Hvordan forsikre seg om at man ikke msiter omsorgen?

[Merchedes]

Kanskje mange blir sinte på meg nå, men dette er noe jeg tenker på og jeg vil lufte det her for å se hva slags svar jeg får. Kanskje noe kan være til hjelp.

Jeg vurderer å gå fra mannen min. Vi har et felles barn på 2 år og jeg har 2 barn på 10 og 12 fra et tidligere forhold. Vi har aldri snakket alvorlig om å gå fra hverandre, men jeg har tenkt alvorlig på det i lang tid nå.

Min mann har sagt ting som at om han drar så skal barnet hans være med han. Jeg vil aldrig få den daglige omsorgen for han på grun av at jeg har de andre 2 og det vil være alt for mye for meg, slik vil retten se det. Er det mulig han har rett i det?

Jeg vil ikke at mannen min skal ha den daglige omsorgen på grunn av at han har en jobb der han er veldi mye borte. Han er 2 uker på og 3 uker av. Hvordan han praktisk skulle få det til det vet jeg ikke, men han måtte ha brukt mye barnevakt og det tror ikke jeg blir bra. Er dette noe som vil tale til min fordel?

Om vi bor på samme sted så er jeg åpen for at han kan være en uke hos hver av oss, men jeg vil ikke gi fra meg den daglige omsorgen.

Jeg er litt saint og bitter på min mann for han er lat og han tar ikke ansvar. Det er jeg som gjør alt i huset, alt med barna, har ansvar for alt av regninger og økonomi. Sånn som jeg ser det nå så gjør han ingenting annet en å se på tv og klage. Når han blir sint så blir han helt gal og jeg har lært meg å undertrykke meg selv litt for om jeg ikke gir meg så har det hendt at han har slått meg. Nå når minstebarnet våknet klokken 6 i morrest ble han rasende fordi han bet min mann, han ble kjempe sint og sa at om han ikke lærte snart så måtte han begynne å klipe. Vi hadde en liten diskusjon omkring det. Gutten ga seg ikke og prøvde å bite på nytt, da sa han -Er du like dum som mora di eller? Det sa han vel fordi han var irritert på meg, jeg smålo litt når han kjefta på gutten, prøvde å ufarliggjøre det for barnet, men det ble vel oppfattet på en anne måte av mannen min.

Da gutten var på vei bort til han en gang til så sa jeg at jeg skulle stå opp med han, min mann har kanskje stått opp med han 2 ganger det siste året. -Ja, gjør det, det er jo det han vil, sier mannen min til meg og ser på meg med klandrende øyne.

Mannen min er egoistisk, han (sikkert ikke bevist) tar utrolig lite hensyn til meg og jeg tror ikke jeg orker mer snart. Han tar ikke ansvar på den måten jeg mener at man burde når man har barn. Mine barn har sett han full utallige ganger, han stiller sjelden opp på konserter, skoleavslutninger og andre ting. Han er den eneste faren de har i sitt liv, deres far er død og jeg traff mannen min da den yngste var bare 1 år. Jeg ser at det blir tilnærmet det samme med minsten vår også. Jeg tror at minsten vil ha det aller best av å være mest hos meg, men jeg er livredd for å starte noe som gjør at jeg kan miste omsorgen for han (da blir jeg heller i ekteskapet mitt). Noen som har råd? Beklager at dette ble langt.

[Gjest Purple Haze]

Kjære deg, dette var vond lesing. Du har det ikke bra, og mannen din er ingen god omsorgsperson for barnet deres. Han oppfører seg helt forkastelig mot en 2-åring, og mot deg.

Du kommer ikke til å miste omsorgen for barnet deres ved et eventuelt samlivsbrudd. Det skal veldig mye til for å bli fradømt omsorg for sitt barn.

Han truer deg bare med dette for at du skal bli hos han.

Kanskje han har skjønt at du ønsker deg vekk, og prøver å manipulere deg ved å komme med trusler.

Søk hjelp. Enten hos familie, venner, familievernkontor eller kanskje legen din. Snakk med noen. Fortell hvordan han behandler dere.

Slik skal du ikke ha det.

