Hvorfor bryr hun seg ikke ?

[Gjest Mann 29]

Har rett og slett et litt stygt spørsmål jeg må stille dere der ute??

Hvorfor er det slik at med en gang en noen kvinner er "etablert" så er det ikke interessant å holde seg i form lenger??

Jeg er ikke av den typen som synes et par kg spiller noen rolle, men når 3-5 kg blir til 20-25!! da blir jeg litt lei.. Spesielt når dette er 100 % selvforskylt.

Det som engang var en flott, sprek og glad jente.. Er nå en sur sofa gris som synes potetgull 3-4 dager i uken er minimum.

Jeg har prøvd ALT ,, så jeg ber ikke om råd.. hun gidder bry seg uansett.

Jeg bare lurer om andre kvinner har vært gjennom en slik fase,, å kommet seg ut av dette ?? Er det mulig at hun en dag våkner opp ??

Jeg vil ha tilbake dama mi !!!

[Gjest Purple Haze]

Hmmm, kan hun være deprimert, eller sliter i livet sitt akkurat nå? Noen tyr til trøstespising når livet butter i mot.

Hvis kjæresten min syns jeg var blitt for tjukk, håper jeg han hadde sagt det til meg. Da hadde hvert fall jeg gjort noe med saken.

[Gjest Illiya]

Nei, har aldri hatt noen sånne faser, selv om jeg har hatt flere lange forhold. Det kan gå litt opp og ned her også, 3-5 kilo, alt etter årstid, men en må jo ta tak i det før det går for langt.

Jeg har alltid vært stolt av kroppen min, og aldri om jeg vil la den forfalle ved å legge på meg!

Jeg har mye glede av kroppen min, både mht funksjon og hvordan den ser ut, og sånn vil jeg ha det.

[Gjest strykebrett]

Har aldri skjedd meg, men jeg har sett det skje med flere venninner. Noen av de gikk lei av å ha det slik etter en stund og begynte å legge om livsstilen. Andre er fornøyd med tingenes tilstand. Det skal sies at dette ofte skjer samtidig med både gutten og jenta i forholdet.

[Gjest ceclie]

Er du aktiv selv? Jeg bare lurer, siden jeg vet at jeg selv er slik at om partneren min er daff blir jeg det og. Men har jeg en mann som er aktiv, vil ikke jeg være noe "dårligere," men blir motivert til å gjøre noe selv også

[Bolligator]

Synes hun høres litt deprimert ut jeg.

Du sier du har prøvd alt, har du lyst til å fortelle litt om hva "alt" innebærer?

Å ende opp overvektig gjør en bare enda mer deprimert enn man var i utgangspunktet, så det blir en ond sirkel.

Har du snakket med henne og tilbudt din hjelp med kosthold og mosjon for å komme i balanse igjen? Stor risiko for å bli brutalt myrdet og partert i ditt eget hjem, men.. :S

[Gjest Gjest_Anna_*]

Jeg var en gang i et forhold hvor kos var synonymt med mat, gikk opp nesten 20 kg på et halvt år.

Det tok slutt da jeg fikk se bilder av meg selv, jeg fikk helt noia og de 20 kg forsvant like fort som de kom.

[Gjest Maxtor]

Når livet ble for kjedelig kunne jeg finne på å gomle godteri i tide og utide. Så ikke noe grunn til at jeg ikke skulle kunne det.

Jeg har en ekstrem forbrenning, så skal mye til at jeg går opp i vekt. Men merka hva det gjorde med helsa generelt. Både jeg og samboeren er litt dass...vi trener ikke, så motivasjon fra han tror jeg aldri at jeg ville fått.

Men det gikk over av seg selv. Mens andre trenger et skikkelig spark bak.

Om dama di gjør det..vet nok ikke vi. Har du snakket med henne? sjekket om hun har det bra?

[~~Akasha~~]

Du har prøvd alt ?

Hva er alt ?

Vil tro hun er interessert i din mening om det er slik at du ikke lengre finner henne fysisk tiltrekkende og det går utover forholdet, men husk at måten du sier det på er svært viktig !

[Gjest mann 29]

Ja jeg er aktiv, absolutt ingen atlet, men liker å holde meg i form.

Prøver å motivere henne på alle måter, men som regler er det " noe spesielt på TV" eller " jeg er så sliten"

Ellers så gjorde jeg en innsats i å finne på spennende oppskrifter på sunn mat, Men det hjalp lite når grønnsakene alltid låg igjen på fatet eller når hun mikset seg en dipp eller saus for og "få litt mer smak" på maten.

