Full skjæring etter ferie hos svigers. Hjelp!

3. august 2003

Ja, jeg tenkte kanskje at jeg skulle skrive hva som har skjedd siden sist, om noen er interesserte, eller kanskje bare mest for min egen del, og "skrive det av meg"...

Etter å ha snakket mye med min mann, sendte jeg før helga en tekstmelding til svigermor: "Hvordan har du det?" Fikk melding tilbake; "Har det helt forferdelig, og ber ennå en gang om tilgivelse."

Da tenkte jeg meg lenge om, og sendte følgende melding tilbake til henne: "I mine ører er det depresjonen som snakker. En frisk bestemor ville ikke snakket slik til sin sønn, svigerdatter og barnebarn. Det er ikke noe å be om tilgivelse for, men noe å søke hjelp for. Les om depresjon på internett. Og gå til legen din når du kommer hjem (til dere: hun er på hytta) Det fins god hjelp å få!"

Har ikke mottatt noen melding fra henne etter dette. Vi har ikke hørt fra dem. Mannen min har ikke hørt fra foreldrene sine vi nesten ble "kastet ut" derfra. Ja, vi rømte jo nærmest... Men dog. Synes det er utrolig vondt, og jeg kjenner at sinnet er mer fremtredende enn sorgen akkurat nå. De kan nå iallefall gi et lite livstegn fra seg til sønnen sin!!

Mannen min tror vel også at mora er deprimert og uttafor, men han føler seg så avvist og hatet av sine nærmeste at han nærmest har gitt dem opp. Han sørger... og er sint!

Jeg håper at hun tar til fornuft, eller iallefall svigerfar, og tar turen til legen, men jeg vet sannelig ikke. Om hun ikke gjør det, og det skjer noe positivt i hennes utvikling, har vi kanskje vært hos dem for siste gang. Det er en tragedie for våre barn.

Ville bare få det ut... Mottar fortsatt gjerne synspunkter.

3. august 2003

Om du ikke hører mer, synes jeg kanskje du/din mann kan prøve seg på en telefon? Langt brev?

Om hun er syk, er det ikke verdt å miste familien , hverken for dere eller de.

På sikt mener jeg at sms er for snever kommunikasjon, og for lett å tekke seg ut fra. men som en start du her beskriver er det jo bra.

3. august 2003

Så fint å få høre hvordan det går..

En lei situasjon dere er i, og jeg støtter meg til Donpedros svar. Damen trenger hjelp.

Det er imidlertid ikke sikkert at hun innrømmer dette helt overfor seg selv. Kjenner ikke så mye til depresjon, men jeg kan tenke meg at man kanskje ikke har overskudd eller krefter til å klare å søke hjelp selv eller innrømme problemet. Slipp derfor ikke tak i henne. Svigerfar trenger dere også. Ikke lett å være pårørende til et psykisk lidende menneske.

Men naturligvis, det er dere som vurderer hvor mye dere klarer å følge opp og setter egne grenser.

Håper det går bra med dere :kgsmil:

3. august 2003

Din svigermor hørest ut som min mor.

Hun kommer med utskjellinger som er grusomt sårende.

Det kan gå år før jeg snakker med henne igjen, for jeg hvet at etter en stund skjeller hun meg og min familie ut igjen.

Hun er syk, det vet vi, men hun vil ikke hvite det selv.

Det er lite vi kan gjøre når hun ikke innser at hun trenger hjelp.

Det er synd for hun går glipp av så mye.

Håper din svigermor innser at hun trenger hjelp.

4. august 2003

Uff for en lei situasjon..

Jeg synes forøvrig du taklet det veldig bra, med den meldingen du skrev til henne. Ellers synes jeg Mother of the Bride kommer med veldig kloke råd. Synes det høres ut som en god ide at mannen din og hans far tar seg en alvorsprat sammen om situasjonen. Kanskje de sammen kan hjelpe henne med å oppsøke profesjonell hjelp. Din melding har nok fått henne til å tenke, men personer som lider av alvorlige depresjoner trenger ofte mer enn ett spark bak før de oppsøker hjelp.

