Forskudd på arv/penger av foreldrene med flere barn

[Gjest Fabiola]

Jeg har egentlig en hel del spørsmål om disse temaene.

Det første jeg lurer på er hvordan går folk frem for å få det som mange kaller forskudd på arv? Er det noe foreldrene tilbyr seg eller er det noe en spør selv om en kan få?

Dere som har fått hjelp til bolig, bil og finanisering av andre store utgifter av foreldrene deres, spurte dere selv, eller lot dere foreldrene ta initativ til dette? Har dere søsken som fikk det samme, eller var det kun dere?

Forventer dere å få samme hjelp til finansiering av større utgifter som bolig og bil som søsken har fått av foreldre, eller er det greit at det er en skjevfordeling der? Ville dere sagt noe om det var skjevfordeling?

Når en får økonomisk hjelp av foreldrene, hvordan påvirker dette forholdet dere imellom? Hvordan påvirker det forholdet mellom partneren din og dine foreldre, og forholdet mellom alle svigerforeldrene? Om det er stor skjevdeling i økonomisk situasjon til begge foreldrepar og kun det ene kan bidra, hvordan påvirker dette forholdet deres?

Blir det slik at du nyter godt av at dine foreldre har god økonomi og kan bidra mens partneren din ikke får eie like mye i forholdet? Deler dere andeler i huset etter disse bidragene eller blir det 50/50 fordeling?

Var en hel del spørsmål dette, men håper dere skjønner litt av hva jeg lurer på. Det er dette med mellomenneskelig relasjoner til dette med penger, og hvordan løse det uten misunnelse og dårlig stemning i mellom alle partene.

[Gjest Gjest]

Jeg ville aldri spurt om å få forskudd på arv eller andre pengegaver fra mine foreldre. Det er deres penger, jeg har ikke krav på å få dem.

Jeg forventer å få det samme som min søster.

Jeg fikk forskudd på arv, etter mine foreldres ønske, da jeg kjøpte leilighet. Det har ikke endret forholdet mellom oss det minste. Om jeg hadde trodd at det ville gjøre det, hadde jeg sagt neitakk. Jeg har en venninne som også fikk forskudd på arv - og der blander foreldrene hennes seg inn i hvordan hun bruker dem... Skal være med og bestemme hvordan hun skal bo...

[Gjest FabiolaTS]

Jeg ville aldri spurt om å få forskudd på arv eller andre pengegaver fra mine foreldre. Det er deres penger, jeg har ikke krav på å få dem.

Jeg forventer å få det samme som min søster.

Jeg fikk forskudd på arv, etter mine foreldres ønske, da jeg kjøpte leilighet. Det har ikke endret forholdet mellom oss det minste. Om jeg hadde trodd at det ville gjøre det, hadde jeg sagt neitakk. Jeg har en venninne som også fikk forskudd på arv - og der blander foreldrene hennes seg inn i hvordan hun bruker dem... Skal være med og bestemme hvordan hun skal bo...

Men hvordan vet en hva foreldrene gir søskene om ikke en driver å stikker nesen i søsken og foreldres økonomi? En er jo heller ikke i samme situasjon som sine søsken hele livet, så hva er skjevfordeling og hva er ikke skjevfordeling?

Jeg er også redd for dette med at foreldrene skal begynne å blande seg mye om de hjelper til med finansiering og økonomi, men en vet vel egentlig ikke noe før en har fått hjelpen

Mye spørsmål dette, men tusen takk for at du svarer i alle fall

[Gjest Gjest]

Men hvordan vet en hva foreldrene gir søskene om ikke en driver å stikker nesen i søsken og foreldres økonomi? En er jo heller ikke i samme situasjon som sine søsken hele livet, så hva er skjevfordeling og hva er ikke skjevfordeling?

Jeg er også redd for dette med at foreldrene skal begynne å blande seg mye om de hjelper til med finansiering og økonomi, men en vet vel egentlig ikke noe før en har fått hjelpen

Mye spørsmål dette, men tusen takk for at du svarer i alle fall

Det vet jeg vel ikke? :klø: Men om jeg ikke vet det, har jeg da heller ikke vondt av det. Om min søster eller mine foreldre hadde sagt til meg at hun hadde fått masse penger, så hadde jeg forventet å få noe tilsvarende, om ikke nå med en gang, så senere. Jeg fikk forskudd på arv da jeg kjøpte leilighet, min søster for sitt forskudd når hun skal på boligjakt om et års tid.

