Jeg klarer ikke prate med noen om dette

[Gjest Helt tussete i hodet mitt]

Jeg kjenner det bobler i hele kroppen nå... skjelver på hendene, er så provosert..! Nå har han gått, min samboer over ett år bare bestemte seg plutselig for å dra ut å ta seg en tur og ta en øl i byn, alene. Han drikker sjeldent øl. Han har vært rar i hele dag, sittet å stirret i lufta og vært streng og sur i stemmen, jeg har vært tålmodig, tenkt at han har en dårlig dag. Det er greit. Men jeg vil jo gjerne prate med han, i allefall få bekreftet at jeg ikke har gjort noe galt. Men nei, han sier det er ingen sin sak, hadde ikke sagt det til sin mor en gang (?) sier han... Så sier han at han må være alene. Jeg sitter her, det er to dager til eksamen. Han har ferie (tydeligvis for mye fritid til å tenke) ... jeg er kjempe stresset, leser rævva av meg og så begynner han å lage drama... Nå sitter jeg her altså alene, klarer ikke lese eller skrive notater...

Jeg er jævli glad i han, han har vært en utrolig god kjæreste og venn. Vi har et fantastisk sexliv... Men hans negative sider begynner snart å ta knekken på forholdet. Han er sååå nærtagen, ALT handler om han... Jeg må snart lage meg en liste over ord jeg ikke kan si til han: barnslig, dum, ond, egoist og for all del må jeg ikke banne til han... det minner nemlig om barndommen hans...(?) Hvis vi har en liten uenighet er det verdens undergang og han gir meg alltid et ultimatum; et enten eller. I fjor sommer klarte min kjære storesøster å provosere han, det var i mine og de flestes øyne en bagatell: hun maste på han om at han måtte kjøre noen familiemedlemmer til 50 årsdagen til min far fordi hun ikke hadde noen andre å spørre... Det tok ET HALVT ÅR før han til slutt klarte å tilgi henne... Når noen tråkker han på bena ignorerer han dem og fryser dem ut til de knekker.. Han har innrømt at han faktisk vil psyke de ut slik at de "skjønner hvordan de er".. Åhhhhh.... Han slenger fortsatt drit om både henne og resten av min familie som følge av dett, noe som er foferdelig vondt for meg. Altså, de har sine feil, men det er den eneste familien jeg har... Jeg vet at han sliter med selvtiliten, men faen da. Hvem gjør ikke det???? han sier han bare er sånn og hvis jeg ikke takler det så må vi gjøre det slutt, for han kan ikke endre seg. Men hallo, jeg har vært sykelig sjalu men jeg har endret meg... det handler om innstilling... Hver gang vi krangler (til og med små bagateller) ignorerer han meg, TOTALT... Jeg har møtt han både på buss og i butikken og han enser meg ikke. Til og med når jeg sier hei. Jeg har prøvd å snakke med han om alt dette, hvor vondt det er for meg, lange samtaler, men det går tydeligvis ikke inn!!! Han tåler ikke kritikk, konstruktiv eller ei... da faller hans verden sammen...og i stedet for å endre sin oppførsel, bli en bedre person, graver han seg lengre og lengre ned... På toppen av alt virker det som om han tar hver eneste positiv ting som skjer i mitt liv som et nederlag, som om han er sjalu på meg eller noe. Får jeg en god karakter og kommer hoppende og glad hjem og vil dele det med han, kan jeg høre at "det hadde aldri han klart"... argh...

På toppen av alt er jeg sååå jævlig glad i han... jeg elsker han...Han er egentlig en topp person og vi trives sammen. Jeg kan se en fremtid med han hvis han skjerper seg...jeg vet ikke om jeg kan finne noen som han igjen. Alle har sine greier, men jeg synes hans greier er så tunge å bære og jeg begynner nesten å tro at jeg har involvert meg i et forhold som absolutt ikke er bra for meg... som om han psyker meg ned .. og jeg vet ikke om han gjør det med vilje eller ei... Av og til føler jeg at han helst vil at jeg skal ha det kjipt... for da blir jeg hos han.. Det virker som om han føler seg truet når jeg har det bra.. Jeg er ei pen jente og i det siste har alt egentlig ordnet seg for meg.. Noe jeg føler jeg fortjener etter hittil ekstremt mange dårlige livserfaringer!