4. august 2003

Jeg synes du var kjempeflink som tok ansvar for situasjonen og gav livstegn fra deg! Nå har dere i alle fall åpnet for en dialog, og det står det respekt av! Ikke lett å ta et sånt initiativ etter omtrent å ha blitt jaget!

Håper det ordner seg, og at din svigermor innser at hun ikke kan hanskes med dette alene! Hun må ha det forferdelig vondt.

God klem fra meg til deg!

4. august 2003

Takk skal dere ha! Det er godt å fortelle, og godt å få støtte!!

Vet ikke hva som skjer videre..... Vi får se. Jeg gir ikke opp ennå. Mine barn skal ha besteforeldrene sine...!!

Til Fiona: stakkars deg! Det må være utrolig tøft for deg å ha det slik i forhold til din mor. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan jeg hadde reagert om det var min mamma som følte slik for meg og min familie.

6. august 2003

Hei

Først og fremst vil jeg si at jeg håper du hadde din manns støtte da du tok kontakt med svigermor via sms? (Jeg oppfatter det slik, men vil bare forsikre meg). Det er nemlig veldig viktig at du først og fremst er lojal mot ham akkurat nå. Ingen kommunikasjon bør skje bak hans rygg. Er dere uenige om hvor langt dere skal gå i forsøket på å gjenopprette kontakten, må dere først bli enige dere i mellom. Ta dere tid til å "rydde opp" i de følelsene dere sliter med. Finn ut hvor dere står og hva dere ønsker. Respekter hverandre, og er det umulig å finne et kompromiss, ja så anbefaler jeg at du gir litt ekstra etter akkurat i denne situasjonen. Av dyrekjøpt erfaring vet jeg at dersom du ikke først rydder opp i kjernefamilien, men går direkte på de "store" problemene, kan du ende opp med såre følelser og vanskelige forhold både mellom din mann og deg, og mellom dere og svigermor.

Når dere føler dere har såpass avstand til situasjonen at dere kan se det hele litt klarere, og ikke alt er så sårt, kan dere kansje diskutere hvordan dere ønsker å gripe saken an. Tid er ikke bare dumt. Det gir alle litt tid til å kjøle seg ned og tenke gjennom ting både en, to og fem ganger.

Etter en større konflikt i familien vår med såre beskyldninger tok det tid før jeg i det hele tatt ønsket å ha kontakt med mennesket som hadde framsatt disse beskyldningene. Først måtte jeg ordne opp i mitt indre, deretter finne en balanse i hverdagen med min mann og til slutt få avstand til hele saken. I dag er det gått noen måneder. Det såre og sinte har kjølnet litt og jeg har åpnet for en viss høflig kontakt med dette mennesket, men, som andre sier her, jeg stiller betingelser ved denne kontakten.

Til slutt vil jeg også minne om at barn (veldig fort, og i veldig tidlig alder) fornemmer vibrasjoner. Dersom dere fortsetter å ha kontakt med en vanskelig/syk/spesiell bestemor for deres skyld, og uten at forholdet forbedrer seg, vil barna fort gjennomskue dette. Da er det tross alt bedre at de sitter igjen med noen gode barndomsminner som man kan bygge oppunder.

Ønsker der lykke til og håper dere kan finne en løsning på problemet som alle kan leve med!

6. august 2003

Min mann leste tekstmeldingen før jeg sendte den, og vi er helt enige om hvor vi står i forhold til dette. Jeg har stor respekt for min mann, og føler veldig på hans smerte. Jeg har bedt ham om å vurdere å ta kontakt med sin far eller andre bror, for å høre hva de tenker om dette, og si hva vi mener om hva som bør skje... Han ønsker ikke å ta denne kontakten nå, og det respekterer jeg. Han føler at faren burde ha stillet seg på hans side... og broren også. De "sitter på gjerdet". Lever så nær moren hans at de også blir litt "syke" (tip-toer rundt henne og klarer ikke å si fra om ting..) Jeg føler veldig omsorg for min mann, og vil aldri presse ham eller gjøre noe over hodet hans i forhold til hans familie.

Når det gjelder barna, skjønner jeg godt hva du mener, gjest. Tror heller ikke at barna har godt av mye negative vibber og spenninger, og bli avvist av sin bestemor... Det har heller ikke skjedd på en slik måte at de har blitt skadelidende. De ble holdt unna situasjonen som oppstod. Men tar ikke sjansen på å utsette dem for bestemor i en slik forfatning som hun er nå. Hun må bygge seg opp igjen først.

14. august 2003

Her har dere meg igjen....

Jeg må bare skrive ut noen tanker, og høre om noen har noe respons å gi.

Jeg har snakke alvorlig med mannen min igjen i dag. Måtte presse ham litt for å høre hva han egentlig tenker om denne konflikten med foreldrene. Han har ikke tatt initiativet til å snakke om dette med meg, og det gjør at jeg tror han fortrenger bort hele greia fordi det er for ubehagelig.

Han sier:

* Han vil beskytte seg fra å bli misforstått, feiltolket og ikke sett av foreldrene, slik han har opplevd å bli hele sitt 40 årige liv. Nå er det nok.

* Han er trist, han er sint, og han føler seg fri.

* Han HAR tenkt på konsekvensene for barna våre, han HAR tenkt på at mor eller far kan dø, og han aldri mer får sjansen til å skvære opp med dem.... og han HAR tenkt på hvordan det ville vært om han selv var psykisk syk og en av våre barn ikke tok kontakt etter en konflikt.

......... men han mener at belastningen ved å bli feiltolket, misforstått, avvist er for stor.. Han tror ikke det vil skje noen endring om han tar kontakt med dem. Han føler seg nok uglesett som det er...

* Han tillater meg å ta kontakt og snakke ut fra meg selv.

Vondt, ikke sant?!?

Jeg sier:

* Hun er syk. Vi må svelge all vår stolthet, og ta kontakt.

* Vi må vurdere hvilken kontaktform; Mail, brev, telefon,

* Kontakt til hvem; svigermor, svigerfar eller bror/svigerinne?

* Jeg skjønner dine følelser, men ønsker at du skal ta kontakt for å forklare dem for mor/foreldrene èn gang til...

* Kanskje er det dømt til nederlag, men jeg nekter å gi meg uten kamp, for barnas skyld.. Vil ikke at de skal miste besteforeldrene.

*Kan vi vurdere å ta direkte kontakt med legen hennes dersom hun selv sier at hun ikke er syk og ikke trenger lege? (NEEEEEI, sier gubben!)

Hva gjør jeg ?

14. august 2003

Her har dere meg igjen....

Jeg må bare skrive ut noen tanker, og høre om noen har noe respons å gi.

Jeg har snakke alvorlig med mannen min igjen i dag. Måtte presse ham litt for å høre hva han egentlig tenker om denne konflikten med foreldrene. Han har ikke tatt initiativet til å snakke om dette med meg, og det gjør at jeg tror han fortrenger bort hele greia fordi det er for ubehagelig.

Han sier:

* Han vil beskytte seg fra å bli misforstått, feiltolket og ikke sett av foreldrene, slik han har opplevd å bli hele sitt 40 årige liv. Nå er det nok.

* Han er trist, han er sint, og han føler seg fri.

* Han HAR tenkt på konsekvensene for barna våre, han HAR tenkt på at mor eller far kan dø, og han aldri mer får sjansen til å skvære opp med dem.... og han HAR tenkt på hvordan det ville vært om han selv var psykisk syk og en av våre barn ikke tok kontakt etter en konflikt.

......... men han mener at belastningen ved å bli feiltolket, misforstått, avvist er for stor.. Han tror ikke det vil skje noen endring om han tar kontakt med dem. Han føler seg nok uglesett som det er...

* Han tillater meg å ta kontakt og snakke ut fra meg selv.

Vondt, ikke sant?!?

Jeg sier:

* Hun er syk. Vi må svelge all vår stolthet, og ta kontakt.

