Fra hvilken alder kan man fortelle barn at de hadde søsken som forsvant i spontanabort?

[Gjest Gjest]

har et barn som er seks år gammel og har lyst å fortelle han engang at han hadde eldre søsken som ikke overlevde. tøft emne det, men jeg ønsker at han skal vite det.

men når er han gammel nok for det? eller skal man heller la være å si det?

[Gjest Faerie]

Er det snakk om "vanlig" tidlig spontanabort synes jeg ikke det er nødvendig å nevne det i det hele tatt. Slik jeg ser det stemmer det ikke at barnet har eldre søsken som ikke overlevde, foreldrene har hatt flere forsøk før de lyktes i å få barn. Det vil bare gi barnet unødvendig sorg. Det er ikke alt barn behøver å vite.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde nok valgt å ikke fortelle om en "vanlig" spontanabort. Med mindre foreldrene "sliter" med dette- slik at barnet fortjener en forklaring for sorgen.

Min datter derimot vet (fikk vite da hun var 7) at hun har en englebror (dødfødsel uke 25), men dette fordi det finnes albumbilder av meg med gravidmage.

[Gjest Gjest_Henkama_*]

Synes ikke man trenger å fortelle om en spontanabort til en 6-åring. Hadde vært annerledes hvis det gjaldt et søsken som hadde blitt født og dødd med en gang eller var dødt ved fødsel. Da hadde man vel gjerne hatt et gravsted med et navn på også og kanskje også bilder av barnet.

Synes det er unødvendig at en 6-åring skal være trist og opprørt over å ha mistet et søsken når han ikke klarer å forstå begrepet spontanabort og foster engang. Vet ikke hvor langt på vei du var, men hvis du var rett rundt 12 uker tenker jeg at dette ikke er informasjon barnet trenger før de er store nok til å forstå at en spontanabort er noe som skjer med mange og som er helt vanlig. Barn har en tendens til å overdramatisere veldig og vil helt sikkert fortelle dette på skolen, til venner osv. Hadde i hvert fall reagert hvis noen av min sønns venner gikk og snakkes om at de hadde et dødt søsken som viste seg å være en spontanabort.

Det skal sies at jeg nok heller ikke hadde tenkt på det som et søsken av barnet. Jeg forstår at det barnet var veldig viktig for deg, men du har jo det barnet du har i dag fordi du ikke fikk det andre. Hadde graviditeten fortsatt hadde du jo vært i en helt annen situasjon og den 6-åringen du har ville jo kanskje ikke blitt født.

[absinthia]

Hvorfor sånn hast?

Jeg synes at en 6-åring er for ung til å få vite det, fordi du da nærmest påtvinger han/hun å gå igjennom en sorgprosess.

Du bør nok spørre deg selv om en 6-åring virkelig har behov for å vite dette og om det kanskje er mest du selv som har behov for at barnet ditt skal vite dette.

Jeg synes derimot at det er helt greit at du forteller det når barnet er såpass voksnet at det forstår litt om verden - sånn nærmere 20, eller kanskje litt før om problemstillingen dukker opp i en eller annen setting.

[Gjest Gjest]

Dette synes jeg overhodet ikke du skal snakke med barnet om. Eneste grunnen til å nevne spontanabort for et barn, er hvis du har fortalt barnet at det skal bli storebror/storesøster, og så skal barnet plutselig ikke bli det likevel. Å fortelle om spontanaborter som har skjedd for barnet er født, er bare tull. Hvorfor skal du overføre din sorg til barnet ditt? Barnet ditt har ikke eldre søsken. Et embryo som ble skylt ut av kroppen, kvalifiserer ikke til å være et "eldre søsken". Det er helt i orden og helt naturlig at du sørger over en spontanabort. Men det er ikke noe et barn skal måtte forholde seg til.

[Rosalie]

¨Hvorfor skal ungene vite slikt? Kan godt hende at mamma har spontanabortert før hun fikk meg, men det har hun heldigvis hatt vett nok til ikke å belemre meg med. Får da være måte på hvor mye foreldrene skal involvere barna sine i livet sitt.

[Gjest Gjest]

Enig med de andre her, dette er helt unødvendig. Det er ikke alt i våre voksne liv som barn skal vite om. Jeg forstår ikke hvorfor barnet skal vite om det. Hvem har behov for at barnet skal vite det, barnet eller du? Ikke bruk barnet i din egen prosess; det får du ta med fagfolk eller din partner/familie/venner.

Det er noe annet hvis det har vært en synlig graviditet som er nevtn her, eller dødfødsel eller liknende, men selv det synes jeg er for tidlig å snakke om når barnet er 6 år hvis det kan utsettes litt.

