Ydmyket i bryllup?

[Gjest AnneBerit]

Vi var i bryllupet til min samboers søster sist helg, og jeg opplevde da at jeg ble ydmyket av min samboer foran hans slekt. Jeg blir ofte usikker og smånervøs i slike sammenhenger, mer formelle sammenkomster hvor jeg ikke kjenner så mange. Jeg får problemer med å huske hvem jeg har hilst på når det er så mange ukjente mennesker, og kan få litt problemer med å ordlegge meg. Jeg jeg er bare søt og hyggelig, men gjør ikke så veldig mye ut av meg selv. Det er bare i slike settinger jeg blir usikker og nervøs. På vanlige fester og mer uformelle sammenkomster, og hvis jeg kjenner flere, er jeg helt avslappet.

Situasjonen var slik: Jeg skulle hilse på en av halv deres (de har fem som ligner veldig) Disse halvbrødrene bor i danmark, siden moren deres er dansk. Min samboer og hans søster bor her, og har norsk far. Jeg trodde jeg hadde møtt alle fem halvbrødrene ved forskjellige anledninger, og har anstrengt meg veldig for å skille de fra hverandre og huske hvem som heter hva og når og hvor jeg møtte de først. Så når jeg skulle hilse på han siste som jeg tydeligvis ikke hadde møtt før, sa jeg "Har ikke vi hilst før da?", men det trodde han ikke at vi hadde. Jeg så bort på samboeren min, for der og da var jeg sikker på at det var han vi møtte i københavn sist sommer. Jeg spurte forsiktig "møtte vi ikke han når vi..." og ble avbrudt med et høyt "NEI! NEI! NEI! Du har MAST om dette før og men du har ikke truffet han før!!!" Dette var foran flere onkler, tanter besteforeldre osv, som jeg ikke hadde møtt før. Jeg prøvde å spøke det bort med at jeg sikkert bare hadde drømt det, mens jeg kjente klumpen i halsen og tårene sprengte på, men jeg klarte og ta meg sammen, og tror ikke noen la merke til hvor ydmyket jeg følte meg.

Det ble nok veldig forsterket av at jeg allerede var usikker og nervøs, og både på forhånd og der og da hadde tenkt mye på hvem jeg har møtt før og ikke, og hvordan jeg skulle hilse og hva jeg skulle si og snakke om. Det er viktig for meg å gi et godt inntrykk til hans slekt og familie.

Når vi kom hjem fortalte jeg samboeren min hvordan jeg følte det der og da. Først skjønte han ikke hva jeg snakket om, etterpå kom han med unnskyldninger om at han var småirritert på meg for noe jeg hadde sagt i alt stresset før vi dro hjemmefra. Jeg sa at det opplevdes veldig ydmykende og ubehagelig for meg, pga settingen og at jeg var litt usikker fra før. Jeg sa alt jeg har skrevet her egentlig.

Han synes at jeg er dramatisk, ovefølsom og har blåst opp en liten bagatell. Har han rett? Det føles ikke sånn, og jeg er slett ikke dramatisk og overfølsom til vanlig. Er lite selvhøytidlig og tåler det meste. Så jeg skjønner ikke helt.. Det var faktisk så ubehagelig for meg at jeg må tenke nøye gjennom om jeg vil utsette meg for lignende igjen. Jeg er redd for at han ble provosert og irritert på meg fordi han merket at jeg var litt smånervøs og usikker, og synes det er et stort varselstegn mht senere lignende anledninger. Må tenke gjennom om jeg vil være med han i formelle selskaper med hans slekt igjen. Og det er jo veldig drastisk i tilfelle, nesten så jeg begynner å revurdere hele forholdet.

Eller er det bare en bagatell? Er det jeg som overdriver og dramatiserer? Hva sier dere?

[kristian82]

Hadde jeg vært (og det hender også at jeg er) ukomfortabel og småstressa i settinger som f.eks bryllupp med mye ukjente folk/møte mange fra slekta til en kjæreste man ikke har møtt før osv, så hadde jeg ABSOLUTT forventet at partneren min da var støttende og i alle fall prøvde å gjøre det lettest mulig for meg.