* Vi må vurdere hvilken kontaktform; Mail, brev, telefon,

* Kontakt til hvem; svigermor, svigerfar eller bror/svigerinne?

* Jeg skjønner dine følelser, men ønsker at du skal ta kontakt for å forklare dem for mor/foreldrene èn gang til...

* Kanskje er det dømt til nederlag, men jeg nekter å gi meg uten kamp, for barnas skyld.. Vil ikke at de skal miste besteforeldrene.

*Kan vi vurdere å ta direkte kontakt med legen hennes dersom hun selv sier at hun ikke er syk og ikke trenger lege? (NEEEEEI, sier gubben!)

Hva gjør jeg ? :cry:

14. august 2003

Jeg må bare si at jeg forstår din mann fult ut.

Håper din svigermor gjør noe med saken.

Fiola.

14. august 2003

Jeg synes du bør holde kontakten med svigerfar i allefall. Kanskje mannen din kan bli påvirket av dette over tid.

Kanskje du kan ringe en hjelpetelefon for psykiske problemer, der har de muligens gode tips og råd?

http://www.mentalhelse.info/mentaltelefon.htm

14. august 2003

Stakkars dere, jeg skjønner at situasjonen er minst like fastlåst som før.

Noe godt råd har jeg vel ikke egentlig. Jeg forstår godt at din mann sliter voldsomt nå. At det virker enklere å distansere seg og ikke ha kontakt.

Sannsynligvis er tanken på at det kanskje aldri kommer til å blir gjort opp mellom ham og foreldrene en uutholdelig tanke for ham. Men samtidig virker det jo som han allerede har hatt sine problemer å slite med i forholdet til foreldrene i hele oppveksten, og kanskje det føles som om "nok er nok". Kanskje han opplever det bedre i hverdagen å ikke ha kontakt, enn å hele tiden måtte gå rundt i frykt for å havne opp i lignende "scener" som det dere har opplevd nå. Det må være en voldsom belastning for dere alle, for ham, deg, barna og ikke minst må det være en påkjenning for forholdet deres.

Husk at det ennå ikke er så veldig lenge siden dette hendte, han er kanskje framdeles i en slags "sjokkfase" i forhold til hva han fikk slengt i seg. Det må jo ha vært grusomt for ham å høre sin egen mor si sånne ting.

Kanskje han må få litt mer tid til å summe seg. Det er vel ikke rett å "presse" ham til å ta kontakt hvis han ikke er klar for det.

Men ettersom du har fått frie tøyler til å ta kontakt på eget initiativ, må du selv vurdere hva du føler blir rett for deg; om det er noen i hans familie du tror du kan prate med. Det avhenger vel også av hvilket forhold du har til dem.

Nei, dette er ingen lett situasjon, og vanskelig å råde andre i en så alvorlig sak. Håper dere to i alle fall tar vare på hverandre midt oppi alt dette, og ikke lar det splitte dere. Husk at nå er det først og fremst din mann du skal støtte, ikke din svigermor. Og mht. ungene, så får vi bare håpe det ordner seg etterhvert. Det skal vel litt til før hun velger å kutte ut kontakten med barnebarna?

Alle mine varme tanker og klemmer går til deg. Du har jammen fått noe å bryne deg på, og fortjener alle de klemmer du kan få!

14. august 2003

Tusen takk for svar! Alle klemmene tas imot med takk, Væren!

Donpedro, jeg har faktisk prøvd denne hjelpetelefonen, men uten at det ble til noen hjelp....

Det kan godt hende at jeg er for utålmodig etter at det skal skje en utvikling..... det er vel kanskje sant at det ikke er godt så lang tid. Jeg er bare så redd for at ting skal få sementere seg...... Jeg er ikke vant med konflikter og slikt mellom familiemedlemmer. Det er så vanskelig å godta at det er slik nå... Jeg vet jo at det har vært vanskeligheter tidligere, og vi har alltid måttet anstrenge oss for at ting skulle gå greit når vi har vært der, og de har vært hos oss. Men jeg har alltid trodd at kjærligheten som bandt oss sammen har vært sterkere enn forskjellene i tenkemåte og væremåte... Jeg har så vanskelig for å godta at kjærligheten har kommet til kort.

