Full skjæring etter ferie hos svigers. Hjelp!

[coda]

Det er ikke lett å ha psykisk syke i nær familie. Det er ikke lett å kjenne på egne reaksjoner, som en aldri har lært noe om hvordan skal være.

Den som er psyksik syk i min familie får nå god hjelp. Det er veldig bra, og ting ser positive ut. Men familien rundt må klare seg på egen hånd, med sår og spor etter ting som ble sagt, mer eller mindre urettferdige beskyldninger, knusende samvittighet fordi en lurer på hvor mye ansvar en selv har.

Det er mer sammensatt enn at ting løses ved å sende et brev, ved å sette ting i perspektiv og regne med at alle forstår dersom det står sort på hvitt.

Det er et steg på veien, men det er bare det også. Jeg kjenner ikke deres situasjon mer enn det du har skrevet, men tenk på svigerfar. Er det rart at han heller vil unngå konflikter enn å gå inn i konfrontasjoner? Han kjenner ikke reaksjonene, han kjenner ikke sykdommen, han har aldri lært hvordan han skal reagere.

Sinne på situasjonen er lovlig, sinne mot personen også, dersom den er fruktbar. Men personen er syk, de nærmeste rundt blir også skadelidende, og dermed "syke".

Uten å gi noen råd om hva dere skal gjøre med situasjonen, vil jeg si hva jeg har valgt å gjøre.

Jeg tar kontakt med personen når jeg har overskudd. De fleste gangene går det helt fint, vi har det hyggelig. Jeg regner aldri med at jeg møter stor entusiasme, personen har nok med seg selv til å orke å engasjere seg i andres liv. Jeg forventer ikke at personen tar kontakt, det skjer nemlig uhyre sjelden. Men det innebærer ikke at jeg slutter å være glad i personen!

Du skriver at du er lei deg for at kjærligheten ikke strakk til. Det vet du jo ikke enda. Kjærligheten er ikke så mye en følelse - som en handling. Den overlever ikke hvis vi ikke gjør noe for den. Den krever ofte mer enn vi får igjen.

Men jeg tenker - når personen blir frisk (jeg MÅ tro at det skal skje), da vil jeg angre dersom jeg ikke viste kjærlighet når den trengte det. Selv om den må være uselvisk, trenger ikke kjærligheten være selvutslettende.

Det er vanskelig, det er en uhyggelig balansegang.

Flere varme klemmer!

[Samsara]

OK, dette har jeg noen års erfaring med, så om du vil, kan du skrive en pm. Har vært igjennom et helvete med svigers fra første stund, så mens det i skrivende stund er helt topp, vet vi alle at det i morgen kan være et år til vi sees neste gang igjen.

Du er ikke alene om å ha det slik i alle fall! Sender deg en god klem, for det trenger du sikkert!

[kimmi]

*trøstetanker*

hei du slitne. du kjenner ikke meg, men jeg har lest en masse om deg. vet av erfaring at familiefeider er det værste som finnes.

du spurte om du (dere) kunne ta kontakt med legen hennes. det syntes jeg dere burte. det vil ikke være noe hun blir glad for å høre i ettertid, men dere kan be om å få være anonyme (du har krav på det dersom du ikke er tjenestemann - og i dette tilfelle er dere jo "bare" familie. be om å få lettet deres hjerter, og be han om råd videre. forhåpentlig vis har hun en dyktig lege som møter dere. kanskje han allerede har mistanker rundt denne problemstillingen?

jeg har selv krevet å prate med min tantes lege etter liknende situasjoner.... og det gikk uten problem. mine opplysninger ble også tatt hensyn til under videre behandling - uten at min tante fikk vite at jeg hadde pratet med legen. hun vet i dag at jeg gjorde det, hvilket hun syntes er helt ok. vi er de beste venner i dag - så det går virkelig ann... men jeg vet det ser svart ut under prosessen. hos oss tok det år....

lykke til kjære medmenneske.

[Væren]

be om å få lettet deres hjerter, og be han om råd videre. forhåpentlig vis har hun en dyktig lege som møter dere. kanskje han allerede har mistanker rundt denne problemstillingen?

Min mann, hans søster og jeg tok for 15 år siden kontakt med min svigermors psykiater for å fortelle vår opplevelse av hennes situasjon. Vi ble tatt i mot, fikk prate og fortelle, og han uttalte seg også om henne og hva han mente problemene hennes i hovedsak skyldtes.

