Forelsket i gift mann!

[Gjest Gjest_Laluna_*]

Jeg håpet at, ettersom jeg av åpenbare grunner ikke kan diskutere dette med mine nærmeste , noen kunne hjelpe meg å se ting litt klarere.

For halvannet år siden traff jeg en mann gjennom jobb, som jeg fikk god kontakt med, jeg visste at han var gift, og at han hadde (forhodsvis store barn)

Den første tiden var vi kun venner, men det var tydelig for oss begge at vi ikke hadde lyst til å nøye oss med det. Derfor, rundt august i fjor, begynte vi å treffe hverandre også på fritiden. Han er 48, og jeg er 24, så jeg er fullt klar over at dette er et forhold uten livets rett på noe som helst område.

Jeg trodde som så mange har trodd før meg, at jeg kunne ha et "forhold" til ham, uten å få følelser for ham. Selvsagt var det intet annet enn en illusjon og fullstendig manglende selvinnsikt.

Han er som nevnt gift, men han har aldri ytret planer om å forlate konen sin, hvilket jeg heller ikke er interessert i-egentlig. Men han sier at han hadde forlatt henne for min del, om det hadde vært en mer passende aldersforskjell mellom oss.

Jeg merker at jeg begynner å bli mer og mer glad i denne mannen, og dropper gjerne avtaler med andre venner for å bli med ham på reiser eller møter.

Vi har pratet forholdsvis åpent rundt ting, og noe som overrasket meg var at han føler at det blir for innviklet og vanskelig om han sier at han er glad i meg.

Han ringer ofte bare for å prate, og vi har det fantastisk når vi er sammen eller bare prater på telefonen. Jeg kommer selvfølgelig til å ende opp som den skuffede, tapende part, men til min store ergrelse klarer jeg ikke tenke klart, og ender derfor opp med å fortsette dette håpløse men akk så altoppslukende forholdet.

Samtidig tenker jeg at hvis jeg bare klarer å holde følelsene mine under kontroll, så kan jeg jo faktisk fortsette. Jeg får enormt mye positivt ut av være sammen med ham. Jeg tenker også at han sikkert må bry seg om meg, og at dette ikke er en ren fornøyelse for ham(det var den innsikten man snakket om, ja)

De moralske og etiske aspektenes skip har seilt, og jeg har stort sett kun egoistiske motiver for å fortsette eller kutte.

Jeg føler også at jeg på en måte har lurt ham inn i dette, og derfor ikke tør stille et eneste krav(hvilket, når jeg tenker meg om, vel egentlig er helse sakens kjerne) Da vi startet dette forholdet ga jeg ikke ham noe inntrykk av å innlede det for følelsenes skyld, og nå føler jeg meg dum som vil ta det opp.

Noen som kan hjelpe meg ved å se på dette med et litt klarere blikk en forelskelsessløret?

[Polly Ester]

Syns det virker som du har ganske god innsikt i forholdet deres selv, jeg... det er hva du gjør med innsikten du har som gjenstår...

Du har nok helt rett i at du kommer til å bli sittende igjen som den tapende part. Han er gift og har barn og kommer mest sannsynlig til å bli der... og han sier selv at han syns det er for stor aldersforskjell mellom dere til at han kunne gått fra konen sin for deg. Du vet at han ikke kommer til å gå fra henne...

Du må bare se på det utenfra - zoome ut - og se om du vil ha det sånn framover. Om du vil ha et hemmelig forhold som du ikke kan snakke med noen om... å ikke ha en kjæreste du kan ta med deg blant venner og familie.

[Karry]

Støtter forrige svar du fikk.

Du har vel allerede viklet deg inn i noe som vil ende trist. Spørsmålet er vel mer hvor lenge du har tenkt å bli der mens alle de andre mulighetene passerer?

[Gjest brutal_mann]

Har du lyst på barn en dag? I så fall er dette feil mann for deg. Hvis ikke, kjør på!

[Gjest LonelyAngel]

Jeg leste ikke lengre enn til : Han er 48 og jeg er 24!

Han kommer aldri til å forlate kona for å så gå til deg. Tenk det ryktet!!

Nei, han er nokk bare glad for å få litt ungt kjøtt