Hvorfor gjør han sånn?

[anepane]

Jeg begynner å finne et mønster jeg ikke liker.

Det går sånn: Den jeg er sammen med gjør noe jeg ikke kan leve med (Nedpsyking, mye mye løgn, utroskap f.eks.), og jeg må avslutte forholdet. Kanskje prøver han å vinne meg tilbake og love bot og bedring, ofte samtidig som han fortsetter å lyve om hva som har foregått bak min rygg, men da holder jeg meg sterk og er kritisk til det han sier så han ikke skal få snurre meg rundt fingeren. Min energi går da med på å gjennomskue manipulering og holde tunga rett i munnen, og all skuffelse og sorg settes på vent. Når han i perioder skjønner at jeg ikke lar meg overtale til å tro at "ingenting skjedde, jeg vet ikke en gang hvem hun er", blir han sur og unngår meg helt, svarer ikke en gang på telefon om det er noe rent praktisk med eiendeler som må utveksles.

Etter at det har slitt meg totalt ut og litt tid har gått, kommer sorgen. Da vil jeg kanskje ha svar på hvorfor han behandlet meg så dårlig, så jeg kan forstå og legge det bak meg. Jeg har tross alt vært real mot han hele veien, og lurer på hvorfor han ikke har mer omsorg for meg enn at han har holdt på sånn. Jeg er oppriktig lei meg, ønsker bare at vi skal være åpne med hverandre og gå videre hver for oss. Da begynner det neste spillet.

Han har da enten blitt sammen med henne han holdt varm mens han prøvde å manipulere meg til å fortsette, eller gått tilbake til en eks han kanskje holdt på på samme måte med da han traff meg. Det skjer gjerne fort som fy. "Følelser kan ingen kontrollere," sier han, og "Jeg ELSKER henne. Med deg var det bare (.....)" (Og han sa på samme måte at han ELSKET meg så dypt for kun kort tid siden, uten at jeg ser noe poeng i å påpeke det for han.)

Selv om jeg poengterer at mine intensjoner ikke er å få han tilbake men at jeg bare vil ha ro i sjela, skal han på død og liv dreie samtalen inn på hvor mye bedre hun er ("Jeg gjør ikke slikt mot henne, fordi hun er så (......) og fordi jeg ELSKER henne" - med overdrevent trykk på "elsker"). Heller enn å bare connecte som to likeverdige og snakke ferdig om det som var, har han heller en ekkel tone i stemmen.

Så en ting til som nesten er latterlig, han skal brife med at han skal noe spesielt. "Jeg kan ikke snakke mer, jeg skal (....) nå" i en viktigper-tone. Denne tingen han skal er da helst noe jeg alltid har hatt som en stor interesse, som han aldri har brydd seg om. Steder jeg har pleid å dra før vi ble sammen, eller you name it. Det blir bare en bagatell, men samtidig føler jeg meg litt hermet etter, og i ettertid har jeg også funnet ut at han til sin nye dame omtrent har kopiert mine meninger om så mangt, meninger vi aldri har delt! Det får meg til å lure på hvem han egentlig er, om han i det hele tatt har noen personlighet.

Det har skjedd med to stk nå, riktignok med flere års mellomrom, men.

Hvorfor? De vil jo tydeligvis ikke ha meg slik som de behandlet meg og har jo tydeligvis funnet noen de er mer fornøyde med, så hvorfor dette unødvendige styret i ettertid? Er det stoltheten, vil de "vise meg", straffe meg, såre meg enda mer, hvorfor???

Etter alt fra ett til flere år senere tar de kontakt og vil snakke ut, og da har de plutselig gått i seg selv og skjønt alt, og er alvorlige og oppriktig lei seg for hva de har gjort mot meg. Det er fundamentalt forskjellig fra hva de sier når de bare vil ha meg tilbake og tydelig at det stikker langt dypere. De hinter til at de egentlig alltid bare elsket meg, men er for skamfulle til å gjøre noe med det nå.

På en måte er det en lettelse å få vite at jeg faktisk ikke tok så feil den gangen, og det gjør godt å få anerkjennelse heller enn at alt jeg sier skal tolkes til at jeg er sjalu og ikke ønsker han vel her i livet, men da har jeg allerede gjennomgått så mye unødvendig sorg og tyn, og for hva, når vi kunne ha skiltes på langt bedre vis for lang tid siden?

