hva er viktigst

[Gjest Gjest_redd_*]

Jeg lever i et forhold utelukkende av hensyn til barna. Jeg mener ærlig og oppriktig at den eneste grunnen til at jeg bor med mannen min er at vi har jentene. Det jeg ønsker meg mest av alt i verden er å finne tilbake til kjærligheten med han, men slik jeg ser det, er det temmelig umulig. Jeg føler at jeg er den eneste som prøver, mens han bare "vet" at jeg ikke kommer til å stikke.

Jeg prøvde å få hen med til parterapi, men det var overhode ikke aktuelt, vi snakker aldri sammen (om det ikke er en krangel), den eneste kommunikasjonen fra hans side er ordrer om hva jeg skal gjøre. Han holder ikke rundt meg, ser ikke på meg, svarer ikke når jeg snakker. Når jeg gråter, mener han jeg sutrer og går fra meg eller snur ryggen til om det er om kvelden. Han har vært utro, men påstår han ikke er det lenger. Jeg stoler ikke på det, fordi han nektet for det sist jeg fant bevis på det motsatte.

Jeg føler at han er to personer. En blid, fantastisk hjelpsom person, om enn usosial ute, og sur, innesluttet og empatiløs hjemme.

Hvor lenge skal man holde sammen for barnas skyld. Jeg har tenkt at jeg må holde ut til de er 18, men tror ikke jeg klarer det.

Har noen her inne funnet sammen igjen etter at foroldet tilsynelatende er dødt? Hvordan gjorde dere det? Har noen opplevd at det var best å gå, eller angret på at familien ble oppløst?

Jeg er så redd for framtiden min, og vet at livet er for kort til å sløses bort....

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke hva du lurer på. Har du én eneste grunn til å bli? Barna er ingen grunn, ettersom de sannsynligvis får med seg hvordan mamma og pappa har det (selv om dere tror dere skjuler det for dem). Det er bedre å se mamma og pappa lykkelige hver for seg.

[Gjest TS]

Ja, men hva om jeg ikke blir lykkelig? Jeg tenker med gru på at ungene blir borte fra meg halvparten av tiden. Hva om han får ny samboer, og barna blir mer knyttet til henne? Hva om jeg aldri finner en ny mann?

[Gjest Gjest]

Ja, men hva om jeg ikke blir lykkelig? Jeg tenker med gru på at ungene blir borte fra meg halvparten av tiden. Hva om han får ny samboer, og barna blir mer knyttet til henne? Hva om jeg aldri finner en ny mann?

Om du så skulle bli alene resten av livet vil du sannsynligvis være lykkeligere enn du er nå.

[Gjest TS]

Om du så skulle bli alene resten av livet vil du sannsynligvis være lykkeligere enn du er nå.

Det vet man ikke, for nå her jeg i alle fall barna mine. Hvis jeg går, mister jeg jo mye av tiden med dem, og kanskje forholdet til dem også om de heller vil være med faren... Da er jeg helt alene...

[Kakee]

Ja, men hva om jeg ikke blir lykkelig? Jeg tenker med gru på at ungene blir borte fra meg halvparten av tiden. Hva om han får ny samboer, og barna blir mer knyttet til henne? Hva om jeg aldri finner en ny mann?

Det er vel bedre å ikke finne en ny mann enn sånn som du har det nå?

Barna kommer nok aldri til å bli mer knyttet til en evt. ny samboer til mannen din.

Det er ikke alltid traumatisk for barna at foreldrene skiller seg. Jeg er virkelig glad for at min mor og far skilte seg. Har aldri ønsket at de skulle bli sammen igjen. Tro meg, barn merker om foreldrene ikke har det bra sammen.

Endret 13. juni 2009 av Kakee

[Linenor]

Det er bedre å være alene og lykkelig, enn sammen med noen og ulykkelig!

[Gjest fisk]

Hei

Er selv vokst opp som barn i en familie akkurat slik du beskriver, der hvor foreldrene mine ikke snakket til hverandre osv.

