Jeg trenger han mer enn han trenger meg..

[Gjest Gjest]

Heisann.

Jeg og min kjære har vært sammen i snart ett halvt år nå.

Vi traff hverandre noen uker før jeg dro til utlandet i praksis, og hadde en fantastisk og intens tid sammen før jeg dro. Vi visste at jeg skulle reise og brukte mye tid på hverandre. Vi ble kjærester rett før jeg dro og han var veldig villig til å vente på meg i den perioden jeg skulle være vekke. Jeg var nok veldig usikker på hvordan dette skulle gå grunnet at jeg er veldig følsom og savner folk utrolig lett.

Uansett, jeg var på andre siden av jorden i to måneder uten han. Vi snakket daglig i telefon og vi savnet hverandre like mye - selv om jeg nok hadde det tøffere enn han (også fordi jeg ikke trivdes på det nye studiestedet). Etter to måneder kom han ned til meg og vi tilbrakte tre fantastiske uker sammen, før jeg avbrøt praksisen (av helt andre grunner enn at jeg savnet han) og dro hjem med han. Vi var veldig glade for at vi skulle få bo i samme by og være mye sammen.

Men dagen vi kom hjem fikk han et jobbtilbud et annet sted i norge, fire timer vekke fra meg. To uker på og en uke av, frem til slutten av juni. Jeg ble veldig skuffet da dette skjedde, men forsto selvsagt at han hadde lyst til dette (var et godt jobbtilbud). Jeg er en veldig følsom person og klarte ikke å skjule at jeg var lei meg og trist fordi han skulle dra. Han derimot synes ikke det var noe problem, vi trenger jo ikke å være sammen hele tide mener han. Han savnet meg når han var vekke men ikke værre enn at han klarte å takle det. Jeg var ofte trist når jeg snakket med han fordi jeg savnet han sånn. Vi kranglet mye om dette og jeg forsto at det kunne være vanskelig for han at jeg var lei meg hele tiden. Han fikk dårlig samvittighet for å gjøre meg trist og ble irritert hvis jeg ikke var hoppende glad hver gang jeg ringte han.

For min del var det vanskelig å måtte gi opp praksisdrømmen i utlandet, flytte hjem til mor grunnet at pengene var brukt på praksisplassen, osv. Jeg fikk plutselig mye tid for meg selv til å tenke mens han var borte og koste seg og jobbet mye.

Når han er hjemme vil han at jeg skal sove hos han hele tiden, men samtidig klager han på at han ikke får gjøre det han vil når han er hjemme, at jeg krever for mye av han, vi har tross alt bare vært sammen i ett halvt år. Han mener at det er nok med den tiden vi har før vi legger oss og om morgenen, vi trenger ikke å henge oppi hverandre hele tiden. Den tiden vi har sammen blir brukt til å se på tv, lage mat osv, for han vil slappe av og kose seg med ting han vil gjøre når han først er hjemme. Det forstår jo jeg også, han jobber mye når han er borte og har mye å ta igjen når han kommer hjem. Men så venter jeg faktisk på han de to ukene han er borte, og har lyst å gjøre ting sammen med han når han endelig er hjemme.

Nå er han borte igjen, og jeg har prøvd å være veldig positiv og glad når jeg har snakket med han. Men samtalene har vært korte, og de to siste dagene har han ikke gitt lyd fra seg, bortsett fra "jeg ringer deg i morgen, elsker deg." når vi da snakket sammen og jeg var såret/trist fordi jeg føler han ikke vil snakke med meg/inkludere meg i livet sitt, så blir han irritert og mener at jeg krever for mye, at han er lei av å krangle hele tiden og at han ikke kan ha det slik som han har det nå.

Jeg vil jo ikke krangle, jeg forsøker bare å fortelle han at jeg savner han og har det mye bedre om vi snakker litt sammen. Jeg føler at han skyver meg vekk.. I begynnelsen var det kontakt hele tiden, så var det det at han skulle dra vekk og det måtte jeg tåle, så måtte han dra tidligere på jobb, noe som for han heller ikke er noe problem, så ville han være hjemme uten å være med meg hele tiden, og nå synes han ikke det er nødvendig å snakke sammen på tlf daglig, helt greit at det går to dager mellom kontakten oss i mellom..

Han er 25 år og har hatt flere forhold enn meg, blant annet en samboer over flere år. Jeg er 20 og har kun korte og mindre seriøse forhold bak meg. Men det er jo ikke slik at fordi han har vært i flere forhold før så vet han best?

Er det jeg som vil ha for mye av han? er det naturlig at et forhold blir slik etterhvert? HJELP!

[Go'jenten]

Er foresten jeg som har skrevet innlegget ovenfor, leser ofte her, men har aldri skrevet noe innlegg. Men nå er jeg hvertfall registrert. Håper noen har synspunkter på dette.. Vet ikke hva jeg skal tro.

[Gjest Gjest]

Noen liker å være sammen hele tiden, andre gjør det ikke.

Tror nok at du er mer opphengt i han enn du normalt ville være. Du har ikke jobb eller studier akkurat nå så vidt jeg skjønner, og da er han senteret i livet ditt. Siden du krever mer nærhet enn han gir, trekker han seg litt unna, og du blir mer klengete. sytete. Det er i hvertfall det du virker nå. Er du den samme jenta nå som da du traff han ?

Fordi om han har hatt samboer/flere seriøse forhold vet han ikke best.

[Go'jenten]

Ja, det kan stemme at jeg er mer opphengt i han enn jeg normalt ville være. Jeg har forsøkt å holde meg opptatt og merker at det hjelper, men så kommer jeg til et punkt hvor jeg rett og slett bare savner han og vil snakke med han. Det jeg savner er å kunne ringe til han og si akkurat det uten at han tar det som klaging. Jeg vil bare høre stemmen hans, men vi ender ofte opp med å krangle fordi han tolker det som at jeg krever at han skal kontakte meg.. Han føler han har meldeplikt, mens jeg ikke forstår hvorfor han ikke ønsker å snakke med meg, eller i allefall bryr seg om meg nok til å ta en kjapp telefon..

Endret 7. juni 2009 av Søppeldyna

[Gjest Illiya]

Jeg tror du har vært, og fortsatt er, for pågående og krevende for ham. Han opplever jo det, så da er det sannheten for han.

Det beste du kan gjøre er å trekke deg litt tilbake og la han ta initiativ en stund.

[Gjest Gjest]

Måten du oppfører deg på kan nok bli mye for enhver ja. Tror det første du skal gjøre er å skaffe deg jobb og studier - heng med venner - rett og slett et eget liv! Det er slitsomt for ham å være den som hele livet ditt skal sentrere rundt!

[Go'jenten]

Gjest: Jeg holder på med utdanning, men har sommerferie nå. Begynner igjen etter sommeren i en annen by, ett år igjen til bachelor grad. Er også i ferd med å få jobb, har søkt på alt som er mulig men er litt vanskelig fordi jeg drar i august. Så det er ikke det at jeg sitter på ræven og ikke gjør noenting annet enn å savne han.