I ettertid har jeg lurt på om det var profesjonelt; som fagperson har han tross alt taushetsplikt, og har vel ikke egentlig anledning til å utlevere noe som helst av det hun har betrodd seg til ham om! Dette er en meget anerkjent psykiater, så det forundrer meg litt!

Han forsto likevel vårt dilemma og vårt ståsted, og jeg tror han hadde hjelp av det vi la fram for ham og kunne bruke det i sine terapitimer med henne.

Man skal likevel tenke seg grundig om før man går til det skritt å kontakte en personlig lege. Den det gjelder vil sannsynligvis føle seg svært krenket og overkjørt, det er kanskje den eneste "nøytrale" personen han eller hun har å betro seg til. Vi var på den tiden ganske fortvilet, og så ingen annen utvei ettersom vi hadde prøvd det meste først.

Dette var en liten digresjon, men det er likevel viktige tanker som det er nødvendig å tenke gjennom før man bestemmer seg for en slik kontakt.

Klem fra

[Gjest Meg igjen..]

Takk for deres vel gjennomtenkte svar som bygger på deres egne livserfaringer. Jeg synes det er veldig godt å få forteller til dere om dette som kverner rundt i mitt hode, og få gode innspill fra dere alle!!!

Det som skjer nå er at min mann endelig har bestemt seg for å sette sine tanker på papiret... Han har begynt å skrive, og jeg fikk høre det så langt. Synes det høres fint ut, og skrevet med mye kjærlighet som bakteppe. Så får vi vurdere i lag kanskje om han bør sende det, når vi ser hvordan han ender ut....

Jeg skjønner hva du mener Coda.... Derfor tror jeg vi må være forsiktige med å stille noen ultimatum eller noe slikt i et brev. Vi må nok åpne opp for at vi kan nærme oss hverandre på en eller annen måte, en eller annen gang.. Jeg tror også at et brev alene ikke er svaret. Men jeg tror at et brev kan være med nå å bryte lydmuren, og min mann få fortelle om sin opplevelse av dette uten å bli avbrutt. Så får fortsettelsen komme etterhvert.

Når det gjelder å kontakte legen hennes, så tror jeg ikke dette blir aktuelt nå iallefall. Det virker på meg som en veldig desperat handling, og da må vi nok prøve noen andre veier først. Men kanskje om ingenting annet lykkes. Vet ikke ennå.

Jeg har så vondt av elstejenta mi. Hun skal begynne på skolen nå, og har ikke hørt noe fra bestemor eller bestefar. Vet ikke om hun tenker på det selv ennå, så jeg sier ingenting. Men jeg tror nok at når hun har vært der, vil hun gjerne ringe og snakke med bestemor...... Jeg må snakke med mannen min om hvordan vi vil håndtere det. Sånne ting er så vondt!! Det er verst med barna. Bestemor har sagt at hun synes hun er en pest og en plage, og nærmest jaget oss. Når jeg tenker på det på nytt igjen, kan jeg nesten ikke tro at det er sant. Men det er det. Husker at jeg fikk en sånn uvirkelighetsfølelse mens seansen stod på..... Men det er faktisk vår virkelighet nå. Får håpe ting kan snu seg.

Takk for at dere er her!

[Væren]

Jeg har så vondt av elstejenta mi. Hun skal begynne på skolen nå, og har ikke hørt noe fra bestemor eller bestefar. Vet ikke om hun tenker på det selv ennå, så jeg sier ingenting. Men jeg tror nok at når hun har vært der, vil hun gjerne ringe og snakke med bestemor...... Jeg må snakke med mannen min om hvordan vi vil håndtere det.

Kanskje jenta deres bare skal få lov til å ringe, uten at dere kommenterer dette noe spesielt overfor henne? Hvis hun vanligvis pleier å ta en telefon til bestemor, og under normale omstendigheter i alle fall ville ha gjort dette i en så spesiell anledning som skolestart faktisk er, så kanskje det kan være en positiv ting?

Jeg vet ikke, men bare tenker høyt nå... Og alternativet er vel heller ikke å nekte henne å ringe hvis hun spør om lov eller foreslår det? Kanskje en telefon fra barnebarnet kan gjøre noe med bestemor, og muligens utløse en reaksjon/tanker i forhold til det hun faktisk har gjort mot dere?