Og jeg har bare en ting å si: bli for all del ikke der kun pga av barna helt til de er 18!! Vær så snill og tenk nøye over det!

Jeg er yngst av fire søsken og jeg kommer aldri til å helt tilgi mine foreldre for at de ventet helt til jeg ble 17 år før de skilte seg.

Barn får med seg alt av dette med dere foreldre, og det skader barna uansett på et eller annet vis sosialt sett senere i livet. Vil du dette? Jeg er nå 30 og har det helt fint, men både jeg og søskene mine har nevnt det mange ganger hvor inderlig mye vi ønsket at foreldrene våre skilte seg før. Å vokse opp i et kjørlighetsløst hjem er ikke noe bra, og at man tenker at det er så trist at man får se barna så lite er litt egoistisk i et slikt tilfelle. Det er iallefall mitt synspunkt.

Lykke til! Forstår at det ikke er noen lett situasjon uansett, men husk bare at et kjærlig hjem er det beste!!

[Gjest Illiya]

Ja, men hva om jeg ikke blir lykkelig? Jeg tenker med gru på at ungene blir borte fra meg halvparten av tiden. Hva om han får ny samboer, og barna blir mer knyttet til henne? Hva om jeg aldri finner en ny mann?

Nei, det kan tenkes at du ikke blir lykkelig, men går du har du ihvertfall MULIGHETEN! Da er det opp til deg selv. Og jeg tror du får det bedre alene enn ulykkelig med en mann.

Du er jo ikke lykkelig nå heller, og det ser ikke ut til at du blir det i det forholdet du er i. Nå VELGER du jo faktisk å fortsette å være ulykkelig.

Det er jo heller ikke sikkert at ungene blir så mye borte fra deg. Og jeg tror IKKE en ny samboer kan knytte barna dine tettere til seg enn du gjør.

[Gjest Gjest]

Å vokse opp i et kjørlighetsløst hjem er ikke noe bra, og at man tenker at det er så trist at man får se barna så lite er litt egoistisk i et slikt tilfelle. Det er iallefall mitt synspunkt.

Ja, jeg er enig i at det kan virke egoistisk! Det er likevel en del av totalpakka med minuser i å splitte familien. Jeg kan være hvor bestemt som helst på å ville gå, men når jeg ser ungene i øynene, klarer jeg ikke!

Jeg synes det er skummelt det du beskriver om at dere ikke helt kan tilgi foreldrene deres for ikke å skilles, og jeg ønsker selvsagt ikke at det skal bli slik for våre barn. Jeg er også redd for at barna skal formes etter vår måte å kommunisere på og bli slik selv, om du forstår.

Jeg klarer likevel ikke å la være å håpe på at dette er en fase i forholdet ( om enn lang) og at ting kan bli bedre...

[Gjest Gjest]

Ja, men hva om jeg ikke blir lykkelig? Jeg tenker med gru på at ungene blir borte fra meg halvparten av tiden. Hva om han får ny samboer, og barna blir mer knyttet til henne? Hva om jeg aldri finner en ny mann?

Barna har mer skade av å bo med to foreldre som ikke har det bra sammen, enn med skilte foreldre. Det er helt vanlig nå tildags. Og selv om de evt. kommer til å like den nye samboeren til pappan deres, er det bare DU som er MAMMAEN deres! De vil aldri noen gang knytte seg til noen andre på den måten de har gjort til deg uansett hva! Husk å være åpen ovenfor barna dine og snakk med de om det som skjer hvis dere skal flytte fra hverandre og gi dem rom for å stille spørsmål, noen ganger prøver vi å skåne barn mot det som er vanskelig ved å tie om det, men for barna blir det bare værre. Barn får med seg mer enn det vi tror. Det er også viktig å respektere den andre forelderen selv om en flytter hver til sitt, og ikke snakk nedlatende om eller med den andre med barna tilstede. Alt vil ordne seg, Lykke til!

