Jeg vet ikke om jeg elsker barna mine

[Gjest Fæl mor!]

Hei!

Foreldrene mine arrengerte et ekteskap for meg for litt over 7 år siden og jeg ble gravid med mitt første barn på bryllupsnatten, eksmannen min manipulerte meg sånn at jeg trodde på ham at det var greit å ha sex uten prevensjon! Jeg fikk min første gutt og syv måneder senere ble jeg gravid igjen (selv om vi brukte prevensjon denne gangen). Fikk enda en sønn. Jeg skilte meg tre år senere og fikk hovedomsorgen til barna, men alt jeg gjør er bare de nødvendige tingene! Sørge for at de får mat, rene klær, leker, drar på ferie, feire bursdagene sine.Sørge for at de har kontakt med vennene sine, osv. Men jeg føler ikke at jeg har dyp kontakt med dem slik mor og barn burde hatt! Jeg nyter hvert sekund når de er hos pappaen, (savner dem selvfølgelig og blir kjempe glad når de kommer tilbake, men) det blir ikke lenge før det blir til "vanlig" igjen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!! Jeg vet jeg har en krevende hverdag og føler på stor ensomhet, men det skal vel ikke hindre en mor til å føle kjærligheten til egne barn. Det burde vært tvetimot!

Kan noen hjelpe meg?

Jeg vurderer å snakke med en psykolog om problemet, men jeg vil først finne ut om jeg kan gjøre noe på egenhånd.

Takk for råd og innspill!

[Gjest Fæl mor!]

Jeg vil bare legge til at jeg er så forvirret, sint og redd! Jeg vil bare leske barna mine og gi det et kjærlig og trygdt hjem, men jeg er så redd!

Jeg er bare 27 år som ikke har noen andre enn seg selv og sine små som jeg har ansvaret for!

Jeg er så lei meg nesten hele tiden! Jeg vet ikke hva som er galt med meg!

[Gjest Complex]

Er ikke ekspert på dette. Men du sier jo at du savner dem når de ikke er der!

Da høres det ut som om du bryr deg/er glad i /elsker den da!

[Gjest Fæl mor!]

Er ikke ekspert på dette. Men du sier jo at du savner dem når de ikke er der!

Da høres det ut som om du bryr deg/er glad i /elsker den da!

Jeg vet ikke om det er nok, tenk om det er bare fordi jeg er vant å ha dem her og når de er borte en hel helg, blir det litt tomt på søndag ettermiddag. Og de sekundet hverdagene begynner forsvinner det...

Takk for trøsen, uansett!

[Gjest Gjest]

Jeg vil bare legge til at jeg er så forvirret, sint og redd! Jeg vil bare leske barna mine og gi det et kjærlig og trygdt hjem, men jeg er så redd!

Jeg er bare 27 år som ikke har noen andre enn seg selv og sine små som jeg har ansvaret for!

Jeg er så lei meg nesten hele tiden! Jeg vet ikke hva som er galt med meg!

Det er ikke rart at du ikke kjenner på kjærligheten til barna dine når du har så mange andre negative følelser som styrer deg. I og med at du er så alene vil jeg råde deg til å oppsøke psykolog, slik at du får rensket opp i følelseslivet ditt, og begynne å kjenne på det som er godt.

Du elsker barna dine, ellers hadde du ikke vært redd for at du ikke elsket dem.

[Vera Vinge]

Det er ikke rart at du ikke kjenner på kjærligheten til barna dine når du har så mange andre negative følelser som styrer deg. I og med at du er så alene vil jeg råde deg til å oppsøke psykolog, slik at du får rensket opp i følelseslivet ditt, og begynne å kjenne på det som er godt.

Du elsker barna dine, ellers hadde du ikke vært redd for at du ikke elsket dem.

Jeg er helt enig. Jeg tror heller ikke trådstarter ville brydd seg om dette om hun ikke elsket dem. Og når man har det vanskelig generelt, tror jeg at kjærligheten til de nærmeste kan oppleves som svakere nettopp fordi positive følelser generelt er i mindretall. På samme måte som man kan oppleve at ting man vanligvis liker å gjøre ikke fremstår lystbetont når man sliter følelsesmessig.