Eller er du redd din svigermor kunne komme til å si noe sårende eller uheldig til datteren deres, noe som bare ville gjøre vondt verre? Det er vel litt vanskelig kanskje, ettersom du/dere ikke helt vet hvor dere har henne akkurat nå.

I alle fall høres det veldig bra ut at mannen din har begynt å sette ting ned på papiret. Om det blir sendt eller ikke, så er det i alle fall god terapi for ham selv! Det bidrar til å sortere tanker og følelser! Jeg vet det, for jeg gjorde det en gang i forhold til svigermor. Skrev minst 20 tettskrevne sider med mine tanker og følelser! Og det gjorde godt!!! Oppbevarte de arkene for min egen del i mange år etterpå, men nå er forholdet mellom oss godt, og arkene er brent for flere år siden - heldigvis!

Nok en god klem fra

[Gjest meg igjen..]

I dag tok bestefar kontakt. Eldstejenta har bursdag og har startet skolen nettopp. Han ringte for å gratulere og spørre hvordan det gikk på skolen. Jeg ble kjempeglad for at han ringte! Og det sa jeg til ham. Vi pratet litt om løst og fast, og han snakket også med jenta vår. Det var hyggelig. Jeg spurte hvordan det gikk med bestemor. Han sa da at hun var sykemeldt. Jeg sa at jeg håper virkelig at hun fikk hjelp. Det fins hjelp å få når mørket tar overhånd over alle gleder i livet.... Han sa at hun skulle til legen en av dagene... Og jeg ba ham instendig om at hun måtte sørge for å fortelle legen hva som hadde skjedd, og hvordan hun hadde det. Så ba jeg ham hilse til henne.

Kan også nevne at jenta vår fikk gave, og en liten hilsen skriblet ned på et papir... ikke undertegnet med bestemor og bestefar, som hun alltid pleier, men "oss på ....." Da fikk jeg gråten i halsen.

Men ble veldig glad for at bestefar ringte. Det ble ikke en veldig lang samtale, og jeg fikk ikke spurt om alt det jeg egentlig vil ha svar på. Men uansett, så var det en start. Mannen min ble også veldig kjempeglad... Han har ikke sendt noe brev ennå. Han synes det er veldig vanskelig, enda han er flink med å formulere seg skriftlig..

Ville bare skrive og fortelle om noe gledelig! Jeg synes faktisk det er gledelig at hun er sykemeldt, for da dekker hun iallfall ikke over noe og presser seg til å late som ingenting. Men jeg håper hun forteller, og at hun får hjelp!

[:-) anna]

Nå fikk jeg tårer i øynene.

Så godt at et steg er tatt i riktig retning. Og at en bestefar ringer til barnebarnet sitt.

[Scorpina]

I dag tok bestefar kontakt. ..

Ville bare skrive og fortelle om noe gledelig! Jeg synes faktisk det er gledelig at hun er sykemeldt, for da dekker hun iallfall ikke over noe og presser seg til å late som ingenting. Men jeg håper hun forteller, og at hun får hjelp!

Uff...jeg har nå lest meg gjennom denne triste historien. Blir helt matt jeg....at mennesker kan være sånn mot hverandre. Med tanke på hvor liten tid vi faktisk HAR på denne lille kloden....mm...ble litt dyp en sen lørdagsnatt.

Men, hva med at du skriver et brev til din svigermor?? Som jeg har lest gjennom alle disse innleggene, så formulerer du deg meget godt, og det ER kanskje lettere å få sagt hva man har på hjertet gjennom et brev. Da får du sagt hva du har å si uten å bli avbrutt...evt hysteriske scener o.lign.

Mine tanker går først og fremst ut til dine barn....barnebarna!! Jeg får skikkelig VONDT når jeg leser om at de nærmest blir ignorert og neglisert av besteforeldrene. Nå var det godt å lese at bestefar tok kontakt og ringte på de viktige dager i barnas liv (1. skoledag bl.a) og bursdag!! Ære være ham for det Bestemor har vel innsett at hun ikke HAR det så godt, og det tyder jo iallfall på at hun har sett LITT lys i enden av en mest sannsynlig lang, tung og mørk tunnell.

