Fortell meg din historie

[Agurk]

Hei.

For et par uker siden forlot jeg mannen min. Han har vært en skikkelig drittsekk og egoist i mange mange år. Allikevel sliter jeg, og jeg synes det gjorde vondt å forlate han. Fortsatt gjør det drit vondt. Og jeg lurer på hvorfor. Hvorfor gjør det så forbanna vondt? Han var jo et skikkelig rasshøl som har gjort de verst tenkelige ting mot meg.

Vil du dele din historie og dine tanker rundt dette? Da blir jeg takknemlig, for jeg sliter nemlig med å forstå...

[Gjest Gjest]

Jeg tror på at slike ting oftest har en rot i barndommen. Hvis en eller begge foreldrene har vært slemme med deg, så gjentar du dette senere i livet med å velge menn som er slemme... Man velger det som er kjent. Eneste måten å bryte mønsteret på er å bli det bevisst. Hvis man ikke klarer det på egen hånd er terapi en god løsning.

[Agurk]

Jeg tror på at slike ting oftest har en rot i barndommen. Hvis en eller begge foreldrene har vært slemme med deg, så gjentar du dette senere i livet med å velge menn som er slemme... Man velger det som er kjent. Eneste måten å bryte mønsteret på er å bli det bevisst. Hvis man ikke klarer det på egen hånd er terapi en god løsning.

Ja dette har jeg også tenkt på, og jeg hadde en ganske utrygg barndom kan man si. Men hvorfor gjør det så vondt å forlate han???

[Umbriel]

Historien vil jeg ikke rippe opp i, men han gjorde som han ville, og var til tider fullstendig uten alt som kan minne om empati, gjorde som det passet han og kom med uttalelser som virkelig ingen ved sine fulle fem og med omtanke og respekt for andre er i stand til å vurdere å si.

Jeg greide ikke forlate han, jeg sleit med dårlig samvittighet bare av tanken. Han gikk omsider fra meg, etter at jeg hadde høylytt fortalt at jeg mistrivdes og ikke syns noe fungerte i over 1 år, vi hadde sloss for oppmerksomheten i mange år, det var en maktkamp 24/7, og siden jeg nektet å la meg knekke, så kunne jeg ikke gi meg, da hadde han ødelagt meg.

Da han dro var jeg knust, jeg hadde dårlig samvittighet, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, han hadde støtt alle andre fra seg, og jeg lurte på hva han skulle ta seg til nå, hvordan livet hans skulle bli, hvordan jeg skulle greie meg uten han.

Og det gikk strålende, vi har lite kontakt i dag. Jeg ønsker han alt godt, og håper han blir lykkelig.

På gode dager kan vi ha en normal form for samtale, men jeg velger å holde en armlengdes avstand, for jeg vet hvor fort det snur...på et øyeblikk......Noen er det bare best å holde seg unna, de må leve sitt eget liv. Vi kan ikke hjelpe dem, de vil ikke ha hjelp, og vi kan ikke la oss selv gå med i dragsuget fordi vi ofrer oss for en som behandler oss som noe katten har dratt inn...

Endret 7. juni 2009 av Umbriel

[Gjest Gjest_Mann_*]

Prøv å tenke litt mer rasjonelt og litt mindre føleri neste gang dere møter en mann. Bruk hodet og ikke hjertet!

Endret 8. juni 2009 av mrs_bond

[Gjest Gjest]

For meg har det ikke noe med utrygg eller vond barndom å gjøre ihvertfall. Etter hva jeg leser og hører andre si så tror jeg at jeg har verdens herligste familie.

Men jeg er en drittsekkmagnet.

Noen uker er ikke lenge, agurk. Selvfølgelig er det vondt, alle brudd er vonde på den ene eller andre måten. Begyn å finne deg selv, pusle sammen ditt liv igjen. Hva DU liker, hva DU har lyst til. Kanskje tuppe deg selv i baken for å komme i gang med noe

Du kommer deg gjennom dette

[Gjest Gjest]

Gjest_mann: har bare seg selv å takke?