Til slutt vil jeg bare legge til at jeg ville vært svært skeptisk til å la denne mannen ha samvær med barnet ved en eventuell skilsmisse.

Han behandler det slett ikke bra. Kjenner jeg blir både sint og trist når jeg leser hva du skriver.

Lykke til

[Merchedes]

Kjære deg, dette var vond lesing. Du har det ikke bra, og mannen din er ingen god omsorgsperson for barnet deres. Han oppfører seg helt forkastelig mot en 2-åring, og mot deg.

Du kommer ikke til å miste omsorgen for barnet deres ved et eventuelt samlivsbrudd. Det skal veldig mye til for å bli fradømt omsorg for sitt barn.

Han truer deg bare med dette for at du skal bli hos han.

Kanskje han har skjønt at du ønsker deg vekk, og prøver å manipulere deg ved å komme med trusler.

Søk hjelp. Enten hos familie, venner, familievernkontor eller kanskje legen din. Snakk med noen. Fortell hvordan han behandler dere.

Slik skal du ikke ha det.

Til slutt vil jeg bare legge til at jeg ville vært svært skeptisk til å la denne mannen ha samvær med barnet ved en eventuell skilsmisse.

Han behandler det slett ikke bra. Kjenner jeg blir både sint og trist når jeg leser hva du skriver.

Lykke til

Takk

Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal gå frem. Om jeg sier til han at jeg vil at vi skal flytte fra hverandre hva om han tar barnet under armen og stikker da? Hva skal jeg gjøre? Har ikke han like stor eller liten juridisk rett til å gjøre det som jeg har? Hva kan jeg gjøre best for at gutten blir hos meg til samvær og slikt er avtalt på en skikkelig måte? Mannen min forguder sønnen sin og han er på mange måter en god far og, han har bare et sinne som er så voldsomt og han har vel liten respekt for meg når han blir sint, jeg ville ikke være redd for at sønnen vår skulle være sammen med han. Men jeg vil på en måte ha hovedansvaret, for det tror jeg blir best for oss alle. Vi har kranglet i mange år om at barna ikke skal få spille 16 års spill, se på filmer for voksne og slike ting. Vi ser forskjellig på så mye, og skulle minsten være mye alene sammen med han så ville han nok ikke ha mye grenser heller. Jeg har opplevd at barna har sett på ting han vet at jeg aldri hadde godkjent når jeg har vært borte. Har vært vanskelig å skulle være så streng, men i mine øyner så er det rett og slett horribelt å la en 7- åring se "The Ring", eller å la en 2- åring sitte å se på at han spiller skytespill med masse blod og greier.

Men det var kanskje en avsporing.

[Gjest Purple Haze]

Han kan ikke bare ta barnet å gå. Barnet har like stor rett til begge foreldre.

Ta kontakt med en advokat eller familievernkontor. Dere må uansett til mekling, etter som dere har felles barn.

I mine ører høres han slett ikke ut som noen god far, men jeg kjenner han jo ikke, så det er vanskelig å bedømme rent objektivt.

[Gjest Gjest]

Han kan ikke ta barnet og gå nei. Men det kan ikke du heller!

Det ser ut som det aller meste taler til din fordel her. At tre barn blir for mye, kan jeg aldri tenke meg at blir noe vektig argument. Derimot er det et vektig argument at man ikke skal skille søsknene, og at mannen din jobber skiftordning. Pluss det andre du beskriver, men det er det vanskeligere å bevise.

Da må du ikke ødelegge dette ved å flytte ut uten at dere har fått ordningen for barnet på plass. Den som flytter ut, gir i praksis fra seg omsorgen, for flyttemeldingen for barnet må signeres av begge.

Jeg ville tatt en rådgivningstime hos en advokat (uten å si noe til mannen), og funnet ut hvordan dette skal gjøres best mulig. Antagelig må dere starte med mekling, og se hva dere blir enige om der.

[Gjest Gjest]

Til slutt vil jeg bare legge til at jeg ville vært svært skeptisk til å la denne mannen ha samvær med barnet ved en eventuell skilsmisse.

