dere som lever i forhold

[Gjest norah]

vel, jeg er altså den i forholdet som har en kronisk sykdom.

det kan utarte seg på flere måter, men mest i forhold til energinivå, og delvis at om jeg har en dårlig periode så blir jeg også lettere nedstemt/bekymret.

dette tar veldig på forholdet, og h*n sier, uten å anklage, at h*n blir sliten og mindre tålmodig når jeg har dårlige perioder. noe jeg selvsagt har merket, og som ikke er så veldig festlig da de litt dårlige periodene kan vare leeeeenge.

jeg tenkte at dersom hovedproblemet er at jeg klager mye over det, og snakker masse om det(som jeg tar meg selv i å gjøre selvsagt) - så kan jeg selv gjøre noe aktivt for å bedre ting.

men det kom altså frem at det egentlig ikke var dette som var slitsomt, men all bekymringen rundt at jeg har en dårlig helse.

det handler sikkert om alt fra fremtidig økonomi(hva hvis man blir langvarig sykemeldt en gang), til at man ser personen ikke orker/kan delta på ting, eller at man føler dette er belastende også for seg selv.

eller at man ser for seg hvordan ddet vil være å være sammen med en annen person som er "feilfri". eller kanskje man bare ønsker seg det umulige: et bekymringsløst liv.

ikke vet jeg.....jeg lurer vel egentlig bare på om alle bekymrer seg i så stor grad over den andre? vil det være slik uansett hvem man er sammen med - eller er det rett og slett bare noen som takler slikt bedre enn andre?

og hva kan man egenetlig gjøre med en slik situasjon som ikke kommer til å bedre seg?

jeg vet jo at min situasjon ikke kommer til å endre seg betraktelig - det kan gå oppover, og det kan gå litt nedover - og slik vil det alltid være(sånn er vel livet generelt også..).

så hva gjør dere?

[Aurora M.]

Jeg har vært i begge leire, altså både den som har vært sammen med en som var kronisk syk (og alvorlig funksjonshemmet), og jeg har også vært den som var syk.

Det er mange ting som blir veldig annerledes enn en tenker seg på forhånd. Det er lett å tenke seg at det er begrensningene som følger med som blir det vanskeligste å takle for den som er frisk, men som oftest er det som kjæresten din sier, den stadige bekymringen for den man er glad i, som tærer mest.

Derfor er det så viktig å skape trygghet omkring situasjonen, og en av veiene til trygghet er kunnskap. Jo mer partneren din vet om sykdommen din, jo bedre er det!

Det beste er om han kan få kunnskap utenfra, og ikke bare din subjektive opplevelse av det. Finnes det en støttegruppe eller lignende for pårørende, eller er det en annen måte han kan ha kontakt med noen som har en partner med samme diagnose?

Er det mulighet for at han kan få snakke med legen din, og spørre om ting han kanskje lurer på? For det kan være ting han går og tenker på som han ikke vil snakke med deg om.

Ellers er det jo kjempeviktig at han er trygg på at du får riktig behandling og har annen støtte rundt deg enn bare han.

Så håper jeg også at du selv tar ansvar for din egen helse, slik at du setter grenser og er klar og tydelig overfor andre (også kjæresten) på hvor mye du orker. Det gjør igjen sitt til at han føler seg tryggere og mer avslappet i forholdet, og det gjør deg også sterkere som menneske.