Gjerrig og ego samboer, endelig gir han etter

[Gjest Gjest]

Vi har vært samboere i mange år, har barn sammen. Det har hele tiden vært vanskelig for meg at vår økonomi har vært veldig ulik, og jeg har hele tiden opplevd han som veldig gjerrig.

Nå har han endelig gått med på å akseptere en annen utgiftsfordeling hjemme, og han har gått med på at jeg skal få kjøpe meg inn i leiligheten hans. Han har vært hos en advokat for å få råd, og advokaten har heldigvis sagt at det er helt rimelig at jeg får kjøpe meg inn, og at han betaler en større andel av fellesutgifter.

Jeg burde være både lettet og glad, men i stedet kjenner jeg meg helt tom innvendig. Det er som et antiklimaks. Mitt største problem gjennom flere år ser ut til å forsvinne. Jeg har bare lyst til å gråte, legge meg ned og skrike, og så pakke tingene mine og flyttte.

Hvorfor reagerer jeg slik? Jeg skjønner det ikke selv. Jeg er jo glad i han, han er far til mine barn, han er den jeg vil dele livet med.

Er jeg bare bitter for alle årene med bekymringer pga manglende sikkerhet og fordi han ville holde meg utenfor eierskap i hjemmet...? Er det noen som skjønner hvorfor jeg er så fortvilet når jeg burde være glad?

[Gjest Gjest]

Jeg forstår deg godt. Jeg ville ikke valgt en slik mann, for å si det sånn.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår deg godt. Jeg ville ikke valgt en slik mann, for å si det sånn.

Men nå viser han jo vilje til forandring, og da burde jeg jo være glad? Plutselig får jeg lov til å bli medeier. Plutselig skal jeg få anledning til å ha noen penger for meg selv.

En liten time hos advokat, og så ser han plutselig helt annerledes på ting?

Og jeg som har mast om dette i åresvis. Forsøkt å forklare. Presset. Truet. Grått.

Og nå som det ordner seg, så kjenner jeg meg bare tom, utslitt, lei...

[Gjest Gjest]

En liten time hos advokat, og så ser han plutselig helt annerledes på ting?

Og jeg som har mast om dette i åresvis. Forsøkt å forklare. Presset. Truet. Grått.

Poenget er jo at man skal slippe å presse eller tigge om noe sånt. Samboeren burde vært raus mot deg på eget initiativ. Når han egentlig ikke ønsket å dele, så får man vel ikke så lyst å ta imot?

[*Numi*]

Jeg skjønner godt at du er skuffet. Han må gå til en utenforstående (les: advokat) for å forstå og gå med på det du har bedt og tryglet om i flere år. Klart det er sårt.

Det burde han også forstå, men skjønner at han nok kanskje ikke er typen til det, ellers hadde han vel ikke vært så vrang tidligere.

Vet ikke, men kanskje dere hadde hatt godt av å gå i samlivsterapi eller noe slikt? For å se hverandres sider av saken og for å kanskje bli knyttet sammen igjen.

[tingeling]

En liten time hos advokat, og så ser han plutselig helt annerledes på ting?

Og jeg som har mast om dette i åresvis. Forsøkt å forklare. Presset. Truet. Grått.

Mener å huske at det i boken Menn er fra Mars- kvinner er fra Venus, står noe om menns manglende evne til å lytte til råd såfremt de ikke kommer fra en ekspert/ innleid konsulent (konsulent koster masse penger --> må være bra!)

Skjønner at det er kjipt, men husk at han helt sikkert vet at det er dette du har sagt hele tiden, det svir sikkert en god del for ham å gi etter.

Håper at du kan legge alt bak deg og nyte din nye økonomiske situasjon!

[Silmarill]

Vi har vært samboere i mange år, har barn sammen. Det har hele tiden vært vanskelig for meg at vår økonomi har vært veldig ulik, og jeg har hele tiden opplevd han som veldig gjerrig.

Nå har han endelig gått med på å akseptere en annen utgiftsfordeling hjemme, og han har gått med på at jeg skal få kjøpe meg inn i leiligheten hans. Han har vært hos en advokat for å få råd, og advokaten har heldigvis sagt at det er helt rimelig at jeg får kjøpe meg inn, og at han betaler en større andel av fellesutgifter.

