savner blikket ditt

[Gjest Gjest_anonym_*]

Jeg skriver dette som om det var til min mann.

For ni år siden så du meg inn i øynene, og jeg visste med en gang at jeg var forelsket i en mann som jeg ville elske for alltid. De varme brune øynene dine lyste av kjærlighet til meg, og de smilte til meg når du så min vei. Vi ble lykkelige, forelskede, impulsive kjærester. Du lærte meg mange nye ting, jeg var stum av beundring for hvor mye du kunne. Jeg sugde til meg alt, og var så stolt av deg. Snill, kjærlig, nevenyttig og varm.

De varme sommerdagene ble til høstdager, men det gjorde ikke noe, for vi varmet hverandre.

Nå etter alle disse årene lurer jeg på hvor kjærligheten vår tok veien. Vi har på en måte alt, men ingenting. Når ble de velmenende rådene dine til irriterende mas, når ble de varme øynene dine stikkende? Når forsvant smilet ditt? Hva var det som gjorde at du, som elsket meg over alt på jord, var utro mot meg? Er du det enda? Jeg vet ikke, for du ser meg ikke øynene lenger, og da kan jeg ikke forstå deg.

Jeg savner blikket ditt!!!!

[Gjest Gjest]

Du satte ord på slik jeg også føler det. Fint og trist å lese på samme tid. :cry: