hvorfor er kjærligheten så vanskelig?

[Gjest Gjest_trist_*]

Jeg er trist og lei meg. Vil så gjerne at vi skal ha det fint og være lykkelige.

Vi har vert sammen i 6 år, dette året har vert knallhardt for meg, har opplevd grusomme ting, der en annen ting var at han ble utrolig voldelig på fylla uten grunn, han var helt hysterisk og jeg fikk synlige blåmerker rundt håndleddene og løp da jeg endelig fikk sjansen da jeg faktisk fryktet for livet...! Vet dette høres helt psycho ut. Gjorde det slutt da, det var slutt da ca. 7 uker, før jeg bestemte meg for at jeg kunne tilgi han, ikke akkurat tilgitt er det ikke, det sitter fremdeles i tankene mine konstant. Han har sagt at dette kommer aldri til å skje igjen, han har hatt antydninger til å være hissig før ògså, men da var det andre folk der som har roet han.

Men her sitter jeg, har forsøkt, førsøkt. Vi har nylig kjøpt leilighet. Det er alltid jeg som må gjøre oppgavene i hjemmet, jeg lager middag til han når han er hjemme (han jobber vekke i 1-2 uker om gangen). Jeg sier alltid fra om jeg har tenkt å drikke, noe jeg nesten aldri har gjort heller om han ikke er hjemme, da nyter jeg frihelgen sammen med venner edru.

Men, når han er hjemme, så er det aldri tid til meg, det er da jobb hjemme ògså, han har to jobber, når han er ferdig for dagen er det rett ut til andre ting. Han sier aldri fra når han drikker når han jobber vekke heller, men jeg er blitt så flink til å "lese" han, at jeg skjønner når han har tenkt til det, men jeg skjønner ikke hva som er så vanskelig med å bare si at han skal på fylla. Jeg føler det bare har noe med respekten å gjøre å si fra om sånne ting. Han forteller meg ingenting lenger, sier aldri noe pent til meg eller noe som helst. Ikke nattamelding, en gang i blandt er jo hyggelig? Jeg er lei av å være den eneste som prøver...

Så her for 2 uker siden, sa jeg at jeg føler vi sklir fra hverandre osv., meldingen ble litt lang..., da sa han bare "får no ikke håpe det". What? tenkte jeg, skal han ikke si noe mer? jeg følte han ikke brydde seg en døyt om det jeg sa...! Da klikket det inni meg, og alle følelesen vrengte seg. Så for jeg på fylla, en gang på veldig, veldig lenge uten han, da tenkte jeg heller ikke å si noe, siden han ALDRI gjør det til meg. Hadde det veldig fantastisk jeg, nytte hver oppmerksomhet jeg fikk, gud, det var en god følelse. Så snakket jeg med en veldig hyggelig gutt, som til slutt begynte å stryke meg og det endte opp med et lite kyss...! Men selfølgelig ikke noe mer... Men, jeg ble jo revet med jeg...! Jeg sa jo heller ikke at jeg var sammen med noen, fordi fakta er at jeg faktisk ikke føler jeg er sammen med noen...! Samboeren min tror jeg bare er der han, at han ikke trenger å gjøre noe som helst for forholdet...

Så selfølgelig fikk jeg dårlig samvittighet og sa dette til han, han satte pris på ærligheten og jeg sa at nå må du våkne, er ikke rart jeg blir revet med og fristet med utroskap når du ikke engasjerer deg i forholdet vårt, husk at jeg gav deg en ny sjanse! Men for å skyte inn, så har han faktisk kysset to jenter samtidig mens jeg så på, det var bekjente av oss! han har ògså vert veldig kosete med en annen jente mens jeg så på. Så jeg føler det jeg gjorde er ingenting mot det han har gjort mot meg... (må si at han jeg kysset og ble litt intim med, finnes ikke noen følelser inni bildet, var bare der og da).

Etter den lange samtalen om vi skulle satse på forholdet for en uke siden, så bestemte vi oss for å redde forholdet. Jeg har totalt skjerpet meg, jeg biter tenne sammen, og sender han melding om hva han gjør på, ønsker han en fin dag, og ber han kose seg foreksempel i går når han var på fylla i en annen kant av landet. Ber han ikke drikke så mye heller, fordi i dette året har han alltid blitt så drita at han ikke husker slutten. Jeg ble veldig rastlaus, fordi jeg var redd han skulle "hevne" seg for det jeg "gjorde" mot han. Men han har jo sagt at han vil prøve å redde forholdet. Sendte han en melding i halv 12 tiden om hvordan det gikk, fikk selfølgelig ingen svar...! Idag spurde jeg om hva som skjedde, og han sa at han GLEMTE å svare meg og at han ikke var så full...! Jeg føler han ikke prøver en gang, han vet jeg liker drikkinga svært lite også...

Jeg prøver og prøver, men vet ikke om det funker nå en gang...! Off..., hva skjer med oss? Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje bare lufte tanker, noen som har det likedan?

[Gjest gjestdeluxe]

- Jeg er trist og lei meg.

- I går når han var på fylla i en annen kant av landet.

- I dette året har han alltid blitt så drita at han ikke husker slutten.

- Sendte han en melding om hvordan det gikk, fikk selfølgelig ingen svar

Og grunnen til at du er sammen med en "sjarmør" som dette var igjen..?

[Gjest Purple Haze]

Det virker på meg som dere er ganske unge, og at ting har blitt for alvor alt for tidlig. 6 år sammen er lenge, og en vokser gjerne fra hverandre hvis man blir sammen veldig tidlig.

Han har ikke særlig respekt for deg, og tar deg som en selvfølge. Du må sette grenser for hva du selv mener er greit i et forhold. Han endrer seg ikke, selv om du gir han ultimatumer. Han skjerper seg kanskje en stund, men så sklir det gjerne ut igjen.

Du må finne ut av hva som er viktig for deg. Hva du ønsker ut av livet ditt.

Og det er kun du som kan avgjøre om dette forholdet er noe du ønsker å være i.

[Gjest TS]

Vi er 22. Jeg vet at jeg burde virkelig finne ut hva jeg vil med livet mitt, men jeg er så svak for øyeblikket, jeg har gjennomgått tøffe ting og vet ikke om jeg kommer til å takle et brudd. Jeg holder på drømmen om at vi skal få det fint hele tiden, jeg vil virkelig at det skal være oss, for når jeg tenker tilbake på fine tider, så var det virkelig fint!

Det er vel kanskje derfor jeg går rundt og er trist..., er jo veldig glad i han. Vil bare at han skal være glad i meg ògså- og vise det.

[Mia-]

Hei,

Dette hørtes rett og slett bare trist ut...

Jeg har vært igjennom noe lignende, der han var voldelig i fylla og drev med psykisk mishandling i edru tilstand. Det var jeg som gjorde alt husarbeidet og jeg laget maten. I tillegg til at han hadde fast jobb, men brukte alle sine penger på sine hobbyer, så jeg måtte kjøpe maten selv om jeg var elev på vgs og hadde bare en lørdagsjobb ved siden av.

Etter mye om og men, og "pauser" i forholdet (der han var sammen med andre selv om vi bodde sammen) kom jeg meg heldigvis ut av forholdet med hjelp fra familie og venner.

Forhold skal ikke være slik! Man skal både gi og ta av seg selv, men det skal være på likt grunnlag!!!

Jeg vet at det er grusomt å gjøre det slutt, når man tror at det alltid kommer til å ordne seg. Men av og til er disse mannfolka rett og slett ikke verdt det! Hverken tiden eller tårene.

Håper du finner ut av det. *Klem*

[Kinky]

Kom deg der i fra! Slik skal man ikke ha det. Du spør hvorfor kjærligheten er så vanskelig..dette er ikke kjærlighet, kjære deg. If it hurts, it ain't love. Det er ikke lett, jeg vet det. Jeg har vært i et dårlig forhold selv, selv om det på langt nær var så dårlig som det du beskriver. Men tro meg, du får det såååå mye bedre uten en slik dust til å psyke deg ned. Kast ikke bort mer tid på dette.