Jeg burde være både lettet og glad, men i stedet kjenner jeg meg helt tom innvendig. Det er som et antiklimaks. Mitt største problem gjennom flere år ser ut til å forsvinne. Jeg har bare lyst til å gråte, legge meg ned og skrike, og så pakke tingene mine og flyttte.

Hvorfor reagerer jeg slik? Jeg skjønner det ikke selv. Jeg er jo glad i han, han er far til mine barn, han er den jeg vil dele livet med.

Er jeg bare bitter for alle årene med bekymringer pga manglende sikkerhet og fordi han ville holde meg utenfor eierskap i hjemmet...? Er det noen som skjønner hvorfor jeg er så fortvilet når jeg burde være glad?

Du reagerer slik fordi han først hørte etter når en utenforstående advokat fortalte han nødvendigheten av det du hele tiden har forsøkt å fortelle han - men da har han ikke hørt etter!

Forståelig at du er skuffet da han "tror" mer på en annen enn på deg, selvom dere (du og advokaten) gir de samme rådene til han - derfor er du skuffet og lei deg!

Forståelig

Endret 4. juni 2009 av Silmarill

[Gjest brutal_mann]

Du er sur fordi du ikke lengar har noe å være sur på. Du har nådd ditt mål og har ikke mer igjen å kjempe for. Slik er det for alle kvinner. I det øyeblikket de er fornøyde blir de rastløse og flytter på seg.

[Gjest brutal_mann]

Og igjen, en dominerende drittsekk er han som stakk av med kvinnen og fikk barn med henne. Nå er han ikke dominerende lenge og er derfor ikke spennende for henne.

My god I hate it when I'm right.

[Gjest Gjest_Sara_*]

Er jeg bare bitter for alle årene med bekymringer pga manglende sikkerhet og fordi han ville holde meg utenfor eierskap i hjemmet...? Er det noen som skjønner hvorfor jeg er så fortvilet når jeg burde være glad?

Det jeg ikke skjønner er at du holdt ut i årevis den rollen som en som tigger og ber til en som er gjerrig. Jeg ville heller pakket og gått så snart jeg skjønte tegninga.

[Gjest ein ektemann]

Du er sur fordi du ikke lengar har noe å være sur på. Du har nådd ditt mål og har ikke mer igjen å kjempe for. Slik er det for alle kvinner. I det øyeblikket de er fornøyde blir de rastløse og flytter på seg.

Det handler mer om at han ikke innså fornuften i det å kjøpe seg inn og en annen fordeling av utgiftene - før en utenforstående, en advokat, fortalte han at det var lurt å gjøre som samboeren hadde sagt hele tiden.

Det blir et antiklimaks å vite at man ikke er verd å lytte til, og det kan noen ganger overskygge de gode nyhetene.

[Gjest singel lesbe]

Kan det også hende at du er lei deg fordi du ikke har opplevd at han har satt nok pris på deg til at du skulle få kjøpe deg inn i boligen?

Når han så endelig (uavhengig av at bestemmelsen ble tatt på grunnlag av advokaten vs deg) går med på det, så føler du at han allikevel ikke verdsetter deg så mye. Fortvilelsen fra tidligere år er gått over i sorg over faktumet av hvilken holdning han har/har hatt. Nå når din kamp er over, er det ikke lenger fortvilelse som fyller, men det er gjort rom for sorgen.

Jeg hadde forøvrig gått for lenge siden. Noe så nedverdrigende...

Håper du får det bra fremover...

[Gjest singel lesbe]

Poenget er jo at man skal slippe å presse eller tigge om noe sånt. Samboeren burde vært raus mot deg på eget initiativ. Når han egentlig ikke ønsket å dele, så får man vel ikke så lyst å ta imot?