[Littlebird]

Jeg tror også at du er glad i barna dine. Men det høres ut som du har gått gjennom litt tøffe ting, og at du kanskje er litt deprimert. Depresjon kan legge demper på mange følelser, og kanskje det kan være litt derfor du er redd for at du ikke er glad nok i barna. Man kan føle seg litt tom og "avstumpet" følelsesmessig når man er deprimert. Du er sikkert sliten, og har behov for litt tid for deg selv, så det er ikke galt av deg å nyte litt at barna er hos faren, det tror jeg mange andre også gjør, nyter en liten pause, selv om man elsker barna sine og aller helst skulle hatt dem hjemme kanskje.

Det er heller ikke så rart om noen av følelsene dine for barna påvirkes litt av at du ble "påtvunget" barna på en måte, både gjennom dine foreldre og din eksmann.

Jeg tror også at du kan få hjelp til dette ved å snakke med en fagperson, for å få utløp for noe av de vanskelige følelsene du har hatt.

Ikke vær redd for å ikke vær glad nok i barna dine, bare vær glad i dem slik du er, men ta samtidig vare på deg selv, det gjør deg i stand til å være en god mor.

Hvis du opplever deg ute av stand til å ta deg av barna dine helt alene fordi du har det vanskelig eller er for sliten, så be om hjelp. Men spør rette personene, for eksempel kan kanskje noen i familien din, eller noen nære venner avlaste deg litt av og til? Kanskje trenger du litt tid noen kvelder til å gjøre noe hyggelig for deg selv, uten at du skal føle deg som en dårlig mor.

[Gjest TS]

Jeg takker for all støtten dere gir meg! Det betyr mye for meg!

Det som er så skremmende er å innrømme at jeg har det slikt, at jeg en gang ikke kan kjenne på kjærligheten til barna mine!

Jeg siterer "Det er heller ikke så rart om noen av følelsene dine for barna påvirkes litt av at du ble "påtvunget" barna på en måte, både gjennom dine foreldre og din eksmann"

Det er nettopp det som er så fælt! Og skummelt! Hvordan kan det være mulig at en frisk mor ikke kan være i stand i å føle kjærligheten til barna sine på en ordentlig måte, uansett om hun er påtvunget eller ei. De har ikke noe med det å gjøre og de fortjener min kjærlighet. Og jeg må som mor elske barna mine uten forutsetning og betingelse, uansett på hvilken måte jeg fikk de. Det er slikt jeg tenker. Og det gjør meg føle som fæl mor!!

[Gjest gjest_MM]

Hei!

Foreldrene mine arrengerte et ekteskap for meg for litt over 7 år siden og jeg ble gravid med mitt første barn på bryllupsnatten, eksmannen min manipulerte meg sånn at jeg trodde på ham at det var greit å ha sex uten prevensjon! Jeg fikk min første gutt og syv måneder senere ble jeg gravid igjen (selv om vi brukte prevensjon denne gangen). Fikk enda en sønn. Jeg skilte meg tre år senere og fikk hovedomsorgen til barna, men alt jeg gjør er bare de nødvendige tingene! Sørge for at de får mat, rene klær, leker, drar på ferie, feire bursdagene sine.Sørge for at de har kontakt med vennene sine, osv. Men jeg føler ikke at jeg har dyp kontakt med dem slik mor og barn burde hatt! Jeg nyter hvert sekund når de er hos pappaen, (savner dem selvfølgelig og blir kjempe glad når de kommer tilbake, men) det blir ikke lenge før det blir til "vanlig" igjen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!! Jeg vet jeg har en krevende hverdag og føler på stor ensomhet, men det skal vel ikke hindre en mor til å føle kjærligheten til egne barn. Det burde vært tvetimot!

Kan noen hjelpe meg?

Jeg vurderer å snakke med en psykolog om problemet, men jeg vil først finne ut om jeg kan gjøre noe på egenhånd.

Takk for råd og innspill!

