Full skjæring etter ferie hos svigers. Hjelp!

[Gjest Fast bruker, anonym!]

Vet ikke hva vi skal gjøre.....

Vi har vært på en kort ferietur hos svigers, som desverre endte med en katastrofe.

Har i mange år kjent det anstrengende å være på besøk der, og mye verre etter at barna kom. Dette pga, at jeg kjenner at det er for anstrengende for dem, spesielt svigermor, som rett og slett blir dårlig av at vi kommer. Hun får diare, hodeverk, søvnvansker, blir sur, tåler lite eller ingenting. Hun tar ansvaret på seg for at hele besøket skal bli en glansbildelignende forestilling hvor ALT må gå helt knirkefritt, og når virkeligheten tar over med sine små og store utfordringer og gnisninger, raser hennes verden sammen.

Når så i tillegg dette er ting som ikke settes ord på, blir det farlig.

Vi har en veldig anneledes måte å være på i min manns og min familie. Mer avslappet, føler jeg, og vi tar utfordringene etter som de kommer. Forventer ikke pur idyll...... Prøver hele tiden og formidle dette...

Denne gangen når vi var der forsøkte vi hele tiden å unngå store scener med barna. Unngikk mye rot og gris fordi vi passet på hele tiden. Vi hjalp til (les; overtok) mye av matstell og oppvask, fordi vi vet at slikt er sånn som sliter veldig på svigers. Vi ville i det hele tatt være til minst mulig bry, og mest mulig glede. Vi har deilige barn som er veldig glade i bestemor og bestefar, og gjerne viser det.

Min svigermor har i mange år slitt med nerver, og tåler veldig lite før hun snakker med store ord og store bokstaver om folk som ikke passer inn i hennes skjema. Hun har skjøvet venner og annen familie fra seg, slik at hun er ganske mye alene. Hun og svigerfar har lite kommunikasjon med hverandre. De ser hverandre lite, og snakker ikke om viktige ting sammen. Jeg føler at jeg i mange år har vært hennes støtte, på telefonen, og når vi har vært sammen. Som hun har betrodd seg til, og som har lyttet til mye vondt.

Så kom bomben: Rolig og behersket forteller hun min mann at hun synes det er så vanskelig å være sammen med oss, fordi vi er noen fryktelige mennesker. Ikke tåler hun å snakke til ungene når vi er tilstede, de er noen fryktelige barn, helt ufordragelige. Hun må gå på tå hev, og føler seg som en fremmed i eget hjem. Hjem til oss kommer hun ikke til å komme på besøk mer, for det er grusomt for henne å være sammen med oss. Og det synes svigerfar også,,,,, sier hun.

Mannen min svarer rolig at det er fint at hun sier dette, fordi han har hatt mistanke lenge om at hun føler det slik. At det er for stor belasting for henne å være sammen med oss.

[Dina]

Uffda, stakkars deg/dere!!! Det hørtes utrolig trist ut å få en slik melding! Vet ikke hva jeg kan si for å hjelpe, men sender en stor KLEM!!

Dina

[Gjest Anonymous]

Fortsettelse.

Han sier at konsekvensen av at hun føler det slik er at vi ikke kan være sammen, fordi vi ikke kan utsette hverken henne, oss eller barna for en så eksplosiv og belastende situasjon. VI er for forskjellige til å kunne være sammen.

Mannen min henter meg, og sier at vi må dra hjem nå. Forklarer meg hva som har skjedd.

Jeg snakker litt med henne, og hun gjentar det samme til meg. Jeg gråter, og sier at jeg synes dette er så trist, men jeg skjønner at hun mener det. Trodde vi kunne klare å eksistere sammen noe får dager i året, fordi gledene ved det overskygget de negative stundene, men jeg ser at jeg har tatt feil.

Mens vi pakker og smågråter litt, begynner hun å ule og gråte, og prøver å beklage det hele. Min mann og jeg er ikke helt mottakelige for slike beklagelser, fordi vi vet at det hun kom med, er hjertespråket..... trist som faen.... Tror mest at det var konsekvensene av det hun hadde sagt, som gikk opp for henne.