Jeg vet at jeg ikke må presse mannen min til å gjøre noe før han eventuelt er klar. Jeg ville bare presse ham til å tenke på det, og til å snakke med meg om hva han tenker. Det har han ikke gjort så mye.

Han ble irritert på meg når jeg utfordret ham, og det tar jeg som et tegn på at han synes det er så utrolig vanskelig... Det er så synd på disse mannfolka som aldri har lært å snakke.... :oops: Han sa at han syntes jeg plaga han, og da måtte jeg gråte litt og sa at jeg ikke ville ham noe vondt med mine spørsmål, bare godt, og jeg plaga ham ikke! Da ble han lei seg og trøstet meg. Men jeg vil trøste ham! Jeg skjønner så godt at han har det utrolig vondt....

Jo, det er vanskelig. Jeg får vel prøve å ta tida til hjelp. Det kan jo være at de tar kontakt med oss snart. Jenta vår har bursdag snart, og skal begynne på skolen. Normalt ville bestemor ha vært veldig opptatt av det, og på telefonen støtt.... Nei, nå vil jeg bare gråte..... :cry:

14. august 2003

Donpedro, jeg har faktisk prøvd denne hjelpetelefonen, men uten at det ble til noen hjelp....

Åh...

Hvis du prøver igjen, kanskje det er noen flinkere der da?

Du kan spørre fastlegen din om hvor man kan henvende seg?

Andre telefoner, står forrest i tlf. katalogen..

Jeg håper så inderlig at dette kan ordne seg, men det kommer nok til å ta lang tid. Du bør kanskje tvinge deg til å sette av tid i ny og ne for å tenke på dette. Hvis du skal tenke på det hele tiden vil det slite deg ut.

15. august 2003

Jeg føler så inderlig med dere alle sammen.

Det må være forferdelig vanskelig for mannen din.

Og du må være en fantastisk kone og støttespiller når dette har skjedd. Så flink du er!!

Det må såre forferdelig å høre slikt fra sine egne foreldre.

Jeg er igrunn overrasket over at ikke faren hans har tatt til motmele eller har tatt kontakt med dere. At moren hans er syk er jo tydelig men hvorfor reagerer ikke resten av familien på at hun behandler ham og dere slik? Hadde det vært min familie hadde DET fløltes som et dobbelt svik.

Min erfaring er at slike ting takles enklest når man har greid å frigjøre seg litt følelsesmessig. Det er en sorgprosess, men det er antageligvis nødvendig. kanskje må man avskrive dem litt for å greie å forholde seg til dem. Man kutte en del emosjonelle bånd for å unngå å bli såret av ting de sier fordi de er syke.

En bekjent av meg opplevde at moren hans ble veldig raskt senil for noen år siden. Han bodde i samme huset som henne, og var den som opplevde dette på livet. Det tok en stund før han og andre skjønte hva som var i ferd med å skje, og i den perioden sa moren veldig mange stygge ting til ham. Det har ført til at han ikke er interessert i å besøke henne engang nå.

Jeg må si at jeg egentlig skjønner godt om mannen din vil kutte all kontakt. Kanskje er svigerfamilien din negative krefter i livene deres. Kanskje stjeler den negative kontakten så mye energi fra han at han ikke synes det er blir oppveiet av de gode sidene de har.

Kanskje er det riktig å kutte båndene, og heller prøve å "erstatte dem" med mer kvalitetstid med mennesker som er positive krefter i livene deres.

Synes uansett at det er viktig at dere er åpne overfor resten av familen om hva som har skjedd. Sørg for at far og søsken skjønner at DE også har tatt valget. Og at tanter og onkler vet hva som har skjedd.

Slik at dere kan ha normal omgang med de "resten" i alle fall.