Prøvd å ha en "kosekveld" i uken ,, med sunn mat resten av uken, men "kosekveld" vart til "koseuke"

At hun er deprimert er ingen tvil om, hun vet at det går utover forholdet, men likevel fortsetter hun samme livsstil.

Egentlig mener hun at hun selv er et "offer" siden hun har "venninner som spiser like mye snop uten å legge på seg"

Tror kanskje det som er hovedproblemet er at dem 3 beste venninnene hennes er veldig overvektige alle sammen, og at i denne "gruppen" er det helt ok å være 20-30 kg ++

Er det mulig at en kvinne definerer seg selv avhengig av hvilken venninner hun har??

[Gjest Purple Haze]

Tror neppe at hun definerer seg selv ut fra sine venninner, men det kan bli en liten hvilepute for henne at venninnene også er overvektige.

Du sier at det ikke er tvil om at hun er deprimert. Da bør hun søke behandling for det. En ubehandlet depresjon er ikke å spøke med. Tror det er rett ende å begynne å nøste i.

Hvis hun får hjelp for depresjonen sin, kan det hende hun får overskudd og lyst til å gjøre noe med livsstilen sin også.

[Gjest Illiya]

Ja jeg er aktiv, absolutt ingen atlet, men liker å holde meg i form.

Prøver å motivere henne på alle måter, men som regler er det " noe spesielt på TV" eller " jeg er så sliten"

Ellers så gjorde jeg en innsats i å finne på spennende oppskrifter på sunn mat, Men det hjalp lite når grønnsakene alltid låg igjen på fatet eller når hun mikset seg en dipp eller saus for og "få litt mer smak" på maten.

Prøvd å ha en "kosekveld" i uken ,, med sunn mat resten av uken, men "kosekveld" vart til "koseuke"

At hun er deprimert er ingen tvil om, hun vet at det går utover forholdet, men likevel fortsetter hun samme livsstil.

Egentlig mener hun at hun selv er et "offer" siden hun har "venninner som spiser like mye snop uten å legge på seg"

Tror kanskje det som er hovedproblemet er at dem 3 beste venninnene hennes er veldig overvektige alle sammen, og at i denne "gruppen" er det helt ok å være 20-30 kg ++

Er det mulig at en kvinne definerer seg selv avhengig av hvilken venninner hun har??

Ja, du har kanskje rett i at mange definerer seg selv ut fra hvordan vennene er.

Men jeg vil ikke være med på at hun er noe "offer". Har hun ikke forbrenning nok til å tåle det matinntaket hun har, så er det sånn realiteten er, og den må hun jo forholde seg til. Og det gjør hun jo når hun speiler seg i venninnene som også er overvektige.

Hvordan vet du at hun er deprimert? Er det fordi hun prioriterer sofa og snop framfor andre ting? Jeg tror ikke en nødvendigvis er deprimert om en trives i sofaen med potetgullet. En vil ofte bare ha for mye kos, og har problemer med å begrense seg.

[Fat Sally Lee]

Ja, både kvinner og menn definerer hva som er ok ved å se på sin referansegruppe, som familie og venner. Det er en av grunnene til at noen mener "overvekt ligger til familien". På samme måte gjør store venninner at det er mer akseptabelt å legge på seg, jeg kjenner mange som har gått i den fella.

Men si meg: Elsker du henne? Det høres ut som du har utviklet en form for aversjon mot henne? Jeg dømmer ikke, jeg ville faktisk ikke vært sammen med kjæresten min hvis han la (kraftig!) på seg, fordi da ville han ikke lenger være den aktive mannen jeg kjenner han som og forelsket meg i. Jeg forventer heller ikke at han blir hos meg om jeg blir slapp og feit. Kall meg gjerne grunn.

Jeg aner ikke hva slags råd jeg skal gi deg, men det høres ut som om hun tar deg for gitt og ikke gidder å ta vare på seg selv for å holde på deg? Nå får jeg sikkert kjeft, men det får så være.

[Caramela]

Jeg er egentlig enig med Fat Sally Lee. Det går an å gjøre en innsats både for seg selv og kjæresten, hvem liker ikke å både være fornøyd med sin egen kropp, og i tillegg ha en kjæreste som digger kroppen? I tillegg har du jo alle helsemessige årsaker til at en tur på senteret og endring i kosten hadde vært topp.