Om man har et godt forhold til foreldrene sine, og kjenner dem, så vet man hvordan de vil reagere, jo. Jeg kjenner mine foreldre godt nok til å vite at de -aldri- ville lagt seg opp i hva jeg brukte pengene til. Både jeg og min venninne kjente foreldrene hennes godt nok til å vite at de kom til å legge seg opp i alt - men det gjør de folkene omtrent uansett, og hun trengte pengene.

[Gjest TS]

Det vet jeg vel ikke? :klø: Men om jeg ikke vet det, har jeg da heller ikke vondt av det. Om min søster eller mine foreldre hadde sagt til meg at hun hadde fått masse penger, så hadde jeg forventet å få noe tilsvarende, om ikke nå med en gang, så senere. Jeg fikk forskudd på arv da jeg kjøpte leilighet, min søster for sitt forskudd når hun skal på boligjakt om et års tid.

Om man har et godt forhold til foreldrene sine, og kjenner dem, så vet man hvordan de vil reagere, jo. Jeg kjenner mine foreldre godt nok til å vite at de -aldri- ville lagt seg opp i hva jeg brukte pengene til. Både jeg og min venninne kjente foreldrene hennes godt nok til å vite at de kom til å legge seg opp i alt - men det gjør de folkene omtrent uansett, og hun trengte pengene.

Så du ville forventet å få like mye? Hva om det skjer at foreldrene dine senere ikke har mulighet til å hjelpe deg slik som de gjorde med søskenet ditt pga endre økonomisk situasjon? Hva om søskenet ditt får hjelp til økonomi, finansiering osv, og du forventer at dette skal skje med deg og, men foreldrene dine tilbyr seg aldri å gjøre dette, hva gjør en da, ville du sagt i fra?

Nok engang, masse teite spørsmål, men jeg er egentlig bare ute etter andre sine tanker om en del ting jeg tenker på om dagen på grunn av en del slike situasjoner.

[Gjest gj]

Jeg har egentlig en hel del spørsmål om disse temaene.

Det første jeg lurer på er hvordan går folk frem for å få det som mange kaller forskudd på arv? Er det noe foreldrene tilbyr seg eller er det noe en spør selv om en kan få?

Arv er ikke noe man har krav på. Du kan selvsagt spørre om å få forskudd på arv, men det kan dine foreldre selvsagt si nei til.

Dere som har fått hjelp til bolig, bil og finanisering av andre store utgifter av foreldrene deres, spurte dere selv, eller lot dere foreldrene ta initativ til dette? Har dere søsken som fikk det samme, eller var det kun dere?

Etter at jeg flyttet hjemmefra har jeg aldri spurt om å få penger. Men, jeg har blitt tilbudt støtte både til kjøp av leilighet og bil, noe jeg har takket ja til. Det fordi jeg vet at mine foreldre har råd til det. Hadde jeg vist at de ikke hadde mer å rutte med enn de trenger selv hadde jeg takket nei.

Mine søsken har fått støtte tilsvarende det jeg har fått. Det har hele tiden vært viktig at alle skal få noenlunde det samme.

Forventer dere å få samme hjelp til finansiering av større utgifter som bolig og bil som søsken har fått av foreldre, eller er det greit at det er en skjevfordeling der? Ville dere sagt noe om det var skjevfordeling?

Hvis mine søsken fikk større pengegaver (evt. forskudd på arv) og jeg ikke fikk ville jeg synes det var rart ja. Under forutsetning av at det ikke har skjedd en drastisk endring i mine foreldres økonomi forventer jeg at de ikke gjør forskjell på barna sine.

Når en får økonomisk hjelp av foreldrene, hvordan påvirker dette forholdet dere imellom? Hvordan påvirker det forholdet mellom partneren din og dine foreldre, og forholdet mellom alle svigerforeldrene? Om det er stor skjevdeling i økonomisk situasjon til begge foreldrepar og kun det ene kan bidra, hvordan påvirker dette forholdet deres?