Jeg brukte å "se ned på" jenter som lot typene sine bestemme over dem, det irriterte meg at de lot seg bruke på den måten. Så gikk det knapt 1 år før jeg var akkurat i samme situasjon selv. Det skjer alle. min ex var veldig sjarmerende, han overøste meg med komplimanger og var generelt veldig oppmerksom.

Jeg burde sikkert sett noen varselssignaler etterhvert når det kom til sjalusi, men jeg så vel på det som litt smigrende.

Orker ikke gå i detaljer, men han var meget sjalu og hadde fullstendig kontroll over meg. Det toppet seg da han ble fysisk mot meg en kveld vi hadde vært ute, da dro jeg. Dette er år siden nå, men fortsatt må jeg holde meg unna han - jeg tør rett og slett ikke å ha noen form for kontakt med han.

Vet ikke om noen har sett den svenske filmen Den man älskar ?

[Gjest Gjest]

hmmmmm, jeg sliter med det samme som deg. Jeg er samboer med en som fullstendig mangler evnen av empati.

Føler det mer som at vi er samboere bare for at han skal slippe unna med all husarbeid, klesvask, matlaging, plenklipping, turgåing med hundene, aktiviteter med barna, rengjøring av hus osv.

Men allikevel så klarer jeg ikke å gjøre dette forhåldet slutt. Har tatt dette opp med ham flere gangen, men han har eg fantastisk evne til å snu på alt slik at jeg sitter igjen med en følelse av at det er jeg som gjør ALT galt.

Får null oppmerksomhet. Kunne gått naken rundt i stua uten at han hadde brydd seg. Hadde vel bare fått en kommentar om å gå å kle på meg. Sukk

Det har seg også slik at vi skal reise på ferie om noen uker, men jeg vet faktisk ikke om jeg gleder meg. Det vil si, jeg gleder meg til turen, men vet at vi kommer til å krangle, hvis jeg ikke vil se og gjøre det samme som han. Mine ønsker teller ikke.

Hvorfor er det så vanskelig å forlate disse som stadig gjør oss vondt?

[Agurk]

Gjest_mann: har bare seg selv å takke?

Jeg brukte å "se ned på" jenter som lot typene sine bestemme over dem, det irriterte meg at de lot seg bruke på den måten. Så gikk det knapt 1 år før jeg var akkurat i samme situasjon selv. Det skjer alle. min ex var veldig sjarmerende, han overøste meg med komplimanger og var generelt veldig oppmerksom.

Jeg burde sikkert sett noen varselssignaler etterhvert når det kom til sjalusi, men jeg så vel på det som litt smigrende.

Orker ikke gå i detaljer, men han var meget sjalu og hadde fullstendig kontroll over meg. Det toppet seg da han ble fysisk mot meg en kveld vi hadde vært ute, da dro jeg. Dette er år siden nå, men fortsatt må jeg holde meg unna han - jeg tør rett og slett ikke å ha noen form for kontakt med han.

Vet ikke om noen har sett den svenske filmen Den man älskar ?

Hva handler den om?

[Gjest ????]

Slike kvinner som dere har jo bare dere selv å takke når dere blir sammen med slike. Prøv å tenke litt mer rasjonelt og litt mindre føleri neste gang dere møter en mann så skal skal dere se hvor lett de avslører seg selv allerede på første date. Bruk hodet og ikke hjertet!

Men hvordan skal vi samtidig få til å være så søte og sjarmerende at han vil treffe oss igjen?

Så er det så vanskelig og, å vite hva man skal reagere på. Kanskje viser mannen åpent og ærlig sider ved seg selv som er helt normale, men så ser vi varsellamper bare fordi det er typisk manneting vi ikke forstår og mistolker til å være symptomer på hullete usammenhengende drittsekkpersonlighet?

[SuperNova]

Det er vondt fordi:

Du ble en gang forelsket i mannen og du har hatt gode følelser overfor ham. Det går jeg i hvert fall ut i fra.

Kanskje du har gått og ventet på at disse følelsene skulle komme tilbake, at han skulle se deg som menneske igjen.

Det hadde vært mye enklere å bryte ut hvis han bare hadde vært drittsekk tvers gjennom og hele tiden. Men det er de færreste. Derfor er det ikke så rart at man har blandede følelser etter et brudd, selv om mannen var komplett dust.