En partner som vet at du er litt ukomfortabel osv, og da kommer med sånne kommentarer istedet for å si "nei, tror ikke du har hilst på han" hadde jeg absolutt blitt grinete på. Om du i tillegg følte/føler at han har "kort tolmodighet" å liten respekt for at du ikke er helt komfortabel i de settingene, sånn at han er små "kjip" istedet for å støtte deg, så hadde jeg absolutt revurdert forholdet ja. Vil ikke kalle det en bagatell, de fleste har jo noe de ikke liker/ settinger de er usikre i, vet partneren min om det og fortsatt gjør meg ekstra unødvendig ukomfortabel der så er det svært negativt, det hadde ikke jeg gjort med en jeg var glad i. For å sette det på spissen hadde jeg jo aldri giddet å vært sammen med en dame som ble sur/"flau" over meg bare for at jeg f.eks var litt stille og forsiktig i familieselskap...

Blir litt samme som at det er noen mennesker som er sånn at om de ser at du blir ukomfortabel i en setting f.eks bryllupp - hilser på folk osv, så ser de sitt snitt til å "drite" deg ekstra ut og komme med kommentarer osv..Zero toleranse for at en partner gjør det mot meg as!

Endret 13. juni 2009 av kristian82

[Gjest TS]

Jeg er egentlig helt ening med deg. Men jeg glemte å skrive at han aldi gjør eller er sånn ellers. Slett ikke, han er veldig snill og inkluderende, og jeg tror ikke det var bevisst "med vilje". Det med at jeg tenker at han kanskje blir irritert for at jeg er smånervøs, stemmer nok ikke, men jeg bare frykter at det er litt sånn underbevisst. Sannsynligvis var det bare en glipp, tabbe fra han sin side, men jeg klarer ikke å glemme det, eller ta lett på det. Jeg blir redd for at det skal skje noe lignende igjen, selv om det er lite sannsynlig.

Han prøvde ikke å drite meg ut, og ville ikke få meg til å bli mer ukonfortabel. Han vet at jeg kan bli litt nervøs i slike settinger, men jeg tror han glemmer det lett, siden jeg er så sosial og avslappet i andre settinger som jeg er tryggere på. Jeg revurderer ikke forholdet pga dette, men jeg tar ikke lett på det, og kommer ikke til å glemme det og legge det bak meg før jeg har tenkt igjennom det og snakket ordentlig med han om det. Jeg har vært på et jobbarangement i en annen by i mellomtiden, så jeg har ikke fått tenkt eller snakket så mye om det..

Han synes sikkert at det er helt på tryne dramatisk at jeg tar det opp igjen nå en uke etter, men jeg må bare for å bli ferdig med det.

Men godt å høre at du ikke synes at jeg er overfølsom og dramatisk, spesielt siden du er gutt/mann, selv om jeg hadde skrevet litt uklart om hvordan han egenlig er og at dette ikke er typisk for han osv...

[Gjest TS]

hvis dette bare var en glipp, dum kommentar fra hans side som han skjønner selv ble helt feil, er jeg da dramatisk og overfølsom som ikke klarer å glemme det?

[Gjest Gjest]

Jeg kan skjønne at du reagerer, og følte deg ydmyket. Men sånn som jeg ser det, er det samboeren din som har dummet seg ut med sin ubehøvlede kommentar, og det er han som har klart å ydmyke seg selv foran gjestene. Ingen tenker noe negativt om deg, ettersom du var høflig og vennlig. Men det kan jo være de tenkte sitt om mannen din! Bare hev hodet, du. Du kan synes synd på mannen din som flauet seg ut og ikke tør å innrømme tabben etterpå. Han er nok bare for stolt til å innrømme det, og plasserer feilen hos deg isteden.

Synes det var veldig riktig av deg å spøke det bort. Du har dannelse og vennlighet. Tenk på dine positive sider. Synes du kan fortsette å delta i familieselskaper. Prøv å slappe mest mulig av og ikke ta det så høytidelig om du skulle komme til å glemme et navn eller ansikt. Det er nok ikke så uvanlig.