Han behandler det slett ikke bra. Kjenner jeg blir både sint og trist når jeg leser hva du skriver.

Jeg forstår hva du tenker, men den tanken kan hun bare slå fra seg først som sist. Han får samvær, og det kan hun ikke gjøre noe med.

[Gjest Purple Haze]

Jeg forstår hva du tenker, men den tanken kan hun bare slå fra seg først som sist. Han får samvær, og det kan hun ikke gjøre noe med.

Jeg er klar over det. I en ideell verden ville det vært mulig, men slik er det nå engang ikke.

[Gjest Gjest]

Jeg er klar over det. I en ideell verden ville det vært mulig, men slik er det nå engang ikke.

??

Er det ideellt å sørge for at far ikke får ha samvær med barna sine? Man skal tross alt være meget uskikket som foreldre dersom barna har bedre av å ikke ha kontakt med far.

Det er ikke sikkert en skuffet og sint kone er den som objektivt vurderer dette best! Så alvorlige ting må avgjøres av fagfolk.

Jeg syns TS bør ta kontakt med familiekontor for å få megling, og søke å komme frem til en skriftlig avtale om samvær. Selv om de ikke er enige i grenser og oppdragelse er det nok ikke så lett å gjøre noe med, enn å snakke om dette. Det er også noe som kan tas opp i megling, slik at pappan får høre fra andre enn kona at det ikke er så lurt å la barn se voksenfilmer, være full, se på skytespill osv. Det er også greit å få disse tingene sagt i en formell sammenheng, slik at dersom samvær ikke fungerer kan man ta opp ting i retten. Dersom dere ikke klarer å komme frem til en samværsavtale dere er enige om vil jeg anbefale å bruke advokater til hjelp, fordi en bindende samværsavtale fra starten av kan gjøre samvær mer forutsigbare og lettere å forholde seg til helt fra begynnelsen av. For barna spesielt.

Dersom far er redd for å ikke få ha barna sine kan det jo hende han må ta seg litt sammen når han har barna. Men går du fra han har du selvsagt ingen garanti for at han ikke kan få hovedomsorg, eller at det kan bli delt omsorg. Dersom du mener han ikke er i stand til å ta seg av barna ville jeg notert ned hvorfor og hvilke situasjoner dette gjelder. Men husk at det kan han også gjøre, det er ikke sikkert man er perfekt mor heller, og for at barna skal ha et mest mulig normalt og godt liv er det jo viktig at både mor og far er skikket til å ta seg av dem, og at dere greier å stole på hverandre når det gjelder barna selv om dere ikke fungerer sammen som partnere.

[Gjest Gjest]

De aller fleste fedre som ikke tar ansvar for barn i et forhold tar dette ansvaret når foreldrene skiller lag og han har tid alene med ungene. Det er ingen grunn til å ta fra mannen samvær eller enn 50% før han eventuelt beviser at han ikke er i stand til å ta ansvar når han er alene med barna.

Og da holder jeg selvsagt fedre som slår og mishandler ungene utenfor min påstand.

[Merchedes]

Det med å ikke flytte ut/fra barnet, det er nok lurt. Hadde en venninne som gjorde det, hun mente det var best for barnet inntill samvær var avtalt, det endte med at faren fikk den daglige omsorgen og hun fikk samværsrett. Det er virkelig skrekken min, at jeg bare skulle få samværsrett til barnet mitt. Skjønner at det føles like ille for en far, men jeg er sikker på at barnet vil ha det mer stabilt og trygt sammen med meg og søskene sine. Om det skulle bli mye bråk så er jeg villig til 50/50. Faren er på langt nær så opptatt av å stå opp med barnet, ta seg av han, ta han med seg, det er jeg som har han hele tiden. Jeg spør ofte om ikke han skal bli igjen sammen med han når jeg drar på noe med de andre barna, men faren ser helst at minsten er med meg. På grunn av måten han jobber på så tror jeg egentlig at det ville bli kjempe vanskelig for han å ha den daglige omsorgen. Derfor er det jo mulig at vi vil kunne løse det oss imellom på en enkel måte. Håper jeg.

