Ulykkelig fortapt

[Gjest Bare innom]

Jeg møtte på han i dag. Vi vekslet ingen ord. Ikke et eneste lite ”hei”. Ikke ”hvordan står det til, går det bra”..

Men vi møtte blikket til hverandre. Og den følelsen han gir meg når han ser dypt inn i øynene mine, den kan ikke beskrives. Han ser på meg med en slik intensitet at jeg må se bort. Jeg føler at han ser tvers gjennom meg, at han snakker til meg bare med et blikk. Et blikk som føles så lenge. Jeg forstår ikke at alle rundt oss ikke kan høre hva vi sier til hverandre uten ord.

Jeg fatter ikke hva som har skjedd. Noen ganger lurer jeg på om det min skyld. Var det jeg som var for rask med å avskrive han? Det føles så uvirkelig nå, de fantastiske månedene vi hadde sammen. Alle samtalene vi hadde sammen og som vi lo og koste oss sammen. Jeg har aldri og kommer heller aldri til å oppleve noe lignende noen gang. Når jeg lukker øynene så besøker han meg. Det ender alltid i det som faktisk er realiteten…så nær men dog så fjern.

[NoAngel]