[GlaJenta88]

Jeg nå 21, og jeg hadde ikke likt om mine foreldre fortalte meg at de opplevde én eller flere spontanaborter hverken før eller etter meg. Hadde det vært en dødfødsel og at det finnes bilder med gravidmage så er det noe annet enn en "vanlig" sa eller ma i løpet av 1. trimester. Man kan godt fortelle barnet at dere prøvde mange ganger før dere fikk han, og at han var/er virkelig ønsket osv, men å fortelle om "døde storesøsken" synes jeg er litt for ille rett og slett. Jeg ville ikke ha likt å bli fortalt det i alle fall. Ikke nå og ikke når jeg var yngre.

[Gjest Gjest]

Hundre prosent enig med Wadjet.

Barn vet uansett ikke alt om foreldrenes livshistorie før de ble født, og slik skal det være. Vi må skille på voksenlivet og det vi velger å være for barna våre.

Er en utbredt misoppfatning at barn skal vite alt om sine foreldre. Voksne har et iv før barna sine, og det er to atskilte ting.

Mye skrudde ideer rundt omkring

[Noli]

Mammaen min fortalte meg etter jeg ble voksen om en rekke spontanaborter, men det var fordi jeg spurte hvorfor de ventet hele 8 år før de fikk meg etter at de fikk storesøsteren min. Jeg er glad hun hadde såpass tillitt til meg at hun delte dette med meg, for det var åpenbart en stor sorg for dem.

Nå som jeg har opplevd både det og det å være langtidsprøver selv, er jeg også glad jeg vet det. Det betydde at jeg kunne snakke med mamma om disse tingene før hun døde, og det var til stor hjelp. Hadde hun ikke fortalt meg sin historie, tror jeg ikke jeg hadde fortalt henne min, jeg er veldig privat av meg og har ikke for vane å dele private ting med foreldrene mine.

Men, å fortelle sånne ting til et barn, det mener jeg er helt feil. Såfremt det dreier seg om spontanabort og ikke dødfødsel. Ei venninne av meg i barndomen, hadde flere eldre søsken som hadde dødd under eller rett etter fødselen, og ungene i familien der visste om det hele tiden. Når man har en grav å gå til blir det i mitt hode riktig å inkludere ungene, før det er det helt feil.

[Gjest Gjest]

Enig med alle andre her. Dersom man skal fortelle noe så skal barnet være voksent.

Jeg har vært inne på tanken selv om jeg skulle fortalt mitt barn om mine spontanaborter dersom h*n hadde blitt enebarn. Da ville jeg vurdert å fortelle (men minst ventet til h*n var tenåring) at vi ønsket et barn til med at det ikke gikk. Men akkurat nå ser ikke dette ut til å være en problemstilling da jeg er gravid...

[Phaedra]

har et barn som er seks år gammel og har lyst å fortelle han engang at han hadde eldre søsken som ikke overlevde. tøft emne det, men jeg ønsker at han skal vite det.

men når er han gammel nok for det? eller skal man heller la være å si det?

Hvorfor ønsker du at han skal få vite det?

Jeg er enig med alle andre her om at dette er noe barnet ditt ikke skal trenge å ta stilling til og gå rundt og tenke på. Jeg hadde ikke ønsket å vite når jeg var liten. Nå som jeg er voksen spiller det ingen rolle for meg personlig, og hadde jeg fått vite det så hadde jeg forstått at sånne ting kan skje og hvordand et kan skje. Hva er det du ønsker å oppnå ved å fortelle ham det?

[dreia]

Jeg ser det er mange som er veldig imot å fortelle.

Jeg ser kanskje dette litt fra en annen side enn de fleste, men jeg tenker at jeg mest sannsynlig kommer til å fortelle mine fremtidige barn om min fortid, i hvert fall om jeg ser at barna er nysgjerrige. Men, med mindre barnet spør selv, vil det ikke være aktuelt å fortelle før barnet er langt opp i tenårene. (Det vil for øvrig overhodet ikke være for å overføre min sorg til barna, men heller la dem vite om vår veg mot barna våre, at de er veldig ønsket, og gjøre slik at de vet hvor de kan henvende seg om de en gang skulle slite med det samme. For alt jeg vet kan mine problemer skyldes noe arvelig.)