Hei!

Dette hørtes ikke lett ut! Må si du er tapper som faktisk klarer å gjøre så mye for barna dine som du gjør når du er i den situasjonen du beskriver. Du må jo være sterk!

Det er et ordtak som sier at man må elske seg selv før man kan elske andre. Jeg tror det er noe i dette, at når man ikke har det bra med seg selv, så er det vanskelig å ha det bra med andre også, uansett om det er snakk om venner, familie eller sine egne barn.

Jeg håper du finner fram til en løsning som gjør at du får det bedre selv, enten det blir med profesjonell hjelp eller andre ting du føler at hjelper. Lykke til:)

[Gjest Gjest]

det er som noen skriver her, at vonde følelser (depresjoner) overskygger følelsen.

Jeg vet hvordan det føles og har gått til psykolog for dette. Det føles bedre nå, men det er langt igjen ennå. Det kjennes skamfullt å ikke kjenne at at man elsker sine barn, at man føler det helt overflatisk og likegyldig. Jeg vet hvordan det føles og innrømme at man ikke kjenner morsfølelsen på kroppen. At hvert minutt uten barn er som himmelen og at man kanskje kvier seg for å være sammen med sine barn.

Forsøk å aksepter denne følelsen, det at du ikke føler noe. Når dette er gjort kan du forsøke å se hva som ligger i veien. Har du vært fødselsdeprimert? ER du tungsinding over livet ditt? Var det vanskelig å skille seg? HAr du venner og familie rundt deg som du kan snakke med og som kanskje kan bekrefte for deg at du faktisk er en god mor? Det kan jo hende at du bare ikke ser det selv. FOr meg virker det som om du bryr deg om barna dine masse ettersom du er så redd for at du ikke gjør det.

Er du redd for at barna skal merke det på deg?

Lykke til, jeg ville nok forsøkt meg på en psykolog, du har jo tatt første skritte nå allerede.

[Rotemor]

Hverdagen sluker oss alle innimellom!

Det høres ut som om din hverdag er tøffere enn de fleste1

3 småbarn i under noe ulykkeige omstendigheter tærer på.

Tipper du bruker dagen på små trivielle men viktige ting.

Vaskemaskin på overtid mildt sagt!

Du hadde trengt en kone ;-)

Jeg tror du er deprimert. Kanskje du bare må innrømme det og sette ord på det! Det er ingenting å skamme seg over. Tvertimot. Jeg ville vært det i dine sko tror jeg, og har tidvis vært det i mitt liv.

Fredag når ungene drar er deilig og innen søndag er det savn igjen. 20 minutter etter de har kommet tenker jeg på fredagen igejn...hihi

(ihvertfall litt)

Du elsker barna dine. Ingen tvil!!! Det gjør du!!!

[Donpedro]

Noen kommuner har gratis tilbud om psykolog til småbarnsforeldre som sliter, feks via BUP. Du kan feks høre med helsestasjonen din.

Synes du har fått mange gode råd her, og ønsker deg lykke til.

[Gjest TS]

Noen kommuner har gratis tilbud om psykolog til småbarnsforeldre som sliter, feks via BUP. Du kan feks høre med helsestasjonen din.

Synes du har fått mange gode råd her, og ønsker deg lykke til.

Tusen takk for råd alle sammen!

Jeg har bestilt time hos fastlegen, kanskje hun kan henvise til noen. Skal også spørre om hvordan jeg kan få gratis tilbud.

Jeg har vært veldig nedfor i de siste par tre dagene, vil ikke gjøre noe, snakker ikke noe særlig med barna. Huff, jeg liker ikke det!!

takk, igjen!

[Silmarill]

Tusen takk for råd alle sammen!

Jeg har bestilt time hos fastlegen, kanskje hun kan henvise til noen. Skal også spørre om hvordan jeg kan få gratis tilbud.

Jeg har vært veldig nedfor i de siste par tre dagene, vil ikke gjøre noe, snakker ikke noe særlig med barna. Huff, jeg liker ikke det!!

takk, igjen!