.

[Gjest TS]

Takk for svar begge to, dere skriver mye fornuftig. Jeg er helt enig med deg som svarte sist, og prøver å tenke på det på den måten. Men skal jeg la han slippe unna med det så lett? Jeg vil jo at han skal innse at han dummet seg ut. Huff, nå føler jeg meg virkelig dramatisk:-(

[Gjest Gjest]

Helt ærlig; ja - jeg synes dette var en bagatell. Hvis det ikke ble sagt noe verre enn det du skriver her synes jeg det ikke er noe å ta på vei for. Tror det nok er du som er litt overfølsom, men det bunner nok i at - som du selv sier - er usikker i en slik setting.

[Gjest Gjest]

Det er jo vanskeligere å gi slipp på en sånn følelse om ikke den andre ber om unnskyldning eller innrømmer å ha oppført seg dumt. Greit nok at sånt kan skje i stressa situasjoner (er jo ofte ikke bare én som ikke føler seg 100% komfortabel i slike settinger...), men jeg kan ikke helt skjønne at det skal være noe problem å be om unnskyldning når dere diskuterer hendelsen i etterkant. Du kan jo ta opp det med ham.

[Gjest TS]

Helt ærlig; ja - jeg synes dette var en bagatell. Hvis det ikke ble sagt noe verre enn det du skriver her synes jeg det ikke er noe å ta på vei for. Tror det nok er du som er litt overfølsom, men det bunner nok i at - som du selv sier - er usikker i en slik setting.

..."Så når jeg skulle hilse på han siste som jeg tydeligvis ikke hadde møtt før, sa jeg "Har ikke vi hilst før da?", men det trodde han ikke at vi hadde. Jeg så bort på samboeren min, for der og da var jeg sikker på at det var han vi møtte i københavn sist sommer. Jeg spurte forsiktig "møtte vi ikke han når vi..." og ble avbrudt med et høyt "NEI! NEI! NEI! Du har MAST om dette før og men du har ikke truffet han før!!!" Dette var foran flere onkler, tanter besteforeldre osv, som jeg ikke hadde møtt før."

Mener du virkelig det? Ja, kanskje du har rett i at jeg er overfølsom.. Spennende å se at folk har så utrolig forskjellig syn på dette..

[kristian82]

..."Så når jeg skulle hilse på han siste som jeg tydeligvis ikke hadde møtt før, sa jeg "Har ikke vi hilst før da?", men det trodde han ikke at vi hadde. Jeg så bort på samboeren min, for der og da var jeg sikker på at det var han vi møtte i københavn sist sommer. Jeg spurte forsiktig "møtte vi ikke han når vi..." og ble avbrudt med et høyt "NEI! NEI! NEI! Du har MAST om dette før og men du har ikke truffet han før!!!" Dette var foran flere onkler, tanter besteforeldre osv, som jeg ikke hadde møtt før."

Mener du virkelig det? Ja, kanskje du har rett i at jeg er overfølsom.. Spennende å se at folk har så utrolig forskjellig syn på dette..

Hovedpoenget mitt er jo at hvis man VET at partneren er usikker i de settingene, så er jo personen allerede på tå hev/var for kommentarer etc, da er det jo klart at å skrike ut "neineinei, osv" så flere hoder snur seg å ser på partneren din (som da garantert blir enda mer ukomfortabel) absolutt ikke er noe bagatell...Vet partneren min at jeg er ukom og småstressa i en setting så bør hun jo ikke akkurat velge den settingen til å komme med høylytte kommentarer for så å si "du overragerer", hun VET jo at jeg ikke er komfortabel og at jeg da fort blir satt ut i de settingene...