Forstår at TS vegrer seg for å ta opp temaet, og det er ikke akkurat noe de fleste jenter vil få slengt i trynet, uansett hvor pent innpakket det blir. Men noe må gjøres, og det er jo ikke lett når det stadig er noe på tv, og hun stadig er sliten.

Hva med å kjøpe Wiifit? Kanskje hun er et konkurransemenneske og liker å spille. To fluer i en smekk: Tv og bevegelse :D

[Gjest lat hundeeier]

Hund! Jeg hadde vært feit hvis jeg ikke hadde en hund som må gå en lang tur hver dag. Blir kjapt minst en time trasking hver kveld, gjør underverker for kropp og sjel!

[Gjest brutal_mann]

Dump kjerringa! Du bare MÅ kunne finne noe bedre enn et selvopptatt sløvt fettberg som okkuperer sofaen din.

[Kiyo]

Hun vet nok så alt for godt at hun har et problem og er fullt klar over at hun bare lager unnskyldninger for seg selv ved å ikke gjøre noe med problemet sitt.

Det er sant at man har lettere for å legge på seg om venninner/kjæreste/familie er overvektig, men hva med å snu om på det hele og foreslå at hun og de overvektige venninnene går sammen om å miste vekt. Selv syntes jeg det er artigere å trene sammen med noen, man "pusher" seg selv mer samtidig som det ville bli en konkurranse om hvem som mister mest vekt på kortest tid (på en sunn måte, vel å merke) Motivasjonen holder seg ofte bedre samt man har mindre sjanse for å "skeie" ut når man tenker over hva de andre vil si om det.

Eller hva om du selv tar kontakt med profesjonelle for å få snakket ut om hvordan du opplever situasjonen etc? Psykologer og andre fagpersoner vil kanskje kunne hjelpe deg med å hjelpe henne og gi deg nye innfallsvinkler på hvordan evnt problemer kan løses.

Skulle alt komme til alt så får du selv bestemme deg for om du vil fortsette forholdet.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Har lagt på med ca 20 kg på to år, etter at jeg ble samboer. Han har en hektisk jobb med mye farting, og er sliten etter jobben. Jeg sitter for det meste i ro på lesesalen, og når vi kommer hjem, blir det ofte å sitte i ro fordi han er sliten. Han jobber lenge, og middagene blir gjerne seine, og vi har hatt en tendens til å alltid lage oss "noe godt".

Jeg har hele tiden, disse to årene visst at jeg ikke vil ha det slik, men har ikke klart å gjøre noe med det, når han ikke har vært villig til å gå turer ol.

For noen måneder siden bestemte jeg med imidlertid for å ta sjeen i en annen hånd, og kom meg opp av sofaen, selv om det ble alene. Jeg begynte å gå til og fra skolen, gå til venninner i stedet for at han kjører meg, middagen er ikke lenger dagens høydepunkt, og jeg går turer og trener med andre. Så jeg blir slankere og slankere, og mer og mer glad og tilfreds med meg selv og med tilværelsen. At han fortsetter i samme traltet, og fortsetter å legge på seg, får være hans problem. Jeg orker ikke presse han til noe, og håper han til slutt får nok, slik som jeg fikk. Jeg elsker han uansett, og han er fin, selv om han har fått litt mer polstring. Er mest bekymret for helsen hans, men håper som sagt at mine vaner til slutt skal smitte over på ham

Jeg vet ikke hvor lenge du og din kjære har vært sammen, men det kan jo hende hun får nok til slutt hun også

Ellers så merket jeg at jeg isolerte meg mer, ville ikke være med på byn og på fest, eller andre gøye ting, fordi jeg var flau over hvordan jeg så ut. Tidligere har jeg alltid vært veldig pen, slank og har vært vant til å nærmest være omringet av gutter. Det ble ikke gøy på byen leger når jeg merket at ingen så på meg lenger. (mistenker at det er like mye fordi jeg hadde en heelt annen utstråling enn min tidligere selvsikre).

Jeg måtte rett og slett begynne å være aktiv med ting jeg følte meg komfortabel med "til tross for vekten", som turer, skiturer osv.. Hver gang jeg skulle pynte meg ble jeg nemlig bare mer deprimert, og isloerte meg mer. Men nå, etter å ha merket at klærne blir for store, og at ansiktet blir mer markert, elsker jeg å være aktiv og ute blant folk, og kiloene forsvinner " av seg selv".