Jeg tror du elsker barna dine, og det at du nyter fridagene dine er da ikke unormalt! Du ville ikke ha tatt tak i dette dersom du ikke elsket dem!

Vet du selv hvorfor du ikke snakker med barna dine?Avviser du dem når de prøver å nå inn til deg?

Har du alltid følt det slik eller er du inne i en deprimert periode nå kanskje og bare vil være for deg selv?

Kjempeflott at du har bestilt time hos fastlegen din!

Mange kommuner har driftsavtaler med psykologer slik at du betaler bare egenandel og ikke full pris.Fastlegen din finner ut av dette vet du og hos BUP er det nok gratis slik Donpedro skrev.

Lykke til

[Gjest Gjest_Selma_*]

Det du føler er faktisk helt vanlig for jenter som har fått barn i arrangerte/tvangsekteskap så du er langt i fra alene.

[Gjest ts]

Jeg tror du elsker barna dine, og det at du nyter fridagene dine er da ikke unormalt! Du ville ikke ha tatt tak i dette dersom du ikke elsket dem!

Vet du selv hvorfor du ikke snakker med barna dine?Avviser du dem når de prøver å nå inn til deg?

Har du alltid følt det slik eller er du inne i en deprimert periode nå kanskje og bare vil være for deg selv?

Kjempeflott at du har bestilt time hos fastlegen din!

Mange kommuner har driftsavtaler med psykologer slik at du betaler bare egenandel og ikke full pris.Fastlegen din finner ut av dette vet du og hos BUP er det nok gratis slik Donpedro skrev.

Lykke til

Jeg svarer kort når de spør om noe. Jeg reagerer ganske kraftig hvis de gjør noe "galt". Jeg avviser aldri hvis de søker oppmerksomhet, de gjør det sjelden. Hvert fall i det siste. Noe som øker bekymringen min!

Jeg vet ikke om jeg er deprimert, men jeg har noen av symptomene. Så det er mulig jeg har lettere depresjon....

Setter pris på svarene deres!

[Gjest fastlegen]

Du har fått mange kloke svar. Bra du har bestilt time hos legen. Det kan godt være du er deprimert - uansett kan du trenge hjelp, og den finnes. Det spørs jo litt hvor du bor hvordan tilbudet er, men fastlegen og/eller helsesøster er et godt sted å begynne. Bare vær ærlig og fortell akkurat hvordan du har det.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

jeg bare lurer og det er mulig heg tråkker deg på tærne, men du skriver at du reagerer kraftig når barna gjør noe galt, blir du fort sint på de og hva skjer egentlig da? denne følelsen som eventuelt dukker opp da kan stamme fra depresjoner og gjøre at du ikke føler kjærligheten til barna dine fordi et eventuelt sinne ligger i veien.

du gjør klokt i å søke hjelp!

lykke til, jeg skal tenke på deg

[Gjest ts]

jeg bare lurer og det er mulig heg tråkker deg på tærne, men du skriver at du reagerer kraftig når barna gjør noe galt, blir du fort sint på de og hva skjer egentlig da? denne følelsen som eventuelt dukker opp da kan stamme fra depresjoner og gjøre at du ikke føler kjærligheten til barna dine fordi et eventuelt sinne ligger i veien.

du gjør klokt i å søke hjelp!

lykke til, jeg skal tenke på deg

Jeg kan snakke høyere enn kanskje nødvendig når de gjør noe galt, men jeg føler jeg har kontroll over evt. sinne. For jeg velger å gå fra stedet eller der hvor vi enten hadde samtale eller gjorde ting, for å så komme tilbake til saken etter at vi begge har roet oss.

Det er mulig at sinne er i veien for at jeg føler kjærligheten til barna mine, men jeg er ikke sint på dem.

Takk for støtten!

[Daft]

Høres for meg ut som at det ikke er kjærlighet du mangler, men energi - noe som igjen trolig er et resultat av de depresjoner du opplever. Jeg vet ikke om en psykolog kan hjelpe deg, men det kan iallefall ikke skade - og er antakeligvis verdt et forsøk.