Men har han aldri gjort sånn før osv og ikke er den typen ellers, så hadde jeg nevnt det for han. Stille og rolig, sagt hva du følte, men også lagt vekt på at du er glad han er så "tolerant" ellers osv, så hører du hva han sier da. Sikkert bare et lite feilskjær fra hans side, å det har jo alle lov til

[Gjest strykebrett]

Greit at det var ufint av samboeren din, men jeg skjønner virkelig ikke vitsen med å trekke fram dette på nytt igjen en uke etterpå. Du sier jo at dette var en gang og sannsynligvis en glipp. Ser ikke noe grunn til å sitte å gnage og surmule i evigheter over en engangsforeteelse.

[Gjest TS]

Jeg skal IKKE gnage eller surmule, det er ikke min stil, men jeg lurer på (bare lurer på) om jeg skal nevne det en gang til (på den måten som kristian82 foreslår) for å få det ut av verden for min del. Jeg tenker jo på det ennå, og vi fikk ikke snakket noe serlig om det da, siden jeg dro tidligere enn han og reiste morgenen etter. Vi snakket kanskje om det i et minutt når han kom og la seg den kvelden, og jeg fikk nok ikke forklart helt hva jeg følte. Kanskje jeg bare skal prøve å glemme det...

[Gjest Mimmen]

Jeg har også opplevd noe lignende med min samboer. Jeg følte meg fullstedig ydmyket, og opplevde at han dreit meg skikkelig ut foran hans venner, (mange av de hadde jeg aldri møtt før). Dette plaget meg kjempemye hele kvelden. Faktisk var det nyttårsaften, og kvelden videre ble ikke særlig artig.

Jeg prøvde å la det ligge, men tok det opp noen dager senere. Han ble kjemåelei seg, og forklarte at det overhodet ikke var ment slik. Jeg syns det hjalp å ta det opp.

Jeg syns ikke slik oppførsel er akseptabelt i det hele tatt. i et forhold skal man jo spille på lag, og ikke gå imot partneren i slike sammenhenger.

Må i tillegg si at jeg ikke tror det var vondt ment fra han... Det var nok bare en glipp. Men er jo alltids greit å la han vite at dette ikke er noe du setter pris på.

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg ville fått litt fnatt om jeg hadde en nevrotisk kjæreste, selv om jeg sikkert hadde vært snill og grei i det lengste.

Hvorfor ikke bare tving deg selv til å slappe av, ikke ta det så høytidelig. Vær sjarmerende og si "Hahaha, dere er jo så like, det går jo helt i surr for meg dette!" Det er nemlig ikke så forbanna viktig for dem at du husker den og den. Du er ikke så viktig for dem. De er der for å slappe av og kose seg. Kjæresten din også. Når jeg møter noen som er veldig sånn "hvordan fremstår jeg nå", tenker jeg at den personen er litt for full av seg selv. Bare slapp av litt mer neste gang. Og du vil vel heller ha en kjæreste som er ærlig i sine reaksjoner enn en som alltid er så snill så snill og tar hensyn til deg og dermed blir en slags hvilepute? Jeg vet det ikke er lett, har vært der selv, men det er ingen unnskyldning for ikke å dytte seg selv litt

[Gjest Gjest]

Jeg tror jeg ville fått litt fnatt om jeg hadde en nevrotisk kjæreste, selv om jeg sikkert hadde vært snill og grei i det lengste.

Hvorfor ikke bare tving deg selv til å slappe av, ikke ta det så høytidelig. Vær sjarmerende og si "Hahaha, dere er jo så like, det går jo helt i surr for meg dette!" Det er nemlig ikke så forbanna viktig for dem at du husker den og den. Du er ikke så viktig for dem. De er der for å slappe av og kose seg. Kjæresten din også. Når jeg møter noen som er veldig sånn "hvordan fremstår jeg nå", tenker jeg at den personen er litt for full av seg selv. Bare slapp av litt mer neste gang. Og du vil vel heller ha en kjæreste som er ærlig i sine reaksjoner enn en som alltid er så snill så snill og tar hensyn til deg og dermed blir en slags hvilepute? Jeg vet det ikke er lett, har vært der selv, men det er ingen unnskyldning for ikke å dytte seg selv litt

Jeg vil tilføye at jeg også ville ha følt meg ydmyket av det kjæresten din gjorde, slik som jeg var før. Jeg kunne ha blitt stille og innesluttet resten av dagen, kanskje gått med tårer i øynene og. Dette å føle seg ydmyket på den måten henger nok litt sammen med grunnen til at dere havnet i denne situasjonen i utgangspunktet. Du er jo en voksen person som har ansvar for deg selv, og han er seg. Målet ditt bør jo være å kunne fungere i enhver sosial sammenheng og takle enhver vanskelig situasjon, uten å ha noen å støtte seg til.