[Gjest brutal_mann]

Du må ta vare på deg selv for å kunne ta vare på andre. Hva må til for at du tar vare på deg selv? <- Ikke meningen du skal svare her på det, men at du skal bruke tid til å tenke på hva dette faktisk betyr.

[Gjest Gjest]

Ja, men hva om jeg ikke blir lykkelig? Jeg tenker med gru på at ungene blir borte fra meg halvparten av tiden. Hva om han får ny samboer, og barna blir mer knyttet til henne? Hva om jeg aldri finner en ny mann?

Ja, hva så? Denne uttalelsen må vel være toppen av egosisme. Barna er nemlig ikke til for din del, men du kan prøve å være der for dem. Og det er du ikke med din tankegang. At foreldre er sjalu fordi barn får støtte og omsorg av andre voksne må vel være det mest smålige som finnes. Og jeg vet det, jeg hadde en sånn mor. I stedet for å være der selv og bidra på en positiv måte, forgiftet hun samværet med sin sjalusi. Jeg kjenner ennå mange år etterpå at jeg blir kvalm av å tenke på det. Så det andre skriver her om at det er du som er moren deres og at de ikke vil bli like mye knytet til en annen er bare tull. Det er ikke noe som skjer av seg selv. For at barna skal være knytet til deg må du nemlig jobbe for det på en annen måte enn ved sjalusi.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg lever i et forhold utelukkende av hensyn til barna.

Jeg forstår ikke tankegangen.

Moren og faren bør vite hva som er best for barna sine.

Har barna det bra når dere bor sammen?

Kan barna få det bra om dere ikke bor sammen?

Kan du klare å stable et eget liv på bena, jobbe, tjene penger og være til hjelp og støtte for dine barn?

Hva venter du på?

[Ethereal]

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg heller ville at foreldrene mine skulle skille seg, enn at de skulle leve sammen i et ulykkelig ekteskap kun for min skyld [er selv 18 år].

Jeg er stor tilhenger av å leve sitt eget liv, og ikke leve for alle andre rundt seg. Så for meg hadde det vært et enkelt valg når alt kom til alt. Naturligvis er det forferdelig vondt å gå fra mannen sin, og man er nok redd for hvordan barna tar det.

Men likevel, som du selv sier, livet er for kort til å være ulykkelig.

[Gjest Gjest]

Ja, hva så? Denne uttalelsen må vel være toppen av egosisme. Barna er nemlig ikke til for din del, men du kan prøve å være der for dem. Og det er du ikke med din tankegang. At foreldre er sjalu fordi barn får støtte og omsorg av andre voksne må vel være det mest smålige som finnes. Og jeg vet det, jeg hadde en sånn mor. I stedet for å være der selv og bidra på en positiv måte, forgiftet hun samværet med sin sjalusi. Jeg kjenner ennå mange år etterpå at jeg blir kvalm av å tenke på det. Så det andre skriver her om at det er du som er moren deres og at de ikke vil bli like mye knytet til en annen er bare tull. Det er ikke noe som skjer av seg selv. For at barna skal være knytet til deg må du nemlig jobbe for det på en annen måte enn ved sjalusi.

Jeg vet ikke om du er forelder, men med din tankegang tviler jeg på det. Vis meg den mamma i verden som ville være likegyldig til at en annen kvinne skulle bli mer knyttet til barna. Hadde jeg hatt problemer med at barna mine fikk støtte og omsorg av andre voksne, hadde jeg nok valgt å være hjemme med dem i stedet for å jobbe og overlate dem til verdens flotte barnehagepersonal store deler av dagen.

Nå er dette noe som enda ikke har skjedd. Jeg er slett ikke et menneske som ville gjøre livet surt for verken barna mine eller mannen min med min, som du kaller det, sjalusi. Det er uansett slik at vi mennesker er i stand til å skille mellom følelser og handlinger.

Det er trist at du selv hadde en slik smålig mor som ikke greide å gjøre samværet med din far til noe positivt.