Det endte med krampegråt hos henne, og en trist avskjed for ungene som ikke skjønte annet enn at bestemor var veldig lei seg for at vi skulle dra.....

Så nå vet jeg ikke søren hva jeg skal gjøre.... Min mann sier at han ikke klarer å ta kontakt med dem. Han har fått klar beskjed om hvor dårlig likt han er, og hvor forferdelig det er å ha kontakt med ham.

Jeg tror det er en lang depresjon som har blitt verre, og som gjør at hun ikke ser ting klart, og slik hun ville gjort om hun var frisk.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har ikke lyst å tro at dette er slutten på forholdet til dem. Det vil være såååå fælt for ungene....

Er det noen der ute som kan hjelpe meg litt? Gi meg litt respons på dette, slik at kanskje noen nye løsninger kan komme på bordet.

Det er to dager siden vi reiste fra dem, og har ikke hørt en lyd derfra. Mannen min mener at det er de som må ta kontakt. Han vil ikke, og det må jeg respektere. Han er totalt avvist av moren sin, og sørger...

Hilsen ei som føler seg ribbet.

[Gjest Gjesta]

For en BITCH!!!

I min familie er det noe av samme greien (Min onkel nekter kontakt med sine foreldre. Resultat: besteforeldrene får ikke treffe barnebarna)

Fatter ikke at svigerfaren din orker å bo sammen med ett sånt troll!!!

(jeg tror ikke han mener det samme....da hadde han vel sagt ifra selv??)

Jeg kjenner jeg koker i meg av sinne!!!

Det trollet kan bare sitte for seg selv i sin egen glansbilde-verden og råtne er min formening! Hun skal bare være glad for at dere i det hele tatt besøker henne!

Misunner deg ikke situasjonen...ønsker deg det beste!

Masse varme hilsner og klemmer! :kysse:

Clea

[Ruby]

Hei!

Uff, dette var trist. Men jeg er enig med mannen din, og synes at det er de som bør ta kontakt med dere etter å ha sluppet denne bomben. Er du sikker på at det er sykdommen som gjør din svigermor sånn? Å synes at dere er forferdelige mennesker, og barna ufordragelige, da fortjener hun vel heller ikke å få besøk av dere noensinne. Ikke en gang i høytider.

Helt ærlig så tror jeg heller ikke at folk som lider av depresjon klarer å uttale seg slik på denne måten, hun virker jo som en bitter person, og at hun sier slik for å få medlidenhet. Nei, jeg synes hun kan klare seg uten dere nå, til hun innser hvilken feil hun har gjort.

Lykke til uansett hva dere velger å gjøre, det er sikkert ingen enkel situasjon!

[CecilieB]

Jeg har ikke noen problemer med å se at det er depresjonen som snakker.

Har hun noen gang fått noen utredning for denne sykdommen? Evt. ville jeg hjulpet henne til lege og fått henvisning til psykolog. Depresjoner er vanskelig for alle involverte og bør ikke bli tatt lett på. Det er ikke sikkert det er din svigermor som snakker, men sykdommen.

[Gjest Trulselinemor]

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, så jeg gir deg heller en god klem.

Håper det går bra med dere.

[Gjest celine]

Etter å ha lest innlegget, syns jeg oppriktig synd på DIN SVIGERMOR! Tenk å være så psykisk belastet at hun sier sånne ting til sin egen sønn om ham, deg og sine egne barnebarn. Hun slapp bomben, ja, men var det egentlig dette hun mente? Eller kom det en utblåsning som følge av stress, innestengte følelser eller rett og slett at hun er dypt ulykkelig av en eller annen grunn?

Vi vet tydeligvis ikke hele historien om din svigermor, kanskje din mann ikke gjør det heller. Vi vet ikke hva hun sliter med eller hva hun kan ha opplevd som får henne til å reagere slik. Jeg vil uansett ikke tro at en bestemor virkelig kan mene noe slikt. (så lenge bestemoren er ved sine fulle fem, da..)

Jeg tror iallefall at det er en dame som sitter og sliter med følelsene sine etter hun har støtt fra seg sin sønn og sine barnebarn også (i tillegg til flere andre såvidt jeg skjønner). Mulig at hun føler seg for "teit" til å klare å be om unnskyldning etter år uten å ha klart å prate om sine egne følelser..?

Syns du skal ta en telefon til henne, jeg.. Kanskje det går an å redusere stresset ved besøkene ved evt å bo et annet sted når dere besøker hjemstedet til din mann, eller iallefall ha telefonisk kontakt og skrive brev til hverandre.. Ta det opp som et felles problem som dere sammen må finne en løsning på. Kanskje barna slipper å miste bestemor og bestefar helt?

Din manns reaksjon er også helt typisk. Sårende å høre sin egen mor si slike ting uten at man skjønner fnugget av hvorfor. Man blir frustrert når man ikke har mulighet til å hjelpe sine nærmeste. Vondt er det å bli avvist av sin egen mor, psykisk og verbalt..

Føler med dere i en tøff og forvirrende situasjon. Sender derfor en stor kos...mmmm..

[Gjest Anonymous]

Støtt din mann 100%. Han har rett. Ungene hadde det så fælt sa du og det er din svigermor sin skyld.

Om hun vil ha kontakt,beklage seg eller forklare litt nærmere så får hun ta kontakt.

Det er vanskelig,fryktelig vanskelig,jeg vet og alle søsknene mine hvet åssen det er.

Vi blir nemlig tatt inn i varmen etter noen år igjen.

Men foten må settes ned en gang for alle.

Ungene har ikke godt av det.

Mannen din har ikke godt av det og dere to som mamm og kone har såvisst ikke godt av det.

Bruk tiden til hjelp.

Fornuften vil komme sigende etterhvert og da blir børa lettere å leve med.

Det er dere som er vinnere ut av dette her.

Den som mister mest er svigermoren din,og den dagen det går opp for henne rabler det nok totalt for dama.

Men fortsatt uansett om det høres groteskt ut,så er det svigermor som må krype til korset og be om pent vær.

Ikke dere.

[ellapille]

Den damen skal dere være glad for å være kvitt en stund.

Dere har sikkert ikke godt glipp av så veldig mye.

Ta et pust i bakken og gled dere over de viktige ting i livet(som dere også sikkert gjør)nemlig ungene og hverandre.

Dere er selv en kjernefamili som kan stå på egne ben.

Ikke la noen få ødelegge det,ikke engang svigermor.

[Gjest La Guapa]

Heiii.

Jeg har en god venn som går igjennom noe av det samme med sin mor.

Det eneste jeg kan anbefale deg er å ta kontakt og sørge for at din svigermor får hjelp.

For meg høres det ut som om riktig medisinering og/eller terapi vil kunne være til stor hjelp.

Slik du beskriver henne er hun et menneske med store følelsesmessige problemer og svingninger.

Det må være ubeskrivelig vondt for dere og for henne at hun har det slik.

Du skal ikke legge stor vekt på det hun sa til dere.

Jeg vet at dette er vanskelig, men det hun sier er faktisk et utslag av depresjon og usikkerhet (slik det høres ut for meg).

Det at hun isolerer seg og ikke vil ha kontakt er et sikkert tegn på fremskreden depresjonsfølelse.

Hun sliter nok med de vonde følelsene og trenger profesjonell samtaleterapi.

Hennes generasjon ser på det som noe skummelt å motta slik hjelp.

Det er for dem vanskelig å forklare psykiske plager.

Min sviger-farmor har store psykiske problemer etter å ha mistet sin mann.

Hun er rett og slett ufyselig mot familien sin.

Jeg har gjennom et halvt år bearbeidet hennes syn på psykologisk hjelp.

Hun skal nå til sin første samtale hos psykolog.

