Hvorfor klarer jeg ikke å gi slipp på foreldrene mine?

[Persillen]

Jeg skjønner ikke.. Dårlig barndom, flyttet ut tidlig, foreldre som slå og mishandlet meg psykisk. Men enda klarer jeg ikke å gi slipp!! Når de inviterer kommer jeg, selv om jeg har en "ny familie", jeg klarer ikke å avvise dem når de inviterer meg på besøk, jeg ringer om hjelp når jeg trenger og. De har gjort ekstremt mye mot meg igjennom barndommen, but still fortsetter jeg og ha med dem og gjøre. Noen ganger blir jeg ekstremt såret, andre ganger går alt greit... Kjæresten min mener jeg gjør det fordi jeg VIL bli såret, men jeg klarer bare ikke å gi slipp

[Gjest Gjest_Julia_*]

Fordi de er foreldrene dine.

Det er utrolig hvor mye man er villig til å tåle fra foreldrene sine. Hvor mye man tillater seg selv å tåle.

Jeg tror ikke folk som ikke har opplved det selv forstår. Det er ikke bare å gi slipp, det er ikke bare å slutte å snakke med de.

Men det er mulig.

Jeg klarte å få mitt eget opphav på avstand (de er ikke borte, jeg har fremdeles litt kontakt med de, men jeg har de på avstand) etter mye terapi og mye støtte fra samboeren min. Hadde han reagert på mine problemer med familien min ved å si "jeg tror du VIL bli såret" så hadde det aldri gått. Slike ting hadde drevet meg rett tilbake til de.

Men det slutter aldri å være sårt.

[Persillen]

Takk. Jeg tror du har rett med det han sier, det driver meg jo rett tilbake... Jeg blir så sint noen ganger på meg selv, hvorfor jeg ikke bare kan være sterk og ta avstand!! De later som ingen ting, og alt er bare fint.. De nekter å erkjenne seg hvordan ting var, noe jeg føler er respektløst mot meg. Noen ganger holder det bare å tenke på hvordan ting var og jeg begynner å gråte hysterisk, men når jeg er der er det akkurat som om fasaden overgår alt annet. Utatt var vi en vellykket familie.. Jeg vil klare å la vær å være avhengi av dem.

[Gjest MissBella]

Jeg skjønner akkurat hva du mener. Jeg skulle ønske jeg kunne ta avstand fra familien min. Vi hadde en stor krangel i helga og jeg er kjempelei meg. Jeg er så sur på meg selv fordi jeg lar meg påvirke av dem. Men på en annen måte så er jeg skuffet over dem fordi det ikke virker som om de bryr seg om meg. Jeg er absolutt ikke enig i at måten jeg ble oppdratt på, er riktig. Vet at jeg gjorde mye galt når jeg var yngre men det er jo på den måten man lærer, av å gjøre feil. Av og til så føler jeg at de ikke er stole av meg. Det gjør sårer veldig. Samme hva jeg gjør så er det ikke bra nok. Merker jeg blir irritert av å tenke på det nå og.

Men nå er det nok! Jeg gidder ikke mer. Jeg trenger avstand fra dem. Det må de bare akseptere!