Nå ble det mange ord... håper noen forstår og kan gi meg noen råd?? jeg har ikke virkelig snakket med noen om dette fordi jeg rett og slett ikke vil gi et dårlig inntrykk av han da jeg har vært borti et svært usundt forhold fra før... Det hjelper ikke å si at jeg må prate med han om det, alt vi gjør er så prate..

[Brianna]

Det første som slår meg er at dette ikke er et sundt forhold! Det virker som om kjæresten din ikke har det godt med seg selv, og at dette går først og fremst ut over deg! Kjære deg, du må virkelig vurdere om det er verdt det. Men en ting jeg reagerer på er når du skriver at du verken kan si at han er ond, egoist, barnslig ect. ??? hvorfor i alle dager ville du si noe sånt til kjæresten din i utgangspunktet? Dere burde nok prate om forholdet deres, men prøv å vær litt skånsom mot følelsene hans, kanskje er du den eneste som han føler han har igjen? Lykke til!

[Gjest ts]

Det første som slår meg er at dette ikke er et sundt forhold! Det virker som om kjæresten din ikke har det godt med seg selv, og at dette går først og fremst ut over deg! Kjære deg, du må virkelig vurdere om det er verdt det. Men en ting jeg reagerer på er når du skriver at du verken kan si at han er ond, egoist, barnslig ect. ??? hvorfor i alle dager ville du si noe sånt til kjæresten din i utgangspunktet? Dere burde nok prate om forholdet deres, men prøv å vær litt skånsom mot følelsene hans, kanskje er du den eneste som han føler han har igjen? Lykke til!

I noen situasjoner kan man si slike ord i sammenheng med en spøk. F.eks.en på skolen hans sa at han var egoist på spøk og han ignorerte henne over lang tid... Og i andre tilfeller har jeg for eksempel sagt at det å ville psyke ut noen er en ond handling, da tar han det som om jeg synes han i sin helhet er ond... etc.. Vi prater og prater... og det pleier å ordne seg, men nå vet jeg ikke lengre ... Det er bare så unødvendig at han skal stikke på denne måten mens jeg sitter midt oppi eksamenslesinga og ikke vil han si hva det er heller..

På en måte vil jeg bare gjøre det slutt..men jeg har hverken samvitighet eller hjerte til det!

[Dyregod]

Hei!

Jeg forstår hva du mener her, jeg har nylig(på søndag) kommet ut av et forhold på et år hvor kjæresten min var veldig usikker på seg selv, og sleit med ting fra fortiden. Dette tæret veldig på meg, men jeg bare lot det gå fordi jeg håpet at det skulle ordne seg, for jeg elsket han jo! Men det bare fortsatte og fortsatte med at han var veldig egoist, tenkte ikke på mine følelser... Det er nok noe annet enn deg, men poenget mitt er at dette kommer du til å fortsette å irritere deg over, og det kommer til å tære på forholdet mer og mer om dere ikke prater skikkelig om det og at det virkelig skjer drastiske forandringer... Jeg var for "feig" til å gjøre det slutt, burde egentlig gjort det for lenge siden, men er fryktelig vanskelig når man elsker noen... Så på søndag kom han meg i forkjøpet og dumpet meg og reiste... Da var rett og slett han så lei av å såre meg at han ikke orket mer... Veit det egentlig ikke har noe med din situasjon å gjøre, måtte bare få med helheten=)

Det viktigste er ihvertfall å ikke ignorere dette, for det blir ikke bare borte, det baller seg på om man ikke gjør noe med det, det gjorde det for meg! Og det er veldig tungt å være sammen med en som sliter med seg selv...

Spør deg selv om det er verdt det.

Hva skjedde når han kom hjem fra byen?