Ikke avskriv henne.Det er vanskelig å tilgi det at hun sårer dere slik, men prøv å se at hun ikke er seg selv!

Det var det rådet jeg kan gi!

Lykke til

La guapa :D

[Cita]

Jeg har ikke noen problemer med å se at det er depresjonen som snakker.

Har hun noen gang fått noen utredning for denne sykdommen? Evt. ville jeg hjulpet henne til lege og fått henvisning til psykolog. Depresjoner er vanskelig for alle involverte og bør ikke bli tatt lett på. Det er ikke sikkert det er din svigermor som snakker, men sykdommen.

Helt enig med deg CecilieB. Dette høres ut som en dame med store problemer.

Lett å si kanskje, men jeg ville nok ikke tatt dette personlig.

Det kan jo være at det ville komme nå uansett, men at det uheldigvis var DERE som var der, da det skjedde.

Kunne hun ha sagt det samme til andre ? Som hun kjenner godt ??

Kanskje hun har en allvorlig depresjon på gang, og samtidig har stresset mye før dere kom, og så har det rett og slett blitt for mye for henne.

Bare en tanke

Uansett, en trist opplevelse for dere.

Klem Cita

[Gjest Turi]

Kanskje det ikke er så dumt av mannen din å kontakte faren sin?

Det KAN jo hende at han fremdeles vil ha kontakt med dere, og da bør dere ihvertfall forsøke å få til det.

Han kan kanskje også hjelpe til å definere om det er en underliggende depresjon som ligger til grunn for svigermors reaksjoner. Og om det er det, må dere - selv om det er vanskelig - forsøke å se at dette ikke er noe svigermor har ønsket selv.

Ønsker dere lykke til - dette høres utrivelig og trist ut.

Klem fra Sissan

[Væren]

Stakkars dere, dette hørtes skikkelig traumatisk ut! For en opplevelse!

Vi har hatt en del vansker opp gjennom årene med min svigermor, som har slitt med angst og depresjoner. Hennes problemer har riktignok aldri gitt seg utslag på denne måten, og vi har i dag et greit og godt forhold. I tillegg har det vært diverse problemer i forhold til min far - heldigvis ligger dette noe tilbake i tid - så jeg mener å kjenne igjen noe av det du/dere sliter med nå.

Det du forteller vitner om et menneske som ikke har det godt. Din svigermor er helt klart ikke mentalt frisk, og jeg vil tro hun trenger hjelp. Det er lett for andre å si at dere ikke må ta personlig den utblåsningen dere fikk, men egentlig tror jeg ikke dette handler om dere - men om henne selv. Og at det var nettopp dere som tilfeldigvis var i nærheten da korthuset falt sammen. Men man tar det personlig når man får en så klar melding fra sin egen mor og svigermor om at man er fryktelig og ikke til å være i hus med.

At din mann sørger og er såret, har jeg derfor overhodet ingen problemer med å forstå! Akkurat nå har han nok mer enn nok med seg selv, han også! Personlig hadde jeg også følt lite behov for å være den første til å ta kontakt dersom mine foreldre / svigerforeldre hadde behandlet meg på denne måten. Men kanskje det er nettopp hos dere initiativet ligger, dersom ikke hele forholdet skal smuldre opp!

Det virker som om det er deg hun har kommet til når hun har trengt noen å prate med, så om du føler du kan takle det, tror jeg du burde prøvd å ta en telefon. Dette blir i så fall helt og holdent ditt valg. Din svigermor er syk, og nok er lite herre over sin egen situasjon akkurat nå. Det virker som om det har toppet seg kraftig for henne, og at hun ikke har kontroll i det hele tatt. Det må være forferdelig å havne i en sånn situasjon!