Jeg håper det ordner seg for ALLE i familien!! Selv har jeg en meget liten familie og min tilkomne mann har ENDA mindre familie...så det er viktig å ta vare på de man vitterligen har!!

Lykke til og god klem fra meg

Scorpina

[Gjest Fast bruker, anonym]

News, news.....

I dag ringte svigermor. Gråt i telefonen. Kjempelei seg for det hadde skjedd, selvfølgelig. Kan fortelle at svigerfar er syk...... bare det som mangler nå.....

Hun er sykemeldt, men har ikke fått noe tilbud om terapi eller medisin... Hva er det??? Kjenner at jeg blir sint! Hvorfor kan ikke legen se at hun trenger noe mer enn å gå hjemme og gråte og tenke....?

Synes synd på henne, hun er redd og alene.. Har mest lyst å reise til henne og være hos henne, men det kan jeg ikke.

Skal prøve å få lov hos henne til å snakke med legen, eller evnt. skrive et brev som hun kan gi til legen sin. Det er viktig at hun får skikkelig hjelp!! Hun er syk!! Fy flate, jeg blir så irritert.

Iallefall, lydmuren er brutt, og jeg håper ting kan snu seg til det positive nå. Ingenting er forsåvidt endret i situasjonen. Hun virker utrolig skrøpelig til sinns, og jeg tror ikke hun har blitt bedre av å gå hjemme alene og gruble...

Så får vi inderlig håpe og be om at det ikke er noe veldig alvorlig med s.far. Det hørtes ikke hyggelig ut. Jeg skal ta kontakt med ham og høre hvordan det går.

[Gjest Fast bruker, anonym]

News, news.....

I dag ringte svigermor. Gråt i telefonen. Kjempelei seg for det hadde skjedd, selvfølgelig. Kan fortelle at svigerfar er syk...... bare det som mangler nå.....

Hun er sykemeldt, men har ikke fått noe tilbud om terapi eller medisin... Hva er det??? Kjenner at jeg blir sint! Hvorfor kan ikke legen se at hun trenger noe mer enn å gå hjemme og gråte og tenke....?

Synes synd på henne, hun er redd og alene.. Har mest lyst å reise til henne og være hos henne, men det kan jeg ikke.

Skal prøve å få lov hos henne til å snakke med legen, eller evnt. skrive et brev som hun kan gi til legen sin. Det er viktig at hun får skikkelig hjelp!! Hun er syk!! Fy flate, jeg blir så irritert.

Iallefall, lydmuren er brutt, og jeg håper ting kan snu seg til det positive nå. Ingenting er forsåvidt endret i situasjonen. Hun virker utrolig skrøpelig til sinns, og jeg tror ikke hun har blitt bedre av å gå hjemme alene og gruble...

Så får vi inderlig håpe og be om at det ikke er noe veldig alvorlig med s.far. Det hørtes ikke hyggelig ut. Jeg skal ta kontakt med ham og høre hvordan det går.

[Væren]

Nå skjer det i alle fall noe, og vi får håpe og tro det blir et skritt i riktig retning. Det kan kanskje virke sånn?

Du virker så utrolig forståelsesfull, omsorgsfull og raus overfor din svigermor! Du fortjener all ære fordi du er som du er i denne situasjonen! Ikke alle hadde taklet noe som dette på den måten du har gjort!

Håper det ikke er noe veldig alvorlig med din svigerfar.

Klem fra

[Gjest Anonymous]

Din svigermor har det ikke lett, men det er jamen det ikke lett for familien heller.

Antagelig(?) er det ingen som har stilt krav der.

Din mann bør ta en far med sin far. NU trenger mor hjelp!!!

Still krav til henne. Vi hverken/kan eller vil fortsette slik. Vi utsetter ikke barna for slikt.

Om hun ringer gjenta det samme. Vær konsekvent. Om hun mener det går bra uten, så får du si ifra at da blir det ikke mere tlf. heller.

Den damen har nok slitt i mange år uten å få hjelp. Hjelpen kommer ikke på døren å ringer på.

Av min egen fam. så vet jeg hvordan det er. Det blir de andre som må gå på tå hev og finne seg i alt. Helt til noen sprekker og setter ord på tingene.

En ting som hjelper er å dra, sette lokk på det og håpe det går over. Atter en gang.