[gompen]

Dette høres ikke sunt ut, (noe av dette høres ut som hersketeknikker!):

Han er sååå nærtagen, ALT handler om han...

Hvis vi har en liten uenighet er det verdens undergang og han gir meg alltid et ultimatum; et enten eller.

Han slenger fortsatt drit om både henne og resten av min familie som følge av dett, noe som er foferdelig vondt for meg.

Hver gang vi krangler (til og med små bagateller) ignorerer han meg, TOTALT...

Han tåler ikke kritikk, konstruktiv eller ei... da faller hans verden sammen...

Og her har du svaret ditt:

Jeg kan se en fremtid med han hvis han skjerper seg.

han sier han bare er sånn og hvis jeg ikke takler det så må vi gjøre det slutt, for han kan ikke endre seg.

Det betyr at: enten lever du med han og alle de ovennevnte momentene ved ham, eller så går du fra ham. Han kommer nemlig IKKE til å forandre seg.

[Maria22]

Jeg tror du egentlig innerst inne vet hva som er riktig å gjøre. Hva hadde du svart om det var noen andre som spurte om dette?

Nå er det ikke meningen å virke "slem", men jeg bare lurer på hvorfor det er så mange kvinner som fortsetter å være i et forhold som egentlig ikke er så bra. Jeg hører så mange (inkuldert en av mine venninner) som forteller om menn som fysisk, eller psykisk misshandler, eller hersker over dem, men når de er ferdige å fortelle så slenger de alltid på en "men han er jo egentlig kjempesnill", eller "han er egentlig ikke så ille" og etterfulgt med et "jeg elsker han og tror ikke jeg finner noen annen".

Hva er det som får deg (TS) og andre kvinner i samme situasjon til å tro at dere ikke kommer til å finne en annen? Verden er full av snille menn som sikkert kunne gitt deg mye mer enn han du er sammen med nå.

Og om du velger å gjøre det slutt så kommer det helt sikkert til å være vondt, men det går over! Og etterpå blir man sterkere av det.

Synest bare det er så trist å se alt noen kan finne seg i. Vist en mann ikke behandler deg bra så dump han og gå videre med livet ditt, og kanskje da finner du en mann som fortjener deg og behandler deg bra.

Lykke til!

[kristian82]

Han høres jo helt ekstrem ut, ikke at jeg skal "leke" psykolog, men en så ekstremt STERK grad av nærtagenhet (som objektivt sett er bagateller), pluss måten han reagerer med null kommunikasjon, prøve å psyke ut "motstanderen" etc, gjør så jeg tenker i retning av om det kan være noe med personligheten hans som er feil..en del som har personlighetsforstyrrelsen - unnvikende og engstelig, kan i alle fall ha mange likhetstrekk når det gjelder relasjoner med andre, og toleranse for "kritikk", frykt for at partneren skal gå fra han, "deppa" om partneren gjør det bra osv...Men som sagt, så skal jeg IKKE si at han har det, men hørtes i alle fall ut som han har en del å jobbe med..Er jo som du sier at fleste har dårlig selvtillit, men fleste klarer jo å ta seg sammen/skjerpe seg, for å ikke ødelegge et forhold til en person man er glad i...

Syns også det er uuutrolig egoistisk å klare å lage sånt "styr" når han vet at det er et par dager til du har eksamen, og at det såklart ødelegger for deg å ikke få konsentrert deg...Sånn jeg tenker må jeg si at en som hadde klart å vært så ego mot meg, når han/hun viste jeg trengte ro og konsentrasjon (altså ikke klarte å ta den konflikten etter eksamen) er en type som jeg seriøst hadde revurdert om jeg hadde noe interesse av å være sammen med..En partner skal jo være støttende, din medspiller, gjøre det best mulig/hjelpe deg å ville deg alt godt...Sånn høres jo ikke han ut....Hadde i alle fall sagt det til han, si de tingene du sier her, og seriøst vurdert ut i fra reaksjonen hans om det her var noe å satse på..Syns alle fortjener en bedre partner enn det her..

[Aurora M.]

Er du virkelig sikker på det TS, at du elsker denne mannen? Er det ikke heller slik at du elsker den han kunne ha vært?

Jeg har selv vært i destruktive forhold, der man føler seg fanget av "kjærlighet".

I virkeligheten er det ikke snakk om kjærlighet, men noe som minner om det: Medlidenhet, begjær, avhengighet...

Det er også sånn at når man investerer nok i et dårlig forhold, så klarer man ikke å slippe før man har føler man har fått noe igjen for det man har ofret.

Så narrer seg selv til å tro at det er kjærlighet, fordi sannheten er for tøff. Du sier han er så fantastisk.. Er han virkelig det? Hvis du så disse kvalitetene i en person du ikke har et forhold til, hva ville du da syntes om vedkommende?

Når man elsker, elsker man hele det menneskets personlighet, og nærer respekt for vedkommende. Ikke så at en ikke finner feil og mangler. Men de gode sidene overskygger de mindre gode, og summen av det hele gjør at du kjenner deg trygg, elsket og respektert. Du kjenner også at partneren får fram de beste sidene i deg, og at du vokser som menneske sammen med han. Dette er kjærlighet i min bok.

Hvor mange er det ikke som etter et brudd (kort eller lang tid) og dyp kjærlighetsorg plutselig ser klart, og denne "kjærligheten" snur til å bli hat, avsky eller likegyldighet? Da har det ikke vært særlig kjærlighet der likevel den siste tiden, men det har vært et selvbedrag.

[Sal888]

Jeg kjenner det bobler i hele kroppen nå... skjelver på hendene, er så provosert..! Nå har han gått, min samboer over ett år bare bestemte seg plutselig for å dra ut å ta seg en tur og ta en øl i byn, alene. Han drikker sjeldent øl. Han har vært rar i hele dag, sittet å stirret i lufta og vært streng og sur i stemmen, jeg har vært tålmodig, tenkt at han har en dårlig dag. Det er greit. Men jeg vil jo gjerne prate med han, i allefall få bekreftet at jeg ikke har gjort noe galt. Men nei, han sier det er ingen sin sak, hadde ikke sagt det til sin mor en gang (?) sier han... Så sier han at han må være alene. Jeg sitter her, det er to dager til eksamen. Han har ferie (tydeligvis for mye fritid til å tenke) ... jeg er kjempe stresset, leser rævva av meg og så begynner han å lage drama... Nå sitter jeg her altså alene, klarer ikke lese eller skrive notater...

Jeg er jævli glad i han, han har vært en utrolig god kjæreste og venn. Vi har et fantastisk sexliv... Men hans negative sider begynner snart å ta knekken på forholdet. Han er sååå nærtagen, ALT handler om han... Jeg må snart lage meg en liste over ord jeg ikke kan si til han: barnslig, dum, ond, egoist og for all del må jeg ikke banne til han... det minner nemlig om barndommen hans...(?) Hvis vi har en liten uenighet er det verdens undergang og han gir meg alltid et ultimatum; et enten eller. I fjor sommer klarte min kjære storesøster å provosere han, det var i mine og de flestes øyne en bagatell: hun maste på han om at han måtte kjøre noen familiemedlemmer til 50 årsdagen til min far fordi hun ikke hadde noen andre å spørre... Det tok ET HALVT ÅR før han til slutt klarte å tilgi henne... Når noen tråkker han på bena ignorerer han dem og fryser dem ut til de knekker.. Han har innrømt at han faktisk vil psyke de ut slik at de "skjønner hvordan de er".. Åhhhhh.... Han slenger fortsatt drit om både henne og resten av min familie som følge av dett, noe som er foferdelig vondt for meg. Altså, de har sine feil, men det er den eneste familien jeg har... Jeg vet at han sliter med selvtiliten, men faen da. Hvem gjør ikke det???? han sier han bare er sånn og hvis jeg ikke takler det så må vi gjøre det slutt, for han kan ikke endre seg. Men hallo, jeg har vært sykelig sjalu men jeg har endret meg... det handler om innstilling... Hver gang vi krangler (til og med små bagateller) ignorerer han meg, TOTALT... Jeg har møtt han både på buss og i butikken og han enser meg ikke. Til og med når jeg sier hei. Jeg har prøvd å snakke med han om alt dette, hvor vondt det er for meg, lange samtaler, men det går tydeligvis ikke inn!!! Han tåler ikke kritikk, konstruktiv eller ei... da faller hans verden sammen...og i stedet for å endre sin oppførsel, bli en bedre person, graver han seg lengre og lengre ned... På toppen av alt virker det som om han tar hver eneste positiv ting som skjer i mitt liv som et nederlag, som om han er sjalu på meg eller noe. Får jeg en god karakter og kommer hoppende og glad hjem og vil dele det med han, kan jeg høre at "det hadde aldri han klart"... argh...

På toppen av alt er jeg sååå jævlig glad i han... jeg elsker han...Han er egentlig en topp person og vi trives sammen. Jeg kan se en fremtid med han hvis han skjerper seg...jeg vet ikke om jeg kan finne noen som han igjen. Alle har sine greier, men jeg synes hans greier er så tunge å bære og jeg begynner nesten å tro at jeg har involvert meg i et forhold som absolutt ikke er bra for meg... som om han psyker meg ned .. og jeg vet ikke om han gjør det med vilje eller ei... Av og til føler jeg at han helst vil at jeg skal ha det kjipt... for da blir jeg hos han.. Det virker som om han føler seg truet når jeg har det bra.. Jeg er ei pen jente og i det siste har alt egentlig ordnet seg for meg.. Noe jeg føler jeg fortjener etter hittil ekstremt mange dårlige livserfaringer!

Nå ble det mange ord... håper noen forstår og kan gi meg noen råd?? jeg har ikke virkelig snakket med noen om dette fordi jeg rett og slett ikke vil gi et dårlig inntrykk av han da jeg har vært borti et svært usundt forhold fra før... Det hjelper ikke å si at jeg må prate med han om det, alt vi gjør er så prate..

Lider han av depresjoner? Hvorfor er han så negativ og nærtagen? Hvorfor nevner du det med barndommen, hva slags problemer har han hatt?

Det er litt vanskelig å vite hva som kan være problemet hans om du ikke sier noe mer om han. Fra det du skriver så virker han ut som en du bare burde kvitte deg med for din del, men siden du elsker han så kanskje du kan søke profesjonell hjelp til han. Hvis det sitter så dypt så er det sikkert ikke noe du kan gjøre. Han trenger nok profesjonell hjelp. Spørsmålet er om du synes det er verdt å ofre din tid og krefter på det.

Hadde vært litt greit å vite mer om han uansett

[Gjest Nabojenta]

Hørtes ut som min eks det jo.

[Dyregod]

Jeg tror du egentlig innerst inne vet hva som er riktig å gjøre. Hva hadde du svart om det var noen andre som spurte om dette?

Nå er det ikke meningen å virke "slem", men jeg bare lurer på hvorfor det er så mange kvinner som fortsetter å være i et forhold som egentlig ikke er så bra. Jeg hører så mange (inkuldert en av mine venninner) som forteller om menn som fysisk, eller psykisk misshandler, eller hersker over dem, men når de er ferdige å fortelle så slenger de alltid på en "men han er jo egentlig kjempesnill", eller "han er egentlig ikke så ille" og etterfulgt med et "jeg elsker han og tror ikke jeg finner noen annen".

Hva er det som får deg (TS) og andre kvinner i samme situasjon til å tro at dere ikke kommer til å finne en annen? Verden er full av snille menn som sikkert kunne gitt deg mye mer enn han du er sammen med nå.

Og om du velger å gjøre det slutt så kommer det helt sikkert til å være vondt, men det går over! Og etterpå blir man sterkere av det.

Synest bare det er så trist å se alt noen kan finne seg i. Vist en mann ikke behandler deg bra så dump han og gå videre med livet ditt, og kanskje da finner du en mann som fortjener deg og behandler deg bra.