Selv kunne jeg veldig gjerne tenkt å vite om spontanaborter i min familie. Heldigvis vet jeg om to (relativt sene) aborter som min mormor måtte gjennom, og det har vært en stor trøst å vite om nå når jeg sliter med mine problemer. Skal jeg prate med familien om problemene våre, blir kanskje hun den første jeg går til, nettopp fordi jeg vet hun vil forstå. Jeg synes det er trist at spontanaborter, som er så vanlig, er så tabu. For den som mister, er det ofte en stor trøst å vite at man ikke er alene om å måtte gjennom det. Hadde jeg ikke visst om noen som hadde abortert, hadde nok sorgen og følelsen av å være mislykket vært større enn den er.

Endret 5. juni 2009 av dreia

[Gjest storesøster]

Jeg skjønner at Dreia kunne tenkt seg å vite om det var en historie med spontanaborter i familien. Ikke fordi at det vil gjøre det lettere for henne men da ville hun vært klar over risikoen. Og jeg hadde vel fortalt det til min datter når hun kom i den alderen at man kunne regne med graviditet, i sær hvis det lå problemer på dette området i familien. Men en 6-åring hadde jeg ikke fortalt det til.

Min mor mistet tvillinger i mellom meg og min bror, og det jeg tenkte på da jeg fikk vite det som tenåring var at hvis de hadde blitt født så hadde ikke min bror vært til - for det gikk kort tid fra aborten til hun ble gravid med min bror.

[Gjest Marlo]

Jeg syns man skal väre forsiktig med å si slikt.

Jeg har alltid önsket meg en lillebror, når jeg var 6 år ble jeg påkjört av en bil og som en reaksjon fra dette (mamma så med egne öyne at jeg ble påkjört) så mistet hun barnet i magen ... dette var en gutt.

Jeg ble fortalt at mamma bar på en gutt og at hun mistet dette barnet denne dagen, og jeg levde med skyldfölelse i mange år fremover.

[Gjest Purple Haze]

Det som slår meg er at det er ditt behov for å fortelle om det som står i fokus. Ikke hva barnet ditt har behov for.

Et barn har slett ikke behov for å vite slike ting, og har heller ikke forutsetninger for å forstå hva en spontanabort innebærer og betyr.

Syns det er veldig egotankegang å ønske å fortelle dette til et barn. Har du behov for å snakke med noen om det, så bruk noen andre enn barnet ditt.

Min mor fortalte at hun hadde hatt en SA mellom meg og broren min, da jeg var tenåring. Da kunne jeg ha forutsetning for å forstå hva det innebar.

Og hun fortalte kun fordi jeg lurte på hvorfor det er så stor aldersforskjell mellom min bror og meg.

Ikke belemre barnet ditt med voksenting det ikke har forutsetninger for å forstå.

[Gjest Gjest]

aldri har jeg sagt at jeg ville fortelle han det NÅ.

les teksten riktig først, før du dømmer.

saken var litt spesiell fordi det var tvillinger og med samme pappa som sønnen min.

nå har jeg fått et barn til med en annen pappa og jeg tror bare at det ville bety noe for sønnen min.

er generellt for å være forholdsvis ærlig mot barna sine, ikke som mange her vil tie om dette.

spørsmålet for meg er når, og sannsynligvis får han vite det når han er nesten voksen.

synes det er komplett latterlig å aldri nevne spontanaborter, vet selv om at mormoren min hadde en og moren min ikke.

[Norbertine]

Jeg synes det er helt greit om man har så nær relasjon til sine barn at man kan fortelle slik når de er voksne nok til å håndtere det, men så små barn skal definitivt ikke belemres med det, og de er overhodet ikke i stand til å forstå det. (Ser for meg barn i småskolealder som forteller alle i klassen at de egentlig skulle hatt 3-4 storesøsken, men de døde!)

Min mor fortalte om at hun gjerne ville ha flere barn, men ikke kunne pga alvorlig sykdom. Hun måtte gjennom to provoserte aborter pga. prevensjonsmidler som feilet, før hun ble sterilisert. Husker ikke når jeg fikk vite dette, men vil tro jeg var i midten av tenårene. Jeg vet også om at andre i familien har hatt flere spontanaborter. Jeg synes at det er bra at det er åpenhet om sånt, men det er uansett samtaleemner for voksne.

[Gjest Gjest_Fjest_*]

Synst det er komplett latterlig å tenke på å nevne det i det hele tatt.

En unge\ungdom\voksen kan reagere helt ulikt fra hverandre. Tankeprossessen som kan oppstå kan bli veldig, veldig uheldig. "Hva om mamma hadde fått den ungen? Hadde ikke jeg blitt født da? Ville mamma egentlig ikke ha meg? Er jeg bare en erstatning for den de ikke fikk?" osv.

Å laste over sorgen din til ditt barn, med fare for traumer og dyp sorg for ditt barn, er utrolig egoistisk.