Det har ikke påvirket forholdet mellom meg og mine foreldre. Jeg har heller ikke lagt merke til at min mann ser på det som et problem at jeg i etableringsfasen fikk støtte hjemmefra. Og fortsatt den dag i dag kan få ganske store gaver til jul og bursdag.

Hans foreldre har ikke mulighet til å bidra på samme måte, men jeg har ikke merket meg at det er noe problem. Jeg prøver imidlertid å ikke si så mye om støtten vi får fra mine foreldre til mine svigerforeldre. Jeg ønsker ikke at de skal føle at de bidrar for lite eller noe sånt.

Blir det slik at du nyter godt av at dine foreldre har god økonomi og kan bidra mens partneren din ikke får eie like mye i forholdet? Deler dere andeler i huset etter disse bidragene eller blir det 50/50 fordeling?

Så lenge vi var samboere hadde vi relativt seperat økonomi, men endel pengegaver gikk likevel til fellesting som også kom han til gode. Etter at vi giftet oss har vi felleseie, og alt deles 50/50.

Var en hel del spørsmål dette, men håper dere skjønner litt av hva jeg lurer på. Det er dette med mellomenneskelig relasjoner til dette med penger, og hvordan løse det uten misunnelse og dårlig stemning i mellom alle partene.

[Gjest Gjest]

Men hvordan vet en hva foreldrene gir søskene om ikke en driver å stikker nesen i søsken og foreldres økonomi? En er jo heller ikke i samme situasjon som sine søsken hele livet, så hva er skjevfordeling og hva er ikke skjevfordeling?

Jeg er også redd for dette med at foreldrene skal begynne å blande seg mye om de hjelper til med finansiering og økonomi, men en vet vel egentlig ikke noe før en har fått hjelpen

Mye spørsmål dette, men tusen takk for at du svarer i alle fall

Sier som gjest over her - det vet du da ikke, men det er da heller ikke din rett å få vite! Foreldrene dine gjør som de vil med pengene sine. Når det er sagt, så er det nok lurt å gi noenlunde likt til barna for å forebygge misunnelse og uvennskap. Jeg kjenner også mine foreldre godt nok til å vite at de, i alle fall når det gjelder store summer, ville gitt likt til alle sine tre barn.

[Gjest ts]

Sier som gjest over her - det vet du da ikke, men det er da heller ikke din rett å få vite! Foreldrene dine gjør som de vil med pengene sine. Når det er sagt, så er det nok lurt å gi noenlunde likt til barna for å forebygge misunnelse og uvennskap. Jeg kjenner også mine foreldre godt nok til å vite at de, i alle fall når det gjelder store summer, ville gitt likt til alle sine tre barn.

Men hva om du ikke fikk likt da? For.eks om du er eldst, og du selv måtte stå for finansiering av førerkortet og bilkjøp, det neste søskenet ditt på 3 år yngre enn deg fikk halve førerkortet finansiert, og ditt 7 år yngre søsken fikk hele førerkortet samt mye økonomisk støtte til å kjøpe seg en veldig god bil?

Dette fordi foreldrene dine sin økonomi har bedret seg opp igjennom årene og de nå har råd til å hjelpe. Ville du da forventet å få tilsvarende summer en gang senere av foreldrene dine, eller sett på det som noe helt normalt?

[Gjest ts]

Arv er ikke noe man har krav på. Du kan selvsagt spørre om å få forskudd på arv, men det kan dine foreldre selvsagt si nei til.

Etter at jeg flyttet hjemmefra har jeg aldri spurt om å få penger. Men, jeg har blitt tilbudt støtte både til kjøp av leilighet og bil, noe jeg har takket ja til. Det fordi jeg vet at mine foreldre har råd til det. Hadde jeg vist at de ikke hadde mer å rutte med enn de trenger selv hadde jeg takket nei.

Mine søsken har fått støtte tilsvarende det jeg har fått. Det har hele tiden vært viktig at alle skal få noenlunde det samme.

Hvis mine søsken fikk større pengegaver (evt. forskudd på arv) og jeg ikke fikk ville jeg synes det var rart ja. Under forutsetning av at det ikke har skjedd en drastisk endring i mine foreldres økonomi forventer jeg at de ikke gjør forskjell på barna sine.