Men om jeg finner meg en leilighet og flytter ut med alle barna, er det sikkert at det er så dumt da? Hva kan skje? Kan politiet komme å hente minsten tilbake til huset vårt?

Virker så utrolig vanskelig å skal sitte her å avtale vi to i en slik situasjon, og så sove/være sammen til alt er avtalt? Jeg vil jo tro at vi burde være hver for oss da.

[Gjest Purple Haze]

??

Er det ideellt å sørge for at far ikke får ha samvær med barna sine? Man skal tross alt være meget uskikket som foreldre dersom barna har bedre av å ikke ha kontakt med far.

Det er ikke sikkert en skuffet og sint kone er den som objektivt vurderer dette best! Så alvorlige ting må avgjøres av fagfolk.

Jeg syns TS bør ta kontakt med familiekontor for å få megling, og søke å komme frem til en skriftlig avtale om samvær. Selv om de ikke er enige i grenser og oppdragelse er det nok ikke så lett å gjøre noe med, enn å snakke om dette. Det er også noe som kan tas opp i megling, slik at pappan får høre fra andre enn kona at det ikke er så lurt å la barn se voksenfilmer, være full, se på skytespill osv. Det er også greit å få disse tingene sagt i en formell sammenheng, slik at dersom samvær ikke fungerer kan man ta opp ting i retten. Dersom dere ikke klarer å komme frem til en samværsavtale dere er enige om vil jeg anbefale å bruke advokater til hjelp, fordi en bindende samværsavtale fra starten av kan gjøre samvær mer forutsigbare og lettere å forholde seg til helt fra begynnelsen av. For barna spesielt.

Dersom far er redd for å ikke få ha barna sine kan det jo hende han må ta seg litt sammen når han har barna. Men går du fra han har du selvsagt ingen garanti for at han ikke kan få hovedomsorg, eller at det kan bli delt omsorg. Dersom du mener han ikke er i stand til å ta seg av barna ville jeg notert ned hvorfor og hvilke situasjoner dette gjelder. Men husk at det kan han også gjøre, det er ikke sikkert man er perfekt mor heller, og for at barna skal ha et mest mulig normalt og godt liv er det jo viktig at både mor og far er skikket til å ta seg av dem, og at dere greier å stole på hverandre når det gjelder barna selv om dere ikke fungerer sammen som partnere.

Selvfølgelig er det ikke ideelt å nekte far samvær med sine barn, det er ikke det jeg sier. Og hvem sier jeg, eller TS for den del, er sint og bitter?

Slik TS framstiller situasjonen, leser jeg at denne faren ikke akkurat er noen mønsterpappa. Jeg hadde ikke tolerert at far til mine unger snakket slik til dem, eller behandlet dem på en sånn måte som hun beskriver.

Barnet har rett til samvær med begge foreldre, men jammen har det rett til å bli behandlet med omsorg og kjærlighet også.

[Gjest Gjest]

Men om jeg finner meg en leilighet og flytter ut med alle barna, er det sikkert at det er så dumt da? Hva kan skje? Kan politiet komme å hente minsten tilbake til huset vårt?

Virker så utrolig vanskelig å skal sitte her å avtale vi to i en slik situasjon, og så sove/være sammen til alt er avtalt? Jeg vil jo tro at vi burde være hver for oss da.

Jeg tviler på at politiet vil komme, men minsten vil på papiret ikke være flyttet, det vil si at det er mannen din som har omsorgen formelt sett. Han kan da hente barnet når han vil, og flytte til den andre kanten av landet. Du må gå til rettssak, og i en slik rettssak vil du ha betydelig dårligere sjanser enn om dere havner i en før du har flyttet.

Å bo sammen i en slik situasjon er beintøft, jeg vet det, for jeg har gjort det. Men dere må ha omsorgen avklart før du flytter. Sannsynligvis ordner det seg gjennom noen meklingstimer, men hvis dere i verste fall havner i retten, får dere et forberedende møte ganske raskt, der dere lager en midlertidig avtale om hvor barnet skal bo. Ut fra det du sier om arbeidssituasjonen hans, er det svært sannsynlig at du ender opp med barnet, men som jeg sa - kontakt advokat. Dette er altfor viktig til at du skal ta avgjørelsen basert på hva fremmede mennesker på internett sier.