Lykke til!

Jeg kom nettopp ut av et forhold hvor jeg ikke ble behandlet såå bra som jeg kanskje fortjente... Men jeg ville fortsatt være med han, selvom jeg egentlig vet at det ikke er det lureste... Er veldig vanskelig å svare på hvorfor man er så "dum", men har du noen gang VIRKELIG elsket noen? Det er ikke bare bare å plutselig skulle miste han for alltid da... Nå ble jo jeg dumpa, selvom det egentlig var jeg som burde gjort det. Men elsker man noen høyt nok så kan man se bort fra små "feil". Men hvis menn slår er det jo ille, da syns jeg det er dumt ikke kvinnen klarer å komme ut av forholdet. Nå er jo jeg fortsatt i en veldig kjærlighetssorg, så er ikke sikkert jeg er så saklig nå som jeg kanskje er om noen uker=)

Håper uansett det ordner seg for deg TS!

Trenger du noen å "prate" med så får du si ifra.

[Gjest brutal_mann]

And again.... The shitbags take the women...

Du kan dumpe fyren og finne noen som setter pris på deg da...

[Dyregod]

Er du virkelig sikker på det TS, at du elsker denne mannen? Er det ikke heller slik at du elsker den han kunne ha vært?

Jeg har selv vært i destruktive forhold, der man føler seg fanget av "kjærlighet".

I virkeligheten er det ikke snakk om kjærlighet, men noe som minner om det: Medlidenhet, begjær, avhengighet...

Det er også sånn at når man investerer nok i et dårlig forhold, så klarer man ikke å slippe før man har føler man har fått noe igjen for det man har ofret.

Så narrer seg selv til å tro at det er kjærlighet, fordi sannheten er for tøff. Du sier han er så fantastisk.. Er han virkelig det? Hvis du så disse kvalitetene i en person du ikke har et forhold til, hva ville du da syntes om vedkommende?

Når man elsker, elsker man hele det menneskets personlighet, og nærer respekt for vedkommende. Ikke så at en ikke finner feil og mangler. Men de gode sidene overskygger de mindre gode, og summen av det hele gjør at du kjenner deg trygg, elsket og respektert. Du kjenner også at partneren får fram de beste sidene i deg, og at du vokser som menneske sammen med han. Dette er kjærlighet i min bok.

Hvor mange er det ikke som etter et brudd (kort eller lang tid) og dyp kjærlighetsorg plutselig ser klart, og denne "kjærligheten" snur til å bli hat, avsky eller likegyldighet? Da har det ikke vært særlig kjærlighet der likevel den siste tiden, men det har vært et selvbedrag.

Må si at dette var gode ord;)

Jeg er jo ikke TS, men har jo som nevnt før i tråden, nettopp kommet ut av et forhold som ikke var bra for meg, men jeg er så avhengig av han og er vant til å være med han, man vil ikke gi slipp på den tryggheten. Men må si at det du skrev traff meg veldig og hjelper meg å se fremover=) Håper jo på å finne kjærligheten et annet sted, selvom jeg trodde dette ville være for alltid.. Men men, slik er dessverre livet...

[Gjest Brutal dame]

Som flere har nevnt, han kommer ikke til å forandre seg om du blir snillere, godere, tar mer hensyn, osv. Du har ikke mulighet til å endre han hvis ikke han vil selv, og syntes han bør. Og antageligvis fungerer oppførselen hans på en eller annen måte ovenfor deg ellers ville han sluttet.

Slutt å ta ansvar for hans følelser, de må han ta ansvar for selv.

Det ER barnslig og umodent å bli sur et halvt år fordi noen maser eller spør deg om en tjeneste. Og den surheten får han ha for seg selv. Et forhold bør være et felleskap begge tar ansvar for, ikke bare den ene.

Sett dine grenser for hvilke følelser du skal la han få gi deg. Ellers mister du deg selv i forhold til han og ender opp med å fungere som en 24 times bekreftelsesbank på hans dårlige selvoppfatning.