Det har ikke påvirket forholdet mellom meg og mine foreldre. Jeg har heller ikke lagt merke til at min mann ser på det som et problem at jeg i etableringsfasen fikk støtte hjemmefra. Og fortsatt den dag i dag kan få ganske store gaver til jul og bursdag.

Hans foreldre har ikke mulighet til å bidra på samme måte, men jeg har ikke merket meg at det er noe problem. Jeg prøver imidlertid å ikke si så mye om støtten vi får fra mine foreldre til mine svigerforeldre. Jeg ønsker ikke at de skal føle at de bidrar for lite eller noe sånt.

Så lenge vi var samboere hadde vi relativt seperat økonomi, men endel pengegaver gikk likevel til fellesting som også kom han til gode. Etter at vi giftet oss har vi felleseie, og alt deles 50/50.

Det høres ut som om dere har klart dette veldig godt i forhold til alle parter

Det er egentlig slik jeg helst vil det skal bli også, men det er jo så mye men...

[Gjest Gjest]

Jeg er eldst i vår søskenflokk. Jeg har aldri fått pengehjelp.

Alle mine yngre brødre har fått 200 000 i forskudd på arv + hjelp til å betjene boliglånene sine når de ikke har klart avdragene selv.

Jeg har alltid vært den flinke, selvstendige, den perfekte jenta, med høy utdannelse, god jobb osv., i motsetning til mine brødre som aldri har skikket seg helt ordentlig.

Jeg har tidligere aldri bekymret meg over forskjellsbehandling, men nå har min livssituasjon endret seg. Jeg er på vei ut av et mangeårig samliv, er deppa, har barn å forsørge, ser at jeg trenger hjelp for å kjøpe meg en leilighet, men det kjennes ikke riktig å be om penger hjemme, og jeg vet dessuten at mine foreldre har store ekstrautgifter pga mine brødres håpløse uansvarlighet.

Så akkurat nå kjennes det blodig urettferdig at mine brødre får og får, mens jeg, som attpåtil har små barn, sitter alene og ikke får meg til å spørre om hjelp.

[Gjest ts]

Jeg er eldst i vår søskenflokk. Jeg har aldri fått pengehjelp.

Alle mine yngre brødre har fått 200 000 i forskudd på arv + hjelp til å betjene boliglånene sine når de ikke har klart avdragene selv.

Jeg har alltid vært den flinke, selvstendige, den perfekte jenta, med høy utdannelse, god jobb osv., i motsetning til mine brødre som aldri har skikket seg helt ordentlig.

Jeg har tidligere aldri bekymret meg over forskjellsbehandling, men nå har min livssituasjon endret seg. Jeg er på vei ut av et mangeårig samliv, er deppa, har barn å forsørge, ser at jeg trenger hjelp for å kjøpe meg en leilighet, men det kjennes ikke riktig å be om penger hjemme, og jeg vet dessuten at mine foreldre har store ekstrautgifter pga mine brødres håpløse uansvarlighet.

Så akkurat nå kjennes det blodig urettferdig at mine brødre får og får, mens jeg, som attpåtil har små barn, sitter alene og ikke får meg til å spørre om hjelp.

Kjenner meg igjen i det du skriver. Er slik jeg opplever det: at yngste søsken får en god del, og krever en god del av foreldrene våre. Og at siden foreldrene våre nå er i en situasjon hvor de har bedre råd så skal de unne de yngste det de aldri kunne gi meg som er eldst. Selv om det er jeg og min mann som har minst lønn, og størst studielån...

Jeg har alltid klart meg selv, men skal nå etablere meg sammen med min mann og våre barn i eget hus, og det er dyrt og koster! Men vi har ikke fått noe tilbud om hjelp, men har sett hvordan mine yngste søsken nesten krever og får kastet penger etter seg. Men jeg vil ikke kreve heller....

Er egentlig redd for at penger skal ødelegge forholdet mellom alle sammen... :tristbla:

[Gjest Gjest]

Er egentlig redd for at penger skal ødelegge forholdet mellom alle sammen... :tristbla:

Vet, penger ødelegger mye for mange, kanskje mer for de som har mye enn for de som har lite. Men vanskelig å være forelder også. Man må jo hjelpe de som trenger det mest. Ikke riktig alltid at det er likt på krona.