[Gjest Gjest]

Kanskje mange blir sinte på meg nå, men dette er noe jeg tenker på og jeg vil lufte det her for å se hva slags svar jeg får. Kanskje noe kan være til hjelp.

Jeg vurderer å gå fra mannen min. Vi har et felles barn på 2 år og jeg har 2 barn på 10 og 12 fra et tidligere forhold. Vi har aldri snakket alvorlig om å gå fra hverandre, men jeg har tenkt alvorlig på det i lang tid nå.

Min mann har sagt ting som at om han drar så skal barnet hans være med han. Jeg vil aldrig få den daglige omsorgen for han på grun av at jeg har de andre 2 og det vil være alt for mye for meg, slik vil retten se det. Er det mulig han har rett i det?

Jeg vil ikke at mannen min skal ha den daglige omsorgen på grunn av at han har en jobb der han er veldi mye borte.

...

DU kan i utgangspunktet ikke forhindre at mannen din skal få daglig omsorg. Det må han gjøre selv ved å fremstille seg selv som den eneste allmektige gud i en eventuell rettsal.

Om han forlanger eneomsorg vil du stå sterkere i mange av dommerenes øyne om du tilbyr far 50%. For det å forlange omsorgen alene (slik mannen din og du ønsker) blir av mange sette på som det samme som å frata barnet samvær. Dette er en negativ ting.

Pr.idag kan myndighetene ikke dømme felles omsorg. Derfor vil omsorgen med stor sansynlighet tilfalle den av foreldrene som viser sterkest vilje til å akseptere at barnet har behov for mest mulig samvær med begge foreldrene. Du bør isteden konsentere deg om å ivareta barnets beste på alle mulige områder, helst uten skitkasting mot mannen. At du er kvinne og ikke mann taler også til din fordel.

La han slenge dritt og la han fortelle at han vil ha omsorgen alene slik at barnet blir mest sammen med han og mindre sammen med deg og halvsøsken. Da vil dommeren se hvem som tenker mest på barnet og barnets behov for samvær, og du vil gå seirende ut av en eventuell konflikt.

[Gjest Gjest]

Selvfølgelig er det ikke ideelt å nekte far samvær med sine barn, det er ikke det jeg sier. Og hvem sier jeg, eller TS for den del, er sint og bitter?

Slik TS framstiller situasjonen, leser jeg at denne faren ikke akkurat er noen mønsterpappa. Jeg hadde ikke tolerert at far til mine unger snakket slik til dem, eller behandlet dem på en sånn måte som hun beskriver.

Barnet har rett til samvær med begge foreldre, men jammen har det rett til å bli behandlet med omsorg og kjærlighet også.

TS selv at hun er sint og bitter, og jeg syns det synes tydelig i hennes innlegg, så hvis du ikke ser det må du lese første innlegg på nytt:

"Jeg er litt saint og bitter på min mann for han er lat og han tar ikke ansvar." TS

Jeg mener ikke at hun ikke har grunn til det, det vet jeg lite om, men jeg syns likevel ikke det kvalifiserer henne til å nekte barna samvær. Det ser heldigvis ut til TS heller ikke kommer til å nekte samvær, men at hun er redd for å miste hovedomsorgen.

Selvsagt har barn rett på omsorg og kjærlighet, men de har jo rett på det fra begge foreldre.

Selv om TS skriver at far er lat og ikke gidder å stå opp med barna osv. så har jo TS også et ansvar for å si fra og kreve litt av pappan til barna også, for eksempel at han skal ta ansvar og ikke snakke til henne slik det står dårlig frem for barna. Jeg er sikker på det er mange late fedre eller mødre der ute, men det betyr ikke nødvendigvis at de er dårlige foreldre.

Jeg er for øvrig enig med ett av de andre innleggene, dette er en stor og alvorlig sak, og jeg ville absolutt søkt profesjonell rådgiving fra familiekontor og/eller advokat for å gå frem på den smarteste måten, slik at det går minst mulig ut over barna.