krangling og mer krangling

[Gjest jannike]

kjæresten min å jeg har hatt det veldig fin med hverandre frem til nå i det siste. hele vinter har han vare oppmerksom på meg og brukt mye av tiden sin på meg. mye av grunnen er fordi han virkelig hater vinteren og stuer seg selv vekk inne. men nå som sommeren er her merker jeg stor forskjell. han skal alltid ut og har nesten aldri tid til meg lenger. (han er helt bilfrelst så absolutt alle pengene han tjener går til ting til bilen og for å kjøre den. noe som jeg ikke forstår meg på. jeg er ganske middels interessert i bil selv så noe forstår jeg, men å bygge om hele bilen fra 01 til 05, hvorfor ikke da bare spare til en nyere bil?)

når vi har avtalt å være sammen en kveld får jeg noen ganger melding om at han bare skal noe annet først så kan han heller sove hos meg. jeg føler ikke det blir det samme som å se han, å faktisk være våken sammen med han, bare oss to.

nå i det siste har jeg knapt sett han, mye av grunnen til det er fordi jeg ville at han skulle få være med vennene sine som han synes er så viktige. jeg vil ikke nekte han det, men han spør aldri om vi skal finne på noe når jeg ikke har hørt fra han på noen dager. og når jeg spørr er det bare å komme, men vi får nesten aldri være alene sammen for han inviterer vennene sine bort. jeg føler på en måte at jeg ikke er regnet som en venn for han. men noe annet som han bare "har"..

og de få gangene vi er sammen overøser han meg med gode ord om at han virkelig elsker meg og at han kunne tenke seg å dele livet sitt med meg. men nå i det siste har jeg hatt det litt vanskelig på følelses plan. og da har jeg lett for å snakke litt hart om det at han kjøper ting til bilen og at han bruke for mye av tiden sin til venner og slikt.

mamma døde da jeg var 11, og på en måte legger jeg skylden på meg selv for dette, pappa har jeg ikke sett på flere år og jeg merker at jeg savner han mye og klandre ofte meg selv for ikke å være bra nok for han siden han ikke vil se meg noe mer. dette gjør meg ganske deprimert og jeg vil snakke om det, men kjæresten min har jo aldri tid til meg. og hvem hadde det ikke vært bedre å få til å forstå hvordan jeg har det?!

å nå de to siste ukene har vi hatt to store krangler hvor vi ikke har kommet frem til stort annet enn at vi skal ta en pause. jeg vet jeg kan være vanskelig til tider, men jeg trenger å få snakket om ting. og ikke minst bli fortalt. for jeg får aldri beskjed om at det kommer noen eller at han bare skal avgårde på en flere timer lang kjøretur en vei for å hente en del til bilen. og hvis jeg finner ut at han skal dra noe sted, får jeg høre at hvis han hadde fortalt hva han skulle hadde jeg blitt sur uansett.

og etter den siste krangelen fikk jeg høre at han hadde mistet troen på forholdet og at han hadde mistet litt følelser for meg. men da jeg hentet tingene mine, holdt han hardt rundt meg å gråt, men sa ingenting. og da jeg spurte om jeg skulle gå sa han ja.

så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. åssen jeg skal tolke hele greiene. jeg er virkelig glad i han og han i meg bare vi er alene, men han virker så følelses løs ellers, når vi ikke er alene. vi kan ikke stå fornærme hverandre når vi er sammen med andre ute og det er en hel del småting som jeg synes er helt absurd, men som jeg holder fordi jeg vil gjøre han glad.

jeg vil så gjerne få han til å forstå hvor lei meg jeg er over at jeg har blandet meg oppi det med bilen hans og at jeg har vært så amper og kanskje litt sjalu på vennene hans som han vil være så mye mer sammen med enn meg. men nå er jeg redd det er forsent at jeg har ødelagt alt og hvordan skal jeg tolke dat at han gråter men likevel vil at jeg skal dra hjem. trenger virkelig noen råd på hvordan jeg kan få han til å forstå...

[Gjest Kvinge]

Hei! Det høres ut som om du har en del uoppklarte følelser ang. foreldrene dine, som ikke er i livet ditt lengre, og som du trenger å bearbeide. Dette er ikke noe han i utgangspunktet kan hjelpe deg med. Han kan støtte deg, men hvis du ikke takler situasjonen selv, så vil det bli vanskelig for han å støtte deg, fordi han vil aldri strekke til.

Jeg vil anbefale deg å finne noen andre å snakke med, f.eks. en psykolog, få bearbeida følelsene dine. Du legger et ganske stort ansvar på kjæresten din når du forventer at han skal hjelpe deg å bearbeide disse følelsene.

Hva han vil videre er vel egentlig noe bare han kan svare på. Men det viktigste er at dere snakker sammen. Og ikke nødvendigvis om hva som foregår i ditt hode. Prøv å forstå hva som foregår hos han. Hvis han føler seg forstått, så vil han lettere forstå deg.

Jeg sier ikke dette fordi jeg er usympatisk. Jeg kjenner meg veldig igjen i situasjonen. Jeg vet at jeg har en tendens til å overreagere på småting, og gjøre han forvirra. Som du sa, du vil at han skal være med vennene sine, men du er likevel sjalu. Fornuften og følelsene samarbeider ikke, og for han er ikke det logisk.

Snakk med han. Det er det eneste som fungerer.