[Lumina]

jeg tror det handler om trygghet...jeg var selv sammen med en som ikke var bra for meg, og jeg vurderte forholdet mange ganger før jeg klarte og gå.

nå var ikke dette et sånt forhold som mange skriver om her, det var ikke snakk om det fysiske men det psykiske.

og etter mange gjennomganger med meg selv, så klarte jeg og se likehet mellom han og min egen far.

egoistisk, nedverdigene pluss pluss...så det har nok veldig mye og si på sin egen barndom og gjøre. i mange tilfeller ihvertfall!

jeg klarte ikke og gå fra han fordi jeg hadde den tryggheten i han, "det vante"! selv om han bidro til og gjøre meg nedbrutt! hjerte ville ikke gå, men fornuften seiret til slutt!

det er veldig rart det der!

nå er jeg mere bevisst på mine valg ift menn, jeg vil ikke ha en mann som er lik min far!!

[Gjest m47]

hmmmmm, jeg sliter med det samme som deg. Jeg er samboer med en som fullstendig mangler evnen av empati.

Føler det mer som at vi er samboere bare for at han skal slippe unna med all husarbeid, klesvask, matlaging, plenklipping, turgåing med hundene, aktiviteter med barna, rengjøring av hus osv.

Men allikevel så klarer jeg ikke å gjøre dette forhåldet slutt. Har tatt dette opp med ham flere gangen, men han har eg fantastisk evne til å snu på alt slik at jeg sitter igjen med en følelse av at det er jeg som gjør ALT galt.

Får null oppmerksomhet. Kunne gått naken rundt i stua uten at han hadde brydd seg. Hadde vel bare fått en kommentar om å gå å kle på meg. Sukk

Det har seg også slik at vi skal reise på ferie om noen uker, men jeg vet faktisk ikke om jeg gleder meg. Det vil si, jeg gleder meg til turen, men vet at vi kommer til å krangle, hvis jeg ikke vil se og gjøre det samme som han. Mine ønsker teller ikke.

Hvorfor er det så vanskelig å forlate disse som stadig gjør oss vondt?

Du bør ikke bli med han på ferie. Bruke tusenvis av kroner for bare ett sted å krangle. Tidenes uhyggeligste ferie?

[Gjest tilfeldig mann]

Du bør ikke bli med han på ferie. Bruke tusenvis av kroner for bare ett sted å krangle. Tidenes uhyggeligste ferie?

Innser nå at jeg aldri kommer til å få meg dame.

Jeg forstår rett og slett ikke hvordan de tenker.

Det store flertallet av damer er rett og slett komplett umulige å forstå.

[Gjest Gjest]

Jeg sier som flere over her, et par uker er ikke lenge Det er ikke mye til trøst, men det blir bedre etterhvert - gradvis, kanskje uten at du merker det vil du føle deg bedre og bli gladere. Du fortjener å ha det fint!

Jeg forstår at det er vanskelig å snu ryggen til alt som har vært, det er kjent og kjært (eller?) og på mange måter trygt. Med ham visste du hva du hadde...

Men; vil du virkelig dele livet med en drittsekk? Han brydde seg ikke nok om deg til å behandle deg godt, hva sier det deg? Du har dårlig selvtillit akkurat nå, og tenker at du ikke vil bli elsket igjen - men det vil du!

Forhåpentligvis vil du få oppleve et forhold slik det skal være, der partene støtter hverandre og gir hverandre omsorg. Da vil du se at du gjorde det rette ved å forlate ham.

[Gjest Purple Haze]

Så til saken. Problemet når man møter en mann som mangler empati, har psykopatiske trekk/tendenser, er at han er verdens mest sjarmerende og hyggelige person. Og det spillet klarer han å opprettholde lenge nok til at han har deg på kroken. Da begynner hans sanne jeg å komme fram.

Men aldri sånn veldig i starten. Helst bare små ting som man begynner å lure litt på om er normalt. Så går det enda litt tid, de små tingene blir fler og større, og til slutt mister man helt begrepet om hva som er normal oppførsel.