[Gjest gjestK]

Min samboer kan også finne på å si sånne ting, jeg skjønner akkurat hva du mener. For min del har jeg tatt det opp ganske kraftig med ham hver gang det har skjedd, jeg er rett og slett ikke interessert i å ha det sånn. Det er uaktuelt at jeg skal gå rundt og være skvetten og småredd for at samboeren min skal bli oppfarende og komme med en ufin kommentar ovenfor meg, foran andre mennesker. Slike utsang er kanskje en bagatell for mennesker som er mer hardhudete eller har blitt bedre kjent med mannens familie. Men man blir veldig satt ut av sånne kommentarer, når det skjer foran mennesker man ikke selv er komfortabel med. Hvis man er normalt høflig oppdratt, svarer man jo ikke tilbake på samme måte foran ukjente mennesker man ønsker å gjøre et godt inntrykk på, det blir å trekke fremmede mennesker inn i en privat krangel. Dessuten vil jeg uansett ikke at det skal bli stilen å prate til hverandre på. Jeg syns det er skikkelig lavmåls, skikkelig respektløst.

Det varierer litt hvor mye samboeren min forstår hva som er feil, når han har snakket til meg på den måten. De fleste gangene skjønner han ikke at det kan være så ille, og syns jeg blåser opp en bagatell, men han er vant til en far som oppfører seg enda verre ovenfor moren hans, så jeg ser jo hvor han har det fra.. Og samboeren min er generelt sett en utrolig snill mann, som nærmest forguder meg i hverdagen, så det er bare dette. Men det er jo et problem likevel, for den måten å snakke til kjæresten sin på, er jo ikke noe snilt.

Neste gang har jeg tenkt å svare "jeg hører ikke hva du sier når du snakker til meg på den måten, du får gjøre et nytt forsøk".

Men nå begynner jo jeg å bli litt mer husvarm i familien/vennegjengen hans også da, så da tør man mer.

[Gjest Gjest_tina_*]

Jeg klarer ikke å sette meg helt inn i situasjonen, fordi jeg er litt enig med gjesten som skriver at man ikke trenger å ta alt (og spesielt ikke seg selv) så veldig høytidelig.

Når det er sagt så synes jeg det var unødvendig gjort av samboeren din om han vet du er veldig nervøs i sånne situasjoner. Om det bare var en glipp så er det imidlertid ikke noe poeng i å dvele ved det og ta det opp med han nok en gang.

Jeg synes også du ikke bør la deg skremme fra å gå på flere slike sammenkomster. Husk at selv om det føltes veldig ille for deg, så var det INGEN andre som brydde seg og det er fullstendig glemt allerede.

Før neste sammenkomst kan du kanskje si til samboeren din at du sliter med å holde styr på brødregjengen, og be han dra fram familiealbumet og peke dem ut og fortelle litt om hver og en slik at du blir ordentlig "kjent" med dem og ikke blander dem igjen

[kristian82]

Jeg tror jeg ville fått litt fnatt om jeg hadde en nevrotisk kjæreste, selv om jeg sikkert hadde vært snill og grei i det lengste.