Godt sagt. Deler disse tankene.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde følt meg utrolig lite respektert. Lenge kan man kjempe, men når det etter så mye slit fra min side løser seg på den måten, hadde jeg forstått at han fortsatt ikke respekterer meg, og da hadde det vært over for min del. Han kunne ha sagt hva han ville for å beholde meg, men handlingene hans gjennom så mange år tyder bare på en ting. Mars og Venus-bøkene skriver om problematikk som ikke burde gjelde den moderne mann. Om egoet til mannen min er så stort, er det uinteressant for meg å være sammen med han.

[Gjest brutal_mann]

Jeg hadde følt meg utrolig lite respektert. Lenge kan man kjempe, men når det etter så mye slit fra min side løser seg på den måten, hadde jeg forstått at han fortsatt ikke respekterer meg, og da hadde det vært over for min del. Han kunne ha sagt hva han ville for å beholde meg, men handlingene hans gjennom så mange år tyder bare på en ting. Mars og Venus-bøkene skriver om problematikk som ikke burde gjelde den moderne mann. Om egoet til mannen min er så stort, er det uinteressant for meg å være sammen med han.

Samtid som denne typen menn er de som skaffer seg de fineste og beste damene.

[Gjest womenwomen]

Men nå viser han jo vilje til forandring, og da burde jeg jo være glad? Plutselig får jeg lov til å bli medeier. Plutselig skal jeg få anledning til å ha noen penger for meg selv.

En liten time hos advokat, og så ser han plutselig helt annerledes på ting?

Og jeg som har mast om dette i åresvis. Forsøkt å forklare. Presset. Truet. Grått.

Og nå som det ordner seg, så kjenner jeg meg bare tom, utslitt, lei...

Er vell en reaksjon på at du ikke fikk den støtten , avlastningen og hjelpen du trengte økonomisk av din livsledsager - den gang du trengte det aller mest og hadde det tyngst .Eks når barna var små osv

Virker som en sorg over svikene hans den gang ...ikke bitterhet direkte .

Så du må nok naturligvis bearbeide den skuffelsen og sorgen der . Om du skal kunne fortsette vidre .Mulig det er for sent om du har mistet mye følelser for han nå ?

Du må bare se det an - ikke gjør noe forhastet .

Men svik er vanskelig å glemme .Egentlig glemmer man det aldri helt .For " arrene " eksisterer for alltid .Selv om man tror man har reparert forholdet ...og lappet det sammen igjen .

[Gjest Gjest]

Samtid som denne typen menn er de som skaffer seg de fineste og beste damene.

Å takk skal du ha, så vi damene som ikke velger slike menn kan ikke være "de fineste og beste damene" vi altså?

Jeg velger forresten heller ikke menn som ser verden på den måten du tydeligvis gjør.

[Kamikatze]

[...] Er det noen som skjønner hvorfor jeg er så fortvilet når jeg burde være glad?

Ja. For du har egentlig ingenting å være glad for i denne sammenhengen. Du får jo ikke annet enn hva du egentlig burde hatt fra begynnelsen av. Det er ingen lottogevinst. Det er ingen festdag, dette er hverdag. Normal hverdag. Og du er vel i tillegg litt kamptrett.

I et forhold er det jo meningen at paret utfyller hverandre. At paret kan dra veksler på hverandres sterke sider, slik at resultatet i sum blir mer enn om to single holdt på hver for seg. Når et par motarbeider hverandre, sakker begge akterut, og konsekvensen blir at begge får en forverring kontra om de var single på hver sin kant. At dere endelig fungerer noenlunde som et par skal, forårsaker vel mer lettelse enn jubel. Du vil neppe være den første oppigjennom historien som har grått lettelsens tårer.

[Gjest Gjest]

Å takk skal du ha, så vi damene som ikke velger slike menn kan ikke være "de fineste og beste damene" vi altså?

Jeg velger forresten heller ikke menn som ser verden på den måten du tydeligvis gjør.

De smarteste damene velger seg nok andre menn enn den fyren TS har valgt.

Men alle har vel potensiale til endring? Også egomennebesker og gjerrigknarker?

[Gjest Hilde K S]

Samtid som denne typen menn er de som skaffer seg de fineste og beste damene.

Sånt vås.

Disse mennene er de som sitter igjen med kvinnene som ikke er sterke nok til å gå ut av et destruktivt forhold.