Og veldig mange som lever med slike menn, snur problemet over på seg selv. Hvis jeg bare sier/gjør sånn og slik, blir det nok bedre. Problemet er at det gjør det aldri. Uansett hva man gjør eller sier, finner han noe feil ved det.

Til slutt er man helt nedbrutt og psykisk kjørt, at man vet ikke hvem man er og hvor man skal begynne å nøste. Ingen som ikke har opplevd dette selv, kan forstå hvor vanskelig det er.

Jeg tror TS er trist nå, fordi håpet om at ting skulle bli bra igjen, er borte. Man vil så gjerne få forholdet til å fungere når det er barn inne i bildet, og man er en familie.

Ønsket om å få tilbake det man en gang hadde, ligger der, selv om det meste av de gode følelsene er ødelagt.

Når det er sagt, skal du være glad du er borte fra denne mannen. Slike forandrer seg aldri. Og det er fullstendig ødeleggende og nedbrytende å leve slik.

Lykke til

Endret 8. juni 2009 av mrs_bond

[Agurk]

Så til saken. Problemet når man møter en mann som mangler empati, har psykopatiske trekk/tendenser, er at han er verdens mest sjarmerende og hyggelige person. Og det spillet klarer han å opprettholde lenge nok til at han har deg på kroken. Da begynner hans sanne jeg å komme fram.

Men aldri sånn veldig i starten. Helst bare små ting som man begynner å lure litt på om er normalt. Så går det enda litt tid, de små tingene blir fler og større, og til slutt mister man helt begrepet om hva som er normal oppførsel.

Og veldig mange som lever med slike menn, snur problemet over på seg selv. Hvis jeg bare sier/gjør sånn og slik, blir det nok bedre. Problemet er at det gjør det aldri. Uansett hva man gjør eller sier, finner han noe feil ved det.

Til slutt er man helt nedbrutt og psykisk kjørt, at man vet ikke hvem man er og hvor man skal begynne å nøste. Ingen som ikke har opplevd dette selv, kan forstå hvor vanskelig det er.

Jeg tror TS er trist nå, fordi håpet om at ting skulle bli bra igjen, er borte. Man vil så gjerne få forholdet til å fungere når det er barn inne i bildet, og man er en familie.

Ønsket om å få tilbake det man en gang hadde, ligger der, selv om det meste av de gode følelsene er ødelagt.

Når det er sagt, skal du være glad du er borte fra denne mannen. Slike forandrer seg aldri. Og det er fullstendig ødeleggende og nedbrytende å leve slik.

Lykke til

Takk. Der traff du spikeren på hodet.

Er nok også ekstra vanskelig nå om dagen siden jeg går og venter på abort.

sitat endret

mrs_bond, mod

Endret 8. juni 2009 av mrs_bond

[Gjest Purple Haze]

Selvfølgelig gjør det situasjonen din enda mer sår og vanskelig.

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod

[fjellryp]

Hei!

Snedig å lese alle disse like historiene på kvinneguiden.

Alle oss som har eller har hatt et dårlig forhold å fortsatt blitt der altfor lenge!

Er ganske ung, men bodde 2 år med en som nesten hele tiden gjorde meg trist med ord som såra.. Bedro meg med 4 forskjellige. Fant ut hver gang fra noen jeg kjente eller venner av han som sa ifra for jeg fortjente bedre..

Trodde ham hver gang at det var siste gang, var så overbevisende! Både når det gjaldt andre kvinner, flørtingen og den psykiske mishandlingen.

Var ikke før tidlig i år at jeg gjorde det ferdig, men bare fordi at jeg fant en annen som viste å sette pris på meg! Hadde det ikke vært for ham vet jeg ikke om jeg hadde fortsatt vært hos eksen... :/

Er veldig svak og alt for snill og tror alltid det beste! Er blitt flinkere til å si fra og har lært mye på det forholdet jeg hadde!

Men vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli god på å sile ut de fæle fra de gode! Eller vite mitt beste!

Håper du finner gleden igjen, med eller uten noen andre.. Gjør masse for deg selv & vær med gode venner! Hørt det 1000 ganger før ja? =)

Blir tøft vetu. Jeg er forelsket igjen, men tenker mye på eksen fortsatt..

Klem