Så trist

[Gjest leimei]

Jeg sitter her og tårene bare renner. Jeg synes alt er så trist og leit for tiden. Det siste året har jeg vært samboer med verdens mest fantastiske mann. Vi har vært gjennom mye dette året, og han har støttet meg og virkelig vært der for meg. Det har vært mange påkjenninger, men vi har klart å jobbe oss gjennom dem. Vi håpet jo begge at når ting roet seg rundt oss så ville også vi få det bedre. Men slik er det dessverre ikke blitt. Stadig oftere krangler vi om småting, og dette tærer jo selvsagt på forholdet. Vi elsker hverandre inderlig, og vi er begge redde for å miste hverandre. Vi har begge et sterkt ønske om å få dette forholdet til å fungere, og vi synes det er trist at det skal være så vanskelig. Den siste tiden føler jeg min samboer er begynt å trekke seg litt unna på en måte. Han kommer ikke så ofte bort til meg bare for å holde rundt meg og si han elsker meg. Ei heller ligger vi så ofte tett inntil hverandre på kvelden når vi har lagt oss. Jeg har prøvd å snakke med han om dette, men får til svar at han elsker meg like inderlig enda og vil det skal være oss to. Jeg skjønner bare ikke hvordan vi skal komme oss videre nå for jeg føler at vi står på stedet hvil liksom. Vi har det kjempefint sammen når vi gjør ting sammen, og sexen er fantastisk. Men det å fungere i det daglige er blitt et problem for oss, og det er jo hverdager man har mest av... Det er ikke noe alternativ å gå fra hverandre, for vi elsker hverandre for høyt til det... Men det må vel finnes en måte man kan komme seg over "kneika" på??

[Gjest Gjest]

Det kan jo være en ide å gå sammen i en eller annen form for terapi, der dere kan få ut hva som plager dere, og få hjelp til å komme dere videre. Spesielt siden det ikke virker som dere klarer dette alene.