Noen sa engang til meg at man skal ta hensyn til syke mennesker, men man skal ikke la seg styre av dem. "Vi må bruke vettet, vi som har det!" for å si det litt brutalt. Det jeg mener er: Du kan - om du ser deg i stand til å greie det - ta en telefon og dermed initiativet til en dialog. Da gir du henne en sårt tiltrengt sjanse til å rette opp i det minste noe av det hun har gjort. Dessverre er det nok ikke alt hun har sagt som uten videre lar seg reparere, men i alle fall får hun dermed muligheten til å innrømme at hun har det vondt og trenger hjelp og støtte. Antagelig er hun livredd for å ta kontakt, i frykt for at dere ikke vil ha noe med henne å gjøre. Jeg tror dere er nødt til å svelge noen kameler og en god porsjon stolthet i denne saken. Husk at dere tross alt har et godt liv og har hverandre, og hun har snart ingen.

I fall det skulle bli slik at dere kommer på talefot igjen, så mener jeg også at dere har lov til å stille visse krav også til hennes oppførsel. Selv om hun er syk, kan hun ikke forvente at dere skal forholde dere til hva det måtte være av utbrudd. Dere kan gi uttrykk for forståelse for at hun har det vanskelig og sliter, men dere kan overhodet ikke godta at hun lager scener og oppstyr på denne måten, dere har først og fremst små barn å ta hensyn til - i tillegg til at dette selvfølgelig også må ha vært en voldsom belastning både på deg selv om din mann.

Jeg føler virkelig med dere i denne situasjonen, og håper det ordner seg på en eller annen måte og innen rimelig tid. Det å kutte kontakten helt er kanskje heller ikke godt for mannen din, så kanskje det er verdt et forsøk å ta kontakt? Dersom hun holder på sitt, mener det samme som da dere dro, og fortsatt avviser dere - vel, da blir det noe annet. Men så har dere i alle fall forsøkt det dere har kunnet, og vil ha det bedre med dere selv og deres egen samvittighet i ettertid.

La oss få høre hvordan det går?

Gode og medfølende klemmer fra

[Maxine Grey]

Det er tre ting her:

1. Barna bør skånes for slike scener.

2. Svigermoren din er syk.

3. Det er mannen din, i samråd med deg, som må finne ut av dette.

Forslag:

Mannen din bør ta en alvorlig samtale med din far om din mor.

Deretter må dere (uten barna) samtale med begge der dere forklarer at ungene ikke kan utsettes for slik "uro".

Eventuell kontakt bør skje hos dere, eller på nøytral grunn.

Tror jeg.

Føler med deg og hele familien din. Depresjon er forferdelig.

Trøsteklem fra meg til dere.

[Gjest Anonymous]

kanskje dere kan ta kontakt med en psykiater og kanskje han kan hjelpe dere å forstå.. er kanskje en ide å få svigerfar til å kontakte hjelp hos dem... det er jo veldig veldig synd at en sykdom skal ødelegge alt. og i og med at dette sikkert faktisk er en sykdom kan det muligens være en idè og sette stoltheten til side og heller prøve å ordne opp i dette.. kanskje ha telefonkontakt om ikke annet i en periode til ting kan råe seg litt.. riktige medisiner kan jo gjøre underverker..

må si jeg beundrer deg, du virker veldig omsorgsfull og fornuftig oppi det hele.. jeg hadde blitt veldig lei meg om det hadde vært meg og da er det ikke alltid lett å se ting fra flere sider..

er det noen som kan finne løsning på sånne problemer må det være sånne som deg :-?

ønsker dere lykke til uansett hvordan dere velger å takle dette..

[Gjest Meg igjen..]

Tusen takk for at dere orket å svare på innlegget mitt, og takk for mange gode svar. Det er fint å høre fra dere, og fra noen som også har litt erfaring med konflikter innen familien. Vi har vært forskånet fra det tidligere, og føler situasjonen utrolig vond. Det har fortsatt ikke vært noen kontakt mellom oss.

Mannen min er veldig lei seg fortsatt, og ungene snakker mye om ferien hos bestemor og bestefar. Det naturlige hadde jo vært å ta kontakt og snakke sammen nå.....

Jeg føler meg kallet til å ta kontakt med svigerfar og evnt. svigermor. Jeg føler at det kan være min oppgave, og gi en åpning for kontakt, og høre hva de selv, hun, tenker om det som skjedde og hva som skal skje fremover. Føler også at vi har rett til å stille noen krav til henne, og det skal bli noen kontakt fremover. Jeg har forøvring i mange år snakket med henne om at hun burde finne seg en god samtalepartner for å "få ut" noe gørr som ligger og trykker hos henne. Nå er kanskje (forhåpentligvis) begret fullt, og hun kanskje ser at det ikke er noen vei utenom. Det er bare synd at det skulle gå så langt.

Saken er den at vi er veldig glad i henne, og hun har mange gode sider, som desverre i mange år har glidd mer og mer bort, ettersom depresjonen har skridd fram. Vet ikke om jeg sa det i første innlegg, men hun mistet et barn for 5 år siden, og etter det har det gått bare nedenom og hjem.. Jeg føler som så mange av dere sa at det er depresjonen som snakker når hun sa slike ting til oss.. Så ja, jeg synes synd på henne, men jeg orker likevel ikke å bli styrt av henne. Det har vi egentlig gjort for lenge.

Jeg sa til henne at jeg tror hun har en depresjon og at det er derfor hun ikke tenker klart. Så sa jeg også at det er hun som kjenner seg selv best, så dette bare er mine tanker. Da reiste hun seg bare og gikk sin vei, langet ivei nedover veien...... Mens hun nigråt. Det var så trist. Så jeg vet ikke hva hun tenkte når jeg sa det til henne. Har ikke fått noe svar.

Som dere sikkert skjønner legger dette en demper på livet vårt akkurat nå, men vi gleder oss over hverandre, og den andre halvparten av vår storfamilie. Vi har mange venner og gode relasjoner til så mange. Vi har det bra. Men vi føler dette som utrolig vondt. Og takker for alle gode trøsteklemmer fra dere!! Det er veldig godt å ha et slikt forum å ta opp slike ting, og få andres tilbakemelding og synspunkter. Tusen takk! Om det er flere som vil gi tilbakemelding blir jeg glad. Dere skal få høre litt mer om hvordan det går, dersom dere er interessert.

Jeg er fast bruker her, og ofte med på debatter, men dette ble så spesielt og personlig at jeg føler for å være anonym. Det er fint at det også går an.

[:-) anna]

Ville bare sende deg en klem og si at jeg synes du er kjempeflink og takler dette vanvittig bra!

Synes det høres ut som en god ide å ta initiativet til kontakt. Prøv å alliere dere med svigerfar. Han som lever med henne ser vel bedre enn noen annen hvor ille det er, og det kan jo hende han trenger noen på sin side. Det må jo være depresjonen som snakker, om det å miste et barn førte henne ut i depresjonen er det jo ingen logikk i å frivillig miste et annet barn.

Synes at du skal si det du sier her: at du tror det var depresjonen som snakker, og at hun trenger hjelp. Tilby deg gjerne å være der for henne. Hjelpe henne til å få hjelp. Kanskje bli med til lege.

Si at hun har forandret seg og at dere savner henne, at barnebarna er glade i henne og at dere er det og dere kan la være å ha kontakt om det er det hun ønsker men at dere ikke kutter kontakten når dere ser at hun ikke har det bra.

Det er vel knapt vits i å legge fingrene i mellom lengre, for om alternativet er ingen kontakt, så har dere jo ingenting å tape.

En annen ting er jo at det vil være veldig tungt for svigerfaren din å ikke ha noen "på sin side" om det skulle bli enda verre.

Lykke til. Det er ikke sikkert det går bra, men man må jo prøve når det er noen man er glad i.

[Gjest Tiit]

Vil bare sende deg en stor klem! Dette må være kjempetøft for deg og mannen din. Tillat dere å sørge over det som har skjedd... Det er et stort tap for dere. Håper at din svigermor får hjelp av profesjonelle slik at dere kan forholde dere til henne igjen.

[Gjest lurven]

tror ikke dama er ond jeg da

tror bare hun er syk i hodet liksom..