Hvorfor ikke bare tving deg selv til å slappe av, ikke ta det så høytidelig. Vær sjarmerende og si "Hahaha, dere er jo så like, det går jo helt i surr for meg dette!" Det er nemlig ikke så forbanna viktig for dem at du husker den og den. Du er ikke så viktig for dem. De er der for å slappe av og kose seg. Kjæresten din også. Når jeg møter noen som er veldig sånn "hvordan fremstår jeg nå", tenker jeg at den personen er litt for full av seg selv. Bare slapp av litt mer neste gang. Og du vil vel heller ha en kjæreste som er ærlig i sine reaksjoner enn en som alltid er så snill så snill og tar hensyn til deg og dermed blir en slags hvilepute? Jeg vet det ikke er lett, har vært der selv, men det er ingen unnskyldning for ikke å dytte seg selv litt

Hadde det bare vært så lett som å "pushe seg selv litt", noe hun tydeligvis allerede gjør siden hun drar i selskap som hun er ukomfortabel i, så tror jeg få hadde hatt den type problemer. Nevrotisk er jo også et helt feil ord å bruke i denne settingen! Er enkelte situasjoner folk er ukom/nervøse i, gjerne f.eks sosiale settinger med mange ukjente osv. for mange er jo det så plagsomt at man til slutt ikke orker å oppsøke disse situasjonene, blir altfor lettvint å si "bare prøv du" tror du ikke folka har prøvd både 1 og 30 ganger lissom, og såklart tenkt at det ikke er noe å være redd for, folk ser ikke på meg osv..Ikke så lett å styre når kroppen og hjernen sender ut en hel haug av beviste/ubeviste signaler som gjør så en kan få - hjertebank,svimmel,kvalm, skjelvinger osv osv...Men høres ikke ut som du har opplevd noe av dette ut ifra hvor "enkel" logikk du har hehe

Endret 13. juni 2009 av kristian82

[Gjest TS]

Ja dere har nok rett. Jeg legger dette helt bak meg nå, det er jo bare en bagatell. Jeg får heller jobbe litt med det at jeg blir litt smånervøs i formelle sammensettninger med slekten til samboern. Jeg får prøve å være like avslappet som jeg er i alle andre sosiale sammenhenger. Være like lite selvhøytidlig som jeg er til vanlig.

Det er rart dette at det bare er i noen få situasjoner jeg blir sånn, som oftest har jeg selvtillitt, snakker normalt mye og er utadvendt i sosiale situasjoner, både med og uten alkohol, med få eller mange folk. Det er spesielt ovenfor slekta til samboern, i formelle sammenkomster med de, og spesielt de som er danske, de forstår ikke alltid hva jeg sier, siden jeg snakker dialekt. Jeg må slutte med dette, å bli usikker på meg selv i slike situasjoner. det må bli neste prosjekt.

Er det flere som har det som meg?

[Gjest TS]

Hadde det bare vært så lett som å "pushe seg selv litt", noe hun tydeligvis allerede gjør siden hun drar i selskap som hun er ukomfortabel i, så tror jeg få hadde hatt den type problemer. Nevrotisk er jo også et helt feil ord å bruke i denne settingen! Er enkelte situasjoner folk er ukom/nervøse i, gjerne f.eks sosiale settinger med mange ukjente osv. for mange er jo det så plagsomt at man til slutt ikke orker å oppsøke disse situasjonene, blir altfor lettvint å si "bare prøv du" tror du ikke folka har prøvd både 1 og 30 ganger lissom, og såklart tenkt at det ikke er noe å være redd for, folk ser ikke på meg osv..Ikke så lett å styre når kroppen og hjernen sender ut en hel haug av beviste/ubeviste signaler som gjør så en kan få - hjertebank,svimmel,kvalm, skjelvinger osv osv...Men høres ikke ut som du har opplevd noe av dette ut ifra hvor "enkel" logikk du har hehe

Nei, det er nok du som har forstått situasjonen best her, jeg er bare litt usikker og smånervøs og andre merker det helt sikkert ikke utenom i slike siuasjoner med kommentaren til samboern min. Jeg er høflig og grei, tar initiativ til å snakke med folk jeg ikke har møtt før, det er ikke noe som hemmer meg. Det er bare når jeg surrer, sier noe feil, eller blir driti ut at jeg føler det så ubehaghagelig. Han som antydet at jeg var nevrotisk har misforstått, så jeg gadd ikke å svare på det engang..