[Gjest ts]

Vet, penger ødelegger mye for mange, kanskje mer for de som har mye enn for de som har lite. Men vanskelig å være forelder også. Man må jo hjelpe de som trenger det mest. Ikke riktig alltid at det er likt på krona.

Mitt inntrykk er at ofte er det de som skriker høyest som får mest. De som krever. Og av en eller annen merkelig grunn, de som er født med tissefanten utenpå og ikke på innsiden. Virker som om at foreldrene mine forventer at det er jo mannen min som skal forsørge meg, og hans familie skal støtte oss, og de skal hjelpe brødrene mine.

Egentlig har vel penger egentlig ødelagt alt, siden jeg er litt bitter. Men jeg har stilletiende sett på og aldri spurt om noe, så sånn sett er det jo ikke noe åpen konflikt eller noe slikt som jeg er redd det blir om jeg sier i fra

[Gjest Gjest]

Tror også gutter får mer hjelp, støtte og penger enn det jenter gjør.

Fordi gutter klarer seg dårligere.

[Gjest Gjest_Janne_*]

Tror også gutter får mer hjelp, støtte og penger enn det jenter gjør.

Fordi gutter klarer seg dårligere.

Tror ikke de klarer seg dårligere, men har mindre sperre for å kreve og be om støtte enn jenter.

En annen tråd her viser vel og at det er som oftest gutter som tar over boliger og slikt som familien har, mens søstre må bare se seg etter en mann som skal forsørge dem...

[Gjest dattra]

Min bror er et økonomisk rotehue og har fått mye støtte av mine foreldre opp igjennom årene, det skal liksom være lån men han har ikke begynt å nedbetale noe ennå. Han er vel den som har tjent mest i hele familien men det er viktigere å vise at han har penger overfor omgivelsene de periodene han har mye penger, i stedet for å legge av noe til dårlige tider. Men når det skjærer seg så får han låne penger av mine foreldre, penger de egentlig kunne ha brukt på seg selv og på huset som trenger både nytt tak og annet.

I tillegg klager mine foreldre til meg fordi han ikke betaler tilbake det han låner og jeg sier at det er ingen vits i å klage til meg, de må klage til han. Jeg har lånt penger jeg også (to ganger i løpet av 25 år), men bare en brøkdel i forhold til min bror og har sørget for å betale tilbake så fort jeg bare kunne.

Mine foreldre tenker nok at siden jeg har en mann så skal jeg klare meg, men min bror har kone som jobber og burde også være i stand til å klare seg. Merkelig.

Men bitter orker jeg ikke å bli, har så jeg klarer meg men hadde vært moro å få noen kroner ekstra en gang - det skal jeg innrømme. Jeg blir litt fascinert av forskjellen, min bror får ingen direkte kritikk mens de ikke går av veien for å kritisere meg og sånn har det vært i alle år egentlig.

[LilleRamona]

Tror også gutter får mer hjelp, støtte og penger enn det jenter gjør.

Fordi gutter klarer seg dårligere.

Hehe... Jeg tror ikke dette har noe med kjønn å gjøre i det hele tatt. Dette er individuelle forskjeller, i en familie kan det være en gutt som klarer seg best selv, i en annen familie er det en jente.

Vi har ikke fått store pengegaver etter vi flyttet hjemmefra, men foreldrene våre har betalt for bryllup og vi har fått låne penger rentefritt til huskjøp og her har det jo vært forskjeller.

Da jeg giftet meg valgte jeg et enkelt bryllup, og kostnadene ble deretter. Min storesøster derimot valgte bryllup med fancy middag på hotell med masse gjester, og dette ble jo sikkert dobbelt så dyrt.

Dette brydde jeg meg ikke nevneverdig om, avtalen var at foreldrene våre skulle betale bryllup, og hvor dyrt vi ville ha det var jo opp til hver enkelt. (Og da jeg ble skilt 3 1/2 år seinere var jeg bare glad til at ikke jeg hadde kosta dem mest... )

Jeg var førstemann ut med huskjøp, lånte 400000 av pappa og betalte dem tilbake da samboeren min var ferdig med lærlingtid og fikk fast jobb. Senere lånte lillesøster 500000 da hennes samboer flyttet ut og hun måtte klare huslånet alene, og dette lånet kommer nok ikke til å betales tilbake på mange år. Nå skal storesøster og mannen kjøpe nytt hus og snakker om å låne noen hundre tusen hos pappa de også.