15. august 2003

Jo, Anna, det føles som et dobbelt svik...... Men jeg vet at de som lever nær henne tilpasser seg veldig til henne. Den til dels nevrotiske karaktereen som hun har hatt, har de andre i familien som bor nært tilpasset seg til. Dvs. at de tildekker at noe er galt... Eks. de sier ingenting til henne når hun isolerer seg og finner feil på alle vennene sine. Oppmunterer ikke til å gå ut, eller konfronterer henne på dette. Slange-orm- fobi som hun har, og som har tatt helt over nå, blir bare smilt av, og alle "forstår" at hun såklart ikke kan gå turene sine mer, eller sykle på tur.. De hysteriske anfall hun har hatt med andre deler av familien (f.eks. stikke av fra hyttetur midt på natta pga. at hun syns det ble så fælt å være sammen med dem) blir ikke snakket om i ettertid og kontakten blir gjenopprettet uten at de klarer å ta et oppgjør....

SLik er ikke jeg, og slik er ikke mannen min. Vi spør og vi snakker om ting som kan synes vanskelig. Det er kanskje dette også som gjør at hun synes vi er vanskelige. Vi berører henne på godt og vondt. Bare synd at hun ikke klarer å se at det er av omsorg. Mener at vi ikke har overkjørt henne på noe vis. Bare pekt på en del muligheter for henne til å komme seg videre. Men hun sitter fast i depresjon og nevroser, og orker ikke å ta noen videre skritt, virker det som. Derfor skulle jeg håpe og ønske at det som har skjedd mellom oss nå, er så dramatisk også for henne at hun skjønner at noe må skje! Men jeg vet ikke.....

Takk for deres innspill. Det gjør veldig godt!

15. august 2003

Nå har jeg lest igjennom hele tråden igjen.

Jeg må si: dere har gjort det dere kan så langt. Og jeg blir så sinna og lei meg på deres vegne!!

Hadde jeg vært dere så hadde jeg skrevet et langt gjennomtenkt og ærlig brev til svigermor og svigerfar (gjerne sendt en kopi til eventuelle søsken også slik at de kjente til hva som skjedde) Der hadde jeg sagt at dere tenkte mye på det som hadde skjedd, at dere hadde tatt dere veldig nær av det, at det var svært sårende for mannen din å få høre slikt fra sin egen mor. Og at det var fullstendig opp til dem om de ville ha kontakt med dere i fremtiden.

Og så skrevet ned alt det dere tenker, om depresjon, om feighet fra svigerfar som blir en medløper og indirekte slår hånden av dere, om sorgen ved å miste et barn, (men jeg regner med at din mann også har sorgen over å miste et søsken - og at dette nå blir forsterket ved å oppleve at foreldrene med vitende og vilje ønsker ham ute av livet sitt.)'

Det kan jo hende at et slikt brev kan være god terapi for mannen din også. Det å faktisk få skrevet ned hvordan hun får ham til å føle seg. Få henne til å forstå at hun er i ferd med å frivillig miste et barn til.

Poenget med det er at det høres ut som om svigermoren din OG resten av familien er ganske feige av seg, at de egentlig skyr konflikter og ikke minst at hun "forventer" å bli tilgitt for sine særheter. Da synes jeg det er viktig å markere en grense. Si at NÅ gikk du for langt. Dette kan ikke glemmes uten at du har ryggrad til å be oss om å tilgi deg. Hun må rett og slett oppdras en del, og tvinges til å forholde seg til andres grenser og at dere også har følelser.

Gjør det helt klart for henne at om det ikke blir mer kontakt mellom dere så er det HENNES ansvar fordi det var HUN som slo hånden av dere og bad dere om å reise.

Skriv at dere er glade i dem, ikke ønsker dem noe annet en godt, at barna er glade i besteforeldrene sine, og at dere gjerne vil ha kontakt med dem på vanlig vis. Men at det ikke er mulig å komme dit igjen uten at HUN innser hvor dypt såret mannen din og tar ansvar for det.

Om ikke hun gjør det og er mor nok til å be om unnskyldning så velger hun jo faktisk å miste et barn til. Og det bli i tilfelle et valg HUN må være klar over at hun har gjort, og leve med.

Gi mannen din en god klem!!

15. august 2003