[Gjest Purple Haze]

Vi er 22. Jeg vet at jeg burde virkelig finne ut hva jeg vil med livet mitt, men jeg er så svak for øyeblikket, jeg har gjennomgått tøffe ting og vet ikke om jeg kommer til å takle et brudd. Jeg holder på drømmen om at vi skal få det fint hele tiden, jeg vil virkelig at det skal være oss, for når jeg tenker tilbake på fine tider, så var det virkelig fint!

Det er vel kanskje derfor jeg går rundt og er trist..., er jo veldig glad i han. Vil bare at han skal være glad i meg ògså- og vise det.

Dere er unge, og tro det eller ei, du vil møte en annen som behandler deg slik du fortjener å bli behandlet.

Når de dårlige dagene er flere enn de gode, er det på tide å gå. Du skal da ikke gå rundt å være trist i et forhold. Da er det feil.

Og du kommer til å takle et brudd. Du bare blir skremt av tanken på det, fordi det er skummelt å plutselig bli alene igjen etter 6 år.

Dere har vært sammen siden du var 16. Du har vokst og modnes, mens han virker som han henger etter. Da blir det kræsj.

[WateryMelon]

Jeg merker at jeg blir provosert når jeg leser innlegget ditt.

Det virker som kjæresten din ikke lytter til det du sier; Han ser kanskje på det som mas fra din side? Som noen andre har sagt, han tar deg som en selvfølge fordi dere har vært sammen så lenge. Hadde det vært min type som dro på fylla landet rundt hver/annenhver helg og ikke engang gadd å svare meg når jeg ringte, kunne han likegodt regnet seg som singel. Sånn oppførsel ville jeg faen ikke funnet meg i.

Uansett bør du sette fram et ultimatum, ja. Få ham til å innse hva han kan miste, få ham til å tenke på hva dere har sammen. Hvis ikke det er nok til å få ham til å skjerpe seg og gjøre noen endringer, små som store, så er du bedre tjent uten ham.

[Smillas]

Kjenner meg SÅ igjen i det du skriver, og tro meg; det blir ikke bedre og bedre. Skjønner du lever i håpet om at det skal bli bedre bare du finner deg i flere og flere ting fra hans side, men det gjør det bare vondt verre. Dessverre hjelper det svært skjelden å prøve å forandre på slike personer. Personlighetstrekk som å prøve å få den man er glad i til å føle seg dårligst mulig ved å bruke psykis mishandling er mønster det er nesten umulig å gjøre om på etter at en person er blitt voksen. Det er noe som formes tidlig i livet og må rettes på etterhvert dersom det skal bli noen hjelp med det. Etterhvert som dere er sammen og du finner deg i mer og mer ser han at jo mer han kuer deg jo mer får han viljen sin, og du sitter til slutt igjen med null selvfølelse, livskraft og muligens psykiske problemer mens han praktisk talt føler seg som en konge og kan gjøre som han vil. Har selv vært i et slikt forhold og det er veldig vondt og ødeleggende for deg selv. Du har fortjent så mye bedre! Skjønner det er veldig vanskelig å komme seg ut av dette, det var det for meg også. Men fra det sekundet jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke orket mer angret jeg aldri. Den dagen jeg endelig hadde flyttet ut med alle tingene mine var den lykkeligste dagen i mitt liv.

Tror altså det beste for deg er å komme deg ut av forholdet fortest mulig. Men samtidig må du gjøre det når du er klar for det, ingen andre kan fortelle deg hva du skal gjøre. Du sier dere har hatt pauser før, og dersom du prøver å bryte og det bare blir en pause er du like langt. Du må altså være helt sikker! Synes du skal snakke med familie/venner om dette dersom du ikke allerede har gjort det, det kan gjøre deg sterkere. Ønsker deg lykke til! Og husk; du har fortjent bedre enn å bli tråkka på slik som dette!

[Gjest brutal_mann]

Dump dump dump! eneste løsningen i dette tilfellet.