Hvis vi hadde regnet på dette hadde vi vel sett at vi har "fått" ulike pengesummer utifra hvor stor sum vi har lånt og hvor lenge vi har lånt pengene. (Det var jo rentefrie lån, så vi har spart titusener) Men for meg betyr det absolutt ingenting. Jeg fikk hjelp da jeg trengte det, og mine søsken får når de trenger det.

Jeg har også enda yngre søsken (vi er maaange ) og det er jo også store forskjeller i hvordan de har det nå og hvordan vi vokste opp. Jeg gikk mest i arva klær og fikk ikke så ofte nye ting, foreldrene mine var jo i begynnelsen av 20-åra den gangen. Men jeg hadde en lykkelig barndom, og at foreldrene mine nå har råd til å kjøpe flere og flottere klær og ting til mine yngre søsken syns jeg bare er hyggelig. Det er jo en naturlig utvikling, at mine foreldre som nå er i 40-åra har mye bedre økonomi, og at dette kommer hjemmeboende barn tilgode.

Men jeg må jo nevne at hadde foreldrene våre gitt ut rene pengegaver, hadde jeg forventet at det var likt for alle.

Endret 9. juni 2009 av LilleRamona

[flickan]

For å være ærlig synes jeg hele problemstillingen er merkelig. Jeg skjønner at det er uhyggelig med forskjellsbehandling mellom søsken, og regner med det speiler seg i andre ting enn det økonomiske også. Men utover det virker det som en del her ser på foreldrene penger som "sine" eller noe man automatisk har krav på. Jeg synes det er skikkelig frekt og på grensen til ufint. Kunne aldri falt meg inn å spørre om forskudd på arv eller noe i den duren, selv om andre søsken kan ha fått det. Da skulle jeg vært i store økonomiske vansker i såfall, og det var eneste mulighet å redde min familie økonomisk.

Hvordan mine foreldre bruker pengene sine har jeg ingenting med, og evt arv kommer ikke før etter at de er døde. Først da får jeg ta stilling til det.

[LilleRamona]

Signerer flickan.

Det var kanskje det aller viktigste å få frem her, også glemte jeg det...

For meg å skulle be mine foreldre om forskudd på arv er heeelt utenkelig. Jeg syns det er veldig frekt og unaturlig, og synes like gjerne jeg da kunne sagt: "jeg har venta en stund på at dere skal ta kvelden nå så jeg kan få litt penger, men siden det ser ut som om dere har tenkt å holde ut noen år til så ser jeg meg nødt til å be om å få pengene nå."

Ja, jeg mener det faktisk så sterkt. Og hvis mine foreldre skulle finne på å bruke opp alle pengene sine på å kose seg i sine siste leveår (som forhåpentligvis ligger langt frem i tid) så unner jeg dem det. Jeg klarer meg selv og har ikke belaget meg på arv for å få økonomien til å gå rundt.

[Gjest dattra]

Signerer flickan.

Det var kanskje det aller viktigste å få frem her, også glemte jeg det...

For meg å skulle be mine foreldre om forskudd på arv er heeelt utenkelig. Jeg syns det er veldig frekt og unaturlig, og synes like gjerne jeg da kunne sagt: "jeg har venta en stund på at dere skal ta kvelden nå så jeg kan få litt penger, men siden det ser ut som om dere har tenkt å holde ut noen år til så ser jeg meg nødt til å be om å få pengene nå."

Ja, jeg mener det faktisk så sterkt. Og hvis mine foreldre skulle finne på å bruke opp alle pengene sine på å kose seg i sine siste leveår (som forhåpentligvis ligger langt frem i tid) så unner jeg dem det. Jeg klarer meg selv og har ikke belaget meg på arv for å få økonomien til å gå rundt.

Det glemte jeg å si noe om også, jeg kommer aldri til å be om forskudd på arv. Jeg anser pengene som mine foreldres som de kan gjøre hva de vil med, og det er det jo vitterlig. Det hadde riktignok vært hyggelig med et lite pengedrypp men ikke noe jeg kommer til å be om eller forvente, heller en bonus hvis så skulle skje.