meg ikke. Jeg bruker ikke en hel haug med fancy ord bare for å virke klokere enn jeg er. Jeg er trygg på meg selv.. Helt til jeg møter henne.. Da vi gikk ut fra videregående hadde faktisk jeg 5 i snitt og hun 3,5. Men jeg har aldri skrytt av det.. Dette sier ikke noe om en persons intellekt mener nå jeg, men likevel.. Hun trenger jo ikke ta meg for en komplett idiot hvertfall.. Jeg kunne fint kommet inn på "bedre" studier enn henne, men jeg har aldri hatt behov for det, jeg trives med det jeg arbeider med (jeg har en barnehage og har 5 ansatte). Hun studerer språk, men jeg vet hun skriver masse feil, noe jeg aldri bryr meg om å rette, men det gjør hun! Når vi har skrevet meldinger og jeg kanskje har skrevet ved en feil "interesert", får jeg en melding tilbake hvor det står: "Du mener sikkert interesSert " Herregud, jeg vet da hvordan det skrives, men vær så snill a!! Hun er der med en gang!

Når jeg sier noe avbryter hun meg enten med å si noe om seg selv eller å bare komme med et "Hm" og se ille berørt ut, akkurat som om hun er flau over det jeg har sagt. Slik man kan gjøre hvis ens barn har sagt noe upassende i en spesiell situasjon.. Hun behandler meg nesten som mamma gjorde da jeg var 15.. Saken er at vi er begge 30! Hun snakker og ordlegger seg "perfekt" (slitsomt, for det er så påtatt), mens jeg kommer med "liksom" og "ikke sant". Vi ses ikke så ofte lenger, men når vi møtes er det alltid på hennes premisser, alltid så er det der hun vil, og når hun vil, hun har jo så mange planer og bla bla bla. Jeg går med på det, for det ikke er så ofte vi kan møtes. De gangene jeg kommer med forslag til å møtes er hun opptatt. Når vi møtes går praten alltid om henne og hennes liv. Jeg liker å høre på henne (gjorde det iallefall før), men hun er da ikke der alene! Husker da jeg forlovet meg, hun kom bare med et kort gratulerer og så var det på om seg selv! :-O Og det var ikke akkurat superviktig det hun hadde å fortelle. Hun er liksom så oppslukt av seg selv og sitt at hun ikke ser andre rundt. Jeg har mange ganger masse å fortelle, men hun ødelegger gleden. Nesten hver gang får hun tekstmeldinger midt i praten, hun ler høylytt, for avsenderen sa sikkert noe morsomt. (herregud, det virker jo bare for å demonstrere), så leser hun opp meldinga og det er tydeligvis en insidespøk som jeg ikke forstår, irriterende! Så kan hun finne på å sitte der og sende meldinger til denne personen hele kvelden igjennom. Og dette er en hun går på skole med og ser hver dag! Hun kan vel vise meg litt oppmerksomhet den ene kvelden vi endelig ser hverandre! Humoren hennes har blitt så innsnevra at det er bare humor som går på språk som er morsomt, ordspill og slike ting..

Det som plager meg mest er at vi i utgangspunktet er like, hvis dere skjønner. Og nå skal hun sette seg over meg. I det siste når vi møtes, og jeg snakker om noe og hun avbryter har jeg begynt å avbryte henne, som feks "Vil du ha kaffe?" og så forsvinner jeg ut på kjøkkenet før hun rekker å sette igang igjen. Barnslig sier dere sikkert, jeg vet det. Det beste hadde vært å snakke med henne om dette. Men det er så vanskelig, jeg kommer ikke innpå henne lenger, er redd hun skal få meg til å føle meg som om jeg er 15 og diskuterer med mamma.. Jeg har jo skjønt såpass at hun er stolt av livet sitt og har lyst å vise meg dette, men det blir for dumt! Jeg trenger noen gode råd om hvordan jeg kan løse dette, eller om det er til å løse.. Dette ble frytelig langt..

[Gjest Gjest]

Jeg orker ikke slike folk. De er kort og godt falske.

Ikke alle venner skal være bestevenner for alltid. Aksepter at dere har forskjellig mål her i livet, trøst deg med at hun går en vei mye motivert av en mindreverdighetsfølelse hun prøver å kompensere for på en svært irriterende måte, og så trenger dere ikke å ha så mye kontakt lenger.

Flere av mine bestevenninner i oppveksten er nå blitt perifere bekjente, fordi vi utviklet oss i helt forskjellig retning. Det er bare sånn det er.

[Gjest Fisk73]

Vanskelig....

Man vil jo ikke miste noen man har hatt et så nært forhold til over lang tid, men som sagt over her, ikke alle er ment å være venner for evig tid heller.

Slik som det blir fremstilt, så oppfatter jeg henne som sjalu og usikker, misunnelig på det du har fått til. Mulig jeg tar feil.

Du får enten snakke med henne om dette, fremlegg det slik at du oppfatter at måten hun nå snakker til deg er nedlatende, eller du får heve deg over det og håpe det går over, eller du får bare fortsette å ha det slik eller du får bryte alle bånd.

Lykke til!