[Gjest gjestdeluxe]

Det høres litt merkelig ut at hun bare tror det er å slenge seg nedpå og stappe i seg fete søtsaker, at hun ikke forstår at det virker avtennende. Det som er iltt skremmende med en del forhold er den "kameratslige" tonen som en del legger an til. Fint å være venner selvsagt, det er helt nødvendig, men der er noen hårfine balanser som man bør vokte seg litt for når man lever så tett sammen. Avstand blir en kreativ utfordring å få til. Begge parter bør passe på å drive fysisk trening, inspirere hverandre til en sunn livsstil og holde attraktiviteten vedlike.

[Gjest Gjest]

Har lagt på med ca 20 kg på to år, etter at jeg ble samboer. Han har en hektisk jobb med mye farting, og er sliten etter jobben. Jeg sitter for det meste i ro på lesesalen, og når vi kommer hjem, blir det ofte å sitte i ro fordi han er sliten. Han jobber lenge, og middagene blir gjerne seine, og vi har hatt en tendens til å alltid lage oss "noe godt".

Jeg har hele tiden, disse to årene visst at jeg ikke vil ha det slik, men har ikke klart å gjøre noe med det, når han ikke har vært villig til å gå turer ol.

For noen måneder siden bestemte jeg med imidlertid for å ta sjeen i en annen hånd, og kom meg opp av sofaen, selv om det ble alene. Jeg begynte å gå til og fra skolen, gå til venninner i stedet for at han kjører meg, middagen er ikke lenger dagens høydepunkt, og jeg går turer og trener med andre. Så jeg blir slankere og slankere, og mer og mer glad og tilfreds med meg selv og med tilværelsen. At han fortsetter i samme traltet, og fortsetter å legge på seg, får være hans problem. Jeg orker ikke presse han til noe, og håper han til slutt får nok, slik som jeg fikk. Jeg elsker han uansett, og han er fin, selv om han har fått litt mer polstring. Er mest bekymret for helsen hans, men håper som sagt at mine vaner til slutt skal smitte over på ham

Jeg vet ikke hvor lenge du og din kjære har vært sammen, men det kan jo hende hun får nok til slutt hun også

Ellers så merket jeg at jeg isolerte meg mer, ville ikke være med på byn og på fest, eller andre gøye ting, fordi jeg var flau over hvordan jeg så ut. Tidligere har jeg alltid vært veldig pen, slank og har vært vant til å nærmest være omringet av gutter. Det ble ikke gøy på byen leger når jeg merket at ingen så på meg lenger. (mistenker at det er like mye fordi jeg hadde en heelt annen utstråling enn min tidligere selvsikre).

Jeg måtte rett og slett begynne å være aktiv med ting jeg følte meg komfortabel med "til tross for vekten", som turer, skiturer osv.. Hver gang jeg skulle pynte meg ble jeg nemlig bare mer deprimert, og isloerte meg mer. Men nå, etter å ha merket at klærne blir for store, og at ansiktet blir mer markert, elsker jeg å være aktiv og ute blant folk, og kiloene forsvinner " av seg selv".

Det der va akkurat som å lese om meg selv.

Jeg var også slank, pen og omringet av gutter ute på byen, men har nå isolert meg får jeg er flau over tingenes tilstand.

Jeg har verdens herligste mann som jeg skal gifte meg med neste helg som elsker meg uansett vekt men det går ut over forholdet for jeg er så usikker å flau over meg selv at det går utover humøret mitt.

Jeg begynte å spise mye mer når jeg ble gravid å har ikke stoppet selv om jeg fødte for over 1 år siden, jeg trodde bryllupet skulle være til stor motivasjon men den gang ei, jeg er vel bare strengt tatt lat,.

Jeg trenger faktisk å høre at jeg er blitt feit for viss alle skal dille-snakke med meg å si at: neeeida du er ikke så tykk som du skal ha det til, å står å lyger meg opp i ansiktet så blir det hvertfall ikke gjort noe med vekten min.

Vet du, jeg skal jaggu meg ta i et tak nå å sette meg som mål å komme inn i kjolen jeg brukte julaften første året jeg var med min mann som han syntes jeg var så fin i å slutte å synes synd på meg selv for dette har gått over stokk å stein, nå skal 20-30 kilo av til jul.

Takk for motivasjonen