Nå er jeg ved "Jeg ELSKER henne"- og brife-punktet på nytt. Jeg vil bare komme dit at han enten skjerper seg for godt, eller at jeg kan bli helt ferdig med han. Det er sikkert jeg som gjør noe fundamentalt feil, men. Er det noe jeg kan gjøre for å fremskynde prosessen som nå mest sannsynlig følger?

[Sal888]

Joda. Du kan avslutte forholdet. Hvorfor skal du ha bekreftelse på at det ikke er deg det er noe galt med? Avslutt det, gå videre med livet ditt.

[Gjest Complex]

Det er veldig enkelt: Avslutt forholdet og så hold deg unna han! Ikke ring, ikke ta telefonen når han ringer. Ikke send sms, ikke svar på hans sms. DA slipper du disse problemene!

[Lissi]

Jeg har hvertfall lært at å gå å vente på at de skal innse hva de har gjort og få selvinnsikt nok til å be om unnskyldning for måten de har behandlet deg på er bortkastet tid og energi! Det vil du mest sannsynlig aldri få! Når de tillater seg selv å behandle andre på den måten, så er de antageligvis drittsekker tvers igjen!

Prøv å legg dette bak deg å gå videre du også! Finn en som vil behandle deg bra!

[anepane]

Joda. Du kan avslutte forholdet. Hvorfor skal du ha bekreftelse på at det ikke er deg det er noe galt med? Avslutt det, gå videre med livet ditt.

Forholdet er jo avsluttet. Videre skal jeg også, men skjønner ikke hvorfor han må gjøre det på den måten nå, når han med stor sannsynlighet vil snakke ut i framtiden.

Jeg trenger ikke bekreftelse, men det gjør godt med en slik bekreftelse til slutt, fordi han skal legge så mye i å bevise at det er noe med meg som gjør at han behandlet meg slik, og at alt er så mye bedre med den nye. Årevis etter at jeg har gått videre kommer de uansett tilbake og snakker så åpent som jeg alltid ønsket, så det første spørsmålet mitt er hva er motivasjonen deres for å oppføre seg sånn så lenge først, når de ser hvor trist og sliten jeg er?

[anepane]

Det er veldig enkelt: Avslutt forholdet og så hold deg unna han! Ikke ring, ikke ta telefonen når han ringer. Ikke send sms, ikke svar på hans sms. DA slipper du disse problemene!

Det er egentlig ikke så enkelt. Begynner jo å tvile til slutt da, om det kanskje var min feil at jeg ble behandlet på det viset.

Prate ut vil de uansett etter noen år, hvorfor ikke heller være mer real med meg nå med en gang? Hva er vitsen? Jeg skjønner det bare ikke.

[anepane]

Jeg har hvertfall lært at å gå å vente på at de skal innse hva de har gjort og få selvinnsikt nok til å be om unnskyldning for måten de har behandlet deg på er bortkastet tid og energi! Det vil du mest sannsynlig aldri få! Når de tillater seg selv å behandle andre på den måten, så er de antageligvis drittsekker tvers igjen!

Så legger de skylden på meg? Det er kanskje typisk drittsekker det.

Men hvorfor gjør de det på denne måten, heller enn at vi avslappet konstaterer at det er til det beste og takk for det som har vært? De vet jo at jeg bare vil ha en fredelig avslutning, og hvis de har funnet noen som lar seg vikle rundt fingeren deres, da burde vel ikke jeg være et bittert tap heller? Så spørsmålet er fortsatt, er det ego og stolthet det går på?

Er det kanskje en trussel mot egoet det at jeg ikke lar meg tvinne rundt til å tro på løgnene deres, og at det er derfor jeg får gjennomgå ekstra ille?

[Stillest vann]

I den grad du har gjort noe feil i disse tilfellene, så har det jo vært at du har falt for drittsekker. En gang drittsekk, alltid drittsekk, de kan du sjelden forandre på.

Hukser du hva som gjorde at du falt for akkurat disse? Kan du i ettertid huske hvilke trekk som etterhvert viste seg å være "drittsekk"-trekk? Har du vært forelsket i noen som ikke har hatt disse trekkene?

[anepane]

I den grad du har gjort noe feil i disse tilfellene, så har det jo vært at du har falt for drittsekker. En gang drittsekk, alltid drittsekk, de kan du sjelden forandre på.

Hukser du hva som gjorde at du falt for akkurat disse? Kan du i ettertid huske hvilke trekk som etterhvert viste seg å være "drittsekk"-trekk? Har du vært forelsket i noen som ikke har hatt disse trekkene?

Nå satte du virkelig igang tankeaktiviteten min.

Før kunne jeg bli forelsket i noen som hadde trekk jeg ønsket meg, f.eks. utadvendt når jeg selv var veldig sjenert, eller som var veldig trygge da jeg var usikker på meg selv. Jeg har jobbet så mye med min egen personlighet og har blitt så hel i meg selv at jeg trenger ikke lenger en slags donor. Jeg er selvstendig og fungerer godt alene.

Hva det var konkret jeg falt for vet jeg ikke, jeg falt vel mest for kjemien mellom oss og det vi hadde til felles, ikke for spesielle ting ved dem annet enn at jeg likte dem? Ikke var de verdens kjekkeste, men det virket som bra menn som jobber hardt, er seriøse og vil noe i livet. Jeg kan falle for mange forskjellige typer, men grunnen til at jeg ble sammen med akkurat de tre var at vi hadde det veldig bra sammen, det var gjensidig, jeg følte meg som en enda bedre person sammen med dem, og det virket i tillegg som et klokt valg med tanke på fremtiden.

Alle tre ga meg all verdens oppmerksomhet i begynnelsen, men slik er det vel med alle? Drittsekktendensene kom frem etter hvert. En hadde vært utro fra første stund, og lyver så han tror det selv. En annen ble ofte sjalu og ville ha full kontroll på meg, og det endte med mye drama og til slutt begynte også han å være utro og lyve om det til han trodde det selv. Den tredje hadde perioder hvor han følte seg så mye bedre enn meg, jeg irriterte han i ett og alt og det var ikke måte på hvor dumme og annenrangs damer var.

Jeg vet ikke om jeg har vært forelsket i noen som ikke har drittsekktrekk,

for de trekkene har ikke vist seg før senere, og de tre er de eneste jeg har vært sammen med.

Hva er det jeg ikke ser?

[Sal888]

Forholdet er jo avsluttet. Videre skal jeg også, men skjønner ikke hvorfor han må gjøre det på den måten nå, når han med stor sannsynlighet vil snakke ut i framtiden.

Jeg trenger ikke bekreftelse, men det gjør godt med en slik bekreftelse til slutt, fordi han skal legge så mye i å bevise at det er noe med meg som gjør at han behandlet meg slik, og at alt er så mye bedre med den nye. Årevis etter at jeg har gått videre kommer de uansett tilbake og snakker så åpent som jeg alltid ønsket, så det første spørsmålet mitt er hva er motivasjonen deres for å oppføre seg sånn så lenge først, når de ser hvor trist og sliten jeg er?

Kanskje de angrer på måten de har behandlet deg. Syns du egentlig tenker litt mye på ting du ikke har noe kontroll på. Altså hva som kommer til å skje i fremtiden. Menn tenker forskjellig. Hadde jeg noen gang tatt kontakt med noen jeg behandlet dårlig, så hadde det vært fordi jeg angret. Du burde uansett bare nyte tiden din fremover istedet for å bekymre deg om ting du ikke kan styre.

[Gjest brutal_mann]

Aner ikke hva som skjre, men jeg fatter ikke at du gidder å svare dem etter at de har dumpet deg. Total ignorering og boikott er det eneste som fungerer.

Det du forøvrig ikke ser er de snille stille mennene som vil behandle deg med respekt. De samme mennene du finner dørgende kjedelige. Jeg tror at du ett og slett liker kicket av å date en dominerende mann med skarpe albuer.

[anepane]

Kanskje de angrer på måten de har behandlet deg. Syns du egentlig tenker litt mye på ting du ikke har noe kontroll på. Altså hva som kommer til å skje i fremtiden. Menn tenker forskjellig. Hadde jeg noen gang tatt kontakt med noen jeg behandlet dårlig, så hadde det vært fordi jeg angret. Du burde uansett bare nyte tiden din fremover istedet for å bekymre deg om ting du ikke kan styre.

Men hvorfor gjøre noe man angrer på! Til han siste nå har jeg til og med sagt det, at greit, stå på, men jeg vet du som de andre bare kommer tilbake for å vise at du angrer for det du har gjort, og da kommer du ikke til å få det du vil.

Jeg behandler andre bra. En gang i min ungdom var jeg utrivelig med en som var forelska i meg, men det følte jeg meg elendig for, og beklaget det med en gang. Trykte han ikke ti ganger mer først og kom krypende årevis etter.

Siden alle mennesker påvirker hverandre er det vel mulig for at jeg kan styre det litt om ikke annet?

[anepane]

Aner ikke hva som skjre, men jeg fatter ikke at du gidder å svare dem etter at de har dumpet deg. Total ignorering og boikott er det eneste som fungerer.

Det du forøvrig ikke ser er de snille stille mennene som vil behandle deg med respekt. De samme mennene du finner dørgende kjedelige. Jeg tror at du ett og slett liker kicket av å date en dominerende mann med skarpe albuer.

Totalt skivebom.

For det første var det jeg som dumpet dem.

For det andre må jeg ha en som er like mye eller lite dominerende som meg, så vi får et likeverdig forhold. Det utelukker de puslete fyrene.

Grunnen til at jeg ikke velger den typen mann du kanskje er, er at de er så forutinntatte og virker så bitre. Det er både irriterende og turnoff.

[Gjest brutal_mann]

Grunnen til at jeg ikke velger den typen mann du kanskje er, er at de er så forutinntatte og virker så bitre. Det er både irriterende og turnoff.

Snille stille menn er bittre?!? setter en tier på at du aldri har hat orken til å ta initiativet i forhold til en mann. Spesielt ikke en av den stille typen.

[Sal888]

Men hvorfor gjøre noe man angrer på! Til han siste nå har jeg til og med sagt det, at greit, stå på, men jeg vet du som de andre bare kommer tilbake for å vise at du angrer for det du har gjort, og da kommer du ikke til å få det du vil.

Jeg behandler andre bra. En gang i min ungdom var jeg utrivelig med en som var forelska i meg, men det følte jeg meg elendig for, og beklaget det med en gang. Trykte han ikke ti ganger mer først og kom krypende årevis etter.

Siden alle mennesker påvirker hverandre er det vel mulig for at jeg kan styre det litt om ikke annet?

Man tenker vell ikke at, gjør jeg dette så kommer jeg til å angre. En angrer i ettertid.

Nå er det for min del sånn at jeg ikke lar meg krenke 10. ganger før jeg sender noen på dør og er forholdet dårlig så avsluttes det.

Hva er det du ønsker å styre egentlig?

[anepane]

Snille stille menn er bittre?!? setter en tier på at du aldri har hat orken til å ta initiativet i forhold til en mann. Spesielt ikke en av den stille typen.

Det har jeg ikke sagt.

Foretrekker faktisk snille menn så lenge de ikke er selvutslettende. Det må være en balanse der.

[anepane]

Man tenker vell ikke at, gjør jeg dette så kommer jeg til å angre. En angrer i ettertid.

Nå er det for min del sånn at jeg ikke lar meg krenke 10. ganger før jeg sender noen på dør og er forholdet dårlig så avsluttes det.

Hva er det du ønsker å styre egentlig?

For det første: Jo, det er akkurat det man gjør. Man vurderer fortløpende konsekvensene av sine handlinger! Man ser hvordan man innvirker på andre, og om den andre blir fryktelig trist så går man i seg selv, og da angrer man gjerne. Da, ikke flere år etter. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal ta så lang tid for disse mennene.

Se hva jeg skriver nå, vær så snill. De ble sendt på dør. Det de driver med er å prøve å trykke meg ekstra mer ned i ettertid, når de ikke kan få meg tilbake og har funnet seg en annen. Det vil ikke si at jeg lar meg for 10. gang. De kan gjøre seg vanskelige når vi skal utveksle eiendeler, en kjøpte naboleiligheten min og flyttet rett inn med dama der, altså, det er så mye unødvendig som blir sagt og gjort, og mye av det blir gjort med overlegg for å prøve å trykke meg enda mer ned. Jeg skjønner ikke hvorfor.

Jeg ønsker å styre han til å stoppe opp og gå i seg selv nå så det kan bli slutt på disse barnslige spillene, ikke komme tilbake om flere år!

[boomboom]

Du virker litt lost.

Først, mennesker er selvdestruktive, egoistiske og selvopptatte. Når du spør hvorfor de gjør ting som de angrer på etterpå, så er det et ganske merkelig spørsmål. Hadde man ikke gjort ting man angrer på i ettertid, så hadde vi blitt spart for alle katastrofer både i det private og offentlige siden begynnelsen av tid.

For å si det enkelt, vi er ikke perfekte, dvs vi feiler og når vi feiler og det går utover andre, så angrer vi. Og det er faktisk ikke alle som angrer på å såre/skade andre. Noen nyter det. De kalles onde drittsekker.

Det andre jeg vil påpeke, er at du faktisk tror på dem når de kommer tilbake flere år etterpå fordi de har innsett ting og angrer. Hvorfor tror du på dem? Og du tror på dem, fordi du tenker så mye på det og føler deg faktisk bedre av at du kanskje ikke tok så feil likevel.

For det tredje, så er jeg enig med han som sa at du får et kick av det. Du kan nekte til du blir blå, men som du skrev selv så er det et mønster du følger. Og du følger det av en grunn. Hva kan grunnen være? Du virker jo intelligent og reflekterende, så det er ikke sånn at du blir med blindt på ting du ikke har kontroll over. Du vet egnetlig hva du driver med. Dessuten har du erfaring, for dette har skjedd deg før.

En siste ting jeg vil si noe om, er det generelle. Ikke bare i ditt tilfelle. Men for alle jenter som har møtt på slike menn, og alle menn som har møtt på slike jenter:

Man trykker andre ned så lenge man kan fordi man får noe ut av det. Hvis ei venninne føler seg tråkka på av ei annen venninne, er det fordi man tillater det. Hvis en gutt blir tråkka på av kjæresten, er det fordi man tillater det. Man blir behandlet slik man lar seg bli behandlet. Og når mennesket har det i seg å utføre onde handlinger, så gjør man det så lenge man kan.

I forhold slik som dine, så gjør de det fordi de får noe ut av det. Du er fortsatt i bilde etter bruddet, selvom de trykker deg ned. Og så lenge du er i bildet, så tenker de at de fortsatt har deg. Og så lenge de fortsatt har deg, så kan de kontrollere deg.

[anepane]

Du virker litt lost.

Først, mennesker er selvdestruktive, egoistiske og selvopptatte. Når du spør hvorfor de gjør ting som de angrer på etterpå, så er det et ganske merkelig spørsmål. Hadde man ikke gjort ting man angrer på i ettertid, så hadde vi blitt spart for alle katastrofer både i det private og offentlige siden begynnelsen av tid.

For å si det enkelt, vi er ikke perfekte, dvs vi feiler og når vi feiler og det går utover andre, så angrer vi. Og det er faktisk ikke alle som angrer på å såre/skade andre. Noen nyter det. De kalles onde drittsekker.

Det andre jeg vil påpeke, er at du faktisk tror på dem når de kommer tilbake flere år etterpå fordi de har innsett ting og angrer. Hvorfor tror du på dem? Og du tror på dem, fordi du tenker så mye på det og føler deg faktisk bedre av at du kanskje ikke tok så feil likevel.

For det tredje, så er jeg enig med han som sa at du får et kick av det. Du kan nekte til du blir blå, men som du skrev selv så er det et mønster du følger. Og du følger det av en grunn. Hva kan grunnen være? Du virker jo intelligent og reflekterende, så det er ikke sånn at du blir med blindt på ting du ikke har kontroll over. Du vet egnetlig hva du driver med. Dessuten har du erfaring, for dette har skjedd deg før.

En siste ting jeg vil si noe om, er det generelle. Ikke bare i ditt tilfelle. Men for alle jenter som har møtt på slike menn, og alle menn som har møtt på slike jenter:

Man trykker andre ned så lenge man kan fordi man får noe ut av det. Hvis ei venninne føler seg tråkka på av ei annen venninne, er det fordi man tillater det. Hvis en gutt blir tråkka på av kjæresten, er det fordi man tillater det. Man blir behandlet slik man lar seg bli behandlet. Og når mennesket har det i seg å utføre onde handlinger, så gjør man det så lenge man kan.

I forhold slik som dine, så gjør de det fordi de får noe ut av det. Du er fortsatt i bilde etter bruddet, selvom de trykker deg ned. Og så lenge du er i bildet, så tenker de at de fortsatt har deg. Og så lenge de fortsatt har deg, så kan de kontrollere deg.

Jeg er absolutt lost. Hadde ikke skrevet inn her hadde det ikke vært for det :-)

"Mennesker er ...... ". Alle? Alle andre enn de snille, stille, ofte selvoppofrende typene som går så helt og fullt opp i rollen som den uskyldige engel? Hvor er da viljen til å gjennomskue seg selv, ta kontroll over sitt eget liv og føle ansvar for både seg selv og hva man påfører andre? Som jeg ser det er alle mennesker i stand til å utføre onde handlinger. Jeg også, men fri vilje og diverse overbevisninger overstyrer det. Feil gjør jeg også, men når jeg gjør en blemmert angrer jeg, om jeg virkelig sårer noen, da går jeg i meg selv, der og da, jeg går ikke årevis med omveier i å skylde på den andre og stenge det ute bare for å føle meg bedre eller hva det nå er som er grunnen.

Jeg tror ikke alle mine tre nødvendigvis nyter å såre meg, men de stenger av og rettferdiggjør det med å skylde på meg, kanskje. Hvordan det er mulig å bli 30, 35 år, være en oppegående og omgjengelig person med gode, nære forhold til venner og familie, snill og omsorgsfull lenge, lenge, og ikke ha kommet lenger utviklingsmessig til syvende og sist, det skjønner jeg ikke. Er det en generell manneting, som ikke har noe å gjøre med hvordan mannen er i utgangspunktet? Er det noe med meg som gjør at enhver mann hadde oppført seg slik, uansett hvor snille de var av natur?

Jeg tror på dem fordi jeg er en ekspert i å lese folk. Både fra naturens side og særlig etter det første forholdet. Jeg er ekstremt sensitiv for manipulasjon i forbindelse med uærlige motiver. Det er også derfor jeg har avslørt dem i utgangspunktet. Alle andre har trodd dem, f.eks. den nye dama til den ene var sammen med han i flere år og vil den dag i dag ikke tro at han var utro hele tiden. Jeg merker små ting mange andre ikke ville ha merket, og det er nok veldig frustrerende for en manipulerende løgner å diskutere med en som meg, om han er vant til å vri seg unna. Dette er en egenskap, eller forbannelse, jeg prøver å skjule så godt som mulig, hvem vil vel være sammen med en dame som kan se igjennom dem? Jeg er ukomplisert å leve med, hverdagsløgner henger jeg meg ikke opp i, bare alvorlige. Jeg konfronterer da hardt og intenst, stiller spørsmål som kanskje provoserer, trykker kanskje for rett i blindpunktet deres, truer kanskje selvbildet deres, (En ting har jeg lært om ikke annet: Selvbilde kan være langt fra realistisk!), lar meg ikke manipuleres.

-Så ja, jeg tror dem når jeg år senere merker at de ikke manipulerer meg lenger, og jeg får følelsen av at oppblåstheten er punktert. Det er fundamentalt forskjellig fra når de like etter jeg har gjort det slutt prøver å manipulere meg for å få meg tilbake. Da har jeg sluttet å tenke på dem for lengst, har gått videre, innfunnet meg med at sånn var det, lei hele fyren, og er derfor ikke motivert og lettpåvirkelig av at jeg så gjerne vil høre.

Hvordan kan jeg unngå mønsteret når jeg ikke kan se noen fellestrekk mellom de tre mennene før de ekle tendensene kom frem? De virket som helt normale menn. To av dem var også av den stille typen som ikke liker å stikke seg frem.

Hva er det da jeg får kick av? Kanskje det å ta intellektuell innersving på en som tror han kan føre meg bak lyset, men jeg vil jo aller helst unngå å havne i den situasjonen i første omgang, det er jo så slitsomt å skulle utsmarte noen og finne frem i en slik labyrint, og ikke minst vondt å bli sviktet.

Én ting jeg fester meg ved, og det er følelsen av å være på nett med alle de tre, at de er like kjapptenkte og ligger på samme intelligensnivå. Det er absolutt ikke kvalmt ment, men jeg har tross dette blindpunktet mitt en ekstremt høy IQ, dessverre, og ja, jeg vet at det ikke sier noe om diverse andre typer intelligenser bare så alle slipper å poengtere det, men poenget er at jeg kanskje ubevisst går etter noen som er like smarte og kjapptenkte som meg selv, bare at de bruker det til noe destruktivt, å manipulere og kontrollere andre, lyve og leve et egoistisk dobbeltliv? En syk tanke.

Ditt siste avsnittet er jeg ikke nødvendigvis enig i. Noen kan tråkke og tråkke fordi de ikke vil gi seg før den andre knekker, og noen kan se det som en utfordring at de har med å gjøre en person som er sterkere enn dem. Mellom det første forholdet til mitt siste har jeg blitt drillet i selvhevding og grensesetting og går i dag for å være en sterk person som ikke finner seg i å bli tråkket på, men mannens metoder er de samme som den gang jeg var en usikker attenåring.

Jeg fortstår fortsatt ikke behovet for å trykke andre ned, eller det å ville kontrollere andre. Jeg kunne ha skjønt det om jeg var en trussel for dem på et vis, men hva i allverden er jeg en trussel mot? Jeg er en jente på 50 kg, jeg vil oss begge det beste, invaderer han ikke med mindre jeg utsettes for grov løgn,

jeg vil ha en fredelig tone, hva i helsike er motivasjonen? Det kan da umulig være særlig behagelig å leve med seg selv når man fungerer på den måten?

...og stor beundring til de som gadd å lese dette.

[Sekretæren]

En siste ting jeg vil si noe om, er det generelle. Ikke bare i ditt tilfelle. Men for alle jenter som har møtt på slike menn, og alle menn som har møtt på slike jenter:

Man trykker andre ned så lenge man kan fordi man får noe ut av det. Hvis ei venninne føler seg tråkka på av ei annen venninne, er det fordi man tillater det. Hvis en gutt blir tråkka på av kjæresten, er det fordi man tillater det. Man blir behandlet slik man lar seg bli behandlet. Og når mennesket har det i seg å utføre onde handlinger, så gjør man det så lenge man kan.

Ditt siste avsnittet er jeg ikke nødvendigvis enig i. Noen kan tråkke og tråkke fordi de ikke vil gi seg før den andre knekker, og noen kan se det som en utfordring at de har med å gjøre en person som er sterkere enn dem. Mellom det første forholdet til mitt siste har jeg blitt drillet i selvhevding og grensesetting og går i dag for å være en sterk person som ikke finner seg i å bli tråkket på, men mannens metoder er de samme som den gang jeg var en usikker attenåring.

Jeg tror jeg skjønner hvor boomboom vil hen, selv om jeg ikke er enig i menneskesynet hans/hennes. Ja, noen kan tråkke og tråkke fordi de ikke vil gi seg, men alle de jeg har møtt som har hatt behov for å gjøre dette mot andre mennesker, har funnet en svakhet som "offeret" selv ikke en gang trenger å være klar over. Du kan være en veldig sterk person, men det kan være et eller annet de har funnet hos deg som gjør at de tror du til slutt kan knekkes. Derfor gir de seg ikke. (Jeg mener IKKE at feilen ligger hos deg, for all del)

Det er noe å ta med seg, det at man ikke kan gjøre noe med andre mennesker, man kan ikke gå inn i hodet dems, og dermed ikke forstå deres handlinger fullt ut. Det eneste du kan er å ta ansvar for deg selv. (Jeg tror du gjør det, altså, men skriver litt generelt om det boomboom skriver) Derfor nytter det heller ikke å finne ut av HVORFOR den andre parte gjør og sier som han gjør. Bare stikk. Lær deg å gi faen. Dette skal du ikke bruke energi på. Først da tar du ansvar for deg selv, ikke sant? Du har fått ham ut av hverdagen din, men ikke ut av livet ditt og hodet ditt. Han er der, og du tillater ham å være det, ved å dvele ved ting som har blitt sagt og gjort. Det spiller ingen rolle hva for slags hensikter han har, han er ikke bra for deg!!

Jeg fortstår fortsatt ikke behovet for å trykke andre ned, eller det å ville kontrollere andre. Jeg kunne ha skjønt det om jeg var en trussel for dem på et vis, men hva i allverden er jeg en trussel mot? Jeg er en jente på 50 kg, jeg vil oss begge det beste, invaderer han ikke med mindre jeg utsettes for grov løgn,

jeg vil ha en fredelig tone, hva i helsike er motivasjonen? Det kan da umulig være særlig behagelig å leve med seg selv når man fungerer på den måten?

...og stor beundring til de som gadd å lese dette.

Du tenker veldig rasjonelt, men mennesker som har behov for å trykke andre ned, er ikke rasjonelle. Ikke prøv å finne noen logisk forklaring på dette. Det er som sagt ikke noe tap i å ikke forstå noen fullt ut, det du trenger er å akseptere at andre ikke tenker